Hvem skal "få lov" til å få barn?

[AnonymBruker]

Hvem er egentlig bra nok mennesker til å få lov til å bli foreldre?

Etter å ha lest en god del tråder på KG får jeg inntrykk av at man må ha følgende smørbrødliste på plass før man kan få barn:

- Fast jobb med god lønn

- Ha en solid økonomisk buffer i tilfelle uforutsette hendelser

- Eget hus med stor hage

- Være 100% frisk både fysisk og psykisk

- Ha masse energi og overskudd

- Ha et sunt kosthold

- Være fysisk aktiv

Alle skjønner at det er krevende å ha barn. Et barn trenger mer enn mat og klær. Barnet skal stimuleres, og barnet trenger en trygg voksen som kan hjelpe og veilede gjennom minst 18 år med opp- og nedturer. Men stiller ikke enkelte av oss litt for strenge krav til at man må være supermenneske før man kan få barn? Kan man ikke bli gode foreldre selv om ikke alt er 100% på plass i livet?

Jeg tenker at før man får barn bør man være forberedt på at det vil bli krevende og slitsomt til tider, man bør være klar for sitt livs viktigste oppdrag og vite at det varer i minst 18 år. Og man bør gå inn for det med hjerte og sjel.

Men jeg tenker også at man kan bli strålende foreldre selv om man:

- Ikke har fast jobb, men klarer seg med vikariater, oppdrag eller eventuelt dagpenger eller uføretrygd. Det handler om å prioritere for å få endene til å møtes, og selv om ingen ønsker å leve på et minimum så kan man likevel få et flott liv.

- Ikke har masse penger på konto. Man må bare gjøre litt andre valg for å få hverdagen til å gå rundt, og man kan kanskje ikke reise på ferie eller kjøpe merkeklær. Om en katastrofe intreffer (sykdom, et handikappet barn eller tilsvarende) så må man heller søke hjelp hos det offentlige.

- Bor i ei trang leilighet som man bare leier. De fleste ønsker seg vel et digert hus med masse tumleplass, men det er ikke avgjørende for en god oppvekst.

- Har helseproblemer, enten fysisk eller psykisk. Alle forstår at en som er alvorlig og akutt psykisk syk ikke kan ta seg av et barn, men mange psykiske lidelser er ikke noe hinder for at man skal kunne bli gode foreldre. Det samme gjelder fysisk sykdom. De fleste barn har to foreldre, der den andre kan gjøre den ekstra innsatsen som trenges om en av foreldrene er syke. Ingen av oss har garantier i livet, og det finnes svært mange gode foreldre rundt om i landet som sliter enten fysisk eller psykisk.

- Ikke har overskudd til å være hyperaktive foreldre med tusen ting på timeplanen til enhver tid. Noen familier har det fint med få aktiviteter.

- Spiser litt mindre sunt enn det statens ernæringsråd anbefaler. Man trenger ikke være en kloning av Grete Roede for å være en god forelder. Om barn får pizza til middag på tirsdag og pølse med chips på torsdag så er det ikke ideelt, men det er heller ikke noen skandale. Det er ikke bare barn av gulrotknaskende superflinke foreldre som vokser opp til å bli sunne og friske. Det er forskjell på å være supersunn og bare spise junkfood. Imellom ytterpunktene finnes mange kostholdstyper som ikke tar livet av noen.

- Trives bedre i sofakroken enn på tur på fjellet. Fysisk aktivitet er viktig, og man skaper mange fine vaner og minner ved å ta barna med på tur. Men man trenger ikke gjøre det flere dager i uka for å være gode foreldre.

Alt i alt synes jeg vi må bli flinkere til å akseptere at det finnes mange måter å være gode foreldre på. Det er ikke sånn at de flinke, smarte, spreke og friske har et monopol på å være gode foreldre. For meg handler foreldreskap i hovedsak om dette:

- Gi barna overflod av kjærlighet og omsorg

- Forberede barna på et liv som voksen (også kalt oppdragelse)

Disse tingene krever ikke at man er supermann og superkvinne. Faktisk kan helt vanlige kvinner og menn klare dette, selv om de iblant feiler eller ikke gjør ting helt optimalt. Til og med kan de som havner under gjennomsnittet når det kommer til materielle verdier, helse og evner kan klare å bli gode foreldre.

Så vær så snill, kjære KG-brukere, ikke døm andre så lett bare fordi de ikke håndterer foreldrerollen akkurat på samme måte som dere. Annerledes betyr ikke nødvendigvis dårlig. Selvfølgelig skal vi reagere om vi mistenker at barn blir mishandlet eller ikke får dekket sine grunnleggende behov. Men vi trenger vel ikke dømme foreldre bare fordi de ikke gjør alt nøyaktig etter boka?

[Aspera]

Jeg er helt enig med deg. Alt for mange setter karrieren sin høyest og tror dette skaper det perfekte familielivet når sannheten er at det ofte kan bli mangel på tid, kjærlighet, omsorg og stimuli.

Jeg er oppvokst i en familie som er fattig, men gitt av alt de har. Det finnes ikke en gjerrig person, og kjærlighet er det de setter aller høyest. Denne familien har en helt utrolig tilknytning og kjefter ikke på deg om du velger å gå en annen vei i livet enn hva normen sier du skal. De støtter deg uansett. Det er akkurat det jeg forbinder med en god familie. Dog familien min kanskje kunne vært litt flinkere til å sette grenser.

[Gjest Månestøv]

Veldig enig med deg TS. Jeg er oppvokst med en fysisk og psykisk syk, uføretrygdet alenemor, i en liten leilighet, men det har da blitt folk av meg også. Kjærlighet og en någenlunde økonomisk stabilitet er det viktigste.

[Gjest Reflektert]

Vel, TS, som du kanskje har lagt merke til ved å registrere omgivelsene rundt deg, så ser du at: fordi det ikke er noen bragd å få seg partner og barn (kan være så stygg tilstand som helst...), så er det i realiteten ingen krav til det å bli/være foreldre. Inget sertfifikat, ingen lisens, ikke noe vitnemål...

Når en tenker over alle de gremmelige og ufine familiene/menneskene/barn/foreldre som finnes, så er det kanskje greit at det er de mest sensitive, de smarteste og mest reflekterte som får færrest/ingen/sent barn!

[AnonymBruker]

Vel, TS, som du kanskje har lagt merke til ved å registrere omgivelsene rundt deg, så ser du at: fordi det ikke er noen bragd å få seg partner og barn (kan være så stygg tilstand som helst...), så er det i realiteten ingen krav til det å bli/være foreldre. Inget sertfifikat, ingen lisens, ikke noe vitnemål...

Når en tenker over alle de gremmelige og ufine familiene/menneskene/barn/foreldre som finnes, så er det kanskje greit at det er de mest sensitive, de smarteste og mest reflekterte som får færrest/ingen/sent barn!

Og du kaller deg reflektert? Javel...

[Gjest Reflektert]

Og du kaller deg reflektert? Javel...

Vel...det er bare min subjektive erfaring selvsagt, men mine observasjoner gjennom mnage år tilsier at det er de aller flotteste menneskene som gjør en av følgende:

- Kvinner som får barn når de er 40+ (som er sammen med reflekterte menn)

- Ressurssterke, kulturelle, dannede og voksne folk med velutviklet sans for humor - venter lenge med å få barn...eller de velger å ikke få barn.

Dette er min erfaring...

I tillegg ser jeg at de utålmodige og ureflekterte folkene som ikke tar seg tiden til å tenke etter hva de driver med, de får barn så det plopper ut som på samlebånd.

Spør ikke meg hvorfor det er slik!

[Harlekin]

Jeg er helt enig med deg, TS. Det er et stort fokus på å lykkes i samfunnet i dag, både profesjonelt og som familie. Men realiteten er vel at de aller færreste er perfekte og har flere "svin på skogen" - likevel tør jeg påstå at de fleste av oss er gode foreldre som vil gjøre alt vi kan for at barna våre skal ha en god oppvekst.

[Gjest Reflektert]

Likevel tør jeg påstå at de fleste av oss er gode foreldre.

Nja, jeg stiller meg svært skeptisk til det. Jeg har sett, og ser, veldig mange eksempler på det stikk motsatte. Dessverre!

[Gjest BabyBlue]

Det er egentlig ingen fasit... Men det at foreldrene er psykisk stabile og kan ta vare på seg selv til å begynne med synes jeg egentlig er det aller viktigste. For hvis man ikke kan ta hånd om seg selv, hvordan kan man da passe på et barn i tillegg?

[Harlekin]

Nja, jeg stiller meg svært skeptisk til det. Jeg har sett, og ser, veldig mange eksempler på det stikk motsatte. Dessverre!

Hvor mange foreldre har du egentlig "observert", da, ut av alle de foreldrene som finnes i Norge? Og i hvilken sammenheng?

[Gjest Relektert]

Hvor mange foreldre har du egentlig "observert", da, ut av alle de foreldrene som finnes i Norge? Og i hvilken sammenheng?

Betyr det virkelig noe?

[Harlekin]

Betyr det virkelig noe?

Ja, absolutt. Hvis du skal argumentere slik, kan jeg motstride deg med å si at jeg har sett haugevis med eksempler på veldig gode foreldre, derfor kan ikke det du sier, være sant Jobber du for eksempel i barnevernet? Eller kommer i kontakt med familier som har det vanskelig på andre måter?

Endret 18. mars 2011 av Harlekin

[Gjest Reflektert]

Ja, absolutt. Hvis du skal argumentere slik, kan jeg motstride deg med å si at jeg har sett haugevis med eksempler på veldig gode foreldre, derfor kan ikke det du sier, være sant

Kan du virkelig?

Mitt mål er ikke å knekke ned/bestride det du sier. Jeg sier simpelthen at min erfaring er at jeg har sett en rekke mange eksempler på det motsatte av hva du har.

Jeg hevder ikke at min erfaring er en universell sannhet.

Gjør du det om din erfaring?

[Gjest Serena]

Bortsett fra hagen, så skal jeg ha alt det andre på TS sin liste i orden før jeg setter menneskeliv til verden. Ser ikke på meg selv som noen perfeksjonist for det.

[Gjest Gjest]

Det perfekte er om mannen er rik og 50, mens kvinnen er pen, slank og 40: begge har levd livet så det holder, og er klar for å ta seg av barna. De har ro og tid til barna, ikke bare jager avgårde slik mange helt unge gjør. Barn liker stabile rammer.

[AnonymBruker]

Bortsett fra hagen, så skal jeg ha alt det andre på TS sin liste i orden før jeg setter menneskeliv til verden. Ser ikke på meg selv som noen perfeksjonist for det.

Hva om du ikke får fast jobb eller god lønn? Hva om du ikke får råd til eget hus? Hva om noe skjer med helsa di? Ting går ikke alltid som planlagt.

Da jeg var 20 tenkte jeg som deg. I dag er jeg 35 og mangler "halve lista". Likevel prøver jeg og samboeren å få barn. Fordi det er nå eller aldri. Vi kan ikke vente lenger på "det perfekte liv". Vi er overbeviste om at vi kommer til å bli kjærlige og gode foreldre likevel.

[Harlekin]

Kan du virkelig?

Mitt mål er ikke å knekke ned/bestride det du sier. Jeg sier simpelthen at min erfaring er at jeg har sett en rekke mange eksempler på det motsatte av hva du har.

Jeg hevder ikke at min erfaring er en universell sannhet.

Gjør du det om din erfaring?

Jeg vil fremdeles gjerne vite hvor du har gjort disse observasjonene dine. Når du bruker din egen erfaring som grunn til argumenter i en debatt, er det vel bare naturlig at jeg er interessert i å vite hvordan du har fått denne erfaringen?

Jeg vet selvsagt at det finnes mange barn som har det vondt, også her i Norge. Likevel tror jeg at de fleste (fortsatt i Norge) barn har det veldig bra, selv om foreldrene deres ikke er perfekte.

[Gjest Gjest]

Jeg vil fremdeles gjerne vite hvor du har gjort disse observasjonene dine. Når du bruker din egen erfaring som grunn til argumenter i en debatt, er det vel bare naturlig at jeg er interessert i å vite hvordan du har fått denne erfaringen?

Jeg vet selvsagt at det finnes mange barn som har det vondt, også her i Norge. Likevel tror jeg at de fleste (fortsatt i Norge) barn har det veldig bra, selv om foreldrene deres ikke er perfekte.

Du gjør vel kke selv rede for hvor du har dine observasjoner fra?

"Reflektert" (gjesten) har sagt at h*n ikke ønsker å gå i detalj og redegjøre for seg selv - og nøyre seg med å si at det er basert på erfaringer.

Du bør slå deg til ro med det. Ta det som en meningsytring. Det er nemlig hva du får. Gå videre.

[~white lady~]

Det perfekte er om mannen er rik og 50, mens kvinnen er pen, slank og 40: begge har levd livet så det holder, og er klar for å ta seg av barna. De har ro og tid til barna, ikke bare jager avgårde slik mange helt unge gjør. Barn liker stabile rammer.

Det var da rimelig seint å begynne barneproduksjon. De færreste er i stand til å få barn på egen hånd når de er 40+, så det ville blitt store utgifter ifb. med prøverør. Som kanskje til slutt ender i adopsjon.

Som mange andre har kommentert tidligere i andre tråder; livet slutter ikke når man får unger! Man må da ikke ha "levd livet" før man setter barn til verden. Det meste kan gjøres med barna, men kanskje på litt andre premisser.

Også unge foreldre kan tilby stabile rammer til barna, det er ikke forbeholdt de på 40+.

[kaprifolen]

For meg ville ikke de perfekte foreldrene være 40-50 når de starter!

Også irriterer jeg meg veldig over de som sier at man skal ha levd livet før man får barn, som om det tar slutt når de kommer. Jeg kjenner to motsetninger: de ene lever for barna (barna i sentrum, første pri uansett), de andre lever med barna (barna er med på ferier som er kjekke for hele familien, og lærer seg at det gis og tas i en familie).

Det er den første familien som har alt på listen, mens den andre har vel bare frisk helse.

Men gjett hvem av disse som har de mest ålreite og lykkelige barna? Og foreldre, for den saks skyld...