Forestille seg livet med barn

[AnonymBruker]

Da du gikk gravid, klarte du å se for deg hvordan livet med et barn ville bli? Eller var det vanskelig å forestille seg? Og hvordan ble det i virkeligheten i forhold til hva du forestilte deg? Og hva gjør dere for å holde gnist i kjærligheten? Har dere noen gode tips til ei som venter barn, og ikke aner hvordan det blir Noen tips dere skulle ønske dere hadde fått, eller dere fikk som er gode å ha?

[Sophie-Ann]

Jeg trodde det skulle bli koselig å få barn, men den gang ei. Den første fikk kolikk og hadde det i 3 mnd, faren var mye vekke og stilte lite opp. Med neste mann trodde jeg at alt skulle bli så mye bedre, men det ble bare verre. Han gjorde særs lite både med barna og huset, han var også utro så jeg endte opp alene med to, og syns det er mye bedre!! Da vet jeg hvertfall at jeg må gjøre alt selv, istedet for å oppleve en som bor der, men aldri stiller opp.

[AnonymBruker]

Under graviditeten lese jeg en hel haug med bøker og artikler på nettet ang. svangerskap, amming og fødsel. Var veldig forberedt på alt som skulle skje frem til barnet var ute. "Glemte" å konsentrere meg om tiden etter fødselen og etter min mening er det da det virkelig begynner Derfor skulle jeg ønske at jeg var mer forberedt mentalt på den første tiden. Jeg hadde jo forestillinger i hodet om hvordan det ville bli osv., men hadde ikke snakket eller lest noe særlig om det. Nå skal det sies at det ikke ble noe problem her, jeg er bare en person som liker å vite alt på forhånd (noe som egentlig er helt umulig i denne situasjonen, men likevel).

Jeg har en mann som stiller opp 110% til tross for krevende yrke og lange dager på jobb. Har vært utrolig heldig der og jeg beundrer alle aleneforeldre der ute som får hverdagene til å gå opp. Har alltid visst at han kom til å bli en fantastisk far og jeg hadde rett

Når det gjelder kjærlighetslivet går det litt opp og ned. Vi elsker hverandre og har det veldig fint sammen, men det kommer dager hvor en eller begge er så trøtte at man bare kollapser på sofaen når barnet er lagt og ikke ofrer den andre en tanke (f.eks. da barnet var veldig lite og det skulle ammes hver time fra kl. 23 til 07...). Jeg skal innrømme at det er blitt en del kvelder hvor jeg har prioritert søvn og meg selv til fordel for kjærestekos. Men dette har gått begge veier og mannen har vært beundringsverdig forståelsesfull for dette. Så lenge man prater sammen og sier ærlig hvordan man føler seg så trenger ikke det bli noe problem.

[Gjest Gjest]

når du får barn endrer både kroppen din seg og livet ditt seg.all tiden du før brukte på deg og din kjære er nå tilegnet ett barn.lite søvn og mye skriking kan forekomme.ammet ingen av mine! pass på hva du spiser og hva du putter i barnets munn. du vil oppdage om din kjæreste faktisk stiller opp eller er en type som ikke er noe å samle på.lykke til det er fantastisk og slitsomt å vere forelder i dag.store krav blir stilt til deg som mor!

[Djungelvrål]

Det var ikke noe koselig i starten med barn, hadde ikke forstilt meg noe spesielt. Han hadde kolikk, ikke koselig å ha "hive ungen utav vinduet" tanker. Det er alt annet enn idyllisk og stå opp flere ganger om natta, skifte klær 30 ganger i døgnet fordi ungen gulper sur melk, skifte bleie 48 ganger pr dag, sitte med puppen ute konstant, brystspreng, ha en unge som griner uavbrutt i timer (det kan de gjøre uten å ha kolikk også), vaske klær i ett, ikke ha tid til så mye som å dusje, spise eller gå på do engang. Den som tror det er rosenrødt, TRO IGJEN!

Begynte ikke å kose meg før det var gått en 3-4 måneder. De føste 14 dagene er fortrengt, husker svært lite fra de første dagene...

[AnonymBruker]

Da du gikk gravid, klarte du å se for deg hvordan livet med et barn ville bli? Eller var det vanskelig å forestille seg? Og hvordan ble det i virkeligheten i forhold til hva du forestilte deg? Og hva gjør dere for å holde gnist i kjærligheten? Har dere noen gode tips til ei som venter barn, og ikke aner hvordan det blir Noen tips dere skulle ønske dere hadde fått, eller dere fikk som er gode å ha?

Hadde klart for meg hvordan det IKKE skulle bli.

Når jeg så andres barn som hylte,skrek og bannet, så var det jo sånn "herregud"

Vi skulle gjøre slik og slik...

Det ble aldri slik ,aldri......

Jeg fikk et urolig barn som tok veldig mye energi,selv om jeg var ung så kjente jeg etter lang tid at jeg var sliten.

Kjærligheten tok også slutt,men det er en annen historie.

For å bevae forholdet så gjelder det å ha komunikasjonen i orden. Det gjelder jo både når det er barn i bildet og ellers.

Ikke vær redd for å overlate barnet til andre.

La besteforeldre få låne barnet i helger osv. Det er ikke farlig å pumpe seg og fylle på flasker. Dere trenger fritid sammen.

Ike vær redd for at mannen gjør noe galt. Han klarer abselutt å skifte,bade og finne frem tøy.

Du er ikke mere utlært enn han. Ser stadig at mor finner frem tøy og gjør klart til stell, sjekker temp på vannet,gir beskjeder til far om sånn og sånn. Far klarer dette selv. Kos deg i tv-kroken,far klarer dette selv,men gi han muligheten

[Neala]

Jeg trodde faktisk det kom til å bli mye verre enn det ble. Jeg er alene, og forberedte meg på en baby med kolikk, som våknet hver time hele nettene, og gråt hele dagene. Men jeg synes ikke man skal gå å grue seg til babyen kommer, men jeg tror det er lurt å ikke låse seg til tanken om at det skal bli sååå idyllisk. Jeg vil også anbefale deg og lese litt om amming, sånn at du ikke er helt grønn når babyen plutselig er ute. Du får såklart hjelp så føden, men du kan aldri vite hvor mange som er der samtidig med deg, eller hvor flinke de er til å hjelpe. Søk etter "ammetråden" eller noe lignende her på forumet, den er kjempefin! Masse lykke til i svangerskapet

[AnonymBruker]

Under graviditeten lese jeg en hel haug med bøker og artikler på nettet ang. svangerskap, amming og fødsel. Var veldig forberedt på alt som skulle skje frem til barnet var ute. "Glemte" å konsentrere meg om tiden etter fødselen og etter min mening er det da det virkelig begynner Derfor skulle jeg ønske at jeg var mer forberedt mentalt på den første tiden. Jeg hadde jo forestillinger i hodet om hvordan det ville bli osv., men hadde ikke snakket eller lest noe særlig om det. Nå skal det sies at det ikke ble noe problem her, jeg er bare en person som liker å vite alt på forhånd (noe som egentlig er helt umulig i denne situasjonen, men likevel).

Jeg er litt på samme sted, og ser ikke for meg ting etter fødsel. Det er utrolig vanskelig å se for seg hvordan livet etter fødsel blir.

når du får barn endrer både kroppen din seg og livet ditt seg.all tiden du før brukte på deg og din kjære er nå tilegnet ett barn.lite søvn og mye skriking kan forekomme.ammet ingen av mine! pass på hva du spiser og hva du putter i barnets munn. du vil oppdage om din kjæreste faktisk stiller opp eller er en type som ikke er noe å samle på.lykke til det er fantastisk og slitsomt å vere forelder i dag.store krav blir stilt til deg som mor!

Jeg er ganske sikker på at barnefaren er til å stole på. Han er hvertfall veldig engasjert nå

Det var ikke noe koselig i starten med barn, hadde ikke forstilt meg noe spesielt. Han hadde kolikk, ikke koselig å ha "hive ungen utav vinduet" tanker. Det er alt annet enn idyllisk og stå opp flere ganger om natta, skifte klær 30 ganger i døgnet fordi ungen gulper sur melk, skifte bleie 48 ganger pr dag, sitte med puppen ute konstant, brystspreng, ha en unge som griner uavbrutt i timer (det kan de gjøre uten å ha kolikk også), vaske klær i ett, ikke ha tid til så mye som å dusje, spise eller gå på do engang. Den som tror det er rosenrødt, TRO IGJEN!

Begynte ikke å kose meg før det var gått en 3-4 måneder. De føste 14 dagene er fortrengt, husker svært lite fra de første dagene...

Håper du overdriver litt med klesskift og bleieskift? Kommer dere til å få et barn til eller skal du bare ha en? Men du hadde vel tid til å dusje og slik når mannen kom hjem? Jeg tror ikke det er rosenrødt, jeg tror det blir hardt, men håper det ikke blir så ille som for deg!

[AnonymBruker]

Man kan gjøre "alt" så lenge man planlegger. Og planlegging med barn krever erfaring Når jeg først hadde fått teken på det så gikk det som smurt, men skal innrømme at jeg stressa ganske bra i dusjen de første gangene jeg var alene med barnet mitt.

For meg var det verste mangel på søvn. Det sliter enormt på meg hvis jeg får for lite søvn. Og jeg snakker da om maks 3 timer sammenhengende søvn over lengre tid, i peroder var det amming hver time fra 24-06. Jeg fullammet til nesten 6 mndr og fortsatte til han var 10 mndr. Da avvendte han seg selv og først da fikk vi "orden" på nettene.

[Redbull]

Syns det er kjempe kosli med barn eg! Men nå har vi vært HELDIGE da!! Har aldri vært så uthvilt som etter at jenta mi ble født! Vi sover til tolv og bare koser oss. Mitt tips er å være forberedt på det værste, og heller bli positivt overaska mannen min er veldig engasjert og tar jenta vår mye! Vi gir flaske, så han hjelper mye til.! Tenker ofte på de som "må" gjøre det alene, de har all min respekt!! Her så er barseltida ødelagt pga ødelagt underliv.. Det har slitt mye på meg, da eg verken kan sitte skikkelig (gav derfor opp amming og fikk ammeslutt piller noe som gjør meg veldig svimmel) eller gå! Så dagene blir for det neste tilbragt inne enn så lenge... Eg tenkte heller ikke så mye på tida etter fødsel, fant ut at det ikke var vits da du ikke vet hvordan ungen blir, ta det som det kommer

[Vibi]

Herregud! Hadde jeg ikke hatt barn fra før, og visst hva jeg går til denne gangen hadde jeg blitt livredd av å lese denne tråden!!

Vi fikk et KISS barn (med ryggproblemer), og opplevde mye skriking de første ukene. Hadde heldigvis mannen hjemme i 14 dager (dette anbefales på det varmeste - han har krav på det fra jobben, men de er ulønnet) så vi sov på skift, og bysset og bar. Fant endelig ut av det, så de neste ukene ble langt bedre. Og vi koste oss masse. Jeg har et julibarn, så vi var mye ute i sola, med familie, venner, naboer. Og jo eldre de blir, jo greiere blir det. Ofte er 6 uker en magisk grense

Jeg har aldri helt skjønt meg på de som sier at de omtrent ikke har tid til å gå på do når de har baby i hus. Det er vel bare å ta han med! Jeg hadde en vippestol som han satt i fra han var 3 uker, mens jeg var i dusjen. Når han ble litt større fikk han ligge naken på et håndkle og sprelle mens jeg dusjet og stelte meg. Det syns han var kjempedeilig.

Vi hadde også en lekegrind med bunn som kan heves, som han sov litt i på dagen, eller lå og kikket mens jeg støvsugde eller vasket litt. Bæretøy kan sikkert være fint for de barna som ikke vil legges ned noe sted, men det har vi aldri brukt da vi sliter med ryggen begge to. Har igrunn aldri hatt behovet heller.

Når det gjelder forholdet, så tror jeg det gjelder å ta seg litt tid til å bare være kjærester også. Hvis du har familie eller svigerfamilie i nærheten, så be dem om å være barnevakt en kveld så dere får gått på kino eller ut og spise. Det er kjempeviktig! Vi var ute første gang når poden var halvannen måned. Ikke så lenge, og ikke så langt unna, men lenge nok til at vi fikk tid til å tenke på annet enn bleieskift og babygulp. Vi dro på langweekend til Dublin når han var 9 måneder, og til Riga når han var halvannet. Vi syns det er viktig å legge til rette for en baby som er trygg på besteforeldrene, og ikke har noe problem med å være borte fra mamma og pappa for en helg. Det er godt for alle parter både barn, foreldre og besteforeldre. Men det forutsetter selvsagt at du har besteforeldre som stiller opp - der har vi vært superheldige.

Ellers er vel det beste rådet vi kan gi deg, å ta det som det kommer. Det er veldig vanskelig å forberede seg på å få en baby i hus, så det beste er vel å finne sin egen måte å gjøre ting på. Jeg fikk forresten et råd av en kollega før jeg fikk førstemann, og det var at hvis jeg får en baby som jeg mistenker at har kolikk, så skal jeg ta han med til kiropraktor. Vår hadde ikke kolikk, men vi fikk allikevel uvurdelig hjelp av henne til de probleme han faktisk hadde. Så det kan du jo ta med deg. Det er bedre å sjekke en gang for lite enn en gang for mye. De skal faktisk ikke gråte 24 timer i døgnet, så hvis du føler at det er noe galt bør du sjekke det opp selv om alle andre sier at det er heeelt normalt

[Djungelvrål]

Jeg er litt på samme sted, og ser ikke for meg ting etter fødsel. Det er utrolig vanskelig å se for seg hvordan livet etter fødsel blir.

Jeg er ganske sikker på at barnefaren er til å stole på. Han er hvertfall veldig engasjert nå

Håper du overdriver litt med klesskift og bleieskift? Kommer dere til å få et barn til eller skal du bare ha en? Men du hadde vel tid til å dusje og slik når mannen kom hjem? Jeg tror ikke det er rosenrødt, jeg tror det blir hardt, men håper det ikke blir så ille som for deg!

Ja det er self. satt på spissen... det med dusjing ol. var en utfordring..kunne ikke hoppe i dusjen når jeg ville eller gå på do når jeg ville, da kunne jeg risikere at ungen lå å skrek seg vekk/ble blå. Fikk kraftig forstoppelse pga. dette...

Bodde i annen stor by og kjente svært få, følte meg ensom selv om jeg hadde samboer.. men hadde god hjelp av han self.

[AnonymBruker]

Herregud! Hadde jeg ikke hatt barn fra før, og visst hva jeg går til denne gangen hadde jeg blitt livredd av å lese denne tråden!!

Vi fikk et KISS barn (med ryggproblemer), og opplevde mye skriking de første ukene. Hadde heldigvis mannen hjemme i 14 dager (dette anbefales på det varmeste - han har krav på det fra jobben, men de er ulønnet) så vi sov på skift, og bysset og bar. Fant endelig ut av det, så de neste ukene ble langt bedre. Og vi koste oss masse. Jeg har et julibarn, så vi var mye ute i sola, med familie, venner, naboer. Og jo eldre de blir, jo greiere blir det. Ofte er 6 uker en magisk grense

Jeg har aldri helt skjønt meg på de som sier at de omtrent ikke har tid til å gå på do når de har baby i hus. Det er vel bare å ta han med! Jeg hadde en vippestol som han satt i fra han var 3 uker, mens jeg var i dusjen. Når han ble litt større fikk han ligge naken på et håndkle og sprelle mens jeg dusjet og stelte meg. Det syns han var kjempedeilig.

Vi hadde også en lekegrind med bunn som kan heves, som han sov litt i på dagen, eller lå og kikket mens jeg støvsugde eller vasket litt. Bæretøy kan sikkert være fint for de barna som ikke vil legges ned noe sted, men det har vi aldri brukt da vi sliter med ryggen begge to. Har igrunn aldri hatt behovet heller.

Når det gjelder forholdet, så tror jeg det gjelder å ta seg litt tid til å bare være kjærester også. Hvis du har familie eller svigerfamilie i nærheten, så be dem om å være barnevakt en kveld så dere får gått på kino eller ut og spise. Det er kjempeviktig! Vi var ute første gang når poden var halvannen måned. Ikke så lenge, og ikke så langt unna, men lenge nok til at vi fikk tid til å tenke på annet enn bleieskift og babygulp. Vi dro på langweekend til Dublin når han var 9 måneder, og til Riga når han var halvannet. Vi syns det er viktig å legge til rette for en baby som er trygg på besteforeldrene, og ikke har noe problem med å være borte fra mamma og pappa for en helg. Det er godt for alle parter både barn, foreldre og besteforeldre. Men det forutsetter selvsagt at du har besteforeldre som stiller opp - der har vi vært superheldige.

Ellers er vel det beste rådet vi kan gi deg, å ta det som det kommer. Det er veldig vanskelig å forberede seg på å få en baby i hus, så det beste er vel å finne sin egen måte å gjøre ting på. Jeg fikk forresten et råd av en kollega før jeg fikk førstemann, og det var at hvis jeg får en baby som jeg mistenker at har kolikk, så skal jeg ta han med til kiropraktor. Vår hadde ikke kolikk, men vi fikk allikevel uvurdelig hjelp av henne til de probleme han faktisk hadde. Så det kan du jo ta med deg. Det er bedre å sjekke en gang for lite enn en gang for mye. De skal faktisk ikke gråte 24 timer i døgnet, så hvis du føler at det er noe galt bør du sjekke det opp selv om alle andre sier at det er heeelt normalt

Må innrømme at jeg ble litt redd, men satser på at noe er satt på spissen

Når det gjelder kjæreste ting så er vi sjelden på kino eller turer, men vi koser oss hjemme med god mat og film, så det kan vi vel få til etter at barnet kommer også Men det blir kanskje viktigere å ta seg noen turer bare oss to!

Ja det er self. satt på spissen... det med dusjing ol. var en utfordring..kunne ikke hoppe i dusjen når jeg ville eller gå på do når jeg ville, da kunne jeg risikere at ungen lå å skrek seg vekk/ble blå. Fikk kraftig forstoppelse pga. dette...

Bodde i annen stor by og kjente svært få, følte meg ensom selv om jeg hadde samboer.. men hadde god hjelp av han self.

Men kunne du ikke ha med barnet inn på badet? Skrek det like ille da?

[Djungelvrål]

Ja han ville bli holdt og vugget. Det var eneste måten han kunne roe seg på. Han var som limt fast i meg.......

[Klematis]

Føler jeg må inn å "reklamere" litt for at det faktisk går an å få en veldig "snill" unge også! Jenta vår sov mye og gråt nesten aldri. Kunne fint ligge lenge på gulvet og underholde seg selv fra hun var helt liten.

Har heller ikke hatt noen problemer med amming. Mitt eneste problem etter fødselen var vondt i underlivet (klipping og hemoroider) som det gikk noen måneder før det var sånn noenlunde OK.

Men enig med de som sier at det kan være lurt å forberede seg på det verste og heller bli positivt overraska. For klart det ble få timer med sammenhengende søvn på meg også, men så lenge hun la seg fint til etter ammingene på nettene og vi kunne sove til 10 hver dag så var jo ikke det noe problem.

Lykke til, TS!

[Umuriel]

Det var verre i starten enn jeg hadde sett for meg, men etter innkjøringsperioden har alt vært mye bedre enn jeg forestilte meg Nå er barnet tre år gammelt, og vi føler oss skikkelig ovenpå og uthvilte, og har igrunn hatt det sånn i halvannet-to år.