Gjest Gjest Skrevet 20. mars 2011 #1 Skrevet 20. mars 2011 Til dere med voksne barn som har flyttet ut Savner du barna dine eller er du glad for at de er flyttet ut. Hvor ofte treffer du dem? Hvordan takler du å være borte fra dem i månedsvis (om det er tilfellet)?
Gjest Gjest Skrevet 21. mars 2011 #2 Skrevet 21. mars 2011 Til dere med voksne barn som har flyttet ut Savner du barna dine eller er du glad for at de er flyttet ut. Hvor ofte treffer du dem? Hvordan takler du å være borte fra dem i månedsvis (om det er tilfellet)? Min eldste flyttet ut 19 år gml,til annen kant av landet,(for 3 år siden).Jeg er glad h*n flyttet. Målet er jo at barna skal bli voksne og stå på egne bein. Jeg er glad i h*n, og kan iblant savne h*n, men når jeg vet h*n har det bra og så har jeg det bra. Vi møtes iallefall 2-4 ggr pr år.I jula og om sommeren, og kanskje et par helger til i løpet av året.
AnonymBruker Skrevet 21. mars 2011 #3 Skrevet 21. mars 2011 Til dere med voksne barn som har flyttet ut Savner du barna dine eller er du glad for at de er flyttet ut. Hvor ofte treffer du dem? Hvordan takler du å være borte fra dem i månedsvis (om det er tilfellet)? Klart man savner sine barn, men de er voksne og skal lære å stå på egne ben. Nå må de fikse alt det mor gjorde før. De skal også klare økonomi osv. Nå ser de at mor hadde rett, det er ikke så enkelt som de trodde. Vi ønsker at vi kunne sees oftere,men både min og deres økonomi tillater ikke det
AnonymBruker Skrevet 21. mars 2011 #4 Skrevet 21. mars 2011 Min er ikke flyttet enda, men jeg gleder meg vilt. Tror vi har bedre forutsetninger for å komme overens når h*n har fått prøve seg selv i livet. 1
Alvina Skrevet 21. mars 2011 #5 Skrevet 21. mars 2011 (endret) Savner veldig (for min egen del), og skulle på en måte ønsket de bodde lenge hjemme, men er glad de er selvstendige og ikke har behov for mamma til det daglige mer. Men de er alltid velkomne, uten at jeg håper de skal bo her som en mellomstasjon i en evt krise i livet. Det virker som de klarer alt fint. Prater cirka en eller tre ganger i uka i telefon, alt etter som, og møtes en til to ganger i mnd. Men livet ble snudd på hodet når de flyttet, det var en omstilling, være singel men ha omsorg for barna i det daglige var lettere enn å bli alene, singel og uten barn hjemmeboende. Tragisk, men det hender jeg tenker over at egentlig burde man fått barn helt til man ble 40, for å unngå alenetilværelsen. Endret 21. mars 2011 av Alvina
Gjest Gjest Skrevet 21. mars 2011 #6 Skrevet 21. mars 2011 Har 2 som skal flytte på hybel i august og gleder meg til det. Man er glad i barna ,men når dei er klar for å flytte så er det en glede å se dem av gårde. Kan kanskje bli litt større vansker når minste skal reise men det er heldigvis 16 år til.
AnonymBruker Skrevet 29. mars 2011 #7 Skrevet 29. mars 2011 Jeg syns det var helt nydelig! Det var på tide. Jeg var lei av å betale for og rydde etter voksne folk. Nå kan de endelig se at ting koster penger og at ingen mamma kommer hjem til dem og rydder. 1
Mixelite Skrevet 29. mars 2011 #8 Skrevet 29. mars 2011 Jeg har ingen som har flyttet ut ennå, og kan ikke si at jeg gleder meg til det, men jeg gleder meg til at de kan stå på egne ben _og_ til at jeg skal slippe å våke og vente på at alle er i hus på kvelden :gjeiper:
LilleBille Skrevet 29. mars 2011 #9 Skrevet 29. mars 2011 Synes det er deilig at de har flyttet - men savner dem masse likevel. Ser dem vel 2-3 ganger i året, gjerne med lang sommerferie, og selv om det er utrolig koselig å ha dem hjemme, er det veldig godt når de drar igjen. Skulle gjerne hatt dem litt nærmere - men så lenge jeg vet de har det bra og trives der de er, og telefon og nett fungerer har vi det bra. Er fornøyd med at jeg har klart å gi dem et godt grunnlag til å klare seg selv, men det er jo hyggelig at de fortsatt gjerne vil diskuterer ting med/be om råd fra mamma.
reiseglad Skrevet 30. mars 2011 #10 Skrevet 30. mars 2011 Jeg har et barn som har flyttet hjemmefra, h*n bor utenlands og savnet er stort! Vi ser hverandre en til to ganger i året, og jeg gråter hver gang vi skilles:-( Jeg vet at dette er noe jeg må venne meg til, for barnet mitt har det veldig bra og får lov å gjøre det h*n har aller mest lyst til med tanke på jobb/utdanning. Og heldigvis har vi to tenåringer igjen hjemme, så det blir nok ennå minst 4-5 år før de flytter. Vi vurderer å åpne hjemmet for utvekslingstudenter etter hvert, slik at vi ikke blir helt alene. Er sosiale vesner :gjeiper:
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå