Skal jeg ta kontat med sønnens biologiske fars familie?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 7 år. Han har aldri truffet den biologiske faren sin eller noen i den familien. I flere år har vi bodd 60 mil unna dm, men nå bor vi ca 500 meter unna farmoren... Jeg har gjennom årene sendt noen få brev, noen få sms og en mld på facebook til faren uten å få noen respons. Nå er jeg veldig lysten på å gjøre et siste ordentlig forsøk. Da vil jeg møte opp på døra hos farmoren (aer ikke hvor faren bor!) med bilder av sønnen og spørre en siste gang ansikt til ansikt om hun kunne tenke seg å ta del av barnebarnets liv nå.

Sønnen har siden hanvar baby hatt en farsfigur. Jeg og han skal nå separere, men eksen kommer til å ha samvær med sønnen på lik linje som han har med vårt felles barn. Så sånn sett har sønnen både en pappa, en farfar og en tante. Men likevel. Jeg ønsker å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for å få til en kontakt med den biologiske familien...

Hva tenker dere om dette?

[Gjest thelife]

Vil sønnen din dette og du føler det er det rette?

Du kan jo gjøre ett forsøk om det er greit for dere begge!

Lykke til

[Sulosi]

Vet farmor at sønnen har dette barnet med deg?? Hvis ikke ville jeg sendt ett brev med bilde av gutten i først. Det ville jeg forresten uansett gjort med mindre du har prøvd å få kontakt med henne før.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 7 år. Han har aldri truffet den biologiske faren sin eller noen i den familien. I flere år har vi bodd 60 mil unna dm, men nå bor vi ca 500 meter unna farmoren... Jeg har gjennom årene sendt noen få brev, noen få sms og en mld på facebook til faren uten å få noen respons. Nå er jeg veldig lysten på å gjøre et siste ordentlig forsøk. Da vil jeg møte opp på døra hos farmoren (aer ikke hvor faren bor!) med bilder av sønnen og spørre en siste gang ansikt til ansikt om hun kunne tenke seg å ta del av barnebarnets liv nå.

Sønnen har siden hanvar baby hatt en farsfigur. Jeg og han skal nå separere, men eksen kommer til å ha samvær med sønnen på lik linje som han har med vårt felles barn. Så sånn sett har sønnen både en pappa, en farfar og en tante. Men likevel. Jeg ønsker å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for å få til en kontakt med den biologiske familien...

Hva tenker dere om dette?

Om jeg skulle flyttet 500 m fra barnets farmor, så hadde jeg gitt henne beskjed før jeg flyttet dit. Nå vet vi lite om grunnhistorien her,men jeg skulle nok ikke gått rett på døren hennes med historien.

[Sulosi]

Om jeg skulle flyttet 500 m fra barnets farmor, så hadde jeg gitt henne beskjed før jeg flyttet dit. Nå vet vi lite om grunnhistorien her,men jeg skulle nok ikke gått rett på døren hennes med historien.

Det og, 500 m er ganske nerme. Min eks flyttet inn uten varsel to hus bortforbi oss..spankulerte stolt som en hane forbi oss med sitt nye barn i dypvogn mens "vår" (som han ikke enset) ennå brukte trille. Det er INGEN god situasjon å bo så nerme og ikke ha kontakt.

[AnonymBruker]

Farmor vet om oss og vi bodde tidligere i samme by som henne (før vi flyttet langt bort). Hun traff meg flere ganger før jeg ble gravid og traff meg og babyen en gang da sønnen var noen mnd gammel. Så hun kjenner absolutt til oss!

Jeg har ikke inkludert sønnen i disse tankene. Han er bare 7 år og har asperger syndrom. Om jeg sier at jeg skal kontakte hans "ordentlige" farmor, så hadde han ikke kunnet forstå det om hun ikke vil treffe han.

[AnonymBruker]

Om jeg skulle flyttet 500 m fra barnets farmor, så hadde jeg gitt henne beskjed før jeg flyttet dit.

Vi bor i en ganske liten by. Da jeg ble gravid og frem til barnet var 3 år gammelt, bodde jeg under 5 km unna henne, på andre siden av byen. så vi har bodd nærme henne i halvparten av barnets liv. Men det er bare det siste året vi har bodd SÅ nærme som nå.

[Gjest liz]

Eg er 21, og har ikkje noke kontakt med faren min eller familien hans. Eg tykkjer du bör pröve å få familien til faren (og han) til å ha noke kontakt med sonen din, så dei ikkje er vilt frammande, og når sonen din verte eldre kan han bestemme sjölv om han vil ha noke med dei å gjer. Forstår ikkje kva det er med VOKSNE folk som berre stikke i frå ungane sine. Er det så vanskeleg å ringje av og til, sende noken gåver...

[Sulosi]

Det er ganske vesentlig forskjell på 5 km og 500 meter selv om det er en stor eller liten by. Jeg hadde forsøkt å finne noe som ikke var i samme nabolag, snakker av erfaring jeg kunne skrevet bok om,-desverre.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 7 år. Han har aldri truffet den biologiske faren sin eller noen i den familien. I flere år har vi bodd 60 mil unna dm, men nå bor vi ca 500 meter unna farmoren... Jeg har gjennom årene sendt noen få brev, noen få sms og en mld på facebook til faren uten å få noen respons. Nå er jeg veldig lysten på å gjøre et siste ordentlig forsøk. Da vil jeg møte opp på døra hos farmoren (aer ikke hvor faren bor!) med bilder av sønnen og spørre en siste gang ansikt til ansikt om hun kunne tenke seg å ta del av barnebarnets liv nå.

Sønnen har siden hanvar baby hatt en farsfigur. Jeg og han skal nå separere, men eksen kommer til å ha samvær med sønnen på lik linje som han har med vårt felles barn. Så sånn sett har sønnen både en pappa, en farfar og en tante. Men likevel. Jeg ønsker å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for å få til en kontakt med den biologiske familien...

Hva tenker dere om dette?

En sak har flere sider, er min erfaring.

Du bor 500 m fra henne,du må jo ha støtt på henne siden du bor så nære?

[AnonymBruker]

Det er ganske vesentlig forskjell på 5 km og 500 meter selv om det er en stor eller liten by. Jeg hadde forsøkt å finne noe som ikke var i samme nabolag, snakker av erfaring jeg kunne skrevet bok om,-desverre.

Da vi flyttet hit måtte vi "ta det vi fikk" av bosted. Dette er en fin side av byen som har overkommelige priser. Nå går barnet på skole her og vi skal ikke flytte.

Jeg har ikke støtt på farmoren noen gang dette året. 500 meter er kanskje litt lite. Det blir nok mer rundt 1 km hvertfall. Men nærme er det jo uansett. Vi bruker samme matbutikker feks.

[AnonymBruker]

Jeg synes at du kan ta kontakt med henne. Ut i fra historien din virker det ikke som om du har så veldig mye å tape.

[AnonymBruker]

Da vi flyttet hit måtte vi "ta det vi fikk" av bosted. Dette er en fin side av byen som har overkommelige priser. Nå går barnet på skole her og vi skal ikke flytte.

Jeg har ikke støtt på farmoren noen gang dette året. 500 meter er kanskje litt lite. Det blir nok mer rundt 1 km hvertfall. Men nærme er det jo uansett. Vi bruker samme matbutikker feks.

Det kan jo være grunner for henne også, som ikke vi vet.

Jeg har villet ringt først. Det har kansje ikke vert din store intr.heller, siden du har bodd så nære?

[Gjest TWA]

Jeg ville nok sendt brev eller tatt en telefon først og informert om hvor du nå bor. Fortalt om at du gjerne vil ha bedre kontakt mellom henne og hennes barnebarn. Da får hun tid til å summe seg og gi en riktig respons på ditt ønske, og ikke en reaksjon preget av å være overrumplet.

[AnonymBruker]

Etter at vi flyttet hit har jeg sendt mld på facebook til faren og en sms til farmoren. Det vanskelige med slike medier er at man vet jo faktisk ikke 100% sikkert at mottakeren har fått den eller lest den. Så det er uaktuelt igjen. Et brev er vel ok om jeg personlig legger det i postkassa. Ellers er kanskje å ringe en god ide, mn jeg syns det også blir litt vanskelig siden man aldri vet hvilken situasjon vedkommende befinner seg i der og da. Møter man opp på døra så vet man at de er omgivelser der det går bra å prate samt at beskjeden er mottatt.

Selvsagt kan være mange grunner til at de ikke har tatt kontakt gjennom disse årene. Ting ble ikke akkurat håndtert på best mulige måte da jeg ble gravid og jeg forstår at det er vanskelig for en farmor å skulle velge kontakt med barnebarnet når sønnen hennes overhodet ikke vil ha kontakt med barnet. Men hun er nok det eneste håpet.. Faren tror jeg aldri blir moden nok..

[Myrthel]

Jeg syntes det blir rett og slett litt frekt å møte opp på døra hennes. Tenk for en "ekkel" situasjon det blir for henne. Hun har garantert fått din sms (meldinger pleier da å dukke opp). Det er vel stor sansynlighet at hun vet at dere har flyttet i nærheten også... (jungeltelegrafen går vel der også trenker jeg)

Når hun ikke har svart deg på meldingen, ville jeg tatt det som et tegn på at hun ikke ønsker kontakt.

MEN du kan gjerne sende et brev. Der kan du forklare deg mye mer enn på en kort sms. Skriv også at du forstår om hun ikke føler for kontakt pga hennes sønn, men at du håper kontakt. Ikke la tonen i brevet bli negativ og anklagende, men legg tydelig frem på en hyggelig måte hva ditt håp er.

Lykketil.

[Løvetanten]

Jeg må bare støtte de som sier at det nok er greiest å ikke møte opp på døra. Da gir du henne ikke noe "valg", og det kan bli en ubehagelig situasjon.

Om du bor så nært så likte jeg ideen med å skrive et lite brev, legge i et bilde av sønnen din og putte det personlig i postkassen.

Der kan du jo skrive mer om deg selv, hvor dere bor, om gutten osv.

Du kan også sette en dato for en dag du stikker innom henne om det er en god idè. Er hun ikke hjemme når du kommer så vet du jo hvordan ståa er...

Lykke til. Håper dere får kontakt.

[Gjest Gjest]

Ville vel ha sendt et brev, og sett om farmoren ønsket kontakt. Det er ikke sikkert sms,mail blir lest.

Du kunne sende et rekomandert brev. Ville spurt om hun ønsket kontakt med barnebarnet.

Det er ikke noe lett avgjørelse, og ville derfor ikke ringt eller stått på døra. HUn bør få litt tid å tenke seg om,det hjelper ofte.

Når sønnen ikke har villet ha kontakt,blir det ikke lett for hans mor.

Vi kjenner ikke hele historien til at det er som det er i dag, og den er sikekrt ikke lett for noen av dere.

[Carrot]

Syns forslaget til Løvetanten var et godt forslag jeg

Lykke til

[AnonymBruker]

Samme var med min sønn. Faren stakk, men vi har hele tiden bodd nær farmoren (som dessverre ikke visste noe om min sønn).

Sønnen min spurte støtt og stadig om farssiden før jeg spurte han da han var ca. 8 år gammel om at han virkelig ville at jeg skulle ta kontakt med farmoren. Dette var veldig vanskelig ettersom hun aldri visste at grunnen til bruddet var at jeg var gravid med min sønn, og hun har sett ham flere ganger på matbutikken o.l men antageligvis ikke registrert han nevneverdig. Husker hun hilste på han da han var et par mnd gammel og var sjokkert over at jeg hadde fått barn så fort etter brudded med x.

Så endte det med at jeg sendte et brev hvor jeg forklarte smått rundt situasjonen og spurte om det var ok om jeg kom over! Under møtet fortalte jeg hele historien om at xen dessverre ikke ville ha noe kontakt med vår sønn, men jeg følte meg pliktig til å adlyde hans ønsker når det gjaldt dette siden det omhandler jo hans sosiale omgang med søskenbarn osv.

Slutten på visa er nå at sønnen min har jevnlig kontakt med de fleste på farssiden untatt far selv... Og så kjekt med barnevakt av en ivrig bestemor også! Trodde det skulle gå dårligere egentlig.