Gå i begravelse til far

[AnonymBruker]

Ja, hva tenker dere?

Etter mine foreldres skilsmisse har jeg og mine søsken ikke hatt noe kontakt med vår far. De første årene etter skilsmissen, hadde vi sporadisk kontakt (et par ganger i året). Det skjedde imidlertid en episode etter noen år som gjorde at alle barna tok avstand fra han, noe vi også konfronterte han med og forklarte hvorfor. Dette var et alvorlig overtramp mot oss og vi ønsket ikke å ha en slik person i livene våre. Han gjorde et par forsøk på å få kontakt i ettertid, men han tok aldri opp episoden som resulterte i "bruddet". Vi overså disse forsøkene og etter det har vi altså ikke hatt noen kontakt. Ingen av oss har heller kontakt med vår stemor eller stesøsken.

Hadde dere gått i begravelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Jeg er så i tvil. Føler det blir feil uansett hva vi bestemmer oss for å gjøre...

[Havbris]

Ja, hva tenker dere?

Etter mine foreldres skilsmisse har jeg og mine søsken ikke hatt noe kontakt med vår far. De første årene etter skilsmissen, hadde vi sporadisk kontakt (et par ganger i året). Det skjedde imidlertid en episode etter noen år som gjorde at alle barna tok avstand fra han, noe vi også konfronterte han med og forklarte hvorfor. Dette var et alvorlig overtramp mot oss og vi ønsket ikke å ha en slik person i livene våre. Han gjorde et par forsøk på å få kontakt i ettertid, men han tok aldri opp episoden som resulterte i "bruddet". Vi overså disse forsøkene og etter det har vi altså ikke hatt noen kontakt. Ingen av oss har heller kontakt med vår stemor eller stesøsken.

Hadde dere gått i begravelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Jeg er så i tvil. Føler det blir feil uansett hva vi bestemmer oss for å gjøre...

Jeg hadde nok gått i den begravelsen - mest for min egen del. Det hadde gitt meg en "symbolsk" anledning til å slutte fred med fortiden.

[Vibi]

Jeg ville også gått. Tror jeg ville ha angret i ettertid hvis jeg ikke hadde gjort det.

[sebastianen]

Ja gå . Du har bare denne sjansen .

de fleste angrer på ting de ikke gjorde, ikke på det de gjorde .

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gå. Hvis du velger å la være tror jeg det vil kunne plage deg i ettertid og at du sannsynligvis vil angre.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg er redd for hvordan det vil fremstå for de andre som er der, venner, stemor, stesøsken osv. som vet at det er vi som har valgt å ikke ha kontakt med han, hvis dere skjønner. I en annen begravelse har jeg hørt utsagn som: "Jaha, han/hun kommer nå når han/hun er død. Er vel arven som lokker". Ikke spesielt koselig...

Det skal også sies at årsaken til "bruddet" angikk min stefamilie. De var ikke direkte innblandet, men det gjaldt bl.a. diverse forhold etter hans død...

[AnonymBruker]

Enig med de over.

For mange år siden begikk et familemedlem en vond og stor urett overfor meg og en av mine nærmeste. Vi var begge i begravelsen, som for oss representerte en endelig slutt på det som hadde vært. Selv om vi visste vedkommende var død, representerte selve begravelsesseremonien et viktig symbolsk overgangsrituale. Hadde jeg ikke gått, ville jeg trolig ikke kunne satt samme punktum for fortiden.

Vi følte ingen sorg, bare lettelse.

[Havbris]

Glem hva de andre måtte tenke. Hvis vi alltid skulle la andres mulige tanker og meninger styre oss eller hindre oss i å gjøre ting som kan kjennes riktig ut - så ville vi blitt fattige som mennesker.

Gjør dette for din egen skyld - jeg tror det vil være bra for deg mht å kunne frigjøre deg selv fra fortiden.

[AnonymBruker]

Legg til sides alle tanker om hva andre mener. Se for deg at du kan komme i begravelsen som usynlig. Ville du da gått? I såfall bør du gå. For det handler om hva du ønsker, ikke hva andre måtte mene. Han var din far, så ingen har rett til å stenge deg ute fra begravelsen. Gå for å sørge, for å ta farvel eller for å avslutte et kapittel i livet. Din motivasjon for å gå dit (eller la være) angår ingen andre enn deg selv.

[crazyforgum]

Jeg synes du skal gå dersom du tror du kanskje vil komme til å angre.

Dersom du egentlig ikke har lyst synes jeg du skal la være. Du kan jo besøke graven hans etterpå dersom du har behov for å "slutte fred" eller noe.

Jeg tenker meg at begravelsen er et jordisk ritual/handling som ikke er mer enn nettopp det. Det er hva vi føler inni oss som er det viktigste.

[Gjest Chanè]

Ta i allefall uansett hva du velger, hensyn til deg selv når du skal velge. Ikke bry deg om hva andre kan komme til å tenke eller mene. Din far, ditt liv, din avgjørelse. OM noen åpner munnen kan du si at den som sitter i nøyaktig samme situasjon som deg, kan få kommentere, ingen andre.

Stor klem

[Gjest imli]

Eg ville gått, trur det vil få deg til å føle deg meir "ferdig" med fortida. Eg veit jo ikkje kva han har gjort, men han var jo tross alt faren din, og det er jo kanskje greit å slutte fred no?

Ang, arva, så får du vel den uansett om du møter opp i gravferda eller ikkje

[Gjest Gjest]

Jeg ville gått i begravelsen, men hva som er riktig for meg er ikke sikkert er riktig for deg.

Men som andre også sier er det godt å få fred med fortiden og legge den bak seg ved å stille opp en siste gang.

[Gjest Blondie65]

Jeg ville også gått. Ingen andre - bokstavelig talt ingen andre - har noe med hvorfor du er der. Jeg kan også garantere deg at noen vil sikkert finne noe å si på at man ikke går i begravelsen også.

Gå dit, ta farvel, og slutt fred.

[Gjest zeppelin]

Ja, hva tenker dere?

Etter mine foreldres skilsmisse har jeg og mine søsken ikke hatt noe kontakt med vår far. De første årene etter skilsmissen, hadde vi sporadisk kontakt (et par ganger i året). Det skjedde imidlertid en episode etter noen år som gjorde at alle barna tok avstand fra han, noe vi også konfronterte han med og forklarte hvorfor. Dette var et alvorlig overtramp mot oss og vi ønsket ikke å ha en slik person i livene våre. Han gjorde et par forsøk på å få kontakt i ettertid, men han tok aldri opp episoden som resulterte i "bruddet". Vi overså disse forsøkene og etter det har vi altså ikke hatt noen kontakt. Ingen av oss har heller kontakt med vår stemor eller stesøsken.

Hadde dere gått i begravelsen? Hvorfor/hvorfor ikke? Jeg er så i tvil. Føler det blir feil uansett hva vi bestemmer oss for å gjøre...

Hei! Jeg har det omtrent som deg. Jeg har absolutt ingen kontakt med min far..

Jeg vet ikke en gang om jeg hadde fått vite om min far hadde dødd. Men om jeg hadde fått vite det ville jeg vært i tvil jeg også. Jeg ville vel kanskje gått for å få en slags avsluttning på det hele. Men jeg hadde vært i stor tvil.

Jeg har heller ingen kontakt meg min fars side av familen. Og for noen år siden leste jeg i dødsannonsen i avisen at min onkel sin sønn døde. Jeg gikk ikke i begravelsen fordi jeg var redd for å treffe på den siden av familien. På en måte angrer jeg. Men på en annen måte er det ikke min familie i det hele tatt.

Men du må gjøre det du føler er rett for deg. Det er det eneste du kan gjøre nå...

[Hanselot]

Jeg syns du skal gå, mest fordi du kan angre på det i ettertid. Hva din stefamilie syns om det må du bare prøve å overse.

Enten du kommer i begravelsen eller ikke så spiller det ingen rolle for arveoppgjøret.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Jeg hadde gått. En mulighet til å forsone seg med fortiden, og si farvel. Han var tross alt faren din. Etter begravelsen kan du se fremover for fullt.

[kaprifolen]

Jeg synes du skal gå...

Men selv ville jeg vel kanskje ikke satt meg på første rad, om jeg var i din situasjon.

Du er hans biologiske barn, men hvis han ikke har vært far for deg i praksis, er det kanskje rettere at det er noen andre som får stå som nærmeste pårørende.

[AnonymBruker]

Ts her...

Takk for mange svar! Pilen peker jo klart i en retning.

Vi hadde aldri satt oss på første rad, nei. Helt uaktuelt. Og vi hadde heller ikke gått på noen samling etter begravelsen.

Må bare klargjøre en ting, ettersom noen har påpekt dette med arv, det er ikke dette som evt. er motivasjonen bak å gå i begravelsen. Arvereglene er jeg fullt klar over. Det jeg og mine søsken har problemer med i denne saken, er den sosiale settingen og omstendighetene rundt det hele.

Jeg føler det blir feil uansett hva vi velger. Går vi i begravelsen blir det (av noen) sett på som hyklerisk (ikke kontakt når han var i live, men kommer nå når arven skal fordeles...). Går vi ikke blir vi sett på som ufølsomme, utakknemlige drittunger som ikke engang kommer for å ta avskjed med egen far...

Men per i dag er vi enstemmige om at mest taler for å gå. Personlig har jeg ikke noe behov for å "slutte fred" med han ved å gå i begravelsen. For meg vil ikke dette ha noe å si for min mulighet til å gå videre. Hvorvidt mine søsken er av den oppfatning, kan jeg ikke uttale meg sikkert om, men de har hvertfall ikke gitt uttrykk for at de føler det slik. Det eneste som er helt sikkert er at vi hvertfall står samlet, uansett hva vi velger.

[Wildrose]

Jeg hadde absolutt gått i begravelsen. For meg var det en selvfølge å gå i min mors begravelse, selv om vi hadde liten kontakt. Av respekt for min mor. Lettere å evt angre at du har gått i en begravelse, kontra det å angre at du ikke har gått. Den blir jo litt værre.