Singel og syk

[KikiEco]

2005 fikk jeg diagnosen MS i en alder av 27. Det var et slag i trynet, jeg var i gang med hovedfaget mitt, hadde, kjæreste og masse planer for fremtiden. Helsen gikk fra ille til horribelt og som resultat av dette ble jeg uføretrygdet da jeg var 30. Prosessen jeg måtte gjennom med NAV er noe av det verste jeg har vært med på.

Etter mye trening og jobbing er jeg i dag i bedre form enn det jeg var før sykdommen og har tatt opp igjen studiene. Det er ingen i dag som kan gjette seg til at jeg har en kronisk sykdom ved å se på meg. Likevel tør jeg ikke gi opp uføretrygden da jeg alltid vil leve med det faktum at sykdommen kan våkne opp igjen.

Det ble slutt med meg og kjæresten i sykdomsperioden og jeg begynner nå å føle at det hadde vært utrolig koslig med en mann i livet mitt. Jeg har møtt et par menn nå og jeg opplever det samme hver gang, det er så forferdelig å måtte fortelle om "statusen min" som syk og trygdet, særlig da jeg vet jeg ser uforskammet sunn og frisk ut. Føler nå at jeg ønsker meg en mann for et seriøst forhold og det river i meg at jeg vil aldri kunne bidra like mye som han når det gjelder økonomi. Eller at jeg må belaste han med at jeg ikke har fullt så mye krefter som de fleste i 30-årene. Jeg føler at jeg potensielt blir dømt for noe som jeg har så liten skyld i selv.

Og ja, jeg vet det er forskjell på menn og ikke alle vil se på sykdommen og stausen min som uføretrygdet som det som er definerer meg som person, men når man er på "jakt" føles det som en ekstra hindring i veien. Sitter alltid med en følelse av vondt i magen etter at jeg har fortalt han om hele meg. Hadde gjort hva som helst for å slippe den. Hjelper lite at prøver jeg å snakke med mamma om det får jeg høre at "folk forelsker seg når de er 80". Beklager, jeg har lyst til å oppleve kjærlighet igjen før den tid.

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Sliter med kronisk sykdom selv. Og de tankene du har rundt det å finne deg ny kjæreste, ja de tankene hadde jeg også. Jeg fant ut at det beste var å fortelle det rimelig kjapt, sånn at en ikke holdt noen for "narr". For det jeg sliter med, synes ikke utenpå;)Et par av de jeg datet taklet det veldig dårlig. Men så traff jeg HAN. Og han brydde seg ikke om det, han sa at han klarte å se forbi sykdommen, og at han var intrs i MEG som menneske. Idag er vi gift;)

[Kjetil S.]

Hva i granskauen eller hvilken som helst en annen slags adresse har økonomi å gjøre med et forhold eller ei? Og hva i dypeste bunn i grunn har en livssituasjon å gjøre med å kunne bli elsket og respektert med å gjøre..??

Man er den man er, og blir man ikke elsket og respektert eller ønsket for det så er ikke forholdet en simpel 5-øring verdt!

Treffer man den rette så treffer man den rette uansett gods og gull eller bare brukt kull!

Og glem alt annet her og nå! :-)

-Lykke til videre! :-)

[Gjest Katten.]

Jeg har vært i et forhold med ei som hadde en god del forskjellige diagnoser, som gjorde det vanskelig å føre et "normalt" liv.

Det tok såpass mye energi og livslyst fra meg, at for å være helt ærlig, så vil jeg tvilsomt rote meg borti noe slikt igjen. Selvfølgelig kan man ikke styre følelsene sine, men jeg ville endt det før det hadde utviklet seg dramatisk.

Nå er jeg fortsatt et lite stykke unna din aldersgruppe - så det kan godt hende at det endrer seg...

[AnonymBruker]

Er selv oppi dette dilemmaet. Har en diagnose som ikke ser særlig fin ut på papiret, men selv ser jeg uforskammet frisk ut og regner med å holde det gående lenge ennå. Så hva gjør man?

Det er visse ting jeg ikke kan gjøre, feks lange fjellturer over flere dager, men det gjør vel ikke alle helt friske heller?

Jeg jobber litt i et høytlønnet yrke ved siden av uføretrygden, og får det tilpasset etter dagsformen. Helt ypperlig. Noen få dager kan jeg være helt slått ut, men det går over. Passer på å få god trening og er vel i bedre form enn de fleste friske sofaslitere.

Men, når jeg skal date, hva sier jeg da, da? Hvis det er helt i starten og folk ikke kjenner meg, forteller jeg ikke om "hele meg" som TS skriver. Jeg tar litt om gangen, rett og slett. Og for meg så føles det helt riktig.

Og jeg vil heller ikke anbefale det som ei venninne av meg pleier å gjøre; hun forteller absolutt hele livs- og sykehistorien sin første kvelden hun treffer noen- for ikke å "holde dem for narr", som hun sier. Men hun ser dem som regel aldri igjen. Klart man blir skremt når det legges fram slik.

Så jeg vil anbefale en mellomting her og bruke litt sunn fornuft.

[KikiEco]

Helt enig med deg, forteller ikke livshistorien min når jeg møter ny mennesker, men i dagens internettverden har jeg ikke møtt noen enda som ikke har sjekket meg ut på nettet. Og den eneste "skampletten" jeg har der er jo i skattelistene.

[AnonymBruker]

Jeg er i forhold med en som har kronisk sykdom. Vi har vært sammen i ca ett år, og er 27 år begge to.

Jeg kan selvsagt se utfordringene mtp økonomi, og Evnt komplikasjoner i henhold til sykdommen som kan oppstå i fremtiden. H*n er ikke så dårlig at jeg merker det i praksis pr i dag, men fremstår som normalt fysisk oppegående.

For min del er jeg villig til å tilpasse livet etter de begrensningene sykdommen gir, ettersom jeg synes alt annet vedr oss er såpass bra at det overdøver det andre.

[AnonymBruker]

Men bare et spørsmål - må du være uføretrygdet nå, når du er i så god form? Det er da vel ikke slik at om du "gir slipp" på uføretrygden nå, så kan du aldri mer bli uføretrygdet igjen? Er det nødvendig (og smart) å være uføretrygdet, dersom du pr. i dag er i god form?

[AnonymBruker]

Hva i granskauen eller hvilken som helst en annen slags adresse har økonomi å gjøre med et forhold eller ei? Og hva i dypeste bunn i grunn har en livssituasjon å gjøre med å kunne bli elsket og respektert med å gjøre..??

Man er den man er, og blir man ikke elsket og respektert eller ønsket for det så er ikke forholdet en simpel 5-øring verdt!

Det høres jo veldig fint ut å leve etter noe sånt. Men nå er det engang slik, at med ms og en del andre sykdommer så er sjansen for å på sikt bli pleietrengende, relativt stor. Min mor fikk ms i en alder av 55, og nå, ti år senere, er hun helt avhengig av min far.

Jeg synes ikke du skal dømme dem som kvier seg for å gå inn i et forhold med kronisk syke, fordi det kan definere livet ganske kraftig.

Ellers er jeg eng med andre her, ts. En mellomting mellom å holde kjeft og å buse ut med alt i en sped begynnelse.

[AnonymBruker]

Det høres jo veldig fint ut å leve etter noe sånt. Men nå er det engang slik, at med ms og en del andre sykdommer så er sjansen for å på sikt bli pleietrengende, relativt stor. Min mor fikk ms i en alder av 55, og nå, ti år senere, er hun helt avhengig av min far.

Jeg synes ikke du skal dømme dem som kvier seg for å gå inn i et forhold med kronisk syke, fordi det kan definere livet ganske kraftig.

Siden du faktisk har nær slekt med diagnosen MS bør du kunne uttale deg litt bedre enn det der. Som du skriver, moren din fikk diagnosen i godt voksen alder, men tror du ikke hun har hatt sykdommen mye lenger? Hvordan kunne hennes sykdomsforløp ha vært om hun for eksempel hadde fått diagnosen og medisiner for tjue år siden?

Det å få diagnosen MS i ung alder (slik som TS) vs det å få det i godt voksen alder har veldig mye å si for sykdomsforløpet. Nå starter man tidlig på medisiner som bremser utviklingen og MS forskes såpass mye på at det kommer til å komme mange nye legemidler på markedet i løpet av få år.

Så fremtiden til TS er ikke så svartmalt som du skal ha det til. Sjansen for at hun skal bli pleietrengende en gang i fremtiden er selvfølgelig der, men det er ikke dermed sagt at hun blir det. Det høres ut som at moren din sin sykdom er i et annet stadie enn TS så sammenligningsgrunnlaget blir litt feil.

Når det er sagt er det selvfølgelig vanskeligere å gå inn i et forhold med en som har et stempel i pannen, enn en som ikke har det, men jeg tror ikke mange er så lettskremte at de ikke vil ta sjansen hvis de riktige følsene er der.

-

MS er dessverre mye mer tabubelagt enn mange andre kroniske sykdommer fordi folk vet for lite om den.

Jeg synes at du skal være åpen om sykdommen fra et tidlig stadium, men ikke legge så mye vekt på den. Ikke gjør den til det største temaet, du er mye mer enn sykdommen. Forklar hvordan den påvirker deg og livet ditt, men ta med både de negative og positive sidene. (Positive sider kan for eksempel være at du fikk en helt annen holdning til livet da du ble diagnostisert og at du nå setter mer pris på hverdagslige gleder. Hvis dette stemmer da )

Lykke til!

[AnonymBruker]

Siden du faktisk har nær slekt med diagnosen MS bør du kunne uttale deg litt bedre enn det der. Som du skriver, moren din fikk diagnosen i godt voksen alder, men tror du ikke hun har hatt sykdommen mye lenger? Hvordan kunne hennes sykdomsforløp ha vært om hun for eksempel hadde fått diagnosen og medisiner for tjue år siden?

Det å få diagnosen MS i ung alder (slik som TS) vs det å få det i godt voksen alder har veldig mye å si for sykdomsforløpet. Nå starter man tidlig på medisiner som bremser utviklingen og MS forskes såpass mye på at det kommer til å komme mange nye legemidler på markedet i løpet av få år.

Så fremtiden til TS er ikke så svartmalt som du skal ha det til. Sjansen for at hun skal bli pleietrengende en gang i fremtiden er selvfølgelig der, men det er ikke dermed sagt at hun blir det. Det høres ut som at moren din sin sykdom er i et annet stadie enn TS så sammenligningsgrunnlaget blir litt feil.

Når det er sagt er det selvfølgelig vanskeligere å gå inn i et forhold med en som har et stempel i pannen, enn en som ikke har det, men jeg tror ikke mange er så lettskremte at de ikke vil ta sjansen hvis de riktige følsene er der.

Det var på ingen måte meningen å "uttale seg dårlig".

Det er forsket mye på det å få ms i tidlig alder vs det å få det i godt voksen alder. Men deter ikke lett å bli klok på resultatene. For noen undersøkelser viser raskere progresjon av sykdommen dersom man var godt voksen, mens andre viser det motsatte. Det er mulig at man nå vet "sannheten", eller i hvertfall kan si noe om sannsynligheten, men sist jeg leste om dette (kanskje 7-8 år siden), fant jeg studer som viste to mostridende resultat: Den ene viste at de som blir syke i ung alder, gjerne har en raskere sykdomsutvikling enn de som er eldre når de får diagnosen, mens den andre altså viste motsatt resultat.

Jeg mener ikke å svartmale TS' framtid, for all del! Jeg synes bare at det blir litt vel kjapt å avfeie de som måtte være skeptiske til å gå inn i et forhold med kronisk syke, som overflatiske og ikke "verdt å være i forhold med". Det er ikke så enkelt som dét.

[AnonymBruker]

Som du skriver, moren din fikk diagnosen i godt voksen alder, men tror du ikke hun har hatt sykdommen mye lenger? Hvordan kunne hennes sykdomsforløp ha vært om hun for eksempel hadde fått diagnosen og medisiner for tjue år siden?

Tja, om hun har hatt sykdommen lenger, har hun i hvertfall ikke hatt symptomer. Det begynte hun ikke å få før for ti år siden, dobbeltsyn.

Dersom hun hadde fått diagnosen for tjue år siden, regner jeg med at hun hadde vært langt sykere nå, men det er det selvfølgelig umulig å spekulere i. Man ser ikke på henne at hun har ms nå, men hun blir fort sliten.

Storesøsteren til en venninne fikk ms i begynnelsen av 20-årene. Hun la kraftig om kostholdet og begynte å trene (trente allerede mye, men trente mer målrettet). I en alder av 40 hadde hun knapt symptomer, men nå, når straks fyller 50, er hun merkbart redusert. Men greier seg helt fint.

Mange lever et langt og uproblematisk liv med ms. Det er vel med ms som med mange andre sykdommer, den rammer så individuelt.

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke å svartmale TS' framtid, for all del! Jeg synes bare at det blir litt vel kjapt å avfeie de som måtte være skeptiske til å gå inn i et forhold med kronisk syke, som overflatiske og ikke "verdt å være i forhold med". Det er ikke så enkelt som dét.

(Jeg er samme AB som over)

Dette er jeg helt enig med deg i.

Tja, om hun har hatt sykdommen lenger, har hun i hvertfall ikke hatt symptomer. Det begynte hun ikke å få før for ti år siden, dobbeltsyn.

Dersom hun hadde fått diagnosen for tjue år siden, regner jeg med at hun hadde vært langt sykere nå, men det er det selvfølgelig umulig å spekulere i. Man ser ikke på henne at hun har ms nå, men hun blir fort sliten.

Storesøsteren til en venninne fikk ms i begynnelsen av 20-årene. Hun la kraftig om kostholdet og begynte å trene (trente allerede mye, men trente mer målrettet). I en alder av 40 hadde hun knapt symptomer, men nå, når straks fyller 50, er hun merkbart redusert. Men greier seg helt fint.

Mange lever et langt og uproblematisk liv med ms. Det er vel med ms som med mange andre sykdommer, den rammer så individuelt.

Og det var selvfølgelig ikke meningen å "blande meg" med sykdommen til moren din. Det var egentlig bare ment som et generelt sammenligningsgrunnlag.

MS rammer veldig individuelt. Og det enkleste vi egentlig kan si er vel at ingen har garantier her i livet. TS kan garantert møte en som vil satse på henne, men det må så klart være en person som er åpen for å dele livet sitt med en som har en kronisk sykdom og pr dags dato er ufør.

[AnonymBruker]

Har selv en kronisk sykdom som gjør at jeg fungerer dårligere i hverdagen enn de fleste. Nå er ikke jeg så gammel at jeg jobber, jeg går på skole og klarer på en eller annen måte det. Jeg har kjæreste. Vi ble i lag før jeg ble syk. Om han hadde gått fra meg da jeg ble syk ville jeg ikke klandret han. Selv vet jeg ikke om jeg ville gått inn i et forhold med en kronisk syk person. Har selv tenkt at om jeg var han ville jeg nok, om jeg ikke slo opp med han, iallefall tenkt at jeg hadde muligheten.

Nå virker det ikke som du påvirkes så mye av dette i hverdagen? Jeg er dårlig hver dag og alt vi gjør må dermed legges opp rundt meg, noe som forståelig nok er slitsomt. Planer kan bli avlyst i siste liten fordi jeg blir syk, jeg kan være mye trist i perioder, han må handle ol., vi kan ikke drive fysisk aktivitet i lag og sosiale sammenkomster er også ofte vanskelig for meg å delta på. Dermed gjør min sykdom at han kan gjøre mye mindre enn han ellers kunne/ville gjort. Dette er noe jeg av og til har dårlig samvittighet for.

Siden du er bedre enn meg (ut fra det jeg leser) vil jeg ikke tro at det blir noe problem å finne noen. Det tar tross alt litt tid for friske folk også. Det at du ikke kan bidra like mye økonomisk kunne jo vært det samme om du var i et yrke med lavere lønn. At du ikke kan bidra like mye hjemme eventuelt er jo da noe han må lære seg å leve med, men jeg tror helt klart du kan finne en som er villig til det. Vil tro at du kan finne en som ikke bryr seg om sykdommen og som vil være med deg uansett, selv om noen selvsagt vil bli skremt bort av sykdommen, hvor mange avhenger nok av hvor syk du er og hvordan du fremstiller sykdommen.