Kan noen hjelpe meg?

[genacvale]

Høsten 2008 ble jeg utsatt for en svært traumatisk hendelse, som gjør at jeg fremdeles sliter med ettervirkninger og PTSD-symptomer. Konsentrasjonen er nedsatt og jeg er utsatt for å få depresjoner. Jeg hadde også gått kraftig opp i vekt etter hendelsen, og klart (etter mye slit) å ta av alt det jeg hadde gått opp + litt til. I det siste har jeg hatt et vanskelig forhold til mat, kropp og trening (som er en del preget av tvang) og har fått en ekstrem frykt for å gå opp i vekt. Dette har gjort at jeg har underspist i flere måneder, og trent hardere og hardere. Vekta mi er per idag i nedre del av normalen.

Høsten 2009 begynte jeg på ny utdanning, på en delvis privat høyskole (dvs at utdanningen er ikke gratis).

Jeg har i det siste sklidd mer og mer ut av skolen, fordi jeg ikke lenger forstår ting! Jeg har skjønt at det ene faget klarer jeg ikke da dette ikke er noe for meg i det hele tatt. Jeg har prøvd og prøvd, men forstår det fortsatt ikke. Tror man må ha evner til det, og det har rett og slett ikke jeg.

Problemet mitt er, at jeg er 25 år og det begynner altså å haste litt med å finne ut hva jeg vil i livet. Jeg følte at jeg valgte riktig utdanning da jeg begynte høsten 2009, men etter å ha gått mer i dybden, særlig i det ene faget, så føler jeg at dette alikevel ikke er helt rett...

Min far er ganske streng på dette, og jeg vet at om jeg forteller det til han så vil jeg få alt annet enn støtte. Han har oppfordret meg til å få hjelp med det jeg evt. sliter med, men jeg føler at det kanskje ikke vil hjelpe. Jeg skal prøve å få veiledning, og ta mitt standpunkt etter det...

Men uansett, hva slags muligheter har jeg? Føler det er dumt å avslutte en utdanning etter 2.året (av totalt 3) for så å begynne på noe annet. Kanskje jeg bare skal prøve å finne meg en jobb innenfor det jeg allerede kan og mestrer? Det må da finnes muligheter? Hvor kan jeg få råd og veiledning rundt dette?

Må nevne at jeg har måttet ta meg en deltidsjobb pga svært dårlig økonomi og redusert støtte pga faglig forsinkelse. Dette har igjen gått utover skolearbeidet, og jeg tviler ikke på at jeg hadde gjort det hakket bedre om ikke jeg hadde måttet jobbe i tillegg. Jeg er så sliten og føler jeg mistrives med alt

Hvordan kan jeg snakke med mine foreldre om dette, slik at de forstår? Kan det hende at den traumatiske hendelsen har hatt noe å si i denne sammenheng?

Jeg vil jo ikke være mislykket, jeg vil prøve å få til ting i livet, jeg vil rett og slett gjøre noe jeg trives med.

På forhånd takk!

Endret 30. mars 2011 av genacvale

[Scientia]

"Kanskje jeg bare skal prøve å finne meg en jobb innenfor det jeg allerede kan og mestrer?"

Utdanning er det viktigste, uten den har du en minimal sjanse til å få deg en stabil jobb.

Utifra at mennesker uten kvalifikasjoner ofte kan få småjobber, men som er ustabile og dårlig betalt. Så istedet for å famle fram og tilbake mellom dårlige arbeidsplasser, hadde det vært kjekkest å gjennomført de gjenstående årene, uansett hvor kjedelige de er.

MEN Hvis du har helt mistet sansen for linjen du studerer, så burde du kanskje skifte linje? Det er bedre å gjennomføre et par år ekstra, istedet for å fullføre utdanning og deretter jobbe med noe man mistrives med resten av livet. :-)

Jeg ønsker deg lykke til.

Endret 30. mars 2011 av Scientia

[genacvale]

Tusen takk for svaret!

Det er ikke det at det er kjedelig, problemet her er at jeg ikke får det til, uansett hvor mye jeg prøver, og dette dreper motivasjonen :cry:

[Gjest Ms. Raggsokk]

Har lærestedet ditt karriereveiledere/studieveiledere? Kan jo snakke med de?

[AnonymBruker]

Prøv å få hjelp til PTSDen din hvis du ikke får det nå, det er sannsynligvis det som ligger til grunn for endel av det du sliter med.

Om studiet ikke er rett for deg så kan man jo som de over her sier bytte over til en annen linje, men rådfør deg med en veileder. De vet om fallgruver o.l. Jeg råder deg til å fullføre dette året så har du ikke sløst bort tiden sånn sett.

Alle kan forandre standpunkt i livet, jeg er 28 og skal begynne å studere høyere utdanning når jeg er rundt 30-31 på grunn av jeg har opplevd vanskelige ting i livet som gjorde at jeg ikke var klar for å studere når jeg var yngre. I tillegg visste jeg ikke hva jeg ville bli.

Det er aldri for sent, og det er aldri for sent å snu!

Dette ordner seg, men hør på din far og få hjelp til det du sliter med psykisk. Bare pass på at du studerer det du vil, ikke hva din far vil du skal studere.

Lykke til!