Uføretrygd og barnevern.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er ei jente på 20 år som av helsemessige grunner, mest psykisk er uføretrygdet. Jeg er i jobb i en VTA bedrift (varig tilrettelagt arbeid.)

Utenom dette er jeg oppegående, jeg bor for meg selv og klarer meg helt topp.

En kollega av meg fikk for noen måneder siden barn, og hun ble bare uker senere, fratatt barnet.

Dette synes jeg er skremmende... jeg har jo selv lyst på barn i fremtiden, sammen med han jeg er sammen med nå (vi har vært sammen snart 5 år.) Han er også uføretrygdet, pga sykdom, og bor i kommunal bolig, dette gjør ikke jeg, for jeg trenger ikke den type hjelp. Men han er også som meg, oppegående, men det er denne sykdommen som gjør at han går på medisiner.

Om han og jeg får et barn, vil barnevernet ta det fra oss? Var en bekjent av meg som sa vi ikke burde få barn, for vi ville garantert blitt fratatt dette. jeg synes dette er så forferdelig trist, vi hadde blitt gode foreldre. Dette skremmer meg

Grunnen til at denne kollegaen ble fratatt barnet var pga hun ikke var helt i stand til å ta vare på seg selv, så det gir jo forsåvidt mening da. Kjæresten hennes er en oppegående mann, men jobber mye, så hun hadde blitt alene med barnet i lange perioder. Men er kanskje annerledes når det gjelder oss, med tanke på at vi tross alt er oppegående og omsorgsfulle folk.

Føler en av mine største drømmer er blitt knust. Jeg elsker barn og jeg om min kjære vil oppleve gleden av å bli foreldre vi også!

Hva tror dere?

[Kråkesaks]

Jeg tror at hvis du klarer å ta vare på et barn så tar ikke barnevernet fra deg heller. Men det kan godt hende dere kan dra nytte av hjelp fra barnevernet likevel.

[AnonymBruker]

Stakkars deg, ikke tenk sånn.

Moren min var uføretrygded pga psykiske problemer da hun fikk meg. Hun var ikke sprø eller gal eller noe, men hun hadde vært gjennom veldig mye i livet sitt.

Moren min fikk tett oppfølging av barnevernet fra den dagen jeg var født, jeg ble aldri tatt i fra henne.

Det å inngå et godt samarbeid med barnevernet er ikke alltid feil.

Du vet ikke hvorfor dette paret mistet barnet sitt, det kan være at tilstanden hennes er mye verre enn du kan tenke deg, sant.

Ikke vær redd, det skal mye til før foreldre mister barna sine egentlig. Andre løsninger blir prøvd først, med mindre det er helt jævlig akutt, og så gærn er du vel ikke

Se lyst på det, fortsett å drømme, fortsett å være oppegående, smart kjekk jente, dette går seg til. Ikke tyng deg ned med tanken på at dette KAN skje, for det skjer ikke og du skal tenke positivt.

[Gjest strykebrett]

Jeg ville ikke ha festet lit til det din bekjent sier. Hun du jobber sammen med greide jo ikke en gang å ta vare på seg selv sier du, og iet slikt tilfelle er det jo ikke så rart at det fører til omsorgsovertagelse. Dersom du og kjæresten din er i stand til å ta dere av barn på en forsvarlig måte så har faktisk ikke barnevernet lov til å ta barnet fra dere, så enkelt er det. For at omsorgsovertakelse skal sje så må det fremmes sak i fylkesnemda for sosiale saker som må vedta at det er riktig. De kan ikke bare forsyne seg av barn her og der uten grunn.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er ei jente på 20 år som av helsemessige grunner, mest psykisk er uføretrygdet. Jeg er i jobb i en VTA bedrift (varig tilrettelagt arbeid.)

Utenom dette er jeg oppegående, jeg bor for meg selv og klarer meg helt topp.

En kollega av meg fikk for noen måneder siden barn, og hun ble bare uker senere, fratatt barnet.

Dette synes jeg er skremmende... jeg har jo selv lyst på barn i fremtiden, sammen med han jeg er sammen med nå (vi har vært sammen snart 5 år.) Han er også uføretrygdet, pga sykdom, og bor i kommunal bolig, dette gjør ikke jeg, for jeg trenger ikke den type hjelp. Men han er også som meg, oppegående, men det er denne sykdommen som gjør at han går på medisiner.

Om han og jeg får et barn, vil barnevernet ta det fra oss? Var en bekjent av meg som sa vi ikke burde få barn, for vi ville garantert blitt fratatt dette. jeg synes dette er så forferdelig trist, vi hadde blitt gode foreldre. Dette skremmer meg

Grunnen til at denne kollegaen ble fratatt barnet var pga hun ikke var helt i stand til å ta vare på seg selv, så det gir jo forsåvidt mening da. Kjæresten hennes er en oppegående mann, men jobber mye, så hun hadde blitt alene med barnet i lange perioder. Men er kanskje annerledes når det gjelder oss, med tanke på at vi tross alt er oppegående og omsorgsfulle folk.

Føler en av mine største drømmer er blitt knust. Jeg elsker barn og jeg om min kjære vil oppleve gleden av å bli foreldre vi også!

Hva tror dere?

Man blir ikke aut.tatt ifra barna pga .psykisk sykdom.

Du skal tenke over hva sykdommen krever av deg. Du sier du har varig tilrettelagt arbeide,men hva med deg og din sykdom når du skal ha arbeide i tilegg til ansvaret for et barn?

Et barn krever mye, det kan være du ikke får søvn,kolikkbarn osv.Barnet vokser til og du skal følge opp i barnehage, skole, fritid.

Du skriver og at din kjæreste går på medisiner pga sin psyk.tilstand, er det en situasjon som kan forverre seg ved stress?

Så lenge dere er omsorgsfulle personer, ser barnets behov,at sykdom er noe dere har kontroll på, så er det ikke en grunn til å ta barnet.

For å gi deg et tips ang bolig, forstår det slik at dere bor hver for dere.

Det er ike akkurat noe pluss å ha en kommunal bolig når en har barn. Da snakker jeg ut ifra den kommunen jeg bor i. Boligene er gjerne samlet med flere andre kommunale boliger. Det er ofte en blanding av rusmisbrukere av ulik sort,syke folk, og ofte folk man ser av oppførsel er psyk.syk.

Man kan gjerne peke på hva som er en komunal bolig...de utmerker seg ofte i komunene.

Du er i jobb, han på trygd,dere har gode muligheter til å skaffe dere en annen bolig enn kommunal om dere skal flytte sammen.

At din kolega ble tatt fra barnet, så kan det være mye du ikke vet.

Ingen mor som har mistet barnet forteller alt. En ting er sikkert, kan du ikke ta vare på deg selv, så kan du ikke ta vare på et barn.

[Rosalie]

Lykke til. Det kan være lurt å samarbeide med barnevernet hele veien. Dere har jo begge deres å slite med, og da å ha barnevernet på sin side, slik at man kan få hjelp, støtte og avlastning tror jeg vil være alfa og omega for dere.

Endret 17. mars 2011 av Rosalie

[AnonymBruker]

Når du har så lite kunnskap om hvordan systemet fungerer og så dårlig selvbildet og tillit til deres egen situasjon, at du i det hele tatt er redd for at barnevernet skal komme å ta barnet deres... Gjør meg bekymret for om dere og deres fremtidige barn.

Man skal da ikke gå å bekymre seg for slike ting?! Bare for det skjer med noen andre.

[Gjest Gjest]

et barn bør ikke vokse opp med psykisk syke foreldre som ikke kan ta vare på seg selv.det er mye ansvar å ha barn! det er ikke bare kos og barna blir store og skal ha oppfølging hele tiden på skolen og i barnehagen.det er mye krevende ting og mange avgjørelser som må taes og da seier det seg selv at har man ikke hode i orden kan man ikke ta vare på barn på heltid.hva med å passe barn ,vere barnevakt etc.? barn skal vere med på ulike aktiviteter,bursdager skal arrangeres og deltas i..man må kjøpe klær lage mat og ha rutine i heimen som er stabil.unger blir syk og må til lege du må tørke oppkast og bytte på senger..sove lite og ja er man psykisk syk er det vanskelig å kunne gjennomføre dette + mye annet!

[AnonymBruker]

Min ektemann er uføretrygdet og her er IKKE barnevernet inn i bilde.

[Sugerøret]

Å være uføretrygdet betryr da ikke at en er uskikket til å ha barn.Det kan være ryggmargsskade som er grunn eller en annen ting.Betyr da ikke at en ikke kan ta vare på et barn.Er selv ufør men har aldri hatt barnevern i bildet.

at barnevernet kommer inn vil jeg tro kommer av f.eks en psykisk lidelse som gjør personen farlig enten for seg selv eller andre. Ufør i seg selv er vel ingen grunn til å miste barna!

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har en venninne som er uføretrygdet hele livet og hun har to barn sm hun har omsorgen for! Så det skal du ikke bekymre deg for.

Det kommer an på hva som gjør at du er psykisk syk. Klarer du å følge opp ungen på skolen, barnehagenog i oppveksten er de tingen grunn å bli fratatt ungene dine!

Du kan være en kjempegod mor selv om du er uføretrygdet