tenker på familie

[Gjest forvirret jente]

Heihei (:

jeg er en jente på 19 som har fast type på 21, og vi er i et ganske seriøst forhold, vi har snakket mye om fremtid ol. og begge ønsker seg barn.

han har nettopp fullført truckførersertifikatet og skal skaffe seg jobb innenfor dette (helt grei lønn).

jeg har deltidsjobb på dagligvarebutikk og jobber et par dager i uken, og er snart ferdig med siste året på vgs. har gått allmennfag så har ikke noe direkte utdanning sånn sett.

jeg har uansett planer om å ta friår før jeg begynner på høyskole og ta enkelte kurs som er nettbaserte.

jeg er redd for hva folk rundt meg kommer til å si om de får vite at jeg tenker på barn i en alder av 19 osv. men har sagt til typen at det blir ikke noe barn før han har fast jobb og en god inntekt.

kommer til å søke på høyskole og får eg plassen så søker jeg eventuelt om permisjon.

er jeg helt på jorde som tenker på dette nå?

vil bare høre andres meninger og ikke bare de som kjenner meg.

[Gjest navnelapp]

Eg ville ikkje ha gjort det.

Endret 21. mars 2011 av Alt godt

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er helt på jordet, nei.

Men, jeg synes at det lureste du kan gjøre er å begynne på høgskolen for så å begynne å planlegge barn da. Det er mye lettere å gå ferdig høgskole hvis du allerede har begynt. Mange vil sikkert råde deg til å vente til du er ferdig på høgskole, men det er faktisk sånn at det er lagt opp til at det skal være ganske gunstig å være både student og mor så du behøver ikke nødvendigvis det.

Jeg vet ikke hva du legger i seriøst forhold, men jeg regner med dere har vært sammen en stund og at alt er stabilt.

Mitt råd er at dere fortsetter å planlegge. Planlegger dere ting godt nok vil dere gjøre det mye enklere for dere når dere har et barn. Ikke begynn prøvingen før dere har blitt enige om alt og dere er hundre prosent sikker på at dere har hus, økonomi og tid til det.

[sequin]

Jeg ville ikke ha gjort det heller...

Tenk at du skal ha et barn, et barn er et menneske som formes hele tiden og krever et ganske stabilt miljø hjemme.

Vent til du er 100% sikkert, og ikke lurer på hva andre mener om dette og IKKE spør noen på et forum...

[Gjest forvirret jente]

grunnen til at jeg spør da er det at jeg er fullstendig klar over at det krever mye av en og ha barn, jeg er selv oppvokst med å passe alt i fra mine fettre til nabobarna, har allti vært innvolvert ved barn osv.

jeg lurer på hva andre synes fordi jeg vet hva jeg selv vil, men er redd for at folk skal miste respekt for meg/tro jeg er gal - jeg vet min bestevenninne så på meg som om jeg tilhørte på nærmeste sinnsykehus da jeg i det hele tatt nevnte at vi hadde snakket om det.

typen å jeg flytter sammen når jeg er ferdig på skolen (ettersom at jeg bor hjemme hos mine foreldre nå) og han bor i egen leilighet.

og som sagt, jeg har tenkt på friår uansett når det gjelder skole fordi jeg ikke orker å gå rett på høyskole.

et stabilt hjem er jeg ganske sikker på at vi kan gi barnet ettersom mine foreldre bor i nærheten, jeg har bror og svigersøster som er veldig innvolvert i hennes tantebarn, og regner med at de og vil bli sånn på min side.

i tillegg aktive besteforeldre på begges side i nærheten.

typen er og selv veldig barnekjær og den som tok innitativ til å i det hele tatt snakke om barn.

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke bor sammen enda, ville jeg i hvertfall ha utsatt prøvingen til dere har bodd minst 1 år sammen. Bare fordi det å flytte sammen i seg selv kan være ganske "vanskelig", det blir en overgang og den blir vanskeligere hvis dere ikke får tid til å bli kjent med hverandre som samboere før dere har et barn å ta dere av.

[Personlig12]

Fikk selv barn når jeg var 19, og det er ikke som jeg anbefaler det egentlig. Men det har jo gått veldig greit med oss. Jeg har fått god utdanning, god jobb osv. Man klarer det om man vil, men jeg ville nok ventet til jeg hadde fått meg en utdannelse om jeg var deg

[Gjest forvirret jente]

Hvis dere ikke bor sammen enda, ville jeg i hvertfall ha utsatt prøvingen til dere har bodd minst 1 år sammen. Bare fordi det å flytte sammen i seg selv kan være ganske "vanskelig", det blir en overgang og den blir vanskeligere hvis dere ikke får tid til å bli kjent med hverandre som samboere før dere har et barn å ta dere av.

forstår hva du mener og det er ikke slik at vi tenker på det med en gang, og jeg har nå russetiden min forran meg og det blir etter den og han skal ha en sikker og trygg jobb som sagt før noe skjer i det hele tatt.

vi har på en måte hatt "prøvetid" på å bo sammen ettersom jeg tilbringer hele ferier der da, men vet ikke om det kan bli det samme.

[AnonymBruker]

Smart å tenke på, men ikke å gjennomføre. Tenk på det i noen år til, du.

[Gjest forvirret jente]

Fikk selv barn når jeg var 19, og det er ikke som jeg anbefaler det egentlig. Men det har jo gått veldig greit med oss. Jeg har fått god utdanning, god jobb osv. Man klarer det om man vil, men jeg ville nok ventet til jeg hadde fått meg en utdannelse om jeg var deg

jeg kjenner og jenter som har blitt gravide i denne alderen og det er veldig forskjell på dem, jeg ser alt i fra de som sliter til de som har opplevd det beste i sitt liv.

så det er vell en del av det som forvirrer meg, ettersom at jeg vet det kan gå gale, men om man står på så går det bra.

jeg merker det at jeg er veldig verpesyk, går jo helt i knestående vær gang jeg ser en liten en.

men har som sagt en liten tanke i bakhode som sier "tenk om det ikke går"

[Personlig12]

jeg kjenner og jenter som har blitt gravide i denne alderen og det er veldig forskjell på dem, jeg ser alt i fra de som sliter til de som har opplevd det beste i sitt liv.

så det er vell en del av det som forvirrer meg, ettersom at jeg vet det kan gå gale, men om man står på så går det bra.

jeg merker det at jeg er veldig verpesyk, går jo helt i knestående vær gang jeg ser en liten en.

men har som sagt en liten tanke i bakhode som sier "tenk om det ikke går"

Ja det er forskjell på hvordan unge jenter takler å få barn, noen legger jo både jobb og utdannelse til side og er fornøyd med en ekstrajobb av et ymse slag. Jeg vet ikke hvordan du er, men det høres på deg at du har lyst på en utdannelse og syns det er viktig at han har en god jobb.

Hva med å låne noen "tante" barn så lenge, bli støttekontakt gjennom barnevernet? Få deg en jobb i barnehage, slike som deg som er så glad i barn trengs virkelig der ute.

Din tur kommer det er jeg helt sikker på, og om du velger å få barn nå så vil det nok gå bra. Husk at foreldre og venner betyr masse i en slik situasjon. Jeg hadde aldri klart meg uten mine foreldre.

Er man innstilt på det så har det lett for å gå bra. Jeg respekterer ditt valg uansett, og er sikker på du vil bli en god mor. Men tenkt på hvilken ansvar det innebærer. Jeg ble etterhvert alene med min lille, og det var ganske tøft, selv om jeg faktisk nå sitter med en snart fjortiss og kjenner meg virkelig så stolt over både han, meg selv og faren som har tatt et stort ansvar

[Redbull]

Hvis dere ikke bor sammen enda, ville jeg i hvertfall ha utsatt prøvingen til dere har bodd minst 1 år sammen. Bare fordi det å flytte sammen i seg selv kan være ganske "vanskelig", det blir en overgang og den blir vanskeligere hvis dere ikke får tid til å bli kjent med hverandre som samboere før dere har et barn å ta dere av.

Enig!

[Eidi_81]

Jeg er litt gammaldags, men synes det er kjekt å gifte seg før man planlegge barn. Da får hele familien større øjibomisk sikkerhet. dersom dere ikke er klare for ekteskap er dere kanskje ikke klare for barn?

Det er også kjekt å bo sammen en stund først, slik at dere blir bedre kjent med hverandre tett på.

Ut over det så synes jeg ikke nødvendigvis dere er for unge, men noen kommentarer må dere nok forvente å få (akkurat slik dom man får om man venter "for lenge"). Det viktigste er hva dere ønsker, det er deres liv. Og utdanelse er ikke alt her i verden - den kan dessuten tas når som helst i livet. Det blir nok ikke så morsomt studentliv med festing ol når man har barn, men det er vel ikke det viktigste for deg/dere?

[tuva92]

Jeg blir 19 i høst, og har vært sammen med kjæresten(22) min i 2 og ett halvt år. Jeg tenker også mye på dette å få barn. Så du er ikke alene. Men jeg tenker sånn at det er greit å ha ett ordentlig sted å bo, og en utdanning, alt er så mye enklere da! Hadde det ikke vært for at utdanningen og økonomien ikke er på plass, så hadde jeg valgt å fått barn snart.

[AnonymBruker]

Heihei (:

jeg er en jente på 19 som har fast type på 21, og vi er i et ganske seriøst forhold, vi har snakket mye om fremtid ol. og begge ønsker seg barn.

han har nettopp fullført truckførersertifikatet og skal skaffe seg jobb innenfor dette (helt grei lønn).

jeg har deltidsjobb på dagligvarebutikk og jobber et par dager i uken, og er snart ferdig med siste året på vgs. har gått allmennfag så har ikke noe direkte utdanning sånn sett.

jeg har uansett planer om å ta friår før jeg begynner på høyskole og ta enkelte kurs som er nettbaserte.

jeg er redd for hva folk rundt meg kommer til å si om de får vite at jeg tenker på barn i en alder av 19 osv. men har sagt til typen at det blir ikke noe barn før han har fast jobb og en god inntekt.

kommer til å søke på høyskole og får eg plassen så søker jeg eventuelt om permisjon.

er jeg helt på jorde som tenker på dette nå?

vil bare høre andres meninger og ikke bare de som kjenner meg.

Ikke har du utdanning,jobber to g i uken. Han skal skaffe seg jobb,men det er begrenset av betaling for trucfører.Du skal ha friår uansett...

Skal søke høyskole,får du plass,så søker du evt. om permisjon.

Sånn du skriver, så er du ikke voksen enda. I en alder av 19, så skal dere da basere dere på hans fremtidige jobb og lønn?

Hvordan vil du fullføre skole da barnet er født`?

Kan du i det minste se litt lengre frem enn en nyfødt baby? Kan du se for deg en ettåring som skriker hele natten, en treåring som nekter å ha på seg klær da dere må dra,en liten baby som er syk og du må være hjemme. D skal ha ansvar i mane,menge år. I minst 18 år.

Har dere plas å bo som dere er trygge på at dere kan bo fremover? barnehage i nærheten?

Skal dere skaffe dere bolig selv? Da holder det ike med en inntekt.

Syns du skal ta utdannelsen din og bli ferdig.

[Maryell]

Jeg tenkte også det samme når jeg var rundt 18/19.

Var overbevist om at jeg og daværende kjæreste kom til å være sammen for alltid, hvilket jeg ser nå var utrolig naivt.

Jeg er overlykkelig for at jeg ikke gjennomførte.

Man lærer mye om seg selv, og mye forandrer seg i 20 åra.

Har blitt 30 år, og ingen barn. Skal gifte meg om et par mnd. og etter det tror jeg prøvingen starter. Nå kjenner jeg meg selv, jeg har opplevd mye av det jeg ønsker å oppleve uten barn.

Vent! Du har ikke dårlig tid!

[Porcelain]

Hvilke jenter har IKKE tenkt det når de har vært i et "fast" forhold som 18-19-20åringer. De fleste venter, og innser at det du skisserer ikke er noen økonomisk trygg fremtid, og at man ikke minst gjør utdanning veldig mye vanskeligere for seg selv. Det er også direkte naivt å tro at det å ha hjulpet til med søsken er det samme som å ha det fulle og hele ansvar for sin egen baby.

Det er heller ikke til å legge skjul på at tenåringskjærester sjelden holder sammen resten av livet. Det å flytte sammen er overgang nok for dere i denne omgang.

Og ps: Hvor skal du få permisjonspenger fra? Du har ikke tjent det opp selv..

[Signe83]

Jeg ville definitivt ha ventet. Slik som du skriver, gir du hvertfall meG inntrykk av at du bør vente noen år.

Å passe andres barn er absolutt ikke det samme som å få egne.

Dere har ikke flyttet sammen enda, og det er for de fleste en stor overgang.

At man tilbringer helger og ferier sammen kan heller ikke sammenlignes med samboerskap.

Jeg skjønner ikke hvorfor folk har det så travelt.. Man lever en gang. Jeg var blant de som hadde det travelt tidlig i tyveårene, og angrer på det. Ikke på barna selvsagt, men på at jeg stresset.

[AnonymBruker]

Verken du eller kjæresten din har noe å tilby et eventuelt barn, få deg et grunnlag så du har noe å stå på. Hvis det skulle bli slutt mellom deg og kjæresten din så har du null og niks med mindre du er fast ansatt noe du neppe er siden du er en deltisansatt med vgs ved siden av.

Tenk fremover, ikke prøv å tilfredstille et eller annet behov med et barn, hva kan du tilby barnet ditt?

[Gjest forvirret jente]

Det var noen som skrev tidligere at jeg IKKE skulle spørre om slikt på forum, men jeg er glad jeg gjorde, for når man snakker med folk som står en nært, så blir det enten "ER DU GALEN" eller "Ja dette kommer dere til å klare kjempe bra" det er ingen som stiller kritiske spørsmål og ser flere sider av saken, jeg setter pris på at alle her kommer med ganske reelle svar og det gir meg noe å tenke på..

tusen takk alle sammen