Donere bort dine barns organer?

[Joplaya]

Jeg har aldri vært i tvil når det gjelder å donere bort mine egne organer. Dette er noe jeg bestemte meg for i tenårene.

Men hva med gullet mitt? Jeg ble plutselig usikker. Etter mye tenkning kom jeg frem til at jeg ønsker jo å redde andre barn, og hvis mitt barn skulle dø kunne ingenting vært bedre enn at hun kunne gi et annet barn livet. Jeg tok det opp med samboer. Samtalen ble kort, fordi det er noe som er vanskelig å snakke om. Hva om det skulle skje bare fordi vi snakker om det? Vet at slik er det ikke, men det er en ekkel greie det å snakke om hva hvis jenten vår dør.

Vi ble fort enige om at ja, vi vil donere bort hennes organer.

Men hva hvis vi skulle komme opp i den situasjonen. Hva om da en av oss får en ide om at nei, ingen skal røre henne. Hun skal forbli urørt og uskyldig. Hva skal den andre gjøre da? Om han da plutselig nekter, skal jeg gå med på det? La være å diskutere der og da? Eller skal jeg argumentere for å donere? Hva kan det gjøre med hans sorgprosess? Hva om han - og jeg angrer i ettertid? Tror sjansen for å angre i ettertid er større om vi ikke donerer enn donerer.

Tror dette er noe vi er nødt for å bli helt enige i. Og også bli enige hva vi skal gjøre om den ene ombestemmer seg hvis vi kommer opp i situasjonen.

Og hva når neste barn er født? Hva om h*n dør i krybbedød. Vil det være annerledes? En baby. En ting er å donere bort livsnødvendige organer til andre babyer. En annen ting er å donere babyen bort til forskning, vil jeg kunne klare det? Jeg klarer ikke se for meg at jeg kunne klare det, å la babyen bli skjært opp. Tror jeg der og da kun ville la babyen hvile i fred, forbli urørt og vakker...

Når det gjelder meg selv har jeg ingen betenkninger, la de ta det de trenger til både forskning og til de som trenger mine organer. Hvorfor er det ikke like enkelt når det gjelder mine barn? Kanskje det er enda viktigere å donere bort barns organer?

Jeg håper jeg vil kunne klare å donere bort mitt barns organer. Fordi jeg håper andre ville gjort det hvis vårt barn skulle trenge noe. Men det er vanskelig å forestille seg, vanskelig å snakke om fordi det er noe man ønsker man skal slippe ta stilling til.

Hva med dere? Har dere tenkt over hva der skulle gjøre hvis...?

Ser bare i andre diskusjoner at mange her inne har bestemt seg for å bli donor, tenker dere det samme om deres barn? Er det enkelt å ta det samme valget for barn?

[Dødspingvinen]

Når jeg får barn, så ja.. Selv trengte jeg ikke en transplantasjon som liten, selv om jeg hadde en stygg hjertefeil. De klarte å reparere meg med operasjon. Dersom det hadde vært verre, hadde ikke jeg vært her.

Har akkurat funnet ut at min kusine på 14 må bytte ut nyrene. Forhåpentligvis så går jo det hele greit, men match innad i familien, men tenk dersom dette ikke går da? Da får hun slettes ikke noe godt liv. Da må vi jo bare håpe at det finnes en annen donor der ute..

Dersom et barn jeg får, hadde dødd, så absolutt. Hadde tenkt å tenke på det engang.

[Labella]

Ville ikke vært i tvil om å donere organer. Spørsmålet om å donere til forskning synes jeg er vanskeligere...

[Gjest salma]

Jeg vil at mine egne organer skal doneres bort, og har skaffet meg donorkort.

Jeg vil også at gullets organer evt skal doneres bort hvis det utenkelige skjer. Jeg vil alltid ha henne med meg videre, og det er uavhengig av hva som evt skjer med kroppen hennes. Hvis det kan redde andre barn fra å dø, har jeg ikke rett til å nekte, føler jeg.

[Redhead]

Ja. Dersom det kan redde et annet barns liv er jeg ikke i tvil.

[Gjest Madam Felle]

jeg vet ikke hva jeg vil, og vil ikke ta stilling til det før det eventuelt er nødvendig. Jeg har tatt stilling til det angående meg selv, men det blir annerledes når jeg tenker på barna mine.

Tror nok jeg ville gjort det, men som sagt jeg vet ikke.

[Gjest Hilde K S]

Jeg ville donert bort jeg.

[Gjest Tex]

Organdonasjon? Ja. Uten tvil.

Forskning? Nei. Jeg hadde ikke klart det. All ære til de som kan.

Det trengs.

[Gjest Brunhilde]

13 åringen kom med donorkort til meg, og spurte samtidig hva jeg ville gjøre hvis h*n døde... Jeg svarte at jeg nok ville sagt ja til donasjon...fordi det kanskje ville redde livet til et annet barn.

Det ble stille en stund, og så kom svaret: "Fint, det er det jeg ønsker."

Så saken er jo sånn sett grei - avgjørelsen ble tatt av 13 åringen selv.

[CecilieB]

Jeg ville gjort det, men min mann er i mot det. Så det hadde nok blitt en diskusjon på det hvis tilfellet skulle oppstå.

[Gabrielle]

Ja,hvis det kan redde et annet barns liv,så ville jeg gjort det!

[Gjest Pjusk]

Ville ikke vært i tvil om å donere organer. Spørsmålet om å donere til forskning synes jeg er vanskeligere...

Enig!

[Gjest Anonymous]

Jeg ville sagt ja. Det hadde ikke spilt noen rolle om det var til direkte donasjon eller forskning, for begge deler redder liv. Dagens donasjoner er mulige på grunn av forskning som er gjort før...

Det med å ønske å la et lite barn være urørt er nok en følelse mange kan få i en sånn situasjon, men det er "bare" en psykisk barriere. Kroppen til en som er død returnerer jo til naturen uansett hva man gjør.

[birgitte242]

Jeg ville gjort det' date=' men min mann er i mot det. Så det hadde nok blitt en diskusjon på det hvis tilfellet skulle oppstå.[/quote']

Samme her.

Hvis det kun hadde vært opp til meg hadde jeg uten tvil valgt å donere. Vel og merke ikke til forskning.

[Joplaya]

Jeg ville gjort det, men min mann er i mot det. Så det hadde nok blitt en diskusjon på det hvis tilfellet skulle oppstå.

Er ikke det noe som bør klargjøres på forhånd? Kan du klare diskutere dette midt oppi sorgen? Kanskje du er i sjokk? Kanskje han er i sjokk? Kan være vanskelig å få frem gode argumenter dersom den ene er i sjokk. Man kan ikke tenke over dette for lenge heller, organene må vel tas før det har gått for lang tid etter dødsfallet.

[Lisemor]

Jeg svarte ja,men vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg stod mitt oppi det.Pr.i dag ønsker jeg at både mine barns og mine organer skal brukes for å redde andre hvis ulykken først skulle skje at vi falt bort

[Gjest gjestinne levy´]

Ikke noe spørsmål engang. Klart de kunne få ta det de trengte. Det har jeg INGEN problemer med.

Men nå er jeg oppvokst i en familie hvor vi prater om sånne ting, og hvor vi hele livet har visst at foreldrene våre ønsker organdonasjon. Derfor har det ikke vært noen vanskelig avgjørelse, faktisk en helt naturlig beslutning, at det skulle bli ånn i min lille familie også.

Jeg syns IKKE det er vanskelig å snakke om organdonasjon. Ikke i det hele tatt. Et så anstrengt forhold til døden har jeg heldigvis ikke (heller ikke mine barns død).

[Linemor]

Jeg sier ja til at jeg hadde gjordt det. men jeg tror alikevel det hadde vært vanskelig. når lille gutten vår døde var jeg veldig glad for at de ikke trengte og obdusere han fordi vi viste jo hvorfor han døde. han var jo også for liten til å være donor.

på en måte er jeg lettet over det, men samtidig så tror jeg at jeg hadde sagt ja til det, sambo hadde sagt nei. han liker ikke tanken på at jeg vil donere bort mine organer heller, men det er kankjse litt fordi han ikke vil tenke på at jeg skal dø.

kan nok være det som er det værste med obdusjonspm hvis det ikke er klarhet i det på forhånd. man har akkurat mistet noen man er utrolig glad i og så kommer det noen og lurer på om de kan få skjære mer i vedkommede før man kanskje har klart og akseptere det at her er alt håp ute. for det tar tid når barnet ditt dør.

jeg hadde lyst til å hive legen og kirurgen ut vinduet når de fortalte oss at sønnen vår måtte dø, og hvis de da i tillegg noen timer etterpå skulle ha kommet og spørt om orgenene hans, så tror jeg det hadde vært innmari tøft.

men det hjelper kanksje og tenke at da er det en annen familie som får beholde barnet sitt. så er det ikke to familier som skal oppleve den grusomme sorgen.

[Gjest Anonymous]

da vi mista gutten vår kom det ikke på tale at noen skulle få skjære i lille gullet vårt! Det er så greit å tenke klart om saken når man ikke står midt oppi det. Synes selv at organ donasjon er en flott ting, men i den situasjonen hvor vi har mistet det kjæreste vi har var det ikke aktuelt at noen skulle få "forstyrre" han.Vi syntes han hadde vært gjennom nok og ville at han skulle få være i fred nå.

Tror det kan være vanskelig å tenke på personen som død og at det bare er kroppen igjen. uff,litt rotete forklart.. men, men...

iallefall så tror jeg det er en ting å bestemme seg for det på forhånd,en annen ting er å gjennomføre det når en står oppi det! Det er jo snakk om våre barn.det kjæreste vi har.Og når følelsene tar overhånd er det ikke så lett å forutse hva forstanden finner ut...

[Gjest lekebøll]

Det håper jeg virkelig at jeg hadde gjort.

Eneste grunn til ikke å gjøre det, er en slags panikk-reaksjon, og det er bl.a. derfor jeg ikke synes at dette skal være noe spørsmål.