Hvordan fortelle barna?

[AnonymBruker]

Far og mor diskuterer å bytte roller mtp, omsorg samvær osv. I dag bor barna hos mor og har samvær. Hvis da far og mor blir enige om at barna skal bo fast hos far og får samvær med barna, hvordan er den ekleste og mest skjermende måte å fortelle barna dette på?

Hilsen,

en frustrert mor

[AnonymBruker]

Dytter...

[Carrot]

Det kommer helt ann på hvor stor endringen blir for barna og hvor gamle de er, hvor mye de skjønner av denne endringen og hvor gode mor og far er på å være enige...

[AnonymBruker]

Det kommer helt ann på hvor stor endringen blir for barna og hvor gamle de er, hvor mye de skjønner av denne endringen og hvor gode mor og far er på å være enige...

Endringen blir sikkert stor. Da tenker jeg at barna alltid har bodd med mor og hatt samvær med far. Det har hatt at de har bodd hos far i samenhengende 5 uker, f. eks. pga mors sykdom, men ellers har barna kun bodd hos mor og hatt fast samvær med far. Barna har det helt alreit med far.

Far og mor har veldig dårlig kommunikasjon, men det synes ikke på barna. Om det vil forandre seg i framtiden når/om far får hovedomsrogen, vet jeg ikke. Kan hende.

Barna er begge under 10 år.

[AnonymBruker]

Kanskje spørre hva de selv synes om det? Har dere snakket med dem om eventuell endring?

[Tiarra]

Kanskje spørre hva de selv synes om det? Har dere snakket med dem om eventuell endring?

Jeg tror ts lurer på hvordan i det hele tatt ta opp et sånt tema med småbarn?

Valg av tid og sted synes jeg er viktig. Du skal jo ikke si: "å, forresten hva synes dere om å bo hos pappa i stedet?", på hjemveien fra skolen.

Jeg har ikke konkrete råd, men jeg synes jeg ville tenkt gjennom godt, før jeg snakket med dem. Det er noen som involverer andre når de synes at det er vanskelig å ta opp slike temaer med barna, jeg synes at barn har det best av at foreldre selv er de de forholder seg til. Og når du sier at kommunikasjonen mellom deg og far er dårlig, er det kanskje lite aktuelt at begge to setter seg sammen med barna og formilder nyheten?

Ønsker deg all lykke, uansett!

[Carrot]

Min datter var under ti år når skilsmissen ble et faktum, jeg snakket likevel med henne om dette fordi hun skjønte hva som skjedde men ikke omfanget så det ble min jobb å sørge for at hun forsto, altså fortelle på et nivå hun skjønte - barn helt ned i tre år skjønner veldig mye om man gjør en innsats på hvordan man forteller dem ting

Hvor dramatisk det oppleves for dem derimot er helt opp til foreldrene.

Jeg ville holdt meg så nær sannheten som mulig uten å legge skyld på noen av foreldrene.

[Raven Emerald]

1. Mor og far må først og fremst bli enige. Alt av avtaler må være avklart før man sier noe til barna.

2. Når det er gjort, kan man fortelle barna. Man kan velge å fortelle barna årsaken, men anbefaler å ta det forsiktig hvis det er helsemessige årsaker, og barna er små. Barn forstår ikke alltid sammenhenger, selv om man forklarer dem det, og man risikerer (risikerer; altså, det må ikke bli sånn) dermed at ungene enten tror det er deres skyld at mamma er syk, eller at de tror sykdommen er mye verre enn den er (hvorfor skulle ellers mamma sende dem for å bo hos pappa?). Da bør man gjerne si noe om at mamma har vært mye syk i det siste, og at barna skal få bo hos pappa og heller være hos mamma de dagene hun ikke er så syk, fordi mamma jo har mest lyst å være frisk når hun skal være sammen med ungene. Gjerne føy til noe om at dere uansett synes det var pappas tur til å ha dem boende hos seg, fordi han har savnet dem masse. Og at selv om mamma er like glad i dem, og helst hadde ønsket at de skulle bo hos henne, så er det jo ikke rettferdig at det alltid er pappa som skal savne dem, og nå er det altså pappa sin tur til å bo sammen med dem.

Dermed blir ikke ansvaret for flyttingen på noen måte lagt på barna; man skal helst unngå at barna føler de må velge den ene forelderen over den andre. Avgjørelsen blir tatt, det er utenfor deres kontroll, og begrunnelsen er bunnet i mamma og pappa, og ikke barna. Dermed minsker man sannsynligheten for at barna får en misoppfatning om at "hvis jeg bare hadde vært snillere, hadde ikke mamma blitt så syk". Det er viktig å forklare at sykdommen ikke har noe med barna å gjøre, men at av og til blir man så syk, at man må gjøre ting litt annerledes.

3. Når man endelig har fått forklart barna dette, er det viktig at flyttingen ikke skjer med en gang, men gjerne litt etter litt, over tid. Det gir en mer glidende overgang, og det blir en mindre brå forandring. Legg gjerne siste del (hoveddelen) av flyttingen i forbindelse med ferie, slik at barna får tid på seg til å venne seg til de nye boforholdene, før de skal vennes til en ny barnehage/skole. Det kan være greit å begynne med de nye rutinene relativt raskt, men gjerne introdusere de forskjellige rutinene litt etter litt, så de får tid til å komme skikkelig inn i det, før de må sette det ut i praksis.

Det er iallefall mine tanker. Beklager om noe virker uklart, jeg er litt trøtt, og satser på hastverkskriving fremfor å gi mening. =P

[AnonymBruker]

1. Mor og far må først og fremst bli enige. Alt av avtaler må være avklart før man sier noe til barna.

2. Når det er gjort, kan man fortelle barna. Man kan velge å fortelle barna årsaken, men anbefaler å ta det forsiktig hvis det er helsemessige årsaker, og barna er små. Barn forstår ikke alltid sammenhenger, selv om man forklarer dem det, og man risikerer (risikerer; altså, det må ikke bli sånn) dermed at ungene enten tror det er deres skyld at mamma er syk, eller at de tror sykdommen er mye verre enn den er (hvorfor skulle ellers mamma sende dem for å bo hos pappa?). Da bør man gjerne si noe om at mamma har vært mye syk i det siste, og at barna skal få bo hos pappa og heller være hos mamma de dagene hun ikke er så syk, fordi mamma jo har mest lyst å være frisk når hun skal være sammen med ungene. Gjerne føy til noe om at dere uansett synes det var pappas tur til å ha dem boende hos seg, fordi han har savnet dem masse. Og at selv om mamma er like glad i dem, og helst hadde ønsket at de skulle bo hos henne, så er det jo ikke rettferdig at det alltid er pappa som skal savne dem, og nå er det altså pappa sin tur til å bo sammen med dem.

Dermed blir ikke ansvaret for flyttingen på noen måte lagt på barna; man skal helst unngå at barna føler de må velge den ene forelderen over den andre. Avgjørelsen blir tatt, det er utenfor deres kontroll, og begrunnelsen er bunnet i mamma og pappa, og ikke barna. Dermed minsker man sannsynligheten for at barna får en misoppfatning om at "hvis jeg bare hadde vært snillere, hadde ikke mamma blitt så syk". Det er viktig å forklare at sykdommen ikke har noe med barna å gjøre, men at av og til blir man så syk, at man må gjøre ting litt annerledes.

3. Når man endelig har fått forklart barna dette, er det viktig at flyttingen ikke skjer med en gang, men gjerne litt etter litt, over tid. Det gir en mer glidende overgang, og det blir en mindre brå forandring. Legg gjerne siste del (hoveddelen) av flyttingen i forbindelse med ferie, slik at barna får tid på seg til å venne seg til de nye boforholdene, før de skal vennes til en ny barnehage/skole. Det kan være greit å begynne med de nye rutinene relativt raskt, men gjerne introdusere de forskjellige rutinene litt etter litt, så de får tid til å komme skikkelig inn i det, før de må sette det ut i praksis.

Det er iallefall mine tanker. Beklager om noe virker uklart, jeg er litt trøtt, og satser på hastverkskriving fremfor å gi mening. =P

Takk for tilbakemelding!

Personlig syntes jeg at det var viktig å snakke med barna og høre hva de syntes om en eventuell flytting til pappa før vi endelig bestemte oss for det. Nettopp for å unngå at de føler seg ansvarlig for endringen. For hvis mor og far ble enige om endringen og skrev under den detalkerte vtalen uten å vite hva barna egentlig øsnker, så blir det vanskelig å gjøre om avtalen etter at man har hørt hva barna hadde å si hvis de øsnket annerledes enn avtalt. Og spesielt når far og mors kommunikasjon er så dårlig (skulle øsnke det var bedre, men er ikke noe jeg kan gjøre med).

Så jeg snakket med barna igår. Og det hele var faktisk mye enklere enn jeg forestilte meg. De hadde forskjellige meninger, men så ble de tilslutt enige om at de ville det samme, som også stemmet over det vi foreldre hadde i tankene.

Du har helt rett i det at flyttingen må skje smidig. Det er ikke mye som skal forandres mtp flyttingen egentlig, vi bor i samme skolekrets, så barna kommer til å gå på samme skole og ha de samme vennennene osv, men det skal bare få nytt bosted