Har ikke vi mødre lov å ønske oss barnefri

[AnonymBruker]

I et annet innlegg her inne sier en mor at hun ser på det å være alenemor med "fri" annenhver uke som frelse. Men hun får tilbakemeldinger som tyder på at dette er langt over streken for hva en mor kan tillate seg å si.

Jeg er mor til 3. Jeg har i mange år "misunt" enkelte venninner som har barnefri annenhver uke. De kan gjøre akkurat hva de har lyst til, mens jeg er bundet til ungene 24 timer i døgnet. Nå skal det sies at jeg er gift med en pendler, og bortsett fra det økonomiske så har jeg fungert som alenemor i alle år..uten avlastning. For far er sliten når han er hjemme, og trenger å ta seg igjen. Noe som har ført til at jeg har hatt ansvaret da også. I tillegg ønsker selvfølgelig min mann at jeg er hjemme så vi kan ha tid sammen når han også er hjemme, så jeg kan ikke ta igjen det sosiale da heller.

Nå begynner ungene ås bli store, men i mange år har dette vært hverdagen min. Er det rart enkelte sier og faktisk mener at dere som er " alenemødre" med 50/50 er heldige?

Jeg ser selvfølgelig endel av problemene. Å være en uke uten barn er lang tid, men når man har dem 24/7 så kan en uke uten barn virke forlokkende. Og det er ikke fordi vi som mødre ikke er glade i ungene våre, for det er ikke det som er temaet. Vi elsker ungene våre, ellers hadde vi ikke holdt ut. Men et ønske om litt fri, er det virkelig så vanskelig å skjønne?

[AnonymBruker]

Søsteren min har to små og virker ofte sliten selv om hun aldri klager. Jeg lengter etter sommer og syden,hun lengter bare etter å få sovet lenge en dag!!

Stor respekt til alle dere foreldre:)

[AnonymBruker]

Er jo lov å ønske seg fri. Men nå er det ikke slik at alle har slike muligheter. Når man velger å få barn må man noen ganger gi opp slike ting.

[AnonymBruker]

Men det er frivillig å få barn, og tar en så på seg den forpliktelsen, så kan en ikke klage 24/7 når ting ikke er moro.

For å sammenligne så er mastergraden mye jobb, og lite moro, men det er frivillig, og så klart en ytrer klager i blant, men er du misfornøyd HELE tiden med livssituasjonen, så er det greit å tenke seg om før en tar på seg store forpliktelser.

[Gjest gjest]

I et annet innlegg her inne sier en mor at hun ser på det å være alenemor med "fri" annenhver uke som frelse. Men hun får tilbakemeldinger som tyder på at dette er langt over streken for hva en mor kan tillate seg å si.

Jeg er mor til 3. Jeg har i mange år "misunt" enkelte venninner som har barnefri annenhver uke. De kan gjøre akkurat hva de har lyst til, mens jeg er bundet til ungene 24 timer i døgnet. Nå skal det sies at jeg er gift med en pendler, og bortsett fra det økonomiske så har jeg fungert som alenemor i alle år..uten avlastning. For far er sliten når han er hjemme, og trenger å ta seg igjen. Noe som har ført til at jeg har hatt ansvaret da også. I tillegg ønsker selvfølgelig min mann at jeg er hjemme så vi kan ha tid sammen når han også er hjemme, så jeg kan ikke ta igjen det sosiale da heller.

Nå begynner ungene ås bli store, men i mange år har dette vært hverdagen min. Er det rart enkelte sier og faktisk mener at dere som er " alenemødre" med 50/50 er heldige?

Jeg ser selvfølgelig endel av problemene. Å være en uke uten barn er lang tid, men når man har dem 24/7 så kan en uke uten barn virke forlokkende. Og det er ikke fordi vi som mødre ikke er glade i ungene våre, for det er ikke det som er temaet. Vi elsker ungene våre, ellers hadde vi ikke holdt ut. Men et ønske om litt fri, er det virkelig så vanskelig å skjønne?

Var jeg som bl.a skrev på det andre innlegget. Som jeg sa er jeg alenemor selv 100%, altså har aldri denne friheten som noen misunner andre å ha.

Hun som mente det hørtes herlig ut ha barna bare annehver uke skrev også at hun hadde i perioder vurdert å skilles for å få dette. Hun mente mødre sluttet å være "jeg" når de fikk barn, og at en trengte pusterom.

Grunnen til at jeg svarte er jeg at ikke under noen omstendigheter kjenner meg igjen i dette. Jeg er fremdeles "jeg", pusterom har jeg både på jobb og hver eneste kveld etter leggetid. Helger er tid for familiekos og hadde syntes det hadde vært fælt å måtte vært foruten barn annenhver helg, og ikke minst annenhver uke.

Jeg kjenner en del aleneforeldre, spesielt gjennom jobben, og det er veldig mange som sliter med å føle at de mister viktig tid med barna. Dette gjelder ikke bare mødre, men fedre også selvfølgelig. Er jo ikke uten grunn en del konflikter oppstår ved skilsmisse.

Når noen skriver inn her og sier de sitter å gråter fordi de savner barna etter et ganske nylig brudd svarer en ikke med at de er heldige som slipper ha barna så mye. For ja, om hun virkelig har problemer i forhold til å både ha mistet seg selv og føler hun ikke får puste er det vel noe galt et sted? Ikke kom å fortell meg at dette er vanlig for mødre!

Videre er det stor forskjell på å la barna overnatte hos besteforeldre nå og da, og det å ønske å ha annenhver uke som "jeg" tid. Trenger en så mye tid for seg selv, mener jeg oppriktig at en ikke burde fått barn. Hvordan går det an mene noe annet egentlig?

Er jo ikke sånn at en skaffer barn og tar utgangspunkt i å plassere de bort på halvfòr?

[Gjest gjest]

I et annet innlegg her inne sier en mor at hun ser på det å være alenemor med "fri" annenhver uke som frelse. Men hun får tilbakemeldinger som tyder på at dette er langt over streken for hva en mor kan tillate seg å si.

Jeg er mor til 3. Jeg har i mange år "misunt" enkelte venninner som har barnefri annenhver uke. De kan gjøre akkurat hva de har lyst til, mens jeg er bundet til ungene 24 timer i døgnet. Nå skal det sies at jeg er gift med en pendler, og bortsett fra det økonomiske så har jeg fungert som alenemor i alle år..uten avlastning. For far er sliten når han er hjemme, og trenger å ta seg igjen. Noe som har ført til at jeg har hatt ansvaret da også. I tillegg ønsker selvfølgelig min mann at jeg er hjemme så vi kan ha tid sammen når han også er hjemme, så jeg kan ikke ta igjen det sosiale da heller.

Nå begynner ungene ås bli store, men i mange år har dette vært hverdagen min. Er det rart enkelte sier og faktisk mener at dere som er " alenemødre" med 50/50 er heldige?

Jeg ser selvfølgelig endel av problemene. Å være en uke uten barn er lang tid, men når man har dem 24/7 så kan en uke uten barn virke forlokkende. Og det er ikke fordi vi som mødre ikke er glade i ungene våre, for det er ikke det som er temaet. Vi elsker ungene våre, ellers hadde vi ikke holdt ut. Men et ønske om litt fri, er det virkelig så vanskelig å skjønne?

Nei, det er ikke vanskelig skjønne at en ønsker litt barnefri, men å ønske en var skilt så en kunne ha barna bare halvparten av tiden er å gå over streken ja. Videre var det ikke snakk om èn uke, men annenhver uke.

Uansett hvordan en vrir på det så syns jeg det er merkelig og sært å glorifisere det å være alenemor og være "heldig" med 50/50 fordelingen.

[AnonymBruker]

I et annet innlegg her inne sier en mor at hun ser på det å være alenemor med "fri" annenhver uke som frelse. Men hun får tilbakemeldinger som tyder på at dette er langt over streken for hva en mor kan tillate seg å si.

Jeg er mor til 3. Jeg har i mange år "misunt" enkelte venninner som har barnefri annenhver uke. De kan gjøre akkurat hva de har lyst til, mens jeg er bundet til ungene 24 timer i døgnet. Nå skal det sies at jeg er gift med en pendler, og bortsett fra det økonomiske så har jeg fungert som alenemor i alle år..uten avlastning. For far er sliten når han er hjemme, og trenger å ta seg igjen. Noe som har ført til at jeg har hatt ansvaret da også. I tillegg ønsker selvfølgelig min mann at jeg er hjemme så vi kan ha tid sammen når han også er hjemme, så jeg kan ikke ta igjen det sosiale da heller.

Nå begynner ungene ås bli store, men i mange år har dette vært hverdagen min. Er det rart enkelte sier og faktisk mener at dere som er " alenemødre" med 50/50 er heldige?

Jeg ser selvfølgelig endel av problemene. Å være en uke uten barn er lang tid, men når man har dem 24/7 så kan en uke uten barn virke forlokkende. Og det er ikke fordi vi som mødre ikke er glade i ungene våre, for det er ikke det som er temaet. Vi elsker ungene våre, ellers hadde vi ikke holdt ut. Men et ønske om litt fri, er det virkelig så vanskelig å skjønne?

Mødre tillater ikke å si høyt det de tenker. man skal unne seg fri, ta seg fri.Mange har ikke muligheten. Sliter seg ut med barn. Du er ingen egoist som tenker slik,men fornuftig.

Det er ikke bare glede å få barn. Kan være et slit.

Mange velger ikke å få barn, og blir kritisert for det.

Hvor mange ganger har man ikke ønsket å dra til en øde øy uten barn?

Da barna ble store, så skjønte jeg ikke hvordan jeg klarte det. Kunne aldri tenke meg å få flere heller.

[Fluffe]

Er vell en grunn til at det finnes avlastning.

[Gjest Fikira]

Å ønske seg fri er lov.

Men så har dere valgt å få barn, da må dere bare ta det som kommer med.

[AnonymBruker]

Jeg er alene med to små barn, på heltid (de treffer faren noen helger i året, samt i ferier). Jeg kunne ALDRI i livet ønsket meg "fri" annenhver uke, selv om jeg noen ganger lengter etter litt mer barnefri enn hva jeg faktisk har. Det er forbaska slitsomt som det er, men foretrekker å ha det slik, framfor å "miste" halvparten av mine barns oppvekst.

[AnonymBruker]

Det var vel ikke sånn ment, av den som poengterte dette med annenhver uke fri. Det var vel heller ment som en slags "trøst", selv om det ble litt dumt. Litt sånn at "aldri så galt, fokuser på at du i den barnefrie uken kan gjøre det du har lyst til og som er vanskelig å gjennomføre når man har barn".

Noen bare MÅ misforstå...

[AnonymBruker]

Var jeg som bl.a skrev på det andre innlegget. Som jeg sa er jeg alenemor selv 100%, altså har aldri denne friheten som noen misunner andre å ha.

Hun som mente det hørtes herlig ut ha barna bare annehver uke skrev også at hun hadde i perioder vurdert å skilles for å få dette. Hun mente mødre sluttet å være "jeg" når de fikk barn, og at en trengte pusterom.

Enten var ikke dette ment så bokstavelig, mer som en halvveis spøk - eller så er nok ikke denne moren særlig representativ. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen velger å skille seg, med dette som hovedgrunn.

Ta nå ikke alt så bokstavelig!

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg enig med ts her altså...merker jeg blir litt provosert av kommentarer som går på at man ikke har lov å ønske seg litt fri. Kommentarer av typen "Det er frivillig å få barn, og tar en så på seg den forpliktelsen, så kan en ikke klage 24/7 når ting ikke er moro" og "Når man velger å få barn må man noen ganger gi opp slike ting" blir for meg for dumt, livet har heldigvis noen flere nyanser. Men de som mener det har like rett til å mene det som jeg har rett til å ønske meg litt fri, det skulle bare mangle. Klart det er et valg man har tatt å få barn, men det å ønske seg litt fri fra hverdagen med barn betyr ikke at man er mindre glad i barna sine.

Dette blir for meg et like stort irritasjonsmoment som de gangene jeg en sjelden gang er på fest/ ute og det innimellom er småbarnsforeldre (les: småbarnsmødre) som ikke kan la være å snakke om barna sine på fest/ ute. Når jeg en sjelden gang kommer meg ut på fest alene vil jeg faktisk samtale om andre ting enn hvor mye barnet mitt (og andres barn ikke minst) spiser/ bæsjer/ leker/ prater osv osv osv. Det er ikke noe jeg finner interessant å snakke om, men sånn er jeg. Likevel; det betyr ikke at jeg ikke er like glad i barnet mitt som alle andre. Jeg savner han like mye når han er hos sin far, men jeg er faktisk ikke redd for å si at jeg ofte gleder meg til han skal til faren sin. Jeg er glad for at jeg fikk barnet mitt og kunne ikke tenkt meg en verden uten han, jeg slutter heller ikke å være mamma når barnet mitt er hos sin far, men det gir meg frihet til å kunne ha fokus på meg selv også og i min verden er jeg faktisk heldig som har den muligheten.

[Fluffe]

Jeg må si meg enig med ts her altså...merker jeg blir litt provosert av kommentarer som går på at man ikke har lov å ønske seg litt fri. Kommentarer av typen "Det er frivillig å få barn, og tar en så på seg den forpliktelsen, så kan en ikke klage 24/7 når ting ikke er moro" og "Når man velger å få barn må man noen ganger gi opp slike ting" blir for meg for dumt, livet har heldigvis noen flere nyanser. Men de som mener det har like rett til å mene det som jeg har rett til å ønske meg litt fri, det skulle bare mangle. Klart det er et valg man har tatt å få barn, men det å ønske seg litt fri fra hverdagen med barn betyr ikke at man er mindre glad i barna sine.

Dette blir for meg et like stort irritasjonsmoment som de gangene jeg en sjelden gang er på fest/ ute og det innimellom er småbarnsforeldre (les: småbarnsmødre) som ikke kan la være å snakke om barna sine på fest/ ute. Når jeg en sjelden gang kommer meg ut på fest alene vil jeg faktisk samtale om andre ting enn hvor mye barnet mitt (og andres barn ikke minst) spiser/ bæsjer/ leker/ prater osv osv osv. Det er ikke noe jeg finner interessant å snakke om, men sånn er jeg. Likevel; det betyr ikke at jeg ikke er like glad i barnet mitt som alle andre. Jeg savner han like mye når han er hos sin far, men jeg er faktisk ikke redd for å si at jeg ofte gleder meg til han skal til faren sin. Jeg er glad for at jeg fikk barnet mitt og kunne ikke tenkt meg en verden uten han, jeg slutter heller ikke å være mamma når barnet mitt er hos sin far, men det gir meg frihet til å kunne ha fokus på meg selv også og i min verden er jeg faktisk heldig som har den muligheten.

Nå er det faktisk frivillig.

[AnonymBruker]

Selvsagt har dere lov å ønske dere barnefri!

Men å få ønsket oppfylt er ikke alltid like lett, da en tross alt må ta hensyn til barna. Det er en av siden man forsaker ved å beslutte å få barn.

[Gjest latter]

Er vell en grunn til at det finnes avlastning.

Skulle alle som trengte det søke om avlastning,så ville det være få som fikk det

[AnonymBruker]

Nå er det faktisk frivillig.

Hva da? Å få barn?

Du har nok ikke barn, skjønner jeg. Det er ingen motsetning mellom å ønske seg barn og få dem, og å ha behov for tid uten barna.

Endret 27. mars 2011 av Kråkesaks

[Gjest Gjest]

Nå er det faktisk frivillig.

Ja...?

[Carrot]

Jeg kan bare snakke fra egen erfaring som den som har vært alene med ungene fordi far har jobbet turnus - til tider borte i tre mnd i slengen, og selv om han da hadde fri når han var hjemme var rutinene mine og det var naturlig at jeg fortsatte dem liksom - og etter skilsmissen og rutiner på at ungene skulle være hos far i ukevis i slengen syns jeg ikke "fri" er noe morro.. Faktisk blir det veldig tomt etter en stund...

Jeg tror det er lettere å sette seg inn i "fri" og hva det betyr om man har vært der - altså ikke hatt muligheten til å bruke tid på det man selv vil, enten det er å legge seg i badekaret eller å gå seg en tur, fri betyr ikke "fyll og fanteri" slik mange ser ut til å tro - det betyr tid til seg selv - noe også foreldre til tider trenger...

[AnonymBruker]

Nå er jeg aleine med en gutt på 14mnd.

Var sambo med far til barnet,og det skulle være oss resten av livet trodde vi.Men ting skjer og nå sittet jeg med 100% samvær, og med en barnefar som aldri har tid eller penger tid barnebidrag.Drekka og tulle som 20åring har han jo tid og penger til offcourse.

Utrolig og folk kan forandre seg når psyke slår inn..

Når man blir helt aleine med ansvaret så ja,man trenger barnefri.

Man trenger litt tid uten barn,kunne ta seg en tur på kino eller ta en fest for og være litt sosial.

Dere som prater om at har man barn så får man også ta ansvaret:

Kan dere prøve og sette dere inn i situasjonen der du er "låst" 24timer ,7 dager i uka.

Du kan ALDRI besøke venner,dra ut på butikk etter 7 fordi du har lyst på sjokolade,gå på kino eller ut og ta deg en øl fordi du må ALLTID sitte hjemme med en sovende unge.

Livet ditt skal bestå av kun jobb,hente i barnehage,evn butikk,hjem til lage og spise middag,aktivere barnet ett par timer før du legger barnet.

Når barnet har lagt seg er du da alltid hjemme fram til neste dag.

Alle må vel få lov til og få litt mer ut av livet enn dette dag ut og dag inntil barnet blir såpass voksent så det begynner og farte selv?