Mann som ikke har kontakt med sine barn

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne ha synspunkter på dette..

Dette er altså en mann som er veldig sjarmerende og blid, hjelpsom, høflig og hyggelig.

Men han har to små barn med liten aldersforskjell, og han har ikke noen form for kontakt med dem. De har samme mor. Han sier at moren hindrer ham i å ha kontakt med dem, og at hun ikke vil at han skal vite om dem.

Det er et år siden de skilte lag, og hun flyttet tilbake Tromsø der hun er fra. De bodde sammen utenfor Oslo, og denne mannen bor fremdeles der.

Når jeg spør ham om han ringer dem, sier han at det ikke er noen vits i for moren kommer ikke til å la dem snakke med ham. Jeg vet at de hadde litt kontakt på Skype for en stund siden, men når jeg spør om han skal se dem der igjen sier han at han ikke har tid, og legger alltid til at "moren gidder ikke sørge for at de kan når jeg kan uansett". Alt er morens feil, og i følge ham bruker hun masse energi på å sørge for at barna ikke ser ham, og at han ikke får vite av dem.

Er dette et digert faresignal eller bør jeg tenke at han bare var uheldig med eksen og at alt er hennes feil? Jeg syns det skurrer... men han er jo fantastisk mot meg og foran andre!!?

[DBM]

Det skurrer ganske kraftig. Hadde han giddet så hadde han også hatt kontakt med dem, uavhengig av hvor gal hun er.

[Jägermeister]

Nei, dette bør du ikke glemme, og du bør ikke skylde på at eksen er gal, slik som han gjør.

Dersom han ville, kunne han helt fint tvunget frem en ordning så han fikk treffe barna sine. Om han så måtte tatt dette helt til retten så han fikk det kravet skriftelig på papiret. For meg virker det som han av en eller annen grunn velger å være tafatt, skylde på eksen og bli ferdig med det på den måten.

Nei, barna dine er noe du ikke gir opp så lett her i livet.

[AnonymBruker]

Nå er det vel en del menn som får barn fordi kona FORVENTER det, og dermed ikke gidder stå så veldig på samværsretten. Når de bor så langt fra hverandre og barna er små, blir det jo ikke enkelt heller...

Om jeg hadde vært TS hadde jeg dritt i det, men jeg liker ikke barn selv, har ingen planer om det, og ser helst at en partner ikke har barn fra tidligere forhold. Og jeg er kvinne.

[Gjest made4u]

Det er ikke nødvendigvis slik at han ikke vil ha kontakt med sine barn, snarere tvert imot så kanskje er han i en prosess der han søker rettslig hjelp for å få dette.

Man må ikke bli historieløse her, eller se seg blind på at det er mange saker der barnemødre nettopp har gått til det skritt å sabotere samvære mellom fedre og barn.

Bl.a. har hun valgt å flytte langt av gårde, noe jeg ser som egoistisk dersom man har barn sammen med noen. Ikke bare fratar man far mange av mulighetene for å bli kjent med egne barn slik, hun har sågar valgt å sette egne behov fremfor sine barns behov for kontakt med far.

Foreldre er villig til å ofre mye for egen del grunnet eget barn, selv bor jeg på annen kant av landet enn min familie og alle mine barndomsvenner m.m., nettopp grunnet at jeg har en datter her. Ergo har jeg ofret mye for nærhet til datteren min.

Om man får barn, så må man tenke barnas beste, og da må man som voksen ofre noe for at barnet/barnene skal få nærhet til begge foreldrene.

Synes ikke du skal dømme denne faren, fordi han ikke har kontakt med sine barn nå, da dette kan ha sin bakgrunn i sabotasje og at mor er egosentrisk. Sier ikke at det har det, men du må bedømme denne mannen ut fra hvem du opplever han som, ikke hvilken situasjon han er i.

Dessuten er det flere fedre, og sikkert mødre også, som kanskje ikke har kontakt med ett av sine barn, likevel kan de være fantastiske fedre for sine øvrige barn. Kanskje har situasjonen i det ene tilfellet vært vanskelig.

Ikke lenge siden jeg las om ei som måtte adoptere bort et barn, et barn hun visste hvem var og bodde hos, dog hadde hun aldri tatt kontakt med barnet. Å dømme henne som uegnet som mor av den grunn ville vært for dumt, da hun her fikk barn siden som nå er blitt ganske store og det har gått godt med. Selvfølgelig tenkte hun på å kontakte sitt første barn, dog hadde hun her valgt å ikke skulle gjøre det da det kunne bli for vanskelig, ikke minst for hennes første barn som da artikkelen var skrevet var blitt myndig.

Tenk om hun skulle blitt dømt for det hun en gang valgte, da hadde hun aldri skulle fått vist at hun var en god mor i utgangspunktet. I alle fall hadde ikke jeg tørt å sette meg i høysetet for å dømme.

Ting er ikke alltid like enkelt som det kan se ut til, selv har jeg aldri møtt min far, dog vet jeg hans navn og sågar hvor han bor. Jeg var bare 1/2 år jeg, da han og mamma gikk hver til sitt, begge var de unge da de fikk meg.

Hvem min biologiske far derfor er, vet jeg ikke. Ikke har jeg tørt å spørre mamma mye om han heller, i tilfelle dette skulle være vanskelig tema for henne? Hun har også nevnt lite om han for meg, og jeg kjenner ikke en gang bakgrunnen for hvorfor det ble slutt mellom dem da det har jeg ikke tørt å spørre min mor om, og hun har aldri nevnt det særlig...

Dog føler jeg ikke for å dømme min far, er åpen for at han kan være alt fra utrolig grei til drittsekk jeg for min del...

[Gjest Gjest]

Han er en patetisk tulling. Ikke mer å si om det. Exn min har gjort det samme i alle år. Slik slipper han å ha ansvaret og jobben, og alle rundt ham synes synd i ham for den "fæle exkona".

Nå er barna store og da bruker han like gjerne ungene selv som unnskyldning, de "vil ikke treffe ham for exn har hjernevasket dem". Sannheta er at de har skjønt hva han driver med og synes han er en tulling.

[AnonymBruker]

Faren til mine barn er også sånn, forteller nye damer at jeg hindrer ham i å ha mer samvær enn han har.

Sannheten er at her ligger en avtale klar om 50/50 som barna gjerne vil, den er klar for underskrift. Og han kan mer enn gjerne ha dem slik ungene vil. Hvem er jeg til å hindre barna i å ha samvær med sin far?

I tillegg forteller han sine kjærester at jeg melker ham for penger i form av bidrag og annet.

Sannheten er at han betaler 100 kroner i måneden for 2 barn og har kjøpt et par truser i løpet av 4 år.

- hilsen ei som håper ungene får sin drøm oppfylt med at de kan være hos pappaen sin like mye som meg

[AnonymBruker]

Jeg lever med en mann hvis ekskone gjør hva hun kan for å sabotere samvær og ødelegge forholdet mellom far og barna.

Den rettssaken han var igjennom kun for å få vanlig samværsrett unner jeg ingen. Det var hjerteskjærende. Hun brukte og bruker datter og sønn aktivt mot faren sin så langt hun kan. Lyver, baksnakker, sprer rykter.

Dere som dømmer denne faren aner virkelig ikke hva dere snakker om. Dere har ikke vært i denne situasjonen, og kan rett og slett ikke forestille dere hvor gemen et menneske kan bli.

"Ring barnevernet, ring politiet" ser jeg ofte blir sagt her. Sannheten er at barnevernet ikke vil ta i samværssaker med ildtang, og hva gjør man når mor er en kosepus blandt folk men et rent **** innenfor husets 4 vegger?

I min manns tilfelle er det sånn at "alle" ser hva som skjer, men ingen sier noe. Ekskona hans blir bare beskrevet som vanskelig og sær med et skuldertrekk. Jeg kan love dere at om han hadde gjort bare en brøkdel av det hun har så hadde han sittet inne bak lås og slå.

Ikke døm før dere vet hva dere snakker om!

[Kjetil S.]

Det er alltid lettere å legge skylden på andre fremfor selv å ta et ansvar og grep om situasjonen.

Det er alltid mye enklere å bebreide andre enn å evne å se og å forandre på sine egne klare feil.

[Gjest made4u]

Det finnes forskjellige typer mennesker, blandt dem menn som ikke viser interesse for sine barn (der finner man også mødre). Dog er det nå en gang slik at flere som vil ha kontakt med sine barn, får denne kontakten sabotert av den andre part. Og der kan den ene part vise seg så manipulativ at det er skremmende, noe flere historier og vanskelige rettstvister vitner om.

Er parter der ute, som har måttet kjempet en lang og hard kamp, før de endelig vinner frem og får vist sine barn og omverden hvordan dem bryr seg. Dog har dem tapt noe helt unikt og verdifult så lenge sabotasjen har fått pågå. Det er direkte historieløst å se seg blind på at slike tilfeller er det flere av.

Men ja, kanskje er han her en som ikke bryr seg. I så fall er jeg ikke lei meg på hans vegne. Dog er jeg ikke i posisjon til å dømme, og mest naturlig for meg vil jeg anta at han mer enn noe annet vil være en del av sine barns liv og er villig til å kjempe for å få det. Dog skjønner jeg at han kan føle seg ganske maktesløs slik alt er, og det er ikke slik at alle kan ta kontakt heller da det i mange tilfelle forekommer nettopp sabotasje der den ene part er egosentrisk ut over normal fatteevne.

Men det viser jeg jo i kampen, med det mener jeg at han nok ikke kommer noen vei med barnemoren, og jeg antar at han kanskje venter på domstolenes hjelp og har advokat på saken. I så fall er det smarteste han kan gjøre å vente til det skjer noe der.

[Gjest Gjest]

At moren har flyttet så langt vekk som til Tromsø kan jo være et tegn på at det er en viss sannhet i det han sier.

Men han har rett til samvær med barna så lenge man ikke er voldelig eller har rusproblemer, men det kan være vanskelig å få krevet sin rett.

[AnonymBruker]

Vel, hun flyttet jo med barna fra Osloområdet til tromsø. Ikke akkurat det som behøves for at far skal kunne beholde god kontakt med barna.

Så jeg tar absolutt fars side!

Dersom hun ønsket at faren hadde jevnlig kontakt med sine barn hadde hun jo ikke flyttet 2000km unna der de tidligere bodde og der far fortsatt bor.

Synd, men i slike situasjoner har far lite eller ikke noe å si.

[Mille_]

Dette kommer til og høres krasst ut, men: Jeg tror ikke jeg ville gått videre med et forhold til en mann som gjorde så få anstrengelser for å ha samvær med egne barn. Jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse for kontakt med barna, om så flyttet etter hvis det var det som skulle til.

[AnonymBruker]

Dette kommer til og høres krasst ut, men: Jeg tror ikke jeg ville gått videre med et forhold til en mann som gjorde så få anstrengelser for å ha samvær med egne barn. Jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse for kontakt med barna, om så flyttet etter hvis det var det som skulle til.

@Mille

Du aner bare ikke hvor mye det kan koste.

Noen ganger er det til barnas beste at konflikten holdes nede.

Du har ingen erfaring- du bare tror...

Dette er ingen unnskyldning for ikke å engasjere seg, men det fins tilfeller der en far står ovenfor en så ustabil eks at hans engasjement er bent frem skadelig for ungene (eks utvikling av PAS)

[Mille_]

@Mille

Du aner bare ikke hvor mye det kan koste.

Noen ganger er det til barnas beste at konflikten holdes nede.

Du har ingen erfaring- du bare tror...

Dette er ingen unnskyldning for ikke å engasjere seg, men det fins tilfeller der en far står ovenfor en så ustabil eks at hans engasjement er bent frem skadelig for ungene (eks utvikling av PAS)

Du vet da virkelig ingenting om mine erfaringer, så hvordan kan du slenge ut slike påstander? Jeg står for det jeg skrev over.

[AnonymBruker]

Det skrurrer nok, og ikke skyld på at eksen er gal som andre sier her.

Hvorfor går han ikke til retten?? Eneste grunnen til at han ikke går til retten er garrantert fordi moren "har noe på han". Tviler på at han gir faen i barna hans, det er det de færreste som gjør.

Jeg ville ha holt meg unna...

[Gjest regine]

Jeg ville også holdt meg unna.

Har litt for mye egenerfaring med far som ikke gidder å holde kontakten med egen barn, samtidig som han skylder på eksen for at det er sånn.

I de aller fleste tilfeller så er det fullt mulig å opprettholde kontakt - men det kan kreve noe innsats også av faren. Jeg oppfatter det - også i ts sin situasjon - som om han er mest opptatt av seg selv, og ikke gidder ta tak i situasjonen.Det er noe med at vil man så får man til, iallflal noe.

Sånn systemet funker i dag, så har far i utgangspunktet svært mye sympati. Det er fryktelig enkelt å dra "mor saboterer"-kortet, og umiddelbart få bøtter med sympati.

Så dette skurrer, veldig.

[Gjest Thefainter]

Faren til mine barn er også sånn, forteller nye damer at jeg hindrer ham i å ha mer samvær enn han har.

Sannheten er at her ligger en avtale klar om 50/50 som barna gjerne vil, den er klar for underskrift. Og han kan mer enn gjerne ha dem slik ungene vil. Hvem er jeg til å hindre barna i å ha samvær med sin far?

I tillegg forteller han sine kjærester at jeg melker ham for penger i form av bidrag og annet.

Sannheten er at han betaler 100 kroner i måneden for 2 barn og har kjøpt et par truser i løpet av 4 år.

- hilsen ei som håper ungene får sin drøm oppfylt med at de kan være hos pappaen sin like mye som meg

Jeg kjenner igjen historien din. Både fra mine venners liv og mitt eget. Faren min har hatt alle mulige sjanser til å se meg, men han gadd ikke. Og så spredde han rykter om at moren min var bitch, gal, tvang han til å holde seg unna osv

Noen menn syns det er lettere å leve i løgn enn å bare si sannheten om at de ikke gidder å ta seg av barna sine. Det blir det utrolig dårlige rollemodeller for smågutter av

Man må kjempe for de man er glad i!

Til TS: Jeg vil råde deg til å holde deg unna. Det er mye større sannsynlighet for at han ljuger så det renner enn at han forteller sannheten.

[Gerd Karin]

Jeg ser på det som en kjempeflott egenskap hos en mann at han ikke ønsker kontakt med barna sine. Jeg tåler definitiv ikke noe sånt som ``barnemann`` da jeg skal se på gode egenskaper jeg kan falle for hos en mann. Det er selvsagt hans problem at han har puttet den inn i en fitte og fått resultater. Han er selvsagt fullt og helt ansvarlig. Jeg har aldri ønsket meg barn i livet mitt og ville vært den onde stemor som aldri ville blitt glad i mannens barn, men som venner.

[Gerd Karin]

Gerd Karin skrev (På 13.6.2023 den 20.16):

Jeg ser på det som en kjempeflott egenskap hos en mann at han ikke ønsker kontakt med barna sine. Jeg tåler definitiv ikke noe sånt som ``barnemann`` da jeg skal se på gode egenskaper jeg kan falle for hos en mann. Det er selvsagt hans problem at han har puttet den inn i en fitte og fått resultater. Han er selvsagt fullt og helt ansvarlig. Jeg har aldri ønsket meg barn i livet mitt og ville vært den onde stemor som aldri ville blitt glad i mannens barn, men som venner.

Ser for meg at det kanskje finnes flotte menn der ute, som ser viktigheten og gleden av og ikke ha ansvar for noe sånt klengete, sutrede og ufyselige ting som barn. Dette er flotte egenskaper jeg kan se for meg når jeg eventuelt kunne klart og blitt forelsket i noen.