Når en mor svikter

[Gjest Natteravnen]

Dette dreier seg om to barn på 7 og 12 år. Moren har vært ute og inne av psykiatriske institusjoner siden det minste barnet var et år. Nå bor det minste barnet hos far, men det største bor i fosterhjem.

Selv om moren til tider har vært i bra form, holdt på med utdannelse og jobb, har hun aldri hatt jevnlig kontakt med det minste barnet. Det største har bodd hos henne et år nå og da. Moren har "sabortert" mye samvær, aldri gått med på samværsavtaler, hylt og skreket og bannet foran barna når faren til det minste skulle hente det. Far har funnet ungen i pysjamas når han har hentet henne kl 14 på søndag. (Enda det var moren som var så striks på tiden, og ikke ville ha ungen lengre enn til da.) Ja, det er en lang historie, - og det går ikke an å få med alt her. Men alt i alt har ikke moren akkurat vært en stabil omsorgsperson. Hun kunne f eks la det gå både tre og fem uker før hun tok kontakt og plutselig ville ha ungen et døgn eller to. Og det neste hun gjorde, - etter på et halvt år å hatt 4 korte samværshelger med barnet , (fordi moren ikke ville/ gidda mer) var å true med rettssak. Fordi hun plutselig ville ha eneomsorgen for barnet! (Noe som var helt urealistisk) Hun sa også til barna at de skulle flytte til henne, noe som gjorde barna forvirra.

Så havna hun på psykiatrisk(for 2 år siden) et halvt år, flytta ut av landet, til hjemlandet et halvt år (uten å gi lyd fra seg før etter 3 md).Dukka plutselig opp igjen i Norge og ville møte ungen. Møtte ungen et par helger (under oppsyn), og var plutselig borte igjen; flytta til utlandet.

Nå har ungene ikke hørt fra mora, ikke fått en bursdags- eller julehilsen siden i fjor høst. Før det plutselig dukker opp et kort, en pakke og et bryllupsbilde i postkassa; hun har gifta seg.

I kortet står det "gratulerer med 9-årsdagen!" og "god jul og godt nytt år."

Den største ungen har også fått kort, og der sto det "gratulerer med 14-årsdagen!". Barna er 7 og 12 år gamle, og har ikke bursdag før om flere md...

Den minste spør av og til etter mora, om hun kommer snart på besøk, om jeg tror hun kommer til å sende en pakke til henne snart osv. Men hun savner henne ikke så mye som før, og er vant til en hverdag uten henne. Men, hva skal man egentlig si til ungen? Og skal man si noe til barnets biologiske mor? Er helt oppgitt, jeg...

Mvh

en stemor

[ellapille]

Det her var en forferdelig historie.

Så bra at ungene ikke bor hos henne.

Har du tenkt på noen gang at kanskje barna bør holdes vekke fra moren med vilje?

Det skader ungene og ripper opp i ting hver gang de ser henne tror jeg.

Snakk med det offentlige og be om råd.

Jeg tror det gagner barna at hun ikke kommer. Da får ungene det rolig rundt seg og kan roe seg ned med den familiesituasjonen de lever i.

Går barna til noen barnepsykolog for å få snakket om dette?

Den ene søsteren min mistet omsorgen gjennom retten for mange år siden,faren fikk den ungen.

Og hun fikk senere 2 til som heller ikke bor hos henne.

Så den damen du snakker om og min søster skal helt klart ikke ha noe med barna sine å gjøre.

Når barna vokser til og kan forstå mer synes jeg at det skal tilrettelegges for barna og ikke for mødrene.

Dem har driti seg så ut og ungene spiller man ikke russisk rulett med altså. Nei søren heller. Av og til er det nødvendig og skåne barna selv fra sine biologiske mødre. Jeg har selv sett det i min egen familie.

Hilsen mamma til 3 ( ellapille)

[Gjest Emera]

Kjære deg! For en vanskelig situasjon for dere! Jeg forstår godt at du føler deg oppgitt.

Men hva annet kan man si til barna, enn at mor har en sykdom som gjør henne slik. Det har du sikkert sagt, og.

Det blir jo viktig å få barna til å skjønne at det ikke har noenting med dem å gjøre. At mor ikke misliker dem, men at hun altså er veldig syk.

Å snakke med mor vil vel neppe forandre så veldig mye. Hennes logikk er jo ikke helt som andres. Men den nye mannen hennes, vet du noe om ham? Han lever jo sammen med henne til daglig, kanskje det hadde gått an å fått noen ord med ham. Det er jo ikke sikkert at det er mulig, men det var nå en tanke.

Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre i jobben som stemor! Du virker oppriktig engasjert i barna, og det gir dem trygghet og stabilitet i livet!

Varm hilsen fra Emeraldine

[Gjest Natteravnen]

Tusen takk for svar!

Måtte bare dele tankene med noen. Man lurer jo på om man skal nekte moren å ha kontakt med barnet/ barna helt, sånn som det har utviklet seg. Men vet ikke om det er helt riktig.

For tiden er hun jo ikke noe stort "problem" for meg og samboeren. Det er godt for oss å ikke ha henne som noe negativt i hverdagen. Men jeg vet ikke helt hva vi gjør hvis hun plutselig dukker opp igjen, og "krever" å få møte ungen. Samboeren min er var iallefall veldig klar på det sist, (i fjor sommer), at samvær skulle foregå på hans premisser, og hun fikk ikke være sammen med ungen alene. Hun sa hun var frisk, men vi tvilte på det, og det viste seg at hun uka etter ble tvangsinnlagt på psyk. sykehus. Hun ringte derfra men sa ingenting til oss om at hun var innlagt. Lot som om alt var ok. Vi fikk vite av noen andre at hun slett ikke var så frisk som hun påsto. Og siden man aldri kan vite, har vi ikke særlig lyst til at ungen skal møte henne.

Det sier jo litt at hun gratulerer ungen med 9-års dagen når ungen er sju år...

Nå bor hun i Sverige, har visst nettopp flyttet dit fra utlandet. Mannen hennes vet jeg ingenting om. Og det verste er at han vel ikke vet så mye om HENNE. Hun har antagelig lurt han trill rundt og ikke fortalt mye om hvordan sannheten egentlig er, og hvordan forholdet hennes til barna er. Har nesten lyst å skrive et brev til han for å fraråde han på det sterkeste å få barn med henne...

Ungen nevner nesten aldri moren, men når den gjør det svarer jeg "hyggelig" og så godt jeg kan. Jeg har sagt at moren er syk og har noe feil med hodet sitt slik at hun ikke klarer å tenke så veldig lure ting, og ikke klarer å passe på barna sine. Men at hun helt sikkert er veldig glad i ungene sine. Faren kan svare på en litt mer "krass" måte noen ganger, f eks , når ungen snakker om "drømmebildet" den har av moren, som en dronning, som en fantastisk dame. Da kan faren si at moren ikke er noe særlig til mor, men at det er jeg (stemoren) som er som en mor for ungen. Ungen protesterte høylydt og sa at jeg var bare stemor, og ble sint, og spurte hvorfor pappa var sint på mamma. Og da svarte jeg at pappa ikke mente at JEG var moren dens, men at han syntes jeg oppførte meg mer som en mor, siden moren aldri passet på barnet sitt eller var sammen med det, hjalp det med lekser, tok det med på tur, ferie osv. Og at pappa ikke var sint på mamma, men at han var litt irritert fordi mamma ikke passet bedre på barnet sitt. Det er vel bra at pappa bryr seg om deg, og vil at mammaen din også skal være sammen med deg og passe på deg, spurte jeg. Joda, det var greit det.

Prøver å høre på ungen hva den tenker om moren, og ikke prate drit om moren.Og forklare etter beste evne, og trøste og hjelpe.

Det hadde nesten vært bedre at moren bare forduftet, slik at ungen ikke har noen forventninger til henne. Men vi gjøre det beste ut av det.Kan ikke fatte at en mor kan oppføre seg slik.Men i verden i dag skjer det jo så mye rart, så man burde vel ikke bli overrasket over noe.

[Quinden]

Godt å se at ungene har en stemor som tydeligvis bryr seg. Er enig i at den nye mannen i hennes liv, burde fått et varsku... håper ikke han er av samme kaliber. Det er selvfølgelig tragisk med så alvorlige psykiske problemer, men her må ungene skånes uten tvil. Lykke til!