Femåring som gråter fordi hun savner mamma/pappa

[AnonymBruker]

Har en femåring som hele tiden siden hun ble skillsmissebarn da hun var to år bodd fast hos meg. Vi hadde en kort periode på fire-fem måneder der vi prøvde ut delt bosted, men jeg fant raskt ut at dette ikke var noen passende løsning. Nå bor hun fast hos meg, samt hos pappa torsdag til søndag annenhver uke. Nå har jeg imidlertid funnet ut at jeg vil flytte ut av kommunen, og inn sammen med kjæresten min. Det er snakk om få mil, og ikke lengre enn at vi kan opprettholde nåværende avtale. Dette har skapt en tvist der far har tatt ut søksmål.

Jeg og min eks er oppegående voksne som skjønner såpass at ikke barnet skal være offer for vår konflikt. Så vi er svært diskret, og nevner fint lite. Jeg forteller barnet at jeg skal flytte til ********, men at barnet får se like mye av pappa som fra før. Likevel har barnet blitt svært følelsesladet for det å dra til mamma/pappa. Hun gråter når hun skal til pappaen sin, og forteller at hun savner meg. Da spesielt ved leggetid. Hun forteller at hun synes det er så dumt, fordi hun savner pappa når hun er hos mamma, og mamma når hun er hos pappa. Hun forteller meg at hun skulle ønske vi var naboer, og at hun kunne være syv dager til meg og syv dager til ham..

Hun ble fem år nå nettopp, og det slår meg at dette er uhyre tidlig å bli så følelsesladd overfor en slik situasjon? Vi har prøvd å være diskret, men likevel lurer jeg på om kanskje pappaen har sagt noe.. Er så redd for at dette skader henne. Hva i all verden skal jeg gjøre?

[Carrot]

Min datter på 11 har det også slik fem år etter bruddet mellom min eksmann og meg, at når hun skal forberede seg på å dra til sin far eller tilbake til meg (hun bor hos meg 6 uker og hos han 4) er det opprivende for henne. Og før noen angriper - hennes far jobber turnus så dette er hans ønske for samvær som stort sett fungerer fint, hun får "besøke" meg innimellom hvis han skal noe eller hun ønsker det og han er bortreist de ukene hun er hos meg.

Hun VET at det MÅ være slik som hun sier men hun ØNSKER det ikke var det....

Endret 18. mars 2011 av Carrot

[Gjest anonym]

Hun ble fem år nå nettopp, og det slår meg at dette er uhyre tidlig å bli så følelsesladd overfor en slik situasjon? Vi har prøvd å være diskret, men likevel lurer jeg på om kanskje pappaen har sagt noe.. Er så redd for at dette skader henne. Hva i all verden skal jeg gjøre?

Hvordan kan du si at det er tidlig å være så følelseladd?? Hallo, hun har vært igjennom en opprivende familiesituasjon. I tillegg nevner du at dere prøve ikke å si så mye til henne. Er det noe jeg har lært er det at det ihvertfall er feil. Du tror kanskje du sparer henne, men det gjør du ikke. Vær tydelig, forklar det samme om og om og om igjen. "Det er ikke din skyld at vi ikke bor sammen lenger (det tror de nemlig ofte) Men pappa og jeg er ikke glade når vi er sammen så vi kan ikke leve sammen" Vi forstår at du ønsker allermest at vi alle var sammen, men det blir desverre ikke slik. Både pappa og jeg er like glad i deg og vi har bestemt sammen at du skal være xx antall dager hos meg og xx antall dager hos han.

Jeg har sagt dette fra 2006 til 2010. Endelig har hun slått seg til ro med dette. Ja, barn er forskjellig. Min datter kan nå fortelle meg at når hun er hos han savner hun meg og når hun er hos meg savner hun pappa. Så enkelt er det og så vondt er det også. Støtt henne i denne følelsen, si at du forstår det og deretter fokusere på andre ting.

[AnonymBruker]

Har en femåring som hele tiden siden hun ble skillsmissebarn da hun var to år bodd fast hos meg. Vi hadde en kort periode på fire-fem måneder der vi prøvde ut delt bosted, men jeg fant raskt ut at dette ikke var noen passende løsning. Nå bor hun fast hos meg, samt hos pappa torsdag til søndag annenhver uke. Nå har jeg imidlertid funnet ut at jeg vil flytte ut av kommunen, og inn sammen med kjæresten min. Det er snakk om få mil, og ikke lengre enn at vi kan opprettholde nåværende avtale. Dette har skapt en tvist der far har tatt ut søksmål.

Jeg og min eks er oppegående voksne som skjønner såpass at ikke barnet skal være offer for vår konflikt. Så vi er svært diskret, og nevner fint lite. Jeg forteller barnet at jeg skal flytte til ********, men at barnet får se like mye av pappa som fra før. Likevel har barnet blitt svært følelsesladet for det å dra til mamma/pappa. Hun gråter når hun skal til pappaen sin, og forteller at hun savner meg. Da spesielt ved leggetid. Hun forteller at hun synes det er så dumt, fordi hun savner pappa når hun er hos mamma, og mamma når hun er hos pappa. Hun forteller meg at hun skulle ønske vi var naboer, og at hun kunne være syv dager til meg og syv dager til ham..

Hun ble fem år nå nettopp, og det slår meg at dette er uhyre tidlig å bli så følelsesladd overfor en slik situasjon? Vi har prøvd å være diskret, men likevel lurer jeg på om kanskje pappaen har sagt noe.. Er så redd for at dette skader henne. Hva i all verden skal jeg gjøre?

Hvis du forteller barnet at DU skal flytte, må h*n jo bli livredd. Barnet tror sikkert at du skal flytte til kjæresten alene uten barnet.

Forøvrig er det ikke unaturlig at barn savner den foreldren som ikke er tilstede der og da.

[nissejenta]

Hvis barnet ønsker å være mer hos pappa, hvorfor kan hun ikke det da?

[AnonymBruker]

Hvis du forteller barnet at DU skal flytte, må h*n jo bli livredd. Barnet tror sikkert at du skal flytte til kjæresten alene uten barnet.

Det er jo det som er så innmari vanskelig. Man vet jo ikke hvor hun skal bo. Vinner pappaen rettsaken, skal hun jo bo fast hos ham, og hos meg annenhver helg. Det prøver jeg å forklare henne. At mamma skal flytte ut av byen, så får vi se om hun skal bo mest hos mamma eller pappa. Man må jo forberede barnet, spør du meg..

Hvis barnet ønsker å være mer hos pappa, hvorfor kan hun ikke det da?

Mange grunner til det. Jeg går på overgangstønad grunnet studier, og bor hun ikke mest til meg mister jeg dette. Å studere med barn er ikke forenelig med en deltidsjobb ved siden av.. Det er igrunn ikke den viktigste grunnen. Hun har vist tegn til at hun takler delt bostedløsningen dårlig. Sover dårlig om natten, har natteskrekk, er trass, tisser seg ut og er en nervøs og usikker unge. Etter at vi gikk tilbake til vanlig ordning igjen forsvant dette gradvis..

[LeJardinSecret]

Det er jo det som er så innmari vanskelig. Man vet jo ikke hvor hun skal bo. Vinner pappaen rettsaken, skal hun jo bo fast hos ham, og hos meg annenhver helg. Det prøver jeg å forklare henne. At mamma skal flytte ut av byen, så får vi se om hun skal bo mest hos mamma eller pappa. Man må jo forberede barnet, spør du meg..

Har du altså tenkt å flytte fra barnet for din nye kjæreste?

Er du sikker på at dette er et riktig valg? For barnet ditt, hvis lykke og trygghet du er ansvarlig for?

Slik du beskriver situasjonen så sliter femåringen din allerede med tingenes tilstand. Og nå har hun mye kontakt med begge foreldre (slik jeg forstår dine innlegg). Barn er barn. De trenger tid til å omstille seg, og tid til å finne seg til rette. Dere har jo forsøkt ulike samværsløsninger, hvilket medfører en god porsjon forvirrelse for en liten jente. Hvordan tror du det blir for henne om det hele igjen blir snudd opp ned, og at den forelderen hun bor mest hos nå plutselig er fysisk fraværende mesteparten av tiden?

At du har fortalt henne at du kanskje skal flytte fra henne, synes jeg er horribelt. Du sier jo selv at jenta er usikker. Og så lurer du virkelig på hvorfor hun savner deg når hun er hos far? Hun er vel redd for at du er borte snart, da.. Unger klarer ikke rasjonalisere på samme måte som voksne.

[AnonymBruker]

Eeeh - TS seriøst?? Du sier til barnet at DU skal flytte og at hun KANSKJE skal få bli med??? Erru steike dum?

[Carrot]

Jeg ville ALDRI brukt ord som "jeg skal flytte" og "du skal kanskje få bli med" liksom overfor mitt barn - og jeg ville DEFINITIVT ikke flyttet barnet, hvorfor kan ikke din kjæreste flytte til dere?

[AnonymBruker]

Fullstendig enig med de som har skrevet før meg her - det er ikke rart jenta di er bekymret.

[AnonymBruker]

TS her igjen..

Akkurat nå angrer jeg for at jeg delte dette her inne med dere. Synes det er sårende hvordan enkelte setter heftige standpunkt uten å vite halvparten om tingenes tilstad. NEI, jeg flytter ikke uten barnet mitt. Jeg kjemper for å få det med meg, og barnefar kjemper for at barnet skal bli hos ham. Det er mange grunner til at jeg ønsker å flytte ut av byen MED barnet. Barnehagen hun går i er ikke tilstrekkelig, og vi har funnet en god barnehage til henne. Er vanskeligere å få plass her i byen. Jeg ønsker også at hun skal vokse opp på en mindre plass.. Jeg har lite omgangskrets her jeg bor nå, og ingen familie. Det har jeg dersom jeg flytter. Jeg vil også ha det bra jeg også, men samtidig kommer barnet i samme rekke.

Hva i all verdens navn og rike skal man liksom si til henne da!???? Hun VET jo at vi skal flytte. Vi har jo solgt huset og alt, og det VET hun. Hun skal slutte i barnehagen, og det VET hun. Noen sier jeg må forberede på overgang(bl.a. helsesøster), mens andre her inne mener jeg er steike dum. Dette er tyngre enn hva dere tror. Det å gå i konstant frykt for å miste barnet mitt er helt forferdelig, noe som har ført til sykmelding fra jobb. Jeg vil det beste for henne, og det er derfor jeg gjør dette...

[Carrot]

Men søte deg TS, det var du som skrev at du sier til henne at du ikke vet om hun skal bli hos deg eller hos pappa - og det jeg for min del reagerer på er at da blir barnet dratt inn i kampen mellom dere og at det igjen kanskje bidrar til usikkerheten hennes,,,

[LeJardinSecret]

Når du skriver inn her, så får du ærlige svar. Vi vet ikke mer om omstendighetene rundt din situasjon enn det du opplyser oss om.

Over til selve saken;

Du ønsker at barnet skal vokse opp på en mindre plass. Men far har like mye han skulle sagt ift. dette - om han mener at barnet har det fint i nåværende by, så er det like gyldig som din mening. Det er nettopp derfor det er viktig når man er i et forhold med barn at man ikke går med på å flytte til et sted man ikke vil trives/klare seg sosialt eller praktisk om det skulle bli samlivsbrudd. Da blir man veldig låst. (Jeg vet at dette ikke hjelper deg nå, men det er et godt råd til andre).

Slik jeg oppfattet deg så kommer du til å flytte til ny by selv om din eks får barnet fast hos seg. Det var dette jeg stilte spørsmålstegn ved. Er du klar over hva dette vil innebære?

Er det ingen mulighet for at din kjæreste flytter til deg? Da vil du jo få et visst nettverk i kraft av å ha en samboer. Det vil i hvert fall bli enklere praktisk.

Hva konkret er problemet med nåværende barnehage? Det finnes vel andre barnehager i nærheten som kan være aktuelle, i så fall? (Om dere ikke bor veldig grisgrendt til).

Hus er solgt, ungen skal tas ut av barnehage, alt er avgjort - og så er det ikke noen faste fremtidsutsikter for ungen å forholde seg til overhodet..

[Gjest Gjesten]

Jeg tror barnet ditt er usikker på fremtiden. Hennes verden er i ferd med å endre seg , og hun vet ikke hva som skjer. Skal hun bo hos mamma eller pappa , skal mamma flytte fra henne , hun skal flytte fra hjemmet sitt , slutte i barnehagen hun kjenner, er mamma og pappa sinte på hverandre ? Hun er utrygg , derfor gråter hun, og det er ikke rart. Det er mange nye faktorer for henne.

Du har tydligvis bestemt deg for å flytte fra byen uansett. Du og barnet stiller i samme rekke skriver du ! Mitt barn stiller i en rekke foran meg , sånn er jeg skrudd sammen. .. Synes du skal ta kontakt med familievernkontoret der dere bor , og be om hjelp og råd rundt dette.

[Gjest huldra]

Fikk vondt i meg av å lese denne saken.

Stakkars, stakkars barn. Og du lurer på hvorfor hun er så følelsesladet? Slik du styrer med henne må hun jo være en stein for ikke å reagere!

Jeg, jeg, jeg er alt jeg leser. Klarer du virkelig ikke sette deg selv inn i hennes sted?

Tingene du skriver du ønsker deg, som familie ved å flytte er det du ønsker ta fra henne. Selvfølgelig vil faren kreve omsorgen da og antagelig vil han få den. Håper av hele mitt hjerte at han har bedre utviklet empati enn du har.

Har selv barn på den alderen og bare å tenke på at jeg skulle sagt at jeg skulle flyttet uten henne gjør meg kvalm. Èn ting er at det hadde vært fælt for meg, en annen ting er hva barnet mitt må ha følt ved å høre sin egen mor si noe slikt.

Du og din X sine problemer burde ikke jenta fått vite noe om i det hele tatt før det var avgjort. Hun er 5 år(!!!!) og skal selvfølgelig ikke takle sånt. Hadde faren til mitt barn servert vårt barn slike utsagn, hadde jeg jammen kontaktet profesjonelle så ikke barnet skulle få mindreverdighetskomplekser.

[Gjest gjest]

Har en femåring som hele tiden siden hun ble skillsmissebarn da hun var to år bodd fast hos meg. Vi hadde en kort periode på fire-fem måneder der vi prøvde ut delt bosted, men jeg fant raskt ut at dette ikke var noen passende løsning. Nå bor hun fast hos meg, samt hos pappa torsdag til søndag annenhver uke. Nå har jeg imidlertid funnet ut at jeg vil flytte ut av kommunen, og inn sammen med kjæresten min. Det er snakk om få mil, og ikke lengre enn at vi kan opprettholde nåværende avtale. Dette har skapt en tvist der far har tatt ut søksmål.

Jeg og min eks er oppegående voksne som skjønner såpass at ikke barnet skal være offer for vår konflikt. Så vi er svært diskret, og nevner fint lite. Jeg forteller barnet at jeg skal flytte til ********, men at barnet får se like mye av pappa som fra før. Likevel har barnet blitt svært følelsesladet for det å dra til mamma/pappa. Hun gråter når hun skal til pappaen sin, og forteller at hun savner meg. Da spesielt ved leggetid. Hun forteller at hun synes det er så dumt, fordi hun savner pappa når hun er hos mamma, og mamma når hun er hos pappa. Hun forteller meg at hun skulle ønske vi var naboer, og at hun kunne være syv dager til meg og syv dager til ham..

Hun ble fem år nå nettopp, og det slår meg at dette er uhyre tidlig å bli så følelsesladd overfor en slik situasjon? Vi har prøvd å være diskret, men likevel lurer jeg på om kanskje pappaen har sagt noe.. Er så redd for at dette skader henne. Hva i all verden skal jeg gjøre?

Ved hvilken alder hadde du syns det var greit at hun ble følelsesladd av at du sier du skal flytte uten henne? og at hun ikke vet hvor hun skal bo, eller hva som skjer med henne?

Hvordan kan du tro at det er noe faren har sagt som gjør at hun gråter? er jo du som har sagt du skal flytte til kjæresten din. Uten å forsikre jenta om at hun skal få være med.

"Jeg og min eks er oppegående voksne som skjønner såpass at ikke barnet skal være offer for vår konflikt. Så vi er svært diskret, og nevner fint lite"

Dette henger IKKE på greip med det du ellers sier. Må være et tulleinnlegg dette?! Stakkars barn og stakkars deg! Du må være helt blåst for omsorg for ditt eget barn.

[Gjest Solsikke]

Egoist, det er det du er! Er det kun fordi du er redd for å miste overgangsstønaden du vil kjempe mot far om omsorgen? Bare så du vet det, så er det fullt mulig å ha en liten deltidsjobb selv om man studerer, selv om man har barn. Den situasjonen har jeg vært i selv. Hilsen en mamma som alltid setter BARNA først!!!

[AnonymBruker]

Virker som du setter deg selv først, mens datteren kommer i andre rekke.

Det er tross alt du som tar avgjørelsen om flytting, og hun som må ta mange av følgene av dette.

Stakkars barn!

[AnonymBruker]

Du gjør det ihvertfall enklere for far å få omsorgen ved å flytte fra barnets vante miljø å skape usikkerhet rundt henne.

Har du seriøst sagt opp barnehageplassen uten å ha en ny plass til henne?

[kontorstol]

Du sa i et innlegg at du ikke kan ha jobb og i neste innlegg at du er sykemeldt fra jobb...?

Endret 19. mars 2011 av kontorstol