Jeg blir så lett besatt av trening og matinntak

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av tyveårene og har siden nyttår trent fast og regelmessig, samt vært nøyere på kosthold. Jeg har alltid vært veldig slank "gratis" (skal lite til før jeg blir mett, og er typisk hverdagsaktiv), men følte for å komme iform rent helsemessig og å stramme opp kroppen litt.

Dette er vel og bra, men problemet mitt er at jeg veldig lett blir opphengt i trening og mat når jeg begynner å tenke på slikt. Har merket det før i de periodene jeg har trent også.

Det er null problem for meg å motivere meg til å dra og trene, snarere sliter jeg med å ikke reise på treningssenteret for ofte. Må holde meg selv i nakken for å ikke trene mer - jeg har jo tross alt en del andre ting jeg må bruke tid på også i uka.. Føler kroppen og musklene svinner hen om jeg ikke følger planen min til punkt og prikke. Idag skulle jeg egentlig hatt en intensiv kondisjonsøkt på mølla + styrke, men pga det fine været ble jeg heller med en venninne på en times rask gange i sola. Og etter det har jeg hatt elendig samvittighet..

Enda verre er det med mat. Jeg får så dårlig samvittighet om jeg ikke følger den sunne linja helt ut - spesielt med tanke på matmengder. Jeg teller ikke kalorier, men holder allikevel en indre oversikt over hvor ofte jeg har spist, hvor mye etc. Blir livredd for å legge på meg (sultfølelsen er jo også en helt annen nå som jeg trener aktivt..), hvilket er irrasjonelt, med tanke på at jeg er 175 cm høy og i underkant av 60 kilo.

Akkurat nå sitter jeg her med kjempedårlig samvittighet fordi jeg idag har spist

*Én liten skål AXA frokostblanding med melk

*Ett glass appelsinjuice

*Én God morgen-youghurt

*Én banan

*Et lite fat middagsrester fra i går (hjemmelaget Chili con carne) til lunsj

..og nå skal jeg ha svinekotelett til middag i kveld - med grønnsaker og POTET!! (samboer som har handlet). Gud hjelpes

Jeg skulle ønske jeg kunne ha et mer avslappet forhold til dette. Men jeg blir så utrolig fort opphengt og besatt av slikt når jeg først begynner. Moren min hadde spiseforstyrrelser da hun var på min alder, så det ligger litt i familien å la tankene domineres av inntak og forbruk.

Flere som er som meg? Hva kan man evt. gjøre for å bli mer avslappet?

[Tullepia]

Jeg mener det er viktig at du snakker med legen din om hvordan du skal legge opp trening og kosthold, særlig når du beskriver disse tankene og den dårlige samvittigheten som du får. Det er veldig viktig at du gjør hva du kan for å hindre dette i å utvikle seg, og det er kjempebra at du selv reflekterer over dette. Det kan hjelpe deg til å ta deg selv i nakken og si "nå er jeg bare ufornuftig!"

Tankegangen din er heller ikke logisk, fordi:

- muskler svinner ikke hen på en dag eller tre

- muskler trenger mye proteiner og energi for å vokse og bestå.

Så tenk med deg selv: hva vil jeg? Vil jeg ha sterke, sunne muskler i en frisk og veltrent kropp? Ja, da må jeg spise nok og la kroppen få hvile en dag og to. Da nytter det ikke å ha dårlig samvittighet for en dags treningsstudiofri eller en sunn, normal middag med koteletter og poteter. Det er jo akkurat det du trenger!

Du bør også få deg noen Personlig Trener-timer med en erfaren PT som kan veilede deg.

Ikke gå alene med disse tankene, snakk åpent om dem med lege, PT, sykepleier eller andre fagfolk som kan bistå.

Lykke til

[Sekretæren]

Tråden er ryddet. Oppfordrer til å vise generell aktsomhet ovenfor forskjellige problemstillinger. Spørsmål tas på PM.

SportyShorty, mod

[Gjest made4u]

Fokus på kosthold og trening er vell og bra, dog kan det for noen bli litt for stort fokus og gjerne litt feil fokus.

At samvittigheten i stor grad skal påvirkes, og at kosthold og trening skal påvirke følelseslivene til mennesker, er et farlig signal. Positivt i så måte, synes jeg det er at du selv ser at dette påvirker deg for sterkt.

Synes du skal snakke med legen din jeg, og be om å få time med ernæringsfysiolog - rett og slett fordi tanker som dine kan utvikle seg i mer uheldig retning. Slik kan du få hjelp til å få andre og mer positive tanker og følelser rundt dette med kosthold og trening.

Å rydde opp i tankene og følelsene rundt dette, trenger man ikke å være anorektiker for å kunne trenge - selv overvektige kan ha negative tanker og følelser rundt dette med kosthold og trening (dog noe annerledes), men felles har dere at samvittigheten deres preges i for stor grad og det preger gjerne mye annet i livet også på det mentale plan.

Dessuten tror jeg det vil bli befriende for deg å få andre tanker rundt dette for din egen del - problemet er kanskje heller at det kan være vanskelig å få hjelp. Ikke alle leger tar slike problemer på alvor dersom ikke pasienten er anorektiker.

[AnonymBruker]

Jeg har det akuratt som deg, like høy som deg men veier litt mer:P

Tenker på mat og trening hele tiden og MÅ gjennomføre treningen slik jeg planlegger,ellers er jeg rett og slett deppa resten av dagen.. Føles dumt å dumpe venner for trening, men det er dette det blir til.. Når jeg leser det du har spist får jeg helt panikk:P jeg spiser mer enn deg, men har samtidig følt at jeg har vært flink og spist lite men jeg må jo bare spise enda mindre jeg da...

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat sånn som deg, og det er utrolig slitsomt!

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre, slet jeg med det samme som deg, og det utviklet seg til spiseforstyrrelser. Det som hjalp meg veldig, var å prøve å fokusere på helhet i stedefor hver enkelt dag - det handler til syvende og sist om å prøve å finne ut en balansert måte å leve på, og for meg innebærer det trening og sunn mat i hverdagen, men også nytelse av det usunne har fått en del av livet mitt. Jeg er i dag godt trent med sunn kropp, og jeg setter stor pris på sunn mat og trening, og jeg ser på et godt glass vin, en kake, at samboer overrasker med noe ekstra til middag, at treningen blir droppet til fordel for en venninne - alle disse småtingene er ikke endel av hverdagen din, men heller små lyspunkt man bør sette pris på når de kommer.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar.

Å prate med lege var et godt tips. Har heldigvis en fastlege som er kjempeflink til å lytte.

Time med PT og ernæringsfysiolog er nok også lurt, ja. Har idag snakket med en venn som er utdannet og jobber som ernæringsfysiolog, og han skal veilede meg.

Jeg tror litt av stresset mitt går på at når jeg ikke trener aktivt, så går det med matinntak av seg selv. Er småspist, rett og slett. Mens nå som jeg trener aktivt, er sultfølelsen helt annerledes, jeg føler at jeg må ha mer mat (hvilket jeg jo må, ettersom jeg er veldig slank og bør ikke gå ned i vekt). Men jeg er usikker på hvor mye jeg skal "gi etter" for sultfølelsen, blir veldig bekymret for å legge på meg. Forhåpentligvis vil ernæringsfysiologen hjelpe meg med dette.

Sliter nok litt med "flink pike"-syndromet som så mange andre, skeier jeg det minste ut fra en plan jeg har satt meg og ikke mestrer det slik jeg ønsker, får jeg veldig dårlig samvittighet. Dette gjelder definitivt flere områder i livet mitt, som Made4u er inne på, så mye mulig jeg hadde hatt godt av å ta en prat med en terapeut for å få nøstet litt opp i hva dette skyldes og hvordan jeg kan lære å senke skuldrene. Slitsomt å ha det slik! Og det er veldig sant det dere sier, om at man bør finne en balanse i hverdagen, snarere enn å bli fanatisk opptatt av hva som går inn og ut hver eneste dag.

Igjen, tusen takk for hjelpen

[AnonymBruker]

Det er mange som sliter med dette, og det er vel dette som kalles for ortorexi.

Sykelig opptatt av trening og sunt kosthold. Det er en like alvorlig lidelse som bulimi og anorexi - og man trenger å oppsøke hjelp for å få et normalt forhold til kropp og helse igjen.

Jeg oppfatter jo at du har kommet inn i fasen hvor du tenker i den "sykelige" banen(eks ved å bli stresset over å måtte spise enkelte matvarer) Derfor er det jo kjempebra at du har bestemt deg for å oppsøke råd hos profesjonelle

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn om dagen.

Sliter masse med tanker om at jeg ikke trener nok, og teller kalorier.

Og selvfølgelig føler jeg at jeg spiser altfor mye selv om jeg vet at det ikke er tilfellet.

Går til psykolog ja...

Kjempe tøffe og vanskelige greier!!