Har du noen gang "mistet" barna dine når dere har vært ute?

[kaprifolen]

Har du mistet ditt barn? Hva skjedde? Og hvordan hadde du reagert om barnet ditt var borte fra deg en HALVTIME på et så stort og uoversiktlig sted!?

Endret 26. mars 2011 av kaprifolen

[Gjest Gjest]

Opplevde i dag å måtte ta meg av en liten pjokk på Ikea. Hadde først observert han i drøye ti minutter, da jeg synes det var ganske uansvarlig av foreldrene å la han leke på toppen av trappen. Spesielt siden trappen hadde slike "bøyler" som bare slipper folk opp, og at han var liten nok til å gå under dem.

Jeg så INGEN voksne som holdt øye med han, og da gutten satte ned trappen mot både utgang og parkeringshus, gikk jeg etter for sikkerhets skyld. Stod og så etter foreldrene mens jeg prøvde å prate med gutten og få han til å si hva han het, og om han så mamma og pappa noe sted, samtidig som jeg var veldig opptatt av at han skulle få tro han var på "eventyr" og ikke bli redd.

Tok han så med meg til noen ansatte, og ble hos gutten mens sikkerhetsfolk og andre ansatte sonderte varehuset i jakt på paniske foreldre, det ble ropt opp (selv om vi ikke visste navnet på barnet osv), men ingen foreldre.

Etter over tyve minutter (utenom de ti jeg hadde observert han på avstand), kommer foreldrene, og ser totalt likgyldige ut! De ansatte hadde da bestemt at det var på tide å innkalle andre instanser, og tatt over ansvaret fra meg. Så jeg vet ikke hva som ble sagt, jeg så bare at foreldrene kom liksom tilfeldig slentrende (ikke i følge med noen ansatte), tok gutten, satte han i vogna, og handlet videre. Som om ingenting hadde skjedd.

Herregud, jeg hadde vært så redd om det var mitt barn!!! Og de foreldrene kan være SÅ glade for at jeg ikke var en psyko gærning som kunne gjort unevnelige ting, eller bare tatt med meg hele ungen og reist!

Er så sint, og jeg lurer bare på hva som skjer i hodet til foreldre! Og hvordan det er fysisk mulig å ha et totalt likgyldig kroppsspråk i en slik situasjon!? (jeg hørte som nevnt ikke hvilke ord som ble utvekslet)

Har du mistet ditt barn? Hva skjedde? Og hvordan hadde du reagert om barnet ditt var borte fra deg en HALVTIME på et så stort og uoversiktlig sted!?

Ikke overrasket over opplevelsen din. Ser daglig foreldre i kjøpesenter som lar ungene herje villt i trapper og overalt.

Mistet mellomste ungen en gang på det lille lokale kjøpesenteret. Femten butikker og Meny mat liksom... Han var tre-fire år og forsvant blandt alle beina. Jeg svetta oppover og strena direkte mot vekterbua når jeg oppdaget det, og rakk ikke frem før de kalte opp mamman til **** på anlegget. Uanstrengt kroppsspråk...jeg vet ikke. Kanskje andre kunne oppfatte det slik, men jeg kan lovet at jeg sleit med å ikke skrike HØYT og bli totalhysterisk...

Det hele varte kanskje 15 minutter. Ungen husker det enda og snakket om at h*n forsvant fra meg i to år etterpå.. Tviholdt i handlevogna eller i meg hver gang vi var ute. Stakkaren.

Endret 26. mars 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Haha, ja det har skjedd mange ganger, men nesten aldri så lenge som 30 minutter. Det spørs på alderen av ungen. Jeg var ikke like redd, eller oppmerksom når ungene var 5-6 som da de var 3-4.

Jeg hadde kontaktet noen ansatte etter noen minutter, hvis det hadde vært på en butikk/kjøpesenter. Hadde det vært i sentrum av byen hadde jeg kontaktet politiet etter noen minutter med leting.

[liv]

Guttungen forsvant på et mellomstort kjøpesenter men var bare borte i ca 5 min. (Gjemte seg for meg med vilje, han var tre) Stressa rundt og lette og det ble lenge til han fikk være med dit med meg alene igjen.

[Fanta Exotic]

En gang da jeg var liten (6 år tror jeg) var familien min og jeg handlet i noe som heter Souk i Marokko. Det er steder hvor du kan kjøpe ting, og det er kjempemange mennesker.. Ingen vektere eller noenting. HER fant jeg et bilde av det.. De gatene er uendelig lange, og det er så og si umulig å finne frem hvis man ikke har med noen som er kjent..

Plutselig så jeg ingen i familien min, og jeg ble så utrolig redd... På den tiden var det heller ingen turister der omtrent, så jeg så bare marokkanere overalt, som jeg visste jeg aldri ville klare å kommunisere med.. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv! Jeg husker det kjempegodt også. Jeg husker jeg gikk rundt og gråt og begynte å se for meg resten av livet i de gatene der.. Gikk vel kanskje rundt i 10 min før jeg så mamma og stefaren min. Etter det holdt mamma rimelig godt fast i meg da vi skulle handle, hehe.

[ToveM]

Guttungen forsvant en gang midt i gågaten i Silkeborg (Danmark). Vi stoppet for å se på et eller annet utenfor en butikk, og han bare fortsatte. Ganske full panikk. Fant han igjen i enden av gågaten, der en mann hadde stoppet ham før han krysset en trafikert gate. De satt på en trapp og ventet. Gikk vel kanskje bortimot 10 min før vi fant ham igjen.

[Gjest Gjest]

En hver sak der foreldrene "mister" barnet i flere minutter pga for dårlig oppmerksomhet, burde meldes til barnevernet, da dette er eksempler på omsorgssvikt.

Det beste ville være å ha et barnevern som er tilstrekkelig utbygd til at alle foreldre fikk perioder med oppsyn og evaluering underveis.

[cowell]

En hver sak der foreldrene "mister" barnet i flere minutter pga for dårlig oppmerksomhet, burde meldes til barnevernet, da dette er eksempler på omsorgssvikt.

Det beste ville være å ha et barnevern som er tilstrekkelig utbygd til at alle foreldre fikk perioder med oppsyn og evaluering underveis.

Ja, de er jo porselensdukker.

[Tiarra]

En gang da eldsten var ett år gammel og nettopp lærte seg å gå, gikk han opp trappa til etasjen over oss. Vi fikk besøk, og pappaen glemte å låse døra etter gjestene, så gutten snek seg ut. Jeg merket at gutten var borte, men falte ikke meg at han gikk ut. Lette etter han overalt i leiligheten, men fant ikke. Jeg var helt fra meg. Vi gikk ut noen opp og noen ned, og han klatret bare opp og opp og visste ingenting Det hele var ikke mer enn to minutter, men tenk at mannen var så uoppmerksom

Og for et par år siden holdte jeg på å miste minsten på en flyplass. Eldstemann skulle på do, og når vi snudde oss til toalettene, fortsatte minsten å gå, men jeg oppdaget rett før han forsvant. Jeg så han forsvinne i menneskestrømmen 300 meter foran oss. Og jeg ropte og ropte og løp. Han var vettskremt, stakkar liten! Det var jeg og.

[Gjest Gjest]

.... mange mulige madelaine saker her....

[Caramba]

I går så stakk 4-åringen når jeg var ute på tur med en vennine med barn. Vi gikk på en liten vei i villastrøk og han og jenta til vennina min løp plutselig fra oss og hele veien hjem... Jeg hadde hjertet i halsen for biler, men det gikk bra. Jeg løp etter dem, men da ble de elleville og løp enda fortere... Jeg var rimelig sinna når vi endelig fikk tak i dem og jeg var ganske redd Vi hadde med småunger og vogn, så vi fikk ikke løpt fort etter dem heller.

Ellers har jeg ikke mistet ungene på kjøpesenter feks, vi er ikke såååå ofte med dem på handling og de minste sitter fortsatt i vogn. 4-åringen holder seg tett inntill oss, han er litt sjenert når det er mange mennensker.

Endret 27. mars 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Vi bor ikke så langt fra hovedveien der bilene kjører i minst 80.

Når lillesøsteren min var 2 år så ringte det en dame på døren vår å sa at hun hadde funnet søsteren min i hovedveien!

Det var bare flaks at hun ikke hadde blitt påkjørt!

Etter det fikk vi ekstra lås på døren!

[AnonymBruker]

Vi mistet vår toåring i Legoland i halvannen time

Det var masse folk, vi gikk rundt i parken og så på, han holdt pappan i hånda men plutselig var han vekk. Vi lette rundt i noen få minutter før vi varslet vaktene i parken. Det var leteaksjon i hele området, og vi var i nærheten av vann, så jeg tenkte at nå har han gått til vannet for å leke.... Usj, guffen følelse.

Det viste seg at han var funnet ganske tidlig av vakter som var i parken, og tatt med til et venterom for bortkomne barn (ja, det finnes slike i Legoland, det er visstnok nokså vanlig at barn og voksne forsvinner fra hverandre ) Første gangen vi var og så på det venterommet, var han ennå ikke kommet dit, men etter en tid fikk vi beskjed om at de hadde funnet en lyslugget gutt. Han forsto jo ikke dansk, så han skjønte ikke hva de sa da de spurte han hva han het.

Han hadde oppdaget en klovn som gikk rundt, og hadde fulgt med denne klovnen, hehe

Med to voksne og fire barn så hadde vi litt for få armer og øyne i en sånn fullstappet park. I ettertid har vi utstyrt dem med armbånd med navn og tlf.nr. på

[Gjest Gjest]

Synes jeg ofte hører slike historier, om voksne og barnehageansatte som "mister" barna.

Lurer litt på hvorfor det ikke er flere som utstyrer dem med GPS-armbånd, som for eksempel denne.

[AnonymBruker]

Hjelper lite med GPS-armbånd eller at de sitter i vogn når det faktisk går en halvtime før foreldrene oppdager at de mangler ungen! Og at de i tillegg ikke så ut til å bry seg noe særlig!!!!!

[Leeloo]

Jeg mistet jenta mi på IKEA en gang, hun var vel 3,5. Jeg lette etter henne i 5 min. før jeg ba en ansatt om hjelp (de har tydeligvis en egen kode for dette over callingen), og vi fant henne igjen etter noen minutter. Det viste seg at hun hadde gått en avdeling tilbake, der ble hun funnet av en hyggelig dame. Hun er heldigvis ikke typen som blir redd med en gang hun "mister" meg, og i tillegg fikk hun gratis is, så alt gikk bra.

Det hender vi mister hverandre inne i matbutikken, men hun finner meg som regel igjen rimelig kjapt (hun er nå 5). Kjøpesentere har alltid gått greit ettersom hun (hvertfall foreløpig) aldri går ut av butikken vi er i, selv om det hender hun vandrer avgårde til nærmeste speil el.

[pantora]

Det kan vel ikke helt sammenlignes men.. Jeg mistet venninnene mine på et stort kjøpesenter i Beijing i fjor. Et stort senter vi hadde tatt taxi i 20 minutter for å komme til, jeg visste ikke hvor det var og mobilen min funket ikke. Det er basicly ingen der som kan engelsk, og venninnene mine hadde kortet med adressen til hotellet. Jeg prøvde spørre de ansatte i butikken hvor jeg mistet venninnene mine om de så hvor de ble av (man kan jo si vi skilte oss litt ut) men de ansatte bare fniste og pekte på meg. Jeg gikk rundt å lette i rundt 20 minutter før vi fant hverandre. 20 år gammel og jeg har ALDRI vært så redd før.

[AnonymBruker]

Har ikke unger selv, er bare 19.. men har blitt glemt igjen av pappa. hehe. Ingen god opplevelse da jeg var 5 år.

[Gjest gjest]

Jepp, jeg mistet 2-åringen min i avgangshallen på Gardermoen, og det gikk nok en halvtime før han ble lokalisert!!

Reiste alene med ham, da hun i innsjekkingen insisterte på at jeg måtte levere vognen på spesialbaggasje. Det ble for mye og holde styr på mens jeg holdt på å pakke den inn i plast, og jeg måtte se vekk i noen sekunder. Dermed var han vekk i vrimelen av mennesker (det var en av de store utfartsdagene før påske). Jeg hadde spurt om de kunne være så snill og hjelpe meg siden jeg fryktet akkurat dette, men de hevdet at jeg måtte ordne det selv.

Glefset til damen i skranken at det jeg fryktet hadde akkurat skjedd, og da fikk hun panikk også. Ja, full alarm og ungen ble etterlyst over høytaleranlegget. Når vaktene fikk panikk, da fikk vertfall jeg det også. Klarte ikke stå på bena, sank ned på en stol og var nok grønnere i trynet enn jeg noen gang hadde vært.

Etter en stund kom det en dame med en leende unge på armen. MIN UNGE! Hun reiste selv med små barn, og min hadde sett muligheten for noen nye kompiser, så han fulgte etter dem.

Etter uttallige oppropninger om å møte på gaten, kom jeg løpende med poden under armen og kleiv ombord som absolutt sistemann.

Til hjemturen var bestefar i garagen og fant en kjetting, men den fikk vi heldigvis ikke bruk for.

[~white lady~]

Hadde med guttungen på et lite kjøpesenter her vi bor, han var rundt 2 år gammel.

Skulle bare kjapt inn og handle noen matvarer, og hadde ikke vogna så han gikk selv. Snudde meg vekk et par sekunder og i neste øyeblikk så var han borte.(De kan være så raske!)

Jeg gikk rundt og lette, regnet med han var bak neste hylle eller noe. Da minuttene gikk og jeg ikke fant han, kjente jeg panikken komme krypende ja...og skamfølelsen.

Av en eller annen grunn fant jeg på å kikke bak en brusautomat i et hjørne, og der satt han jammen på huk og gumlet på en nissesjokolade han hadde tatt!

Skal si jeg ble letta, og sint.