Hvordan er det å adoptere?

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle plassere denne tråden..

Men hvordan er det egentlig å adoptere barn?

Jeg tenker mer og mer på det, ikke nå da, men om noen år (det tar vel ganske lang tid også). Har alltid ment at man blir like glad i barn man adopterer som man skulle blitt i sine egene.

Mange jeg snakker med sier de ikke vil adoptere fordi de vil ha sine "egne", gå gravid og knytte seg til barnet, få barn som ligner på en selv osv.

Føler at det allerede er så mange barn i verden, hvis jeg en dag vil ha barn, hvorfor ikke gjøre det på den måten?

Men hvordan er det egentlig? Kan man velge fra hvor man vil adoptere? Kan man adoptere alene, eller må man være to?

[Gjest Gjest]

ja det er bare å adoptere men det må nok godkjenning til.det er en lang prosess å få slik godkjenning.det må du også ha om du skal vere fosterforeldre.men vil likevel snu litt på flisa.hvordan er det å vere den som er adoptert?kjenner en jente som er adoptert til norge som 6 åring og husker veldig godt sitt tidligere hjem.dei som blir adopter små har kansje lettere for å tilpasse seg,men uansett vil barna søke etter sin opprinnelse.se sporløs etc. kjenner mange som er adoptert små og dei sklir letter inn men har altid ett savn og en lengsel etter noe dei faktisk ikke vet noe om.du er den som må svare på umulige spørsmål og det er neimen ikke enkelt.

[AnonymBruker]

Det adoptere er en alng og slitsom prosess. Siden det er flere par som vil adoptere enn det er barn som adopteres bort, er det lange ventelister. Tror ikke det er uvanlig å vente en 2-3 år. Også er det dyrt; rundt 100.000,-. I tillegg skal man fylle diversa krav til inntekt og helse. Man kan såvidt jeg vet adoptere alene, mulig det stilles strengere krav da, siden man blir eneforsørger.

Du kan jo se på en brosjyre fra Adopsjonsforum, der er det masse nyttig informasjon.

[AnonymBruker]

Visste ikke at det kostet så mye.

Leste brosjyren, mye bra info der. Virker som en veldig omfattende og intens prossess. Men tror nok det er det jeg kommer til å gjøre

[AnonymBruker]

Til deg som sier adopterte kommer til å søke tilbake til sine røtter: Noen vil det, noen vil ikke det. Tore på sporet liker å si at det er unormalt hvis man som adoptert ikke vil finne sin biologiske familie. Jeg kjenner flere adopterte som har den mannen langt oppi vranghalsen. Det er ikke alle som vil ha et tåredryppende gjensyn med sin biologiske mor og så føler at man har to mammaer. At man er nysgjerrig på hvor man kommer fra er en ting, men at man vil knytte bånd til biologisk familie trenger ikke være sant i det hele tatt. Mange angrer faktisk på at de lette opp sin biologiske familie fordi det har skapt problemer for dem.

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne adoptert, men kommer ikke til å gjøre det. Ikke fordi jeg er i tvil om at jeg ville blitt like glad i barnet som i et biologisk barn, men fordi det er altfor krevende å få lov til å adoptere i det hele tatt.

- Man må ha vært gift en periode

- Man blir gransket nøye av barnevernet. Denne prosessen vil variere veldig fra kommune til kommune og fra saksbehandler til saksbehandler. Jeg vet om noen som ble godkjent etter to kaffebesøk, mens andre måtte gjennom mange møter over et helt år. Og det er ikke fordi det ene paret var så mye dårligere egnet enn det andre, men fordi de var uheldige med saksbehandler.

- En rekke sykdommer (fysisk og psykisk) gjør at du ikke får adoptere.

- Overvekt kan gjøre at du ikke får adoptere.

- Dere må ha fast jobb og eie eget hus/leilighet. Du får ikke adoptere hvis det ikke er eget soverom til barnet i huset (man kan ikke belage seg på at søsken skal dele rom pga plassmangel)

- Det koster masse penger

- Det kan ta lang tid

- Først må man bli godkjent i Norge, og så må man bli godkjent i det landet man ønsker å adoptere fra (du bestemmer deg for et land, og så må du forholde deg til adopsjonsreglene i det landet også, noen har strengere krav enn Norge). Når man er godkjent i adopsjonslandet så må man vente på tildeling. Dette kan gå fort eller det kan ta flere år. Tar det flere år så kan tidsfristen på godkjenningen i Norge gå ut på dato og du må gjennom en ny prosess.

I det hele tatt er det en så kronglete og krevende prosess at vi vet at vi ikke hadde kommet oss gjennom den. Derfor velger vi ikke å adoptere.

Og det er ikke sånn at det sitter mange barn og bare venter på at et par fra Norge skal komme og redde dem ut av elendigheta. De barna som er "frigitt" for utenlandsadopsjon er det ofte stor kamp om. Mens de millioner av barn vi ser på tv på diverse lugubre barnehjem rundt om i verden ikke kan adopteres av nordmenn fordi det ikke finnes noen adopsjonsavtale mellom landene eller fordi barna ikke får lov til å adopteres bort. Køen for å få adoptere er lang.

[Gjest Gjest]

Angående det der med å lete etter røtter, synes jeg at hun som har denne bloggen, skriver mye klokt (også om Tore på sporet). Hun er adoptert selv, men har også adoptert et barn.

Mens de millioner av barn vi ser på tv på diverse lugubre barnehjem rundt om i verden ikke kan adopteres av nordmenn fordi det ikke finnes noen adopsjonsavtale mellom landene eller fordi barna ikke får lov til å adopteres bort.

Det skulle da bare mangle, hadde jeg nær sagt. Å frigi barn til adopsjon er ikke noe et land kan eller bør ta lett på! Det er livsviktig at kontrollen er skikkelig i alle ledd. Det er ille nok å være et barn som er utsatt for omsorgssvikt, men tenk deg å være adoptivbarn og utsatt for omsorgssvikt! Men de som adopterer og velger å se på prosessen som noe positivt, lærer utrolig mye om seg selv og hverandre, om foreldrerollen og om det å vokse opp med arv fra flere familier/land.

[AnonymBruker]

Det skulle da bare mangle, hadde jeg nær sagt. Å frigi barn til adopsjon er ikke noe et land kan eller bør ta lett på! Det er livsviktig at kontrollen er skikkelig i alle ledd. Det er ille nok å være et barn som er utsatt for omsorgssvikt, men tenk deg å være adoptivbarn og utsatt for omsorgssvikt! Men de som adopterer og velger å se på prosessen som noe positivt, lærer utrolig mye om seg selv og hverandre, om foreldrerollen og om det å vokse opp med arv fra flere familier/land.

Det jeg mente med den kommentaren var å bevisstgjøre om at ikke alle foreldreløse barn kan adopteres. Mange ser ut til å tro at det sitter millioner av barn rundt omkring og bare venter på at vi skal komme og hente dem. Sånn er det ikke. Det er faktisk svært få barn som kan adopteres.

[AnonymBruker]

Jeg syns det du tenker på er flott.

Hadde jeg ikke fått barn selv hadde jeg/vi søkt om adopsjon. Jeg hadde aldri prøvd med kunstig/assistert befruktning.

Jeg har både søsken og venninner som er adopterte fra forskjellige land i Asia. Et par av de er nysgjerrige på opphavet og opphavslandet sitt. De har lyst til å reise tilbake dit for å se landet, ikke for å møte biologiske foreldre da de i deres tilfeller er umulig å spore opp.

De to andre føler ikke noen tilknytning til opphavslandet og har ingen interesse eller ønsker om å reise dit. For den ene av de er det faktisk mulig å spore opp den biologiske moren og evt. søsken også, likevel er ikke dette noe hun ønsker. Hun har sine foreldre og søsken her.

Og hva så om barnet ønsker å reise dit en dag? Ta det som en familieferie. Det betyr ikke at barnet føler seg rotløs i Norge eller at de føler at adoptivforeldrene ikke er deres riktige foreldre. De er bare nysgjerrige på hvor de kommer fra. Jeg er også ganske nysgjerrig på og føler en tilknytning til landet hvor mine søsken er adoptert fra. Jeg vil gjerne reise dit en gang.

Når det gjelder selve prosessen så er den lang og den kan være vanskelig, men den er absolutt verd det. Stemora mi sammenligna denne prosessen med et svangerskap. Hun føler ikke at hun har gått glipp av noe ved å ikke bære frem barna selv. Psykisk går man gjennom nesten det samme, eller enda større, med forventninger, planlegging og ventetid. Man får litt sånne "gravidnykker" når man går gjennom en adopsjonsprosess.

De forskjellig landene har forskjellige krav til adopsjonsforeldrene, så du/dere må velge å søke til det landet som passer deg/dere best.

Noen land krever faktisk legeattest på at man ikke kan få barn selv. Noen krever at man er et par som er gift og evt har vært det så så lenge, mens andre godtar enslige. Og så kan det være diverse alderskrav, både nedre og øvre.

[AnonymBruker]

Jeg syns det du tenker på er flott.

Hadde jeg ikke fått barn selv hadde jeg/vi søkt om adopsjon. Jeg hadde aldri prøvd med kunstig/assistert befruktning.

Jeg har både søsken og venninner som er adopterte fra forskjellige land i Asia. Et par av de er nysgjerrige på opphavet og opphavslandet sitt. De har lyst til å reise tilbake dit for å se landet, ikke for å møte biologiske foreldre da de i deres tilfeller er umulig å spore opp.

De to andre føler ikke noen tilknytning til opphavslandet og har ingen interesse eller ønsker om å reise dit. For den ene av de er det faktisk mulig å spore opp den biologiske moren og evt. søsken også, likevel er ikke dette noe hun ønsker. Hun har sine foreldre og søsken her.

Og hva så om barnet ønsker å reise dit en dag? Ta det som en familieferie. Det betyr ikke at barnet føler seg rotløs i Norge eller at de føler at adoptivforeldrene ikke er deres riktige foreldre. De er bare nysgjerrige på hvor de kommer fra. Jeg er også ganske nysgjerrig på og føler en tilknytning til landet hvor mine søsken er adoptert fra. Jeg vil gjerne reise dit en gang.

Når det gjelder selve prosessen så er den lang og den kan være vanskelig, men den er absolutt verd det. Stemora mi sammenligna denne prosessen med et svangerskap. Hun føler ikke at hun har gått glipp av noe ved å ikke bære frem barna selv. Psykisk går man gjennom nesten det samme, eller enda større, med forventninger, planlegging og ventetid. Man får litt sånne "gravidnykker" når man går gjennom en adopsjonsprosess.

De forskjellig landene har forskjellige krav til adopsjonsforeldrene, så du/dere må velge å søke til det landet som passer deg/dere best.

Noen land krever faktisk legeattest på at man ikke kan få barn selv. Noen krever at man er et par som er gift og evt har vært det så så lenge, mens andre godtar enslige. Og så kan det være diverse alderskrav, både nedre og øvre.

Ts her...

Jepp, så at Kina krever at man er over 30. Det er ikke jeg, men fyller stort sett alle andre krav. Uansett vil jeg tenke mer over dette og finne ut mer. Ikke noe hast

Jeg ville tatt de med til hjemlandet på ferie, og lært dem om sitt hjemland osv. Om han/hun ville oppsøke sine biologiske foreldre ville blitt opp til ungen.

[AnonymBruker]

Det jeg mente med den kommentaren var å bevisstgjøre om at ikke alle foreldreløse barn kan adopteres. Mange ser ut til å tro at det sitter millioner av barn rundt omkring og bare venter på at vi skal komme og hente dem. Sånn er det ikke. Det er faktisk svært få barn som kan adopteres.

Hvorfor det? Det er utrolig mange foreldreløse barn, hvorfor er det slik at det er så få som kan adopteres? Er de andre syke? Må de gjennom en lang prosses? Og de har ikke mulighet til å ta så mange barn av gangen?

[AnonymBruker]

ja det er bare å adoptere men det må nok godkjenning til.det er en lang prosess å få slik godkjenning.det må du også ha om du skal vere fosterforeldre.men vil likevel snu litt på flisa.hvordan er det å vere den som er adoptert?kjenner en jente som er adoptert til norge som 6 åring og husker veldig godt sitt tidligere hjem.dei som blir adopter små har kansje lettere for å tilpasse seg,men uansett vil barna søke etter sin opprinnelse.se sporløs etc. kjenner mange som er adoptert små og dei sklir letter inn men har altid ett savn og en lengsel etter noe dei faktisk ikke vet noe om.du er den som må svare på umulige spørsmål og det er neimen ikke enkelt.

Må bare kommentere dette med at "alle" adopterte føler et behov og ønske om å finne sine biologiske røtter - det stemmer IKKE. Noen føler såklart dette, men absolutt ikke alle. Jeg er selv adoptert, var 2 mndr da jeg kom hit og har aldri følt noe behov eller ønske om å lete etter mine biologiske foreldre/søsken etc. Har sett sporløs og Tore på sporet og klarer ikke å identifisere meg med de som er med der. Dette gjelder også min bror, som også er adoptert som spebarn. Mulig statistikken er høyere for barn som er eldre når de blir adoptert, men det er ikke alle som føler det slik.

Og uansett om dette skulle være et ønske fra barnet, er det et problem?

[Elensire]

som det er nevnt før, så er adopsjon en veldig tidkrevende prosses. Det tar lang tid å få godkjenninger der en må ha de, og så er det ventetiden for å bli tildelt et barn. Det koster også forholdsvis mye.

Men, når du holder barnet i armene dine kommer det garantert og helt uten tvil til å være verdt det. Jeg har en yngre fetter, og en yngre kusine (såpass mye yngre at jeg føler meg litt mer som en tante for de) som er adoptert. Det var ingen i familien som var i tvil når de fikk se barna første gang at de var familie. De var våre små engler, og vi kunne ikke vært mer glad i de om min tante hadde gått gravid med de selv.

De har fra de var små blitt fortalt ærlig at de har blitt adoptert, og jeg tror ikke de på noen måte føler at de ikke er en del av familien. Min fetter gikk og en periode rundt i barnehagen og fortalte at alle barn kom fra (landet han kom fra). Selv kan jeg kanskje ikke få egne barn pga sykdom, og jeg er slett ikke i tvil, kan jeg ikke det så vil jeg adoptere. Det er tidkrevende, osv, men barnet i enden er så absolutt verdt det!

[AnonymBruker]

Hvorfor det? Det er utrolig mange foreldreløse barn, hvorfor er det slik at det er så få som kan adopteres? Er de andre syke? Må de gjennom en lang prosses? Og de har ikke mulighet til å ta så mange barn av gangen?

Det handler ofte om politikk. For det første må to land ha et visst samarbeid for å bli enige om at man kan adoptere derfra. Det er bare et fåtall land som nordmenn kan adoptere fra. Dessuten finnes det mange grunner innad i et land for hvorfor barn ikke blir adoptert bort. Det kan være usikkerhet i forhold til de biologiske foreldrene, det kan være at myndighetene i landet setter sin stolthet i å "ta vare på" barna selv, eller at de ikke vil samarbeide med land som Norge pga religiøse forskjeller. Noen land tenker på barnas beste og vurderer det slik at de har best av å vokse opp i eget land og egen kultur selv om det betyr et liv på barnehjem, mens andre land driter i barnas beste og vil bare ikke utsette seg for ydmykelsen av å se at rike folk fra vesten kommer for å hente deres barn. Mange barn bor på barnehjem fordi foreldrene deres ikke er istand til å ta seg av dem en periode, sånn at noen barn hentes hjem etter en kortere eller lengre periode. I mange tilfeller dukker aldri foreldrene opp igjen, men fordi man ikke vet om de vil komme kan man ikke adoptere bort barna.

Det finnes så mange grunner, sikkert også grunner vi ikke kan forestille oss engang. Til syvende og sist er det i hvertfall slik at det ikke er veldig mange barn som kan adopteres, selv om flere millioner sikkert hadde trengt det.

[AnonymBruker]

Det handler ofte om politikk. For det første må to land ha et visst samarbeid for å bli enige om at man kan adoptere derfra. Det er bare et fåtall land som nordmenn kan adoptere fra. Dessuten finnes det mange grunner innad i et land for hvorfor barn ikke blir adoptert bort. Det kan være usikkerhet i forhold til de biologiske foreldrene, det kan være at myndighetene i landet setter sin stolthet i å "ta vare på" barna selv, eller at de ikke vil samarbeide med land som Norge pga religiøse forskjeller. Noen land tenker på barnas beste og vurderer det slik at de har best av å vokse opp i eget land og egen kultur selv om det betyr et liv på barnehjem, mens andre land driter i barnas beste og vil bare ikke utsette seg for ydmykelsen av å se at rike folk fra vesten kommer for å hente deres barn. Mange barn bor på barnehjem fordi foreldrene deres ikke er istand til å ta seg av dem en periode, sånn at noen barn hentes hjem etter en kortere eller lengre periode. I mange tilfeller dukker aldri foreldrene opp igjen, men fordi man ikke vet om de vil komme kan man ikke adoptere bort barna.

Det finnes så mange grunner, sikkert også grunner vi ikke kan forestille oss engang. Til syvende og sist er det i hvertfall slik at det ikke er veldig mange barn som kan adopteres, selv om flere millioner sikkert hadde trengt det.

Utrolig trist! Er nok uansett vanskelig for oss "rike" fra vesten å sette seg inn i hvordan ting fungerer i virkelig fattige land og hvordan det er å leve der, som fattig.

Så f.eks kan kanskje Norge adoptere fra Russland, Kina og Nigera, mens USA eks kan adoptere fra Kambodsja, Colombia og Ecuador pga. avtaler landene imellom?

Og det er adopsjonslandet som setter betingelsene? Nå sklir jeg kanskje litt vekk fra temaet, men jeg ble overrasket over å se at Chile er et av adopsjonslandene. Ser på Chile som et ganske velstående land, en del kriminalitet kanskje, men mye bedre enn mange andre land i Latin Amerika.

[Gjest Gjestegjest]

Det er litt både og. Noen giverland er ganske strenge, og andre har altfor uoversiktlige forhold til at det er forsvarlig å samarbeide med dem.

Men det er vel ingen overdrivelse å si at Norge tilhører ett av de mest rigide mottakerlandene, både når det gjelder intern godkjenning av adopsjonsforeldre, og godkjenning av andre land. Adopsjonsorganisasjonene har prøvd å få til samarbeid med en rekke land uten å få tillatelse av Bufdir. Et godt eksempel er Ukraina, der det sitter over 100000 barn som i dag bor på barnehjem og statistisk sett har en svært dårlig fremtid i møte, samtidig som norske potensielle foreldre stilles ovenfor en langt tøffere prosess enn det gjøres i andre land. Forstå det den som kan.

Misforstå meg rett: ting skal foregå ordentlig, både her og i giverlandet. Ingen er tjent med noe lovløst texas, og det har forekommet mye rart i adopsjonsverdenen (gjerne som et resultat av foreldres forkjærlighet for friske, små babyer). Men jeg mener likevel at Norge gjør adopsjonsveien mye smalere enn den egentlig behøver å være. Og jo, det finnes veldig, veldig mange barn som kunne ha blitt adoptert som ikke blir det, selv om det er like sant at det finnes mange barn i barnehjem som ikke kan frigis til adopsjon.

Og samtidig føder altså indiske kvinner nå ett norsk barn i uka via surrogati...

[AnonymBruker]

Ts her...

Jepp, så at Kina krever at man er over 30. Det er ikke jeg, men fyller stort sett alle andre krav. Uansett vil jeg tenke mer over dette og finne ut mer. Ikke noe hast

Jeg ville tatt de med til hjemlandet på ferie, og lært dem om sitt hjemland osv. Om han/hun ville oppsøke sine biologiske foreldre ville blitt opp til ungen.

Det er veldig få av barna fra Kina det er mulig å spore opp de biologiske foreldrene til. Dette pga at de fleste jentebarna som adopteres fra Kina er forlatt på offentlige steder pga ettbarnspolitikken. De ønsker seg gutter, og siden de ikke kan få mer enn ett barn, forlater de jentebarna på steder der de vet at de blir funnet slik at de kan adopteres bort. Ingen vet hvem som er foreldrene til disse barna.

[Gjest Hilde]

Visste ikke helt hvor jeg skulle plassere denne tråden..

Men hvordan er det egentlig å adoptere barn?

Jeg tenker mer og mer på det, ikke nå da, men om noen år (det tar vel ganske lang tid også). Har alltid ment at man blir like glad i barn man adopterer som man skulle blitt i sine egene.

Mange jeg snakker med sier de ikke vil adoptere fordi de vil ha sine "egne", gå gravid og knytte seg til barnet, få barn som ligner på en selv osv.

Føler at det allerede er så mange barn i verden, hvis jeg en dag vil ha barn, hvorfor ikke gjøre det på den måten?

Men hvordan er det egentlig? Kan man velge fra hvor man vil adoptere? Kan man adoptere alene, eller må man være to?

[Gjest Rampunge]

Det koster ikke penger å adoptere et barn som er født i Norge. Det er gratis! Eneste bakdelen her er at du kan telle slike adopsjoner pr år på to hender.

[AnonymBruker]

Det er veldig få av barna fra Kina det er mulig å spore opp de biologiske foreldrene til. Dette pga at de fleste jentebarna som adopteres fra Kina er forlatt på offentlige steder pga ettbarnspolitikken. De ønsker seg gutter, og siden de ikke kan få mer enn ett barn, forlater de jentebarna på steder der de vet at de blir funnet slik at de kan adopteres bort. Ingen vet hvem som er foreldrene til disse barna.

Dette gjelder også guttebarn. Selv om det er klart flest jenter som adopteres fra Kina er det også en god del gutter, faktisk vokser gutteandelen har jeg hørt. Noen av guttene som blir forlatt slik som jentene har kanskje en eldre bror, eller barnet er resultat av et uønsket svangerskap og/eller foreldre som ikke kan ta seg av barnet sitt. Paradoksalt nok kan foreldre i Kina bli straffet om de blir tatt for å gi bort barnet for adopsjon, så det er også en grunn til at de forlater barna på offentlige steder istedet for å levere dem til et barnehjem. Og dette er også en viktig del av årsaken til at det sjelden ligger ved et brev eller lignende som kan identifisere foreldrene slik at det er mulig for barnet å finne dem igjen senere. Trist, men sånn har det blitt.