Å bli en del av en sekt

[Anglofil]

Jeg sitter nå og ser på tv3play.se, hvor de har en programserie som kalles "Kvinnors Hemliga Liv". Et av programmene, som man kan finne her, handler om hvordan en rekke forskjellige kvinner har enten opplevd å være i det som blir betegnet som destruktive sekter (og kommet seg ut av den igjen), eller opplevd at ens nærmeste har blitt en del av slike samfunn.

Det som skremmer meg med det programmet er hvordan "normale" mennesker, som deg og meg, kan bli sugd inn i et trossystem og samfunn uten å nesten selv oppdage det før det nesten er for sent. Personlig har jeg opplevd det i min nærmeste familie, og før man vet ord av det har disse menneskene forandret sin personlighet og kuttet kontakten med sine nærmeste.

Andre som har opplevd noe lignende? Hva tenker dere, kunne dette skjedd med dere selv?

Jeg er ikke troende, jeg er ikke kristen, men jeg vet jammen ikke om jeg kunne sagt med hånden på hjertet at det aldri kunne skjedd meg. Ikke fordi jeg er svak, men sånn som hun ene i programmet sier: de ble en del av en organisasjon fordi de trivdes, de virket sosiale - og ja, i det hele tatt som en sted man kunne trives. Disse menneskene var heller ikke ekstreme i utgangspunktet, men på søken - mennesker som virker både oppgående og ressurssterke, men hvor klørne rundt dem ble strammet, litt etter litt. Nå er jeg så bevisst på at noe slikt kan skje, jeg har sett det skje til noe i familien med egne øyne, så det skal nok ekstremt mye til, men det skremmer meg litt også. Det er litt ekkelt rett og slett, og litt fascinerende, må jeg innrømme.

Hva tenker dere?

Mvh Yvonne

Endret 18. mars 2011 av Yvonne

[Gentle]

Jeg ble selv med i en sekt da jeg var i puberteten, kjenner meg så godt igjen i beskrivelsene.

Jeg tror vi er utsatt hvis vi i utgangspunktet er overtroisk, den beste medisin er et skeptisk livssyn.

[Gjest Hard Ride]

Mennesker som organiserer og leder sekter provoserer meg.

[Gjest Ludovie]

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke kunne blitt med i en sekt. (Skjønt, det er jo selvfølgelig helt umulig å vite helt sikkert). Men jeg har aldri hatt noen som helst dragning mot religion, overnaturlighet, såkalte "uforklarlige" fenomener, eller lignende ting. Jeg liker fakta, etterprøvbarhet, logikk, og rasjonalitet. Så det ligger bare ikke for meg. Jeg har aldri vært fascinert av budskapet til Scientologikirken, Jehovas vitner eller lignende, men jeg har alltid vært fascinert over det faktum at folk lar seg lure inn i sånne ting. Og selv om jeg jo ser noen av mekanismene som ligger bak, er det allikevel på sett og vis litt ubegripelig for meg at folk faktisk tar slike ting for god fisk.

[Gjest Consensio]

Det handler veldig lite om man har en dragning mot diverse ting. Det har noe din psyke OG hvor manipulerende det andre mennesket er (som prøver å få deg inn i sekten)

Det er sjeldent et menneske selv blir med i en sekt av egen fri vilje og med åpne øyne.

[Gjest Ludovie]

Jo, men det handler også om hvor manipulerbar man er.

[sequin]

Jeg kunne nok ikke blitt med i noe slikt, men jeg tror slekt-mennesker er sleipe.

Jeg har bare et lite innspill, jeg går ukentlig til psykolog (og ja, jeg er paranoid, men dette er fakta).

Jeg bor veldig sentrumsnært og det er folk overalt.

Jeg er som oftest nedbrutt og gråter når jeg kommer fra psykolog. Og ved flere annledninger har det kommet religiøse mennesker bort til meg på vei fra bilen og inn til leiligheten, OG dette skjer KUN på dagene jeg har vært hos psykolog.(har samme time hver uke)

Det ble også til at de gangene jeg kom litt senere hjem sto de og ventet utenfor døren min eller i oppkjørselen, det skjedde etterhvert regelmessig...

Og målet deres har jo vært å prøve å få meg med på visse møter som kan fjerne demoner og vonde tanker...

[Gjest Consensio]

Jo, men det handler også om hvor manipulerbar man er.

"...din psyke..." vil jeg si er noe av det samme som manipulerbar da...

[Anglofil]

Nettopp, det er det jeg tenker også. Og jeg tror det har litt med at man også kanskje brenner mye for noe, en del er kanskje på søken og letter etter et svar, andre igjen etter tilhørighet, men er ikke nødvendigvis naive eller dumme.

Jeg kjenner dette litt igjen i fra tiden jeg var konkurranseutøver. Ikke at jeg mener at jeg ble manipulert egentlig, men jeg husker at det ble mer og mer trening, og mindre og mindre tid til "vanlige ting", og til slutt så var jeg fullstendig sugd inn i denne verden hvor alt dreide seg om det jeg drev med - med veldig mye ansvar både for meg selv og andre. Plutselig var jeg trener og utøver. For jeg elsket jo det jeg drev med, så jeg merket nesten ikke selv hva som skjedde før det plutselig gikk opp for meg at det ble for mye.

Og jeg tror kanskje det har litt med det å gjøre. For jeg er en som setter rasjonalitet og vitenskap høyt, men jeg er vanvittig pasjonert hvis jeg først begynner med noe. Jeg legger ikke skylden på noen, verken meg selv eller andre, men jeg tror jeg forstår litt av hvordan man plutselig finner seg oppslukt og ikke helt vet hvordan man havnet der.

Forskjellen er selvsagt at ingen hadde som hensikt å få makten over meg, jeg ble ikke kuet på den måten. Jeg gikk også frivillig da det ble for mye, uten at det førte til utestengelse eller "tap" av familiemedlemmer.

Mvh Yvonne

Endret 19. mars 2011 av Yvonne

[Gjest Ludovie]

"...din psyke..." vil jeg si er noe av det samme som manipulerbar da...

Hva mener du?

Jeg har for øvrig hatt veldig mye å gjøre med mange fra Jehovas vitner opp gjennom livet, og mange av dem har selvfølgelig forsøkt å forkynne overfor meg. Hos meg har dette bare vekt forbauselse, og jeg har hele tiden tenkt at det de har sagt bare har vært så vanvittig fjernt at 1) det kunne ikke falle meg inn å tro på noe sånt, og 2) det er totalt ubegripelig at det faktisk finnes folk som kjøper budskapet. For det meste er det sikkert folk som er såkalt søkende, eller som er i en eller annen krise, som faller for det.

[Gjest dunebuggy]

Jeg har aldri likt tanken på sekter, og heller ikke religion noe særlig. Jeg er frihetssøkende, og liker å tenke at det jeg gjør er veldig selvstendig. Jeg skjønner at det kan være sosialt med sektmøter, da det er endel folk tilstede, men det får meg mest til å tenke på det som noe absurd.

[Gentle]

1) det kunne ikke falle meg inn å tro på noe sånt, og 2) det er totalt ubegripelig at det faktisk finnes folk som kjøper budskapet. For det meste er det sikkert folk som er såkalt søkende, eller som er i en eller annen krise, som faller for det.

Jeg tror dette handler mye mer om hva vi fikk med oss fra våre foreldre i barndommen. Husk at de fleste barn med muslimske foreldre blir muslimer, hinduer blir hinduer.

Det er lett å kjøpe budskapet hvis foreldrene er sympatisører, sånn som i mitt tilfelle. Oppgjøret jeg hadde for å komme ut var like mye et oppgjør med mine foreldre og det bakteppet de utgjorde i min barndom.

[Gjest Ludovie]

Jeg tror dette handler mye mer om hva vi fikk med oss fra våre foreldre i barndommen. Husk at de fleste barn med muslimske foreldre blir muslimer, hinduer blir hinduer.

Det er lett å kjøpe budskapet hvis foreldrene er sympatisører, sånn som i mitt tilfelle. Oppgjøret jeg hadde for å komme ut var like mye et oppgjør med mine foreldre og det bakteppet de utgjorde i min barndom.

Det betviler jeg på ingen som helst måte. Klart at man får samme livssyn som foreldrene. Jeg snakket om dem som lar seg lure inn i sånt i voksen alder.

[Mir]

Jeg tror at mange som har "blitt med i en sekt" ikke vet om der selv. Derfor er det også vanskelig for dem å forstå hvorfor familie begynner å bekymre seg, og det blir vinklet at det er familien som ikke er helt i rette balanse, og dermed kutter kontakt f.eks.

Som er nevnt her; jeg tror også det er mennesker med f.eks en fanatisk interesse eller på søken etter noe, og som kanskje til vanlig har problemer med å integrere seg med mennesker gjennom livet, f.eks vanskelig for å få venner osv. Dermed hvis man blir lett akseptert i en gruppe som har denne felles interessen, så virker det uskyldig, et sammhold, et "community" for likesinnede.

Som også nevnt tidligere, det strammes litt eller litt og det er nok ikke noe man merker selv.

[Serene]

Ja, jeg er jo en av de som lot seg verve i voksen alder, inn i en sekt.

Jeg har aldri hatt noe åndelig behov, aldri vært søkende på noe vis, ikke opptatt av de store spørsmål som meningen med livet, hva skjer når vi dør etc. Jeg hadde noen års utdannelse fra universitetet, og så på meg selv som rimelig reflektert og kritisk.

Likevel ble jeg altså medlem, riktignok bare for 3-4 år, men selv i dag føles det helt uvirkelig, at dette skulle skjedd meg.

Selv giftet jeg meg med et Jehovas Vitne som egentlig var på vei ut, men som gjennom meg tok et siste krampeforsøk på å gjøre "det rette", dvs forkynne for meg. Og det er noe med det, å ha noen rundt seg som ønsker å forklare deg et livssyn døgnet rundt... Og så er det noe med det å gå på møtene, all den "kjærligheten" du tror du blir møtt med.

Siden jeg alltid har vært opptatt av å være flink pike, gjøre det som blir forventet av meg, så tok jeg studium. Og ikke uventet var jeg svært flink, jeg leste mye og svarte perfekt på spørsmålene jeg fikk. Jeg fikk mye ros for å være flink. Var jeg flink nok, ville kanskje familien hans godta meg etterhvert, var jeg flink nok ville kanskje ikke folk forbinde meg med en skandale, eller si slemme ting som at jeg kom til å ta den flotte mannen bort fra "sannheten". Jeg skulle vise dem, være flink pike, og sørge for at han forble i "sannheten", jeg.

Etterhvert hadde jeg studert "lenge nok", og det var vel på tide å døpe seg. Jeg likte meg godt i menigheten i forkant, ble ansett som en i "gjengen", hadde mange venner, de eneste i den nye byen vi hadde bosatt oss i som relativt nygifte. Å være av de som "satt på gjerdet", visste jeg ville bety mindre sosial omgang, man ville bli betraktet som dårlig omgang, så jeg gjorde det som ble forventet av meg, flink som jeg var, og tok den dåpen. Jeg husker talen den dagen. Jeg ville komme til å huske denne datoen like godt som fødselsdatoen min... Og det slo meg allerede da hvor galt dette var, for jeg visste at den datoen ville jeg ha glemt etter en uke. Jeg kan ikke engang huske hvilket år det var. Jeg skjønte allerede da at jeg ikke hadde tatt troen helt inn i hjertet. Men tenkte hele tiden på hvor perfekt dette var i forhold til mitt ekteskap, nå var vi begge JV, folk ville synes jeg var flink, og ingen ville være sure for at mann min hadde giftet seg med en pike av verden. Jeg beviste dem feil! Jeg var nok kanskje mer opptatt av å bevise overfor min manns foreldre og hans omgangskrets at det de hadde spådd var feil enn noe annet. Hjelpe meg, noe så utrolig patetisk. Man ser det jo ikke klart før etterpå.

Fløt litt på vane i noen år, var flink pike og gikk på feltet, svarte på møtene og studerte bibelen... Men etter noen år så gikk det bare ikke lenger.

Har ellers sluttet å være "flink pike".

[Serene]

Som en som kommer utenfra ser man kanskje på ting med andre briller. Min observasjon var at det hos Jehovas Vitner var en uvanlig høy ansamling av litt "spesielle" personer, folk som i samfunnet forøvrig lett ville falt utenfor. Alkoholikere, folk med ulike nevroser, psykiske problemer, folk jeg ville kalt høytfungerende psykisk utviklingshemmede, ensomme og andre jeg ikke helt kan gi en merkelapp, men de er "annerledes" og ville som følge av sin adferd/ problemer slite med å integreres i samfunnet, få seg venner etc.

Så med min sosialøkonomi-tankegang tenker jeg: Hva er fellesnevneren? Hva er det Jehovas Vitner kan tilby, som disse menneskene etterspør? En menighet med mennesker som ser ut til å vise deg betingelsesløs kjærlighet, uforbeholden og umiddelbar aksept. Jeg kan godt sette meg inn i hvordan det må være å bli med på et møte for første gang hvis jeg hadde følt meg som en outsider i samfunnet. Selvsagt hadde jeg kommet tilbake.

Og når jeg så skal se på felttjenesten min, om enn ikke verdens mest imponerende tjeneste, så hadde jeg dog en del studier og gjenbesøk; hvilke mennesker ville ha meg tilbake? Hvem hadde vi studier med, hvem viste interesse? Dette var i hovedsak slike sårbare mennesker som alkoholikere, folk som hadde gått gjennom en tragedie i sitt liv, ei jente som slet med narkotika og piller etc, “originaler” og folk der fellesnevneren er: sårbare mennesker med liten integrasjon i samfunnet. Så glade og lykkelige for at jeg ringte på deres dør, så glade for at noen brydde seg om dem. Jeg kan dessverre ikke si at jeg deltok i studie med eller hadde gjenbesøk hos et eneste menneske som kan passe til beskrivelsen; oppegående, utdannet, ressurssterkt og friskt menneske. Ikke det at ingen andre opplevde det, men er ikke dette påfallende?

Og min påstand er videre at mange av disse menneskene vi snakker om, av den sårbare og ensomme typen, bare rent tilfeldig ble Jehovas Vitner, hadde pinsevenner eller livets ord eller hva det er banket på døra kunne de liksågodt havnet der. Det er menighetsliv generelt jeg tenker på, en menighet tilbyr fantastiske goder til mennesker som er langt nede; et fellesskap, mennesker som elsker deg uansett, du blir sett på som en bror eller søster; og ikke minst har de et kristent håp om å få fjernet all sykdom, få møte igjen de vi har mistet osv, håp som passer deres situasjon der og da. Jeg synes jeg siden jeg var liten har lest historier eller hørt på tv eller radio om mennesker som har vært for eksempel alkoholikere, og som kom seg ut av dette etter å ha møtt jesus hos pinsevennene, og det har slått meg hvor utrolig mange dette er.

Tesen er altså enkel (og sikkert provoserende); menighetsliv har noe å tilby til mennesker som er langt nede. At noen blir Jehovas Vitner kan rett og slett være en tilfeldighet.

Det viktigste blir å huske at Jehovas Vitner er ofre for mental kontroll og trenger i utgangspunktet hjelp.

Det er dette som er så tragisk. Livets grusomme ironi for sårbare mennesker som blir rekruttert til denne sekten, er at de er sårbare og svake i utgangspunktet, for så å utsettes for mental kontroll. Hvordan i all verden skal man så komme seg ut av sekten igjen?

Endret 20. mars 2011 av Serene

[Gjest dunebuggy]

Det er likevel irritabelt at Jehovas Vitner ganske direkte begynner å gå etter folk på gata i bystrøk, og drar rundt og ringer på døra i hele boligfelt, og systematisk skifter bydeler de kan prøve seg på folk. Om de i Jehovas Vitner i utgangspunktet var langt nede når de kom inn, så er det et feilskjær å oppsøke fasionable boliger med anstendige biler. Kudos for stå på vilje da allikevel, selv om jeg ikke er begeistra.

Men mener ikke å virke frekk til de andre innleggene. Jeg tror min mening på mange måter er ganske gjennomsnittlig.

Endret 20. mars 2011 av dunebuggy

[Serene]

Det er likevel irritabelt at Jehovas Vitner ganske direkte begynner å gå etter folk på gata i bystrøk, og drar rundt og ringer på døra i hele boligfelt, og systematisk skifter bydeler de kan prøve seg på folk. Om de i Jehovas Vitner i utgangspunktet var langt nede når de kom inn, så er det et feilskjær å oppsøke fasionable boliger med anstendige biler. Kudos for stå på vilje da allikevel, selv om jeg ikke er begeistra.

Men mener ikke å virke frekk til de andre innleggene. Jeg tror min mening på mange måter er ganske gjennomsnittlig.

Nja, felttjenesten er jo nøye planlagt utifra at alle steder skal ha besøk. Hver menighet har sitt distrikt oppdelt i kart, som forkynnerne får utdelt. Så det er ikke slik at man selv velger hvor man vil gå, ingen hus oppsøkes vilkårlig. Blokkområdet som villaområdet skal ha besøk. Selv husker jeg at vi hatet rikmannshusene, for der mente vi at folk var så materialistiske at det var få med et "åndelig behov", dvs få blader og bøker å få ut. Sjansen for å få gjenbesøk og leveringer var nok større andre steder. I min hukommelse.

[Gjest dunebuggy]

systematisk skifter bydeler

For å sitere meg selv, altså jeg skrev systematisk, og skrev endel rundt det. Det er overraskende at en sekt er i stand til å jobbe systematisk for å dekke hele områder, hvis du skjønner.

Mange synes det er greit med "Nei takk til reklame" lappe på postkassa, men som svar på henvendelser om sekt på ringeklokka er det vel ofte et kort og mutt nei. Det gjenspeiler vel at det fleste ikke er medlem eller har behov for noe sekt....

1% kudos for opplegget allikevel

[LeJardinSecret]

Jeg kan absolutt ikke si at jeg aldri kunne ha latt meg verve i en sekt.

Jeg er en høyt utdannet og intelligent kvinne, men jeg tror ikke dette handler om fornuft eller rasjonalitet. Jeg tror at for de typiske sektofrene så har fornuft, rasjonalitet og selvstendig tenkning blitt fortrengt helt bak i underbevisstheten. Det handler ikke om en personlig søken etter Gud eller å bli overbevist av en trosretning i seg selv, men om et sterkt behov man har som sekten synes å oppfylle. Dette behovet er sosial kontakt, aksept og tilhørighet.

Per dags dato så er jeg ikke "vervbar". Per dags dato har jeg mennesker rundt meg som er glade i meg, og jeg kan delta i samfunnet. Men hva om jeg hadde blitt alkoholiker eller pilleavhengig (det har skjedd mang en gang med oppegående mennesker..), mannen min hadde forlatt meg og tatt med seg ungen grunnet min manglende evne til omsorg, øvrige familie og venner etterhvert hadde gitt meg opp fordi jeg aldri kom meg på beina igjen og mitt misbruk dominerte alt.. DA kan jeg ikke si at jeg hadde klart å stå imot om det banket på døren og noen ville ha meg med i et fellesskap hvor alle var brødre og søstre og alt tilsynelatende var kjærlighet og aksept.