Hvordan ønsker du at barna dine skal bli som voksne?

[Gjest Purple Haze]

Dette begynner egentlig som et lite hjertesukk fra meg, ut fra et jobbperspektiv, men jeg syns det er et viktig tema.

Jeg er altså førskolelærer, og har jobbet i barnehage i mange år. De siste årene har jeg sett en utvikling jeg syns er både trist og aldri så lite skremmende.

Det gjelder foreldre som ikke gir barna sine en eneste ramme for hvordan de skal oppføre seg, ikke stiller det minste krav, og ikke minst, at barna bestemmer det meste fra de er temmelig små.

På avdelingen hvor jeg jobber, har jeg en del foreldre som lar barna styre og bestemme alt. De får ta med akkurat hva de vil hjemmefra til barnehagen - og det kan være de merkeligste ting. Barna kommer med tyggis i munnen eller pastiller. Også "unnskylder" mor/far seg med at de orket ikke ta den kampen hjemme. Dette skjer mer eller mindre hver dag.

Vel, det er mine kolleger og jeg som må ta kampen med barnet, og blir den stygge ulven.

På den annen side, ser jeg at ungene er veldig glad i oss og er trygge, fordi vi har rammer for dem.

Hva slags omsorgsperson er du, og hvilke tanker gjør du deg rundt dette tema?

[Chiquita]

Jeg håper mine barn blir omsorgsfulle, fornuftige og ansvarlige når de blir voksne. Og heldigvis er dette noe jeg ser tegn til allerede nå.

Jeg jobber også i barnehage, og ser de samme tingene som du beskriver her.

Jeg tror foreldre vil være så innmari "snille" til barna sine, med å la de få bestemme og påvirke sin egen hverdag.

I tillegg så tror jeg at litt "tidsklemme" kan unnskylde mange foreldre, med at de prøver å la barna få 100% fokus den tiden de har sammen med barna sine.

Desverre så ser jeg også at mange rammer forsvinner i denne prosessen.

Barna trenger jo trygge og forutsigbare rammer for å kunne utvikle seg i den retningen som samfunnet ønsker, tenker jeg.

Vi som foreldre har hovedansvaret i forhold til at barna våre skal møte det store samfunnet etterhvert. Og samfunnet innehar en uendelig mengde krav og forventninger, og da må vi lære barna våre å møte disse.

Samfunnet trenger absolutt ikke en gjeng med selvsentrerte egoister som er vant til å surfe igjennom barndommen uten å møte den store motgangen.

God gammeldags folkeskikk er absolutt ikke å forakte heller

[Gjest Rampunge]

Jeg kommer ikke til å sy puter under armene til mitt barn (og fremtidige barn), jeg kommer til å stille krav til barnet mitt. Hvordan i all verden skal et barn vite hva det vil si å være selvstendig og ta ansvar, når det aldri har fått muligheten til å føle på det litt etter litt hjemme? Jeg mener ikke at jeg skal sette barnet mitt til å skrelle poteter i to timer om dagen, eller at jeg skal true med bank om klærne i klesskapet ikke har tellekant, men jeg forventer at når mine barn har passert 16 år, så vet de såpass at når det kommer en gravid dame ombord på en full buss eller trikk, ja da reiser de seg opp.

Mange barn går rundt og aner ikke hvorfor de går på skolen, eller hva det vil si å arbeide. Jeg har snakket med flere ungdommer som blir overrasket når de får høre at de har mulighet til å ta seg en deltidsjobb noen timer i måneden for å tjene egne penger. Hjemme blir alt servert, barna blir kjørt til skolen, kjørt til trening, kjørt til venner (det gjelder selvfølgelig ikke alle, men jeg kan ikke huske at vi hadde det slik). Samtidig spanderer til og med foreldre snus på sine mindreårige fordi det er så "synd" i de. Skal de ikke greie å skaffe noe på egenhånd?

Jeg ser også stadig flere "evneveike" 19-åringer som synes det er helt greit å leve på trygd å sitte hjemme å knote på WOW mens livet går sin vante gang. Pengene skal brukes på snus/røyk + fylla, samt godis. For et fantastisk liv.

Elsker å se ungdom det er litt tak i. Ungdom som stiller opp, gjør dugnad og hjelper til. Ungdom som har klare ambisjoner, enten at de skal bli snekker, frisør, ingeniør eller lignende. Jeg skjønner at mange ungdommer ikke vet hva de vil bli som 19-åringer, men å slutte på VGS fordi du vil få mer utbetalt i måneden pga trygd, det er bare trasig.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trodd på grenser og rammer. Som jeg har sagt til ungene mine så er jeg faktisk pliktig til dette dersom jeg skal være en ansvarlig forelder. Noen ganger så har jeg kanskje vært vel streng, men samtidig så har jeg gitt litt løse tøyler. Alt etter hva det dreide seg om. Barn har faktisk sagt i ettertid at de var glad for grensene og at de skjønte litt mer da de ble eldre.

Selv er jeg oppvokst uten alt for mange grenser. Det ble negativt for meg. Jeg følte at foreldrene mine faktisk ikke brydde seg om meg. Ikke nok til å sette grensene og ei heller nok når jeg var ute på ville veier.

Jeg har fått voksne barn som tar ansvaret for sitt eget liv. Som ikke løper hjem til mamma og pappa for den minste ting. Som skjønner at kontroll på økonomi er viktig og at man ikke kan leve på forskudd.

Altså. Mine barn er voksne. Jeg ser at de har ting som jeg har prøvd å lære de. Det å være økonomisk ansvarlig. Å stå for sine avgjørelser og handlinger. Det å være et medmenneske. Se andre, forstå at andre har en annen opplevelse og oppvekst. Det å være en god partner. Det å stille krav til partner og omgivelsene. Ikke være dumsnill. Du kommer langt med høflighet. Være tro mot seg selv og at livet ikke trenger å leves A-4. Behold drømmene og strekk deg. Vit at du er viktig og betyr noe. I kraft av hvem du er og ikke hva du gjør.

Har lykkes litt, men ikke helt. Jeg ser iallfall at de har blitt flotte voksne, men resten av veien må de gå selv uten meg.

[Gjest MrsTux]

Her er det allerede skrevet mye bra, som jeg støtter fullt ut. Jeg ønsker meg barn som har respekt for andre, for lover og regler. Jeg ønsker at de skal være trygge, ansvarlige og fornuftige. Og jeg ønsker at disse verdiene skal gjøre dem til lykkelige mennesker, som andre gjerne vil ha i sin nærhet.

Jeg lar verken barna eller tidsklemma bestemme oppdragelsen. Jeg har tro på faste rammer, selvfølgelig uten å mene at de aldri kan tøyes.

[Gjest imli]

Eg ser ikkje heilt kva som er så ille med at ungane kjem i barnehagen med pastiller i munnen? Kva har det med å bli "sydd puter under armane på"?

Ungane mine får ofte pastiller, ser ikkje kva som er gale med det.

Elles er eg nøye med å ikkje skjemme bort ungane med gåver - dei har veldig få leiker samanlikna med andre ungar på same alder (sjølv om dei har meir enn nok, det er ikkje synd i dei), og får skjelden noko når vi er i butikkar, enten det er daglegvare eller i byen.

Eg kjem ikkje til å kjøyre dei overalt (lett, sida eg ikkje har bil og ikkje får lov til å kjøyre heller av med. grunnar), så det blir gåing og sykling her. Heldigvis bur me veldig nære barneskulen, så eg ser for meg at dei kjem til å gå til skulen åleine frå 1. klasse.

Når dei blir eldre, kjem eg til å oppmuntre dei til å ta ein deltidsjobb, det hadde eg sjølv frå eg var 15-16 år. Eg kjem ikkje til å kjøpe dyre elektroniske ting til dei, eller dyre merkeklær. Har eit håp om å få sjølvstendige ungar som har lært seg verdien av pengar og at dei må jobbe litt for det dei vil ha.

Trur og det er sunt at eg har to ungar tett i alder, fordi dei allereie no må finne seg i å dele og vente på tur.

[Gjest Purple Haze]

Imli: det er greit med pastiller, men når 13 andre står og ser på med misunnelse i blikket, er det ikke så ok Da må i så fall foreldrene spandere på resten også, syns jeg.

For øvrig mange bra tanker og innspill her.

[AnonymBruker]

Som min mamma!! Med litt bedre klesstil ;) Mamma er faktisk beste i verden

[AnonymBruker]

Sønnen min var temmelig bortskjemt som liten og jeg har ikke alltid vært konsekvent og har i tillegg kjeftet litt. Nå er han 21 år, i jobb og en flott kjæreste for jenta si. Tar ansvar og har orden på økonomien. barn er ikke geleklumper som er prisgitt foreldrene. Vi kan ikke forme dem til å bli akkurat slik vi ønsker. Har sett barn av konsekvente, vellykkede foreldre som har gjort alt "riktig" som har fått noen skikkelig slabbedasker av noen barn.

[Gjest Purple Haze]

Sønnen min var temmelig bortskjemt som liten og jeg har ikke alltid vært konsekvent og har i tillegg kjeftet litt. Nå er han 21 år, i jobb og en flott kjæreste for jenta si. Tar ansvar og har orden på økonomien. barn er ikke geleklumper som er prisgitt foreldrene. Vi kan ikke forme dem til å bli akkurat slik vi ønsker. Har sett barn av konsekvente, vellykkede foreldre som har gjort alt "riktig" som har fått noen skikkelig slabbedasker av noen barn.

Ingen regel uten unntak, men det er nå en gang sånn at foreldre er sine barns fremste rollemodell og veileder. Selvfølgelig kan en ikke forme dem slik en ønsker, men en kan heller ikke sitte med hendene i fanget og håpe at alt går bra.

[Gjest imli]

Imli: det er greit med pastiller, men når 13 andre står og ser på med misunnelse i blikket, er det ikke så ok Da må i så fall foreldrene spandere på resten også, syns jeg.

For øvrig mange bra tanker og innspill her.

OK, då skjønner eg Det er eg sjølvsagt einig i at ikkje er greit.

Sønnen min var temmelig bortskjemt som liten og jeg har ikke alltid vært konsekvent og har i tillegg kjeftet litt. Nå er han 21 år, i jobb og en flott kjæreste for jenta si. Tar ansvar og har orden på økonomien. barn er ikke geleklumper som er prisgitt foreldrene. Vi kan ikke forme dem til å bli akkurat slik vi ønsker. Har sett barn av konsekvente, vellykkede foreldre som har gjort alt "riktig" som har fått noen skikkelig slabbedasker av noen barn.

Heilt einig i at ein ikkje nødvendigvis får dei ungane ein fortener, men det er jo lov å prøve å leggje eit godt grunnlag

[cilja]

Det finnes mange foreldre som misforstår sin rolle. Man antar at man er god forelder så lenge man unngår at barnet gråter eller blir sint...

Mange foreldre skjønner heller ikke at vår rolle som foreldre er todelt. Den ene rollen er å elske barnet og sørge for at det har det den trenger (da snakker vi om kjærlighet, nærhet, tak over hodet, mat, stabilitet osv og ikke et fjell med lego og alle de nyeste, kuleste lekene). Den andre rollen er som "oppdrager", dvs å forme barnet til en person som blir stadig mer selvhjulpen, som kan ta vare på seg selv, som kan fungere sammen med andre og i samfunnet generelt, som etterhvert skjønner verdien av arbeid og penger osv osv.

Noen foreldre virker å tro at når man er "streng" med barnet så elsker man det ikke like mye som når man er "snill" med barnet. Dermed er forvirrelsen komplett både hos foreldre og barn.

Jeg ser tydelig min rolle som omsorgsperson, hvor også oppdrager rollen i aller høyeste grad inngår.

Det er en fryd å kan sende storebror på besøk til kompiser og vite at han kan oppføre seg ordentlig. Og det er godt å høre at lillesøster fungerer bra sammen med de andre i barnehagen og tydelig skiller mellom hva som er ok og ikke (som f.ek. at man ikke slår andre).

Mine håp for mine barn er at de kommer gjennom ungdomstiden uten at noe har skjært seg i den grad at det tar årevis med for å komme over. Jeg håper de følger den naturlige nyskjerrigheten som kommer sent i tenårene, tidlig i 20-årene om å flytte ut og reise til en annen plass, gjerne utomlands. Jeg håper de er trygge på seg selv, har gode venner, har mye moro, får gjort nyttig arbeid.

[Gjest Purple Haze]

Plusset deg på den, cilja

[AnonymBruker]

Selv har jeg alltid vært en gullunge, hos mamma hadde jeg ingen regler med hjemmetid osv, men gikk hjem når alle de andre gikk hjem. Klart meg fint, Ble aldri kjørt til Trening, eller fått noe motivasjon, Det jeg gjorde av lekser gjorde jeg selv, ellers fikk jeg av og til hjelp av mine eldre søsken, som har hjulpet. Fikk ei lillesøster når jeg var 9, så mye av tiden gikk med til henne. Jeg vil si jeg ble veldig selvstendig oppdratt, men jeg skulle ønske jeg fikk litt mer støtte til trening, at hun kanskje motiverte meg litt mer, var med på kamper osv.

når jeg flyttet til Pappa i en alder av 16, fikk jeg meg sommerjobb, som ble min deltidsjobb gjennom alle 3 årene på vgs. Har vært engasjert som russepresident, sekretær i elevstyret på skolen, kreftaksjon osv. Det motsatte av lat vil jeg si. Jeg skulle bare ønske at støtten var bedre. Det var nok av kjærlighet, men støtten til noe jeg virkelig ville manglet jeg.

Nå har ikke dette så mye med hvordan jeg vil mine barn til å bli, men jeg vil at de skal få samme oppdragelse som det jeg fikk. Bli selvstendige, lære av egne feil, men jeg ville ha støttet og motivert de til å bli med på noe aktiviteter etter skolen. Gi dem nok omsorg og kjærlighet, la dem få vite at jeg er en person til å stole på, og snakke med. De skal føle seg trygge, kunne bli med på aktiviteter andre venner er med på, lære de bruk av penger, men ikke gi dem penger eller noe utenatt de har fortjent det. Evt ukeslønn. Ikke betale mobilregninga, slik at de skjønner hvor dyrt det kan være, hvertfall de første årene. Til ting begynner å koste litt mer, med flere lyster, som klær, for man vil ikke føle seg utenfor i klesveien. Sånne ting.

[Michelin]

Det gjelder foreldre som ikke gir barna sine en eneste ramme for hvordan de skal oppføre seg, ikke stiller det minste krav, og ikke minst, at barna bestemmer det meste fra de er temmelig små.

På avdelingen hvor jeg jobber, har jeg en del foreldre som lar barna styre og bestemme alt. De får ta med akkurat hva de vil hjemmefra til barnehagen - og det kan være de merkeligste ting. Barna kommer med tyggis i munnen eller pastiller. Også "unnskylder" mor/far seg med at de orket ikke ta den kampen hjemme. Dette skjer mer eller mindre hver dag.

Veldig enig. Opplever også at mange foreldre unngår å ta opp en kamp, for enhver pris. Jeg jobber også i barnehage. De velger heller å diskutere og prøve å snakke barnet rundt, istedet for å gi barnet beskjed om hva som gjelder med engang. Noen foreldre er faktisk for "pedagogiske".

Endret 24. mars 2011 av Michelin

[Gjest Gjest]

Jeg skulle ønske samfunnet ønsket og satte mer pris på ungdom. At det ble stilt mer krav både fra skole og øvrig. Og samtidig gitt flere muligheter! Deltidsjobber og jobber etter skoletid er så vanskelig å få tak i. Det er så mange flinke unge der ute som aldri får en sjanse fordi ingen gidder å gi dem en sjanse. Ingen gidder å lære opp, stille opp.

[cilja]

Jeg skulle ønske samfunnet ønsket og satte mer pris på ungdom. At det ble stilt mer krav både fra skole og øvrig. Og samtidig gitt flere muligheter! Deltidsjobber og jobber etter skoletid er så vanskelig å få tak i. Det er så mange flinke unge der ute som aldri får en sjanse fordi ingen gidder å gi dem en sjanse. Ingen gidder å lære opp, stille opp.

Jeg hørte på et radioprogram for ca et år siden at folk nå foretrekker å ansette godt voksne folk hvis man får tak i det. Av den enkle grunn at voksne folk kommer når de skal, har mindre sykefravær, er ærlige på jobben og gjør en skikkelig innsats på jobben.

Dette er muligens et symptom på at "ungdommen nå til dags" er blitt dullet for mye med i oppveskten og ikke har fått innarbeidet de verdiene som kreves for å være en punktlig, effektiv og ærlig ansatt?

[Carrot]

Jeg er så heldig at jeg er mor til en 20åring som får gode skussmål fra både firmaet og folk ellers, så jeg har sikkert gjort noe riktig

Jeg har tro på faste rammer, forutsigbarhet og at en handling har en konsekvens både positiv og negativ samtidig som man må stå for det man gjør og ikke gjør

- jeg ønsker ikke at mine barn skal bli "gullunger" hvor de som individ er viktigere enn alle andre..

Samtidig ser jeg via bekjente for eksempel som jobber i barnehage og skole at barn i dag ikke bare fra foreldrene oppdras til å bli individer med sterke meninger og kanskje litt selvsentrerte - den "programeringen" skjer alt i barnehagen i form av for eksempel nye pedagogiske konsepter der individet er i fokus, en av dem er Reggio Emilia-filosofien...

Her er det barnas behov som er utgangspunktet, innenfor denne filosofien ses barnet som medskaper av sin egen individuelle

utvikling.

De læres opp til å se at de er viktige og til å ha tro på seg selv. Hentet fra en reggio-side der noen av målene listes opp til å være;

• Et barn som er i stand til å velge, å tenke og å ta en beslutning.

• Et barn som har lært å verdsette seg selv.

• Et barn som selv er i stand til å finne fram til de veiene og de mulighetene som den personlige tankeutviklingen åpner for barnet.

Det blir veldig fort litt "jeg er viktig" om man ikke er veldig flink på det man gjør, og lærere jeg kjenner i barneskolen sier at de ser stor forskjell på barn som kommer fra et "reggio-miljø" og barn som ikke gjør det..

Om det er udelt positivt vet jeg ikke - men at barn lærer de er viktige og at deres mening betyr noe kan jo være positivt hvis de også lærer at det gjelder selvsagt også for alle andre..

"gullungene" har jo lært at de er viktige, at deres behov teller - men de ser det som at de teller mer enn andre...

Mine barn er empatiske, har forståelse og medfølelse for andre men duller ikke med eller lar andre styre dem, de er selvstendige og tenker og mener selv - noe som kan være en utfordring i en hektisk hverdag der du helst vil de skal si "javel mamma" og ikke argumentere, de er klar på hva de liker og ikke men har oppdragelse nok til å spise det de blir servert for eksempel...

Å oppdra et barn er å forberede dem på at de skal bli voksne - jeg håper mine barn blir solide voksne, med respekt, empati og styrke til å takle den utfordringen voksenlivet gir dem - og så langt ser det bra ut :gjeiper:

Endret 25. mars 2011 av Carrot

[Tropic]

Jeg er ikke mor og jobber ikke med barn, men det holder å se mine venner sine barn. Jeg har funnet ut, at i forhold til dem kommer jeg til å bli en "streng" mor. Jeg kommer til å sette rammer for ungene mine, de kommer ikke til å få gjøre som de vil, snakke til meg som de vil (mange barn snakker ekstremt FREKT til sine foreldre...), de får ikke spise hva de vil, osv.

I min x sin familie var det en unge som fikk gjøre akkurat som han ville selv, hele tiden, ingen regler. Han gjorde ting som jeg ikke aksepterte, feks stilte seg forran folk og sa "nå skal jeg fise på deg". Når han prøvde dette på meg sa jeg klart i fra at dette ikke var akseptabelt, da fikk han heller gå en annen plass og finne seg noen andre å leke med. Dette er bare et av mange eksempler. Det jeg opplevde til slutt, var at ungen ofte kom til meg for å leke og ville være sammen med meg. Kanskje han rett og slett savnet det å ha regler? jeg tror generelt at unger liker regler og rammer, når det kommer til stykket.

[Cannavaro]

Veldig interessant tema du tar opp her PH !

Har selv sett eksempler på barn i både barnehage og skole som oppfører seg helt annerledes enn det jeg føler er riktig i min bok.

Dere som svarer her og har erfaring fra barnehage, skole o.s.v ser sikkert en form for utvikling bedre enn oss foreldre som leverer barn.

Min tanke/filosofi rundt dette er at det muligens er flere foreldre idag som legger mer til rette for barna sine slik at alt skal bli så komfortabelt. Et klart eksempel her er spørremetoden : Hva vil du ha til frokost da jenta mi ?? Hva vil du ha på matpakken din ?

Hvilke klær vil du ha på idag da ? Skal vi ta på denne buksa idag ? Skal vi kle på oss og dra til barnehagen nå ?? Hva vil du ha til middag da gutten min ?? Skal vi gjøre sånn og sånn ikveld ??

Jeg tipper det er mye spørreleken rundt omkring, og barna får bestemme. Da blir det jo ikke noe grining må vite. Slik går nu dagan.....og barna kan allikevel oppleves surkete og lei.

Her kommer nettopp dette med grensesetting og rammer inn i bildet. Barn liker nettopp trygge rammer og betingelser rundt seg. Fri vilje og frihet under ansvar kommer først litt seinere i livet. Man må balansere ting veldig riktig under oppveksten. Man skal gradvis kunne gi utfordringer, få til mestring, det øker selvtilliten og forståelse, konsekvens- og toleranselærdom.

Jeg vil ha et barn som lærer seg forskjell på rett og galt, som er høflig, lærer om ydmykhet og vet hva stolthet og respekt er. Foreløpig har jeg ikke fått tilbakemeldinger hverken fra barnehage eller skole at barnet mitt har oppførselsproblemer. Det tar jeg som et tegn på at noe er gjort riktig på veien. Ja, jeg håper at jeg kan være et forbilde på noen områder og at han søker kunnskap på andre områder som interesserer ham.

Samtidig må jeg si at jeg er veldig opptatt av foreldrerollen. Har bare et barn, så det er kanskje enklere å følge opp da ?? Jeg behøver ikke være noen fullverdig rollemodell, og ser også at det er flott at barn/ungdom tilegner seg kunnskap og handlemønster som ligger litt utenfor eget. Det gir et flott breddeperspektiv. MÅ man tenke " innenfor boksen" hele tiden ?? Individet finner sin egen vei etterhvert, men har vi foreldre vært riktig tilstede under oppveksten så tror jeg man kan ha med nyttefull bagasje på veien.

Vi skal jo heller ikke alltid oppdra barn likt, samfunnet har behov for forskjellige individer alltid. Ellers er jeg enig i at en del barn/ungdom har kanskje annerledes oppførsel/tanker enn det barn hadde for 30-40 og 50 år siden. Slik er vel evolusjonen også.