Dersom flere fedre er hjemme med syke barn...

[Carrot]

Hvert år går over 37.000 dagsverk i Oslo kommune tapt som følge av at foreldre er hjemme med syke barn. Det tilsvarer mer enn 154 kommunale årsverk. Dersom tallene er representative for resten av byens arbeidstagere, går om lag 244.000 dagsverk tapt hvert år, fordi foreldre er hjemme med syke barn.

I følge forskning er det som regel kvinnene som tar støyten hjemme, og prioriterer bort jobb til fordel for familie, når mamma trapper ned på jobb gjør hun det enklere for far å fortsette sin karriere.. I artikkelen kan vi lese;

Dersom flere fedre er hjemme med syke barn, vil det påvirke forventningene arbeidsplassen har til hva man kan regne med av småbarnsforeldre. Det vil på sikt gjøre det enklere for kvinner å beholde karrièren.

Seniorforsker Sigtona Halrynjo

Som mor eller far - er dette noe du kan nikke gjenkjennende til?

les mer her

Er 10 dager pr forelder i sykt barn dager for lite for dere eller er det mer enn nok? Og hvem hos dere er som regel den som tar på seg å være hjemme, er det en kamp å dele på det eller faller det naturlig?

De fleste vil garantert svare at de deler på det - mens tall fra nav og andre forskninger altså viser at dette ikke stemmer - så hvem "lyver" - foreldrene eller forskningen?

[Gjest Annaires]

Her kommer det ann på om pappan har møter, eller er på jobbreise. Er han det, blir jeg hjemme, men om ikke er han hjemme i tiøfelle neste sykeperiode kommer når han er borte slik at jeg MÅ være hjemme.

[Klematis]

Til nå i år har jeg brukt 7 av mine 10 dager, mens mannen tror jeg bare har brukt 1. Dette skyldes flere ting:

- Jeg ammer fremdeles morgen og kveld. Jenta vår er på grensen til undervektig og når hun er syk er pupp omtrent det eneste vi får i henne, derfor er det best at jeg er hjemme.

- Far har permisjon en dag i uka, og noen av sykedagene har falt på denne eller så har han flyttet på permisjonsdagen for å være hjemme når hun har vært syk.

- Jeg har lite å gjøre på jobb for tiden, så det er ikke noe problem for meg å være hjemme.

Siden mannen fremdeles har permisjonsdager igjen håper jeg vi klarer oss uten for mye fri uten lønn ifm sykdom i år. Barnehagestarten har virkelig bragt med seg mye baskelusker, og håper også at det avtar snart. Hvis ikke blir 10 dager hver fort for lite.

[Susan Sto Helit]

Nå er vel ikke vi så representative, men her er det oftest sånn av vi tar annenhver gang. (Det kan justeres litt ettersom hvem som har viktige møter akkurat den dagen sykdommen bryter ut. Men oftest er det jo mer enn en dag.)

[Gjest Gjest]

Med to ganske selvstendige jobber har det blitt til at vi ofte avtaler på forhånd. Som i: "De neste tre ukene er det X som må være hjemme hvis barna blir syke." Litt som snømåkeuker i borettslaget – flaks for den som har ansvaret når det ikke snør …

[~white lady~]

Her har pappa´n tatt flest "sykt barn" dager. Dette fordi han lettere kan unnværes fra jobben sin, enn jeg kan i min.

10 sykedager per forelder er nok for oss, foreløbig.

[Leanne]

Vi bytter på, men prøver å unngå å ta ut sykt barn dager hvis vi får til det. Jeg jobber i barnehage, og kan ta tidligvakt slik at jeg er på jobb fra 7 - 12 (er egentlig ferdig 1.15), mannen kan ta senvakt på sin jobb jobber da fra 13-20 (egentlig arbeidstid fra 12..)

På den måten sparer vi sykedager, og sjefene våre er fornøyde med denne løsningen. Men det er ikke alltid det klaffer slik at vi kan jobbe slik vi vil, for vi har jo kollegaer også som har rett på sine vakter og ikke alltid kan bytte.

Vi har tatt ut en del dager allerede, har 10 + 10 ekstra på minsten. Storesøster er heldigvis sjelden syk, for minsten er syk stadig vekk..

Skulle vi vært hjemme hver gang barnet er syk uten å trikse og mikse med vakter, så hadde de 40 dagene ikke holdt..

[Gjest Gjest]

Det burde være lovbestemt at det å være hjemme med sykt barn, var fordelt likt på foreldrene (evt max 60/40 skjevfordeling), parallelt med kvotering ellers i samfunnet. Jeg er enig i at kvinners anseelse på arbeidsplassen ville profitert på at mannen tok sin del av ansvaret på hjemmebane. Lovregulering av dette burde ikke by på store problemer.

[wahaj]

Nå er barnet vårt fortsatt lite og går ikke i barnehagen ennå, men når jeg begynner å studere igjen så vil det bli far som tar mest sykedager.

[AnonymBruker]

Er ikke det ganske åpenbart?

Dersom mor er mer på jobb, i stedet for å være hjemme med syke barn, så vil det gjøre dte enkele for henne å beholde (eller sågar utvikle) karrieren.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at det har noe med at mor ofte jobber "tilpasset" familien i utgangspunktet. Med deltidsstilling på arbeidsplass der hun kan unnværes fordi jobben er "masseprodusent". Som helsearbeider etc. "Hvem som helst" kan ta plassen hennes.

Hun tjener også minst.

Og at dette jevner seg ut mer og mer ettersom man ser "oppover" i klassene, der mor og far har likestilte jobber, tjener likt osv. der er de hjemme like mye.

Her i huset er det kombinasjonen av begge. Jeg tjener 0 og han jobber på havet halve året.

[SmallTalk]

Jeg synes det virker som om det er kvinnene selv som er det største hinderet for likestilling i arbeidslivet, og begynne å skjønne hvorfor det er enklere for en mann å få seg jobb enn for ei dame.

Dersom man som kvinne automatisk tar støyten for alt på hjemmebane med barn og liknende, og lar dette gå utover jobben, så er det jobben som blir skadelidende i det lange løp. Når mange kvinner gjør dette for at mannen skal få være på jobb fordi han har en viktigere jobb, så sier dette noe om kvinnen sitt eget syn på sin jobb og sin viktighet som arbeidstaker. Det er ikke rart de fleste arbeidstakere i "viktige" jobber er menn, og det er ihvertfall ikke rart at det er vanskeligere for kvinner å stige i gradene. Hvem vil vel ansette en dame de antar vil forsvinne ved hver minste lille ting på hjemmebane?

Vi har ikke barn, men dersom det noen gang blir barn her i huset, så er det uaktuelt med noe annet enn lik fordeling av "hjemme med sykt barn" dager. Jeg skal ihvertfall ikke være til hinder for min egen karriere.

[Klematis]

Jeg synes det virker som om det er kvinnene selv som er det største hinderet for likestilling i arbeidslivet, og begynne å skjønne hvorfor det er enklere for en mann å få seg jobb enn for ei dame.

Dersom man som kvinne automatisk tar støyten for alt på hjemmebane med barn og liknende, og lar dette gå utover jobben, så er det jobben som blir skadelidende i det lange løp. Når mange kvinner gjør dette for at mannen skal få være på jobb fordi han har en viktigere jobb, så sier dette noe om kvinnen sitt eget syn på sin jobb og sin viktighet som arbeidstaker. Det er ikke rart de fleste arbeidstakere i "viktige" jobber er menn, og det er ihvertfall ikke rart at det er vanskeligere for kvinner å stige i gradene. Hvem vil vel ansette en dame de antar vil forsvinne ved hver minste lille ting på hjemmebane?

Vi har ikke barn, men dersom det noen gang blir barn her i huset, så er det uaktuelt med noe annet enn lik fordeling av "hjemme med sykt barn" dager. Jeg skal ihvertfall ikke være til hinder for min egen karriere.

Jeg innser at hos oss så er det jeg som "hindrer" meg selv. Men ikke fordi jeg mener mannens jobb er viktigere enn min. Tvert i mot så har jeg lengre utdanning og tjener bedre enn ham. Og jeg har dermed også litt større frihet i jobben, og kan planlegge dagene (og ukene) mine litt mer selv.

Men jeg er vel typisk kvinne som er mer nøye på at jenta vår får en ekstra dag hjemme etter hun har vært syk for å ta seg inn osv. Og når jeg i tillegg fremdels ammer og mener det er best for henne at jeg er hjemme om hun ikke får i seg vanlig mat, så blir det (foreløpig) til at det er jeg som tar flest sykedager.

Jeg er heller ikke spesielt opptatt av å "gjøre karriere". Kan godt tenke meg å jobbe litt redusert etterhvert når/om det kommer flere barn. Men jeg er såpass heldig at jeg har en godt over gjennomstnittet betalt jobb og trenger på ingen måte å klatre høyere pga lønn. Spennende utfordringer går det også an å få på mitt nivå, og bedriften er flink å tilpasse arbeidet til arbeidstagernes ønsker. For eksempel så har begge sjefene jeg har hatt siden jeg begynte for 6 år siden jobbet redusert, både en mann (80%) og en kvinne (90%). Føler ikke at jeg kommer til å bli forbigått om jeg har mange sykedager, tette permisjoner eller velger å jobbe redusert.

[asterix]

Selv om vi har 8 barn har vi aldri brukt opp alle sykt-barn-dagene. Vi har i perioder valgt å jobbe til ulike tider osv slik at vi har byttet på å være hjemme og da har vi jo ikke hatt behov for disse dagene i det hele tatt.

Og når vi, som nå, jobber på dagtid begge to, fordeler vi sykt-barn-dagene helt naturlig ut fra at den som har de viktigste avtalene og møtene den dagen drar på jobb.

Stort sett er mannen min hjemme mer enn meg.