Om å få barn

[Gjest Kristoffer]

Jeg er interessert i noen betraktning rundt det å få barn.

Jeg er en mann på 30 og kjæresten min er 28, så rent aldersmessig begynner det å føles som noe man "bør" gjøre snart.

Imidlertid er det mye ved idéen som skremmer meg. Vi lever et veldig sosialt liv, drar mye ut på restauranter, konserter og eventer, har en stor sosial sirkel og er på fester eller andre arrangementer flere ganger i uken. Vi reiser også mye, 4-5 utenlandsturer per år. Kjæresten min er også en ekstremt pen kvinne med en fantastisk kropp.

Det høres veldig overfladisk ut (ikke bare høres, det ER nok ganske overfladisk), men jeg er redd for at å få barn vil ødelegge både for livsstilen vår og figuren hennes. Jeg ser for meg et trist liv hvor lørdagskveldene tilbringes foran tv-en med taco og turene til eksotiske land må ofres for charter-ferier og bilturer i Norge.

Er dette et tegn på at jeg IKKE er klar for barn, eller er dette betrakninger som alle hadde før de tok avgjørelsen (hvis de tok den).

[Monkii]

For meg høres det ut som om du ikke er klar for barn. Når man får barn, får man andre verdier i livet. Man bryr seg ikke så mye om utseende lenger. Man må være villig til å legge om livsstilen sin, og fokusere på barna. Dette betyr at pengene og fritiden ikke går til en selv, men til ungene. Jeg anbefaler at dere drøyer det til dette virkelig er noe dere ønsker, i stedet for noe dere føler dere "bør gjøre". Men det kan selvfølgelig være at når ungen kommer til verden, så mister dere lysten på å gjøre alt dere gjør nå, og at å prioritere ungen kommer naturlig. Lykke til uansett:)

[Aspera]

Meg og min kjære reiser mye til utlandet, og vi har ikke tenkt til å forandre særlig på type turer vi pleier å ha når vi får barn. Vi er nok ikke like aktive som dere, men vi har snakket mye om at bare fordi vi må tilpasse livet vårt til barnet betyr ikke det at vi må avslutte det livet vi har nå. Og jeg skjønner du er redd for hennes kropp, jeg er også litt redd for kroppen min, men tenk så flott det er at hun faktisk værer fram deres barn! Heldigvis er ikke min kjære redd for strekkmerker om det skulle forkomme, han liker kroppen min uansett.

Men det er ikke riktig å få barn fordi du føler det bør gjøres, dere må gjøre det fordi dere vil! Alle har nok noen av disse bekymringene, selv når de virkelig ønsker å få barn, så det er opp til deg å finne ut om ønsker barn, men er litt skremt, eller om du er skremt til å ønske barn.

Ingenting er vanskeligere enn det du gjør det til

[Gjest Barebare]

Når ungen kokken 05:37 dasker deg lett i ansiktet, ler g gir deg verdens våteste kyss og varmeste klem så vil du drite i å reise på kule turer og ha kule venner. Verdien i å oppdra barn til harmoniske mennesker er større en livet i seg selv.

[suzie]

Tror nok du har mye rett i mange av dine betenkninger- rolige lørdagskvelder og enklere ferier, men at det er et trist liv, det er feil

Høres likevel ut som det passer for dere å vente litt lenger, dere er jo fortsatt ganske unge og har litt tid på dere.

[Gjest Jentehumor]

Dere er ikke ferdig helt med å oppleve, men det er enda ikke umulig selv med barn. Men kvinne er forskjellige, og det er mange som får barn som 35 feks

5 år er ganske mange år dere kan gjøre ting alene på, så det er ingen hastverk enda.

[mousepad]

Å få barn innebærer at man slutter å leve for seg selv og begynner å leve for noen andre , og på meg så høres det kanskje ut som om du bør vente noen år til du har sett og opplevd såpass mye at det ikke lenger gir deg det samme som det pleide lenger og du er klar for en annen livsstil .

Dere er ikke så veldig gamle og kan fint vente noen år til med å få barn .

[MsLeela]

Hei, TS. Det er godt å høre at det finnes flere av oss!

Jeg er en kvinne på 27 år som har en mann på 33. Vi har vært sammen/gift i 6 år og ja, vi også begynner å kjenne på "barnepresset". I det siste har jeg lagt merke til at jeg blir jevnlig spurt om ikke vi har tenkt å få oss barn snart, og jevnlig i mitt tilfelle er minst 1 gang i måneden!

Vi er også i den situasjon at per dags dato, så ønsker vi ikke barn, selv om den biologiske klokka begynner å tikke høyere og høyere. Vi elsker å reise, være sosiale og sove leeeenge i helgene. Jeg kan virkelig ikke forestille meg å måtte snu livet mitt på hodet og leve for et annet menneske akkurat nå. Jeg er heller ikke klar til å gi avkall på mitt sosial liv og ha muligheten til å gjøre som det passer MEG! Og når folk sier at man ikke bryr seg i hvordan man ser ut etter at man har fått barn, synes jeg det høres direkte skummelt ut....

Så vi har bestemt oss for å vente ihevrtfall et par år til og se hva som skjer. Jeg lurer imidlertid om hva som skjer om det går et par år til og vi har fortsatt like lite lyst på barn?! Er det ikke slik at jo lenger man venter med å få barn, desto mindre får man lyst til å innføre et så stor stressfaktor i sitt liv? Jeg har et par venninner som er en del over 30 og de sier rett ut at de er svært usikre på om de har lyst å endre livet sitt så radikalt, ved å få barn. Men, folk er jo forskjellige....

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at alle MÅ få barn. Noen velger å leve som barnløse også.

Det finnes uendelig mange grunner til å få barn. Men "fordi alle andre forventer det" er den absolutt dårligste grunnen jeg har hørt på lenge.

[la Flaca]

Er du sikker på at dere to skal ha barn i livet deres da? Syns det høres ut som dere har det kjempefint uten jeg.

[Gjest Iah]

Å få barn innebærer at man slutter å leve for seg selv og begynner å leve for noen andre

Virkelig? Hvordan blir det da når barna blir voksne og forlater redet? Det hørtes uendelig trist ut å bare leve for noen andre. Jeg håper virkelig ikke jeg blir en av dem som mister meg selv, hvis jeg får barn.

Endret 20. mars 2011 av Iah

[sjøhest]

Syns ikke du høres klar ut. Kanskje du hade endret deg automatisk når du faktisk ble far, men det kan en ikke vite. Så jeg ville ventet.

[mousepad]

Virkelig? Hvordan blir det da når barna blir voksne og forlater redet? Det hørtes uendelig trist ut å bare leve for noen andre. Jeg håper virkelig ikke jeg blir en av dem som mister meg selv, hvis jeg får barn.

Hvis det er en så stor del av deg å leve bare for egne behov og ønsker , at du vil føle du mister deg selv skulle du måtte leve for noen andres ønsker og behov , er du kanskje også en av dem som ikke bør få barn i løpet av livet .

Det er ikke noe feil i å ikke ville ha barn heller da , men det innebærer faktisk et annet fokus i livet enn en selv i mange tilfeller .

[Gjest Iah]

Hvis det er en så stor del av deg å leve bare for egne behov og ønsker , at du vil føle du mister deg selv skulle du måtte leve for noen andres ønsker og behov , er du kanskje også en av dem som ikke bør få barn i løpet av livet .

Det er ikke noe feil i å ikke ville ha barn heller da , men det innebærer faktisk et annet fokus i livet enn en selv i mange tilfeller .

Jeg har aldri sagt noe om å bare leve for egne behov og ønsker. Men jeg reagerte på det du skrev om at man slutter å leve for seg selv. Selv om eventuelle barn selvsagt må prioriteres tror jeg det også er viktig å ikke glemme seg selv og egne behov og faktisk huske på at man fremdeles er et menneske og person, ikke utelukkende mamma.

[Ciara]

Det blir jo litt høna eller egget

Vi var forberedt på at vi må droppe utenlandsturer og et travelt sosialt liv en periode - dog med et visst vemod. Men da sønnen vår ble født oppdaget vi at vi ikke savnet det heller. Nå er han bare ni måneder, men det har gått fint å tilpasse seg en ny livsstil. Det er fortsatt mulig å dra på fest og møte venner, det må bare skje etter at barnet har lagt seg (kl sju). Vi bytter på å stå opp tidlig i helgene, så vi får sovet ut begge to. Når jeg er borte fra ham gleder jeg meg til å se ham igjen, og når han våkner tidlig klarer jeg ikke å være i dårlig humør når han er så blid.

Det jeg prøver å si, er:

Jeg var klar for å ofre mye, men da barnet kom føltes det ikke lenger som noe offer. Jeg tror mange har det slik.

Og kropp: Det er da ikke noe rart at du er bekymret for at kjæresten mister figuren. Jeg tror dette også går bra for de fleste - de fleste kvinner ser litt annerledes ut etter å ha fått barn, men jeg har aldri sett noen som har gått fra smashing til takras. Dvs sannsynligvis vil kjæresten din fortsatt være attraktiv etterpå, men litt strekkmerker og andre forandringer må du regne med.

Til syvende og sist vet du bare selv om dere er klare. Hva sier kjæresten?

[mousepad]

Jeg har aldri sagt noe om å bare leve for egne behov og ønsker. Men jeg reagerte på det du skrev om at man slutter å leve for seg selv. Selv om eventuelle barn selvsagt må prioriteres tror jeg det også er viktig å ikke glemme seg selv og egne behov og faktisk huske på at man fremdeles er et menneske og person, ikke utelukkende mamma.

Det hanlder ikke om å utslette seg selv , men barna blir jo en del av en selv .

Det blir litt som å si ja takk til en jobb man skal ha resten av livet hvor man ikke begynner klokken 0800 og iallefall ikke slutter klokken 1600 .

Den gir ikke allverdens av materielle goder , men for mange gir den en dybde og essens man ikke finner andre steder .

Som en hvilken som helst annen jobb kan man takke både nei takk og ja takk , men sier man først ja er pluselig store deler av livet bundet opp og man kan ikke ombestemme seg etter at avgjørelsen er satt ut i live .

Endret 20. mars 2011 av mousepad

[Gjest Iril]

Jeg har barn, og har på ingen måte sluttet å leve for meg selv. Men så var også det å få barn en stor del av mitt "leve for meg selv", det var en viktig del av det jeg ønsket for voksenlivet mitt. Sønnen min kommer alltid først når han trenger det, men det innebærer ikke det samme som å komme først alltid. Han skal få vokse opp med en mamma som han får se at har både egne behov og egne ønsker, og han får lære at det ikke alltid er han som får sine oppfylt. Så jeg er i bunn og grunn helt enig med Iah.

Jeg gruet meg også litt til å måtte ofre late dager i sengen og sene kvelder med venner. Men nå merker jeg, akkurat som Ciara, at jeg ikke savner det noe særlig. Vi er blitt flinkere til å planlegge, og til å invitere venner hjem til oss. Man må bare lære seg å tenke litt annerledes. Dessuten; å se glede hos barnet mitt, gir mer glede hos meg enn noe annet har gjort tidligere i livet.

[Gjest Kristoffer]

Er du sikker på at dere to skal ha barn i livet deres da? Syns det høres ut som dere har det kjempefint uten jeg.

Jo, vi har det kjempefint. Samtidig synes det er veldig trist med par litt oppi årene (40+) som IKKE har barn. Tviler på jeg kommer til å dra like mye ut på byn og eventer når jeg er 45, for å si det sånn.

Men vi kommer nok til å vente et par år