Jeg savner eksen

[AnonymBruker]

De sier at det tar tre måneder å komme over et brudd med kjæresten. Nå har det gått over tre måneder, 105 dager siden det ble slutt og jeg savner han fortsatt langt inni hjerterota selv om jeg vet at det blir aldri oss igjen og at jeg er ute av livet hans. Han er allerede over meg og har begynt å feie over nye jenter igjen, og selv om jeg får oppmerksomhet fra guttene klarer jeg ikke å føle noen verdens ting for dem. De er nemlig ikke han, og det er fortsatt bare han jeg vil ha. Jeg skulle ønske han kunne se meg for den jeg er nå, ikke den jeg var for fire måneder siden. Jeg skulle ønske at han kunne se at jeg er så og si frisk fra angsten nå til tross for at han forlot meg i den verste perioden, at jeg ikke er like negativ, at jeg setter mer pris på de rundt meg, at jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut. Jeg skulle ønske han kunne se at jeg er mer verdt å elske nå. Jeg skulle ønske han kunne se at han tok feil om meg, og at forholdet vårt var verdt å kjempe for. Istedetfor valgte han den letteste veien ut, og det er ingen som straffer han for det han har gjort mot meg.

Samtidig, er det å komme meg videre det jeg aller mest ønsker her i verden, og forelske meg i noen som forelsker seg i meg fordi jeg er den jeg er nå. Det er egentlig ikke noe formål med dette innlegget, for jeg er bare trist siden dagen i dag runder 15 uker siden det ble slutt og jeg trenger noe trøstende ord nå som jeg ikke lenger kan snakke med venner om det.

Hvorfor skal det være så vanskelig å komme over den første store kjærligheten man har i livet?

[MissStiles]

Det er vel ikke noe fasit på hvor lang tid det tar å komme over den store kjærligheten?

Jeg brukte 6-12 mnd på å komme meg over eksen min. Det tok kjempelang tid før jeg i det hele tatt klarte å tenke på andre gutter enn han.

Så bare bruk den tida du trenger for å komme over han!!

[AnonymBruker]

Du er ikke alene.

det er ensomt og det er vondt.

En lege sa til meg at den vesentligste forskjell på dødsfall og kjærlighetssorg er at kjærlighetssorg går over.

Den gjør det, men setter litt spor slik alt vondt i livet gjør.

Hold deg rolig ift til han og vær aktiv med alt du kan finne på.

Stå det ut - det går over...

Jeg har det lignende, og merker at det er litt bedring for hver uke. Andre ganger er det ett skritt frem og to tilbake.

Lykke til videre.

[AnonymBruker]

Tror det første man må gjøre er å drite i å telle dager. Jeg tror det bare er med på å holde sorgen ved like, uansett om det er snakk om kjærlighetssorg, eller noen som er død for den saks skyld.

Var sammen med min eks i 1.5 år, han var den største kjærligheten jeg har hatt, og jeg må telle etter hvor lenge det er siden det ble slutt. Rundt 6 mnd Og først i det siste har jeg sluttet med å frese til menn som prøver å snakke med meg, og skal besøke en jeg traff nylig, neste helg

[AnonymBruker]

Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det! Det er faktisk en ting du kan gjøre for å komme over han. Vær i aktivitet! Enkelt og greit! Jeg hadde det jævlig i mange uker, og satt bare inne og tenkte at livet var over. Men etter hvert fant jeg ut at dette ikke var veien å gå, og at jeg ikke vil ødelegge livet mitt pga. han, og da ble jeg med venninnene mine på masse ting, festet litt, shoppet, trente, og vips, så var jeg ikke spesielt lei meg lenger. Det er noen måneder siden, og jeg tenker fortsatt en del på han, og savner han bittelitt, men vet du hva, jeg tenker som så at jeg fortjener så utrolig mye bedre! Jeg var faktisk for god for han, og det har jeg først innsett i ettertid. Gjør alt du har lyst til å gjøre! Jeg vet ikke hva du gjør til daglig, men vær i mye aktivitet som får tankene dine over på noe annet! Ikke gi opp!

Det føles utrolig godt å tenke på at det er flere millioner potensielle kjærester der ute, og at vi vil komme til å møte på mange fine gutter i årene som kommer, ikke sant?? Jeg tenker i alle fall sånn! Jeg vet at det er vanskelig å tenke sånn i en slik periode, men jeg sa til meg selv hver eneste dag at jeg ikke fant meg i å ha det vondt lenger og at jeg kom til å finne noen som ligger mer på mitt nivå, som vil gjøre meg lykkelig! Det er alltids noen der ute, selv om det nå virker som om den bestemte gutten er den eneste. Jeg tenkte det jeg også, men nå har jeg ombestemt meg

[AnonymBruker]

Jeg prøver så godt jeg kan å være aktiv og sitte minst mulig alene. I ettertid av bruddet har jeg blitt flinkere til å spise sunt, vært mer sosial, fått meg en ny jobb, begynt på førerkortet, søkt utdanning og forbedret karakterene mine. Alt i alt er det ingenting som skulle tilsi at jeg skulle være lei meg for noe slikt, jeg burde egentlig vært glad og takknemlig for et godt liv.

Allikevel spretter tårene frem når jeg sitter på skolebussen og får tid til å tenke, jeg føler meg så skamfull over alt bråket som har skjedd og det faktum at han aldri kommer til å se på meg igjen. Jeg har heller ikke snakkket med han på tre uker fordi jeg blir så sint og sårer han like mye tilbake som han har såret meg. Skjønner i ettertid at det var en grunn til at han sa at jeg var en person vanskelig å elske, nå klarer jeg ikke å elske meg selv engang på grunn av alt som har skjedd og blitt sagt mellom oss.

Og til tross for at vennene mine inkludert bestekameraten hans sier at han ikke er verdt å være lei seg over, savner jeg han så dypt at jeg får mareritt om det. Jeg gjennopplever forelskelsen og bruddet hver eneste natt.

[Ethereal]

Hvorfor skulle noen straffe han for at han ikke orka å være sammen med deg lenger? Ikke for å virke som en hjerteløs bitch, men det er en ganske stor påkjenning for pårørende til psykisk syke personer, og du kan egentlig ikke blame han for at han valgte å avslutte. For å være ærlig hadde jeg mest sannsynlig gjort det samme selv.

Du kommer til å komme deg over xen din til slutt, men du må ta tiden til hjelp. Det finnes ingen fasit, og selv om du føler at du aldri kommer til å finne en som han igjen, så er det store sjanser for at du vil gjøre det. Kanskje du til og med vil finne en som passer deg bedre, og som ikke vil svikte deg selv om du skulle få dårlige perioder igjen.

Eventuelt må du bare prøve igjen. Snakk med han og spør om en ny sjanse. Hvis han ikke vil ha deg så er det bare å pakke sakene sine og finne noe bedre.

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle noen straffe han for at han ikke orka å være sammen med deg lenger? Ikke for å virke som en hjerteløs bitch, men det er en ganske stor påkjenning for pårørende til psykisk syke personer, og du kan egentlig ikke blame han for at han valgte å avslutte. For å være ærlig hadde jeg mest sannsynlig gjort det samme selv.

Du kommer til å komme deg over xen din til slutt, men du må ta tiden til hjelp. Det finnes ingen fasit, og selv om du føler at du aldri kommer til å finne en som han igjen, så er det store sjanser for at du vil gjøre det. Kanskje du til og med vil finne en som passer deg bedre, og som ikke vil svikte deg selv om du skulle få dårlige perioder igjen.

Eventuelt må du bare prøve igjen. Snakk med han og spør om en ny sjanse. Hvis han ikke vil ha deg så er det bare å pakke sakene sine og finne noe bedre.

Han dumpet meg offentlig foran fremmede på en togstasjon dagen før jeg skulle søke hjelp fordi vi hadde snakket om det og trodde at det ville hjelpe forholdet vårt og meg, to uker før det skjedde. De fleste av våre felles venner sier jeg fortjener bedre, at han er slem og baksnakker han, men allikevel behandler de hans ord som kongens ord.

Forøvrig vet jeg at jeg ikke var en person verdt å være sammen med fordi jeg var en sippete drittunge uten sosialt liv. Men jeg er heller ikke den samme personen lenger som jeg var da han dumpet meg.

[Wonders]

http://www.youtube.com/watch?v=s_Zs7XS3XUo&feature=related