Hvordan takle og klare og glede seg

[Registrertgjest]

Jeg har store problemer med å takle at ALLE rundt meg blir gravide med det samme de bestemmer seg for å begynne å prøve. Vi har prøvd i snart 3 år nå, uten hell.

Den siste uken fikk jeg tre beskjeder om at folk skulle ha barn, det ene paret i svært nær familie. Jeg kjenner at jeg har store problemer med å takle dette - det er jo ikke det at jeg ikke unner andre folk å bli gravide, men sidestilt med sorgen over at jeg aldri blir det selv, klarer jeg ikke å glede meg over de andres gledelige nyheter.

Noen som har forslag til hvordan jeg skal takle denne sorgen, og ikke dra meg selv ned i en "depresjonslignende tilstand"?

[AnonymBruker]

Jeg har store problemer med å takle at ALLE rundt meg blir gravide med det samme de bestemmer seg for å begynne å prøve. Vi har prøvd i snart 3 år nå, uten hell.

Den siste uken fikk jeg tre beskjeder om at folk skulle ha barn, det ene paret i svært nær familie. Jeg kjenner at jeg har store problemer med å takle dette - det er jo ikke det at jeg ikke unner andre folk å bli gravide, men sidestilt med sorgen over at jeg aldri blir det selv, klarer jeg ikke å glede meg over de andres gledelige nyheter.

Noen som har forslag til hvordan jeg skal takle denne sorgen, og ikke dra meg selv ned i en "depresjonslignende tilstand"?

Jeg har ingen gode tips, men jeg vet hvordan du har det for jeg har det på samme måte som deg. Jeg gleder meg over at andre blir gravide og unner dem det, men samtidig forsterker det min egen sorg. Så det blir til at jeg unngår samtaler om babyer og graviditet og prøver å fokusere på noe annet (som er enklere sagt enn gjort, men likevel). Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å tenke for mye på det, for da går jeg fra vettet. Tanken på at vi kanskje aldri blir foreldre er helt grusom.

[Athene]

Jeg trur mye sitter i hodet, og at vi har godt av å jobbe litt med oss selv. Selvfølgelig kjenner jeg et stikk, men jeg tillater ikke meg selv å ha slike følelser. Jeg gratulerer, tar initiativ til å prate, drar på barselsbesøk og stiller spørsmål om hvordan ting går. Og jeg kjenner ofte glede over venner og families babylykke.

Jeg trur ikke "urettferdig"-tankegangen er sunn i lengden. Det er så mye som er urettferdig, og jeg er så utrolig priveligert på alle andre måter i livet. Selvfølgelig vil fertilitetsproblemer alltid være en sorg for meg, og man har rett til å sørge, men jeg lar ikke det styre følelser jeg har for andre gravide. De har all rett til å være lykkelige.

[Registrertgjest]

Jeg har også hele tiden på en måte klart å tenke at "snart er det vår tur", men etter snart 3 år kjenner jeg at det blir vanskeligere å vanskeligere å godta at det aldri blir vår tur, mens andre folk lykkes i første syklus..

Jeg har blitt litt og litt mer skuffa hver gang jeg har fått mensen, og nå klarer jeg nesten ikke tenke på at de andre er gravide og lykkelige uten å begynne å gråte. Det er ikke sånn at jeg lar mine følelser påvirke andres glede, jeg går ikke og er sur på dem fordi de har blitt og jeg ikke. Jeg klarer å legge det til side. Og når barnet kommer, så er det selvfølgelit helt nydelig å få treffe den lille nye babyen Det er når jeg er alene og med mannen min at jeg føler denne urettferdighetsfølelsen kommer snikende. Det spiser meg litt opp for hver dag.. Jeg prøver å fokusere på andre ting, men sorgen og savnet etter et eget barn blir sterkere og sterkere.

[Punky Brewster]

Registrertgjest

Jeg er kanskje litt rar for det som fungerer best for meg er å la meg selv være litt "bitter". Ikke ovenfor andre naturligvis, men jeg lar meg selv bruke litt energi på de negative tankene når jeg trener eller går en tur og snakker om det med mannen. Dersom jeg ikke får det ut (i trygge omgivelser) kan de negative tankene ta over mer og mer. Dette er noe jeg har erfart fra andre situasjoner hvor jeg har gått gjennom vanskelige ting, men jeg vet at for enkelte andre så fungerer det dårlig. De triste/bitre øyeblikkene mine tar ikke helt av med tårer og tenners gnissel, så da går det fint med denne teknikken.

I tillegg forbereder jeg meg mentalt på meldinger om at den-og-den er gravide. Når jeg skal møte venner jeg ikke har sett på en stund, eller når jeg går inn på Facebook, så stopper jeg opp litt først og sier til meg selv at nå kan det godt hende at Hanna (eller noen andre) er gravid. Ofte er hun ikke det, men det har gått veldig fint de gangene vedkommende faktisk har vært gravid. Før jeg begynte med det så tok enkelte annonseringer meg veldig på senga og da var det vanskeligere å være oppriktig glad på deres vegne med en gang.

Det er til tider tøft å være ufrivillig barnløs. Det er en sorg som mange ikke forstår og som det er vanskelig å dele. I løpet av våre to år som prøvere har jeg merket at det går opp og ned hvor stor del av livet som blir påvirket av prøvingen. Det høres ut som du er inne i en tung periode akkurat nå så jeg håper det går bedre snart.

Endret 4. april 2011 av Punky Brewster

[Drømmer om 2]

Hei..jeg takler det såå dårlig om dagen..er prøver på 3.året og det er helt forferdelig..

har tatt litt ansvar nå,og oppsøkt en terapeut,pluss at jeg er sykemld i 2 uker..for og komme meg litt ovenpå..

Da disse tankene slåt ut om natta og jeg snakker/går i søvne hveeer natt..utrolig slitsomt..

jeg har gått til det skritt at jeg har sagt til nærme venninder at de må stå litt på vent,takler ikke gravide venninder akkurat nå..men at jeg kommer forhåpentligvis strekere tilbake etter første ivf er avsluttet i mai:)

de andre,litt med bekjente vennindene har jeg rett og slett slettet fra face,og ønsker ikke vidre kontakt!!

det høres helt håpløst ut,men jeg må bruke energi og konsentrasjon på min egen fam..ikke heletiden oppsøke de vonde tingene..

er dette som funker for meg....nå...men dette tror jeg ikke det er noen fasit på..

LYKKE TIL med egne tanker..