Maria

[AnonymBruker]

Les dette her:

Grunnstenen i Den katolske kirkes tro og liv, er kristologien (læren om Kristus). Og selve kjernen i kristologien, er inkarnasjonen (at Gud ble menneske) - Gud lot seg føde inn i vår verden, ved Den Hellige Ånd og av Jomfru Maria. Kristus er en person i Guddommen - han er både sant menneske og sann Gud. At Maria ble utvalgt til å føde Guds Sønn, gjør at hun står i en særstilling i frelseshistorien - vi ærer henne som Guds Mor.

Mariologien (læren om Jomfru Maria), og fromheten som springer ut av denne, har stor betydning i Den katolske kirke. Den må imidlertid alltid sees i forhold til kristologien. Alt som læres om Jomfru Maria og hennes plass i Kirkens liv, har bare sin fulle berettigelse i den grad det peker hen imot Ham som er Kirkens grunnlegger og sentrum - Kristus. Derfor sier også Den Katolske Kirkes Katekisme (KKK):

"Det som den katolske tro tror om Maria, har sitt grunnlag i det den tror om Kristus, mens det den lærer om Maria, igjen kaster lys over det den tror om Kristus." (KKK 487)

I Det Nye Testamente omtales Maria flere steder, men det er særlig to hendelser som legger grunnlaget for den katolske mariologi.

Den første finner vi i Lukas-evangeliets første kapittel, der engelen Gabriel kommer til Maria med budskap om at Gud har utvalgt henne til å bli mor til Guds Sønn, Jesus. Engelen hilser henne med ordene: "Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!" Maria var en ugift tenåringsjente da dette skjedde, og hun reagerte først med forundring og forskrekkelse. Vi kan bare tenke oss hvilke store sosiale konsekvenser det innebar for en ugift kvinne å bli gravid i datidens Palestina. Marias svar til engelen er derfor gripende og sterkt:

"Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt."

Denne Marias hengivelse og lydighet til Gud står som et unikt forbilde for alle kristne til alle tider: Vårt kall er i ett og alt å følge Guds vilje - uansett personlige konsekvenser. Gud vil vende alt til det gode.

Den andre episoden i Det Nye Testamentet som har en særskilt betydning for den katolske mariologi, er vinunderet i Kana. Det kan vi lese om i Johannes-evangeliets andre kapittel. Dette er kanskje den mest sentrale av alle mariologiske tekster, fordi den setter søkelyset på Marias hovedoppgave i Guds frelsesverk.

Jesus og Maria er gjester i et bryllup. En stund ut i bryllupsfesten går vertskapet tom for vin. Av en grunn vi ikke kjenner, betror tjenerne i huset dette problemet til Maria. Maria responderer ved å henvise til sin sønn:

"Det han sier dere, skal dere gjøre."

Tjenerne følger så Jesu anvisninger, og flere kar med vann forvandles til den fineste vin.

Denne beretningen rommer selve kjernen i Marias rolle i Guds frelsesverk: Hun peker på Kristus og ber folket om å gjøre som Han sier. Slik kan vi si at Maria er veiviser til Kristus, vår frelser. Maria hjelper oss til å se Kristus klarere og tydeligere, slik at vi kan leve som Hans villige og trofaste disipler.

Disse to episodene - Herrens Bebudelse og vinunderet i Kana - legger altså noe av det mest vesentlige bibelske grunnlaget for mariologien. Hvilke følger får så dette for katolsk lære, praksis og fromhetsliv?

Som Jesu mor, har Maria gjennom hele Kirkens historie blitt høyt æret. At Kirken gir og skal gi Maria en slik ære, finner vi støtte for blant annet flere steder i Lukas-evangeliets første kapittel.

Den første episoden har vi allerede nevnt, nemlig engelen Gabriels hilsen ved bebudelsen: "Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!" (vers 28).

En annen episode finner vi i vers 41-42, der Maria besøker sin slektning Elisabet. Når Elisabet får se Maria, blir hun fylt av Den Hellige Ånd og sier:

"Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød."

En tredje understøttelse for at Kirken skal ære Maria på en spesiell måte, finner vi i det som gjerne kalles "Marias lovsang" (Magnificat), vers 48:

"... og fra nå av skal alle slekter prise meg salig".

Det er altså et solid bibelsk grunnlag for å gi Maria en opphøyet ærefull posisjon. At dette har vært tilfelle overalt hvor Kirken til enhver tid har eksistert, finner vi utallige eksempler på gjennom lesning av både eldre og nyere kirkehistorie og i kirkefedrenes skrifter. Hele Kirkens tradisjon er gjennomsyret av dette.

Når vi ærer Maria, er det likevel ikke hun som settes i sentrum, men Kristus - nettopp fordi Marias viktigste oppgave er å med hele sitt liv peke på Kristus. Med andre ord: Gjennom å ære Maria, ærer vi dypest sett Kristus.

Dessverre finnes det mange kristne (og andre) som tror at Den katolske kirke nærmest setter Jomfru Maria på linje med Gud. Det er sågar enkelte som hevder at Den katolske kirke nærmest har innført Maria som en fjerde person i guddommen. Intet er mer galt enn dette. Maria var et menneske. Riktignok har Kirken gjennom det meste av sin historie trodd at Maria, gjennom utvelgelsen til å bli Guds Mor, også var utvalgt til evig liv sammen med sin sønn - hjemme hos Gud Fader. Siden hun på denne måten var utvalgt til en slik plass i Guds frelsesplan og til det evige liv, har det også vært Kirkens tro at Maria ble unnfanget og født uten arvesyndens konsekvens. Dette faktum - at Gud ga henne en spesiell begunstigelse - forhindrer ikke at hun var et helt vanlig menneske.

Mange ikke-katolikker har vanskelig for å forstå og akseptere at katolikker ber Jomfru Maria om forbønn. I denne sammenheng er det først og fremst viktig å presisere at katolikker ikke ber til Jomfru Maria på samme måte som man ber til Gud - det ville i så tilfelle være fundamentalt galt. Det vi gjør, er å be Jomfru Maria (og andre helgener) om forbønn for oss selv eller andre. Denne praksis har sitt fundament i det katolske kirkesyn: Kirken er ikke bare er et fellesskap mellom de troende som lever her og nå, men også med alle de som har gått foran oss hjem til Gud (bl.a. de helgenene vi kjenner). Dette har vært Kirkens lære helt tilbake til det første århundre. Når man forstår og aksepterer dette kirkesyn, blir det å be Jomfru Maria om forbønn like selvfølgelig og naturlig som å be en god kristen venn om forbønnDet kunne sies og skrives svært mye om Jomfru Maria og hennes plass i katolsk tro og fromhetsliv. Dette er kun en svært kort innføring. Ønsker du å lære mer, følger her noen forslag til videre lesning.

http://www.katolsk.no/info/maria.htm

Dette virka veldig fornuftig. Hvor mer jeg leser om katolikkenes tro hvor mer overbevis blir jeg på at dette er den sanne retningen. Hva syns dere?

[AnonymBruker]

Les dette her:

Grunnstenen i Den katolske kirkes tro og liv, er kristologien (læren om Kristus). Og selve kjernen i kristologien, er inkarnasjonen (at Gud ble menneske) - Gud lot seg føde inn i vår verden, ved Den Hellige Ånd og av Jomfru Maria. Kristus er en person i Guddommen - han er både sant menneske og sann Gud. At Maria ble utvalgt til å føde Guds Sønn, gjør at hun står i en særstilling i frelseshistorien - vi ærer henne som Guds Mor.

Mariologien (læren om Jomfru Maria), og fromheten som springer ut av denne, har stor betydning i Den katolske kirke. Den må imidlertid alltid sees i forhold til kristologien. Alt som læres om Jomfru Maria og hennes plass i Kirkens liv, har bare sin fulle berettigelse i den grad det peker hen imot Ham som er Kirkens grunnlegger og sentrum - Kristus. Derfor sier også Den Katolske Kirkes Katekisme (KKK):

"Det som den katolske tro tror om Maria, har sitt grunnlag i det den tror om Kristus, mens det den lærer om Maria, igjen kaster lys over det den tror om Kristus." (KKK 487)

I Det Nye Testamente omtales Maria flere steder, men det er særlig to hendelser som legger grunnlaget for den katolske mariologi.

Den første finner vi i Lukas-evangeliets første kapittel, der engelen Gabriel kommer til Maria med budskap om at Gud har utvalgt henne til å bli mor til Guds Sønn, Jesus. Engelen hilser henne med ordene: "Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!" Maria var en ugift tenåringsjente da dette skjedde, og hun reagerte først med forundring og forskrekkelse. Vi kan bare tenke oss hvilke store sosiale konsekvenser det innebar for en ugift kvinne å bli gravid i datidens Palestina. Marias svar til engelen er derfor gripende og sterkt:

"Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt."

Denne Marias hengivelse og lydighet til Gud står som et unikt forbilde for alle kristne til alle tider: Vårt kall er i ett og alt å følge Guds vilje - uansett personlige konsekvenser. Gud vil vende alt til det gode.

Den andre episoden i Det Nye Testamentet som har en særskilt betydning for den katolske mariologi, er vinunderet i Kana. Det kan vi lese om i Johannes-evangeliets andre kapittel. Dette er kanskje den mest sentrale av alle mariologiske tekster, fordi den setter søkelyset på Marias hovedoppgave i Guds frelsesverk.

Jesus og Maria er gjester i et bryllup. En stund ut i bryllupsfesten går vertskapet tom for vin. Av en grunn vi ikke kjenner, betror tjenerne i huset dette problemet til Maria. Maria responderer ved å henvise til sin sønn:

"Det han sier dere, skal dere gjøre."

Tjenerne følger så Jesu anvisninger, og flere kar med vann forvandles til den fineste vin.

Denne beretningen rommer selve kjernen i Marias rolle i Guds frelsesverk: Hun peker på Kristus og ber folket om å gjøre som Han sier. Slik kan vi si at Maria er veiviser til Kristus, vår frelser. Maria hjelper oss til å se Kristus klarere og tydeligere, slik at vi kan leve som Hans villige og trofaste disipler.

Disse to episodene - Herrens Bebudelse og vinunderet i Kana - legger altså noe av det mest vesentlige bibelske grunnlaget for mariologien. Hvilke følger får så dette for katolsk lære, praksis og fromhetsliv?

Som Jesu mor, har Maria gjennom hele Kirkens historie blitt høyt æret. At Kirken gir og skal gi Maria en slik ære, finner vi støtte for blant annet flere steder i Lukas-evangeliets første kapittel.

Den første episoden har vi allerede nevnt, nemlig engelen Gabriels hilsen ved bebudelsen: "Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!" (vers 28).

En annen episode finner vi i vers 41-42, der Maria besøker sin slektning Elisabet. Når Elisabet får se Maria, blir hun fylt av Den Hellige Ånd og sier:

"Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød."

En tredje understøttelse for at Kirken skal ære Maria på en spesiell måte, finner vi i det som gjerne kalles "Marias lovsang" (Magnificat), vers 48:

"... og fra nå av skal alle slekter prise meg salig".

Det er altså et solid bibelsk grunnlag for å gi Maria en opphøyet ærefull posisjon. At dette har vært tilfelle overalt hvor Kirken til enhver tid har eksistert, finner vi utallige eksempler på gjennom lesning av både eldre og nyere kirkehistorie og i kirkefedrenes skrifter. Hele Kirkens tradisjon er gjennomsyret av dette.

Når vi ærer Maria, er det likevel ikke hun som settes i sentrum, men Kristus - nettopp fordi Marias viktigste oppgave er å med hele sitt liv peke på Kristus. Med andre ord: Gjennom å ære Maria, ærer vi dypest sett Kristus.

Dessverre finnes det mange kristne (og andre) som tror at Den katolske kirke nærmest setter Jomfru Maria på linje med Gud. Det er sågar enkelte som hevder at Den katolske kirke nærmest har innført Maria som en fjerde person i guddommen. Intet er mer galt enn dette. Maria var et menneske. Riktignok har Kirken gjennom det meste av sin historie trodd at Maria, gjennom utvelgelsen til å bli Guds Mor, også var utvalgt til evig liv sammen med sin sønn - hjemme hos Gud Fader. Siden hun på denne måten var utvalgt til en slik plass i Guds frelsesplan og til det evige liv, har det også vært Kirkens tro at Maria ble unnfanget og født uten arvesyndens konsekvens. Dette faktum - at Gud ga henne en spesiell begunstigelse - forhindrer ikke at hun var et helt vanlig menneske.

Mange ikke-katolikker har vanskelig for å forstå og akseptere at katolikker ber Jomfru Maria om forbønn. I denne sammenheng er det først og fremst viktig å presisere at katolikker ikke ber til Jomfru Maria på samme måte som man ber til Gud - det ville i så tilfelle være fundamentalt galt. Det vi gjør, er å be Jomfru Maria (og andre helgener) om forbønn for oss selv eller andre. Denne praksis har sitt fundament i det katolske kirkesyn: Kirken er ikke bare er et fellesskap mellom de troende som lever her og nå, men også med alle de som har gått foran oss hjem til Gud (bl.a. de helgenene vi kjenner). Dette har vært Kirkens lære helt tilbake til det første århundre. Når man forstår og aksepterer dette kirkesyn, blir det å be Jomfru Maria om forbønn like selvfølgelig og naturlig som å be en god kristen venn om forbønnDet kunne sies og skrives svært mye om Jomfru Maria og hennes plass i katolsk tro og fromhetsliv. Dette er kun en svært kort innføring. Ønsker du å lære mer, følger her noen forslag til videre lesning.

http://www.katolsk.no/info/maria.htm

Dette virka veldig fornuftig. Hvor mer jeg leser om katolikkenes tro hvor mer overbevis blir jeg på at dette er den sanne retningen. Hva syns dere?

Er vel vanskelig å si noe om hva som er "den sanne retningen". Vil vel tro årsaken til at man har forskjellige trosretninger, er nettopp det at man har forskjellige oppfatninger av hva som er "det sanne". At du synes det virker fornuftig, gjør det vel til "den sanne retningen". For deg.

Når det er sagt, er jeg katolikk selv, og trives godt med det. Synes måten messene holdes på er hyggelig og engasjerende, og føler at synet samsvarer med mitt. Og ja, gjennom hele skolegangen har jeg fått beskjed av flerfoldige kristendomslærere om at "**** er jo katolikk, og det betyr at hun bare ber til Maria", så den oppfatningen du presenterer er nok svært vanlig, og akk så gal

[Gjest Eugene Onegin]

Jeg gidder ikke og lese så lange innlegg

men jeg sier meg uenig med alt selvom jeg ikke vet hva som står der

[K.A.]

Det med forbønn har jeg aldri skjønt meg på, skal jeg være ærlig. Hvorfor be Maria be? Hvorfor ikke be direkte selv? Og uansett vil jo Gud gjøre som han vil, så hva er hensikten med bønn utenom lovsang? "Din vilje skje" - skulle Gud handle ut ifra hva folk ber om?

Uansett er det teologisk suspekt at Maria kan "legge inn et godt ord". Inntil dommedag er det ingen som er hverken i himmel eller helvete (bortsett fra Enok, da), i og med at ingen er blitt dømt enda. Inntil da er de døde rett og slett bare døde, evt. i skjærsilden, som katolikkene har funnet på.

[AnonymBruker]

Katolikker er avgudsdyrkere!

[sofiemyr]

Katolismen bryter Bibelens ord på så mange måter at det nesten er litt underholdende at ikke flere legger merke til det. Ta for deg hva Bibelen sier om tilbedelse, bønn og gudebilder - for ikke snakke om materialisme - og så kjører du noen sjekkpunkter etterpå.

[AnonymBruker]

Katolismen bryter Bibelens ord på så mange måter at det nesten er litt underholdende at ikke flere legger merke til det. Ta for deg hva Bibelen sier om tilbedelse, bønn og gudebilder - for ikke snakke om materialisme - og så kjører du noen sjekkpunkter etterpå.

Kan du komme med eksempler? Og forresten det er jehovas vitne som bryter mest av alle, de tror jesus er en egel. Hvor i bibelen står det? Jeg kom ialfall med eksempler på at maria er guds mor

[K.A.]

Kan du komme med eksempler? Og forresten det er jehovas vitne som bryter mest av alle, de tror jesus er en egel. Hvor i bibelen står det? Jeg kom ialfall med eksempler på at maria er guds mor

Hvor i Bibelen står skjærsilden nevnt? Hvor i Bibelen står det at Maria kan gå i forbønn for noen som helst?

[guttsomeranonym]

"det katolske kirke den sanne kirke?"

svaret på det er: nei! like lite som alle andre kirker.

hvor i bibelen står det at prester MÅ leve i sølibat??

[sofiemyr]

Kan du komme med eksempler? Og forresten det er jehovas vitne som bryter mest av alle, de tror jesus er en egel. Hvor i bibelen står det? Jeg kom ialfall med eksempler på at maria er guds mor

Skjærsilden

Definisjon: «Etter katolsk tro en renselsesprosess de frelste sjeler må gjennomgå i tiden mellom døden og den endelige dom. Læren ble . . . utformet av Tridentinerkonsilet som fortsettelse av den timelige straff den døde ikke fikk avbøte her i livet.» (Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1960, bd. IV, sp. 1400) Ikke en bibelsk lære.

Hva er læren om skjærsilden basert på?

Etter at oppslagsverket New Catholic Encyclopedia (1967, bd. XI, s. 1034) har gjennomgått hva katolske skribenter har sagt om slike skriftsteder som 2. Makkabeerbok 12: 39—45, Matteus 12: 32 og 1. Korinter 3: 10—15, innrømmer det: «Når alt kommer til alt, er den katolske læren om en skjærsild basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.»

«Kirken har vært avhengig av tradisjonen for å finne støtte for læren om at det finnes et område mellom himmelen og helvete.» — U.S. Catholic, mars 1981, s. 7.

Hva sier katolske talsmenn om skjærsildens natur?

«Mange tenker seg at den hele og fulle lidelse i skjærsilden består i vissheten om at det salige syn blir midlertidig utsatt, skjønt det er en mer alminnelig oppfatning at det i tillegg til dette også finner sted en eller annen form for direkte straff . . . Den romersk-katolske kirke har vanligvis holdt fast ved den oppfatning at denne pine blir forårsaket av virkelig ild. Dette er imidlertid ikke vesentlig for troen på skjærsilden. Det er ikke engang sikkert. . . . Selv om en sammen med teologene i den gresk-katolske kirke velger å forkaste tanken på lidelse forårsaket av ild, må en passe på ikke å se bort fra enhver direkte form for lidelse i skjærsilden. Virkelig lidelse, sorg, skuffelse, samvittighetsnag og andre sorger av åndelig art kan fremdeles utsette sjelen for virkelig pine. . . . Under enhver omstendighet bør vi huske at disse sjelene midt i sine lidelser også erfarer stor glede, fordi deres frelse er sikker.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bd. XI, s. 1036, 1037.

«Det er fritt for enhver å gjette hva som foregår i skjærsilden.» — U.S. Catholic, mars 1981, s. 9.

Lever sjelen videre når legemet dør?

Esek. 18: 4: «Den [hebraisk: nẹfesj; den sjel, Dy, GN] som synder, han skal dø.»

Jak. 5: 20, EG: «Den som fører en synder bort fra hans ville veier, han frelser en sjel fra døden og ’dekker over et utall av synder’.» (Uthevet av oss) (Legg merke til at sjelen kan dø.)

Se overskriftene «Døden» og «Sjel» for flere detaljer.

Blir menneskene straffet ytterligere for sine synder etter døden?

Rom. 6: 7, NKO: «Den som er død, er rettferdiggjort fra synden.» (EG: «Den som er død, står ikke lenger til ansvar for noen synd.»)

Kan de døde glede seg og se fram til frelse?

Fork. 9: 5: «De levende vet at de skal dø, med de døde vet slett ingen ting.»

Jes. 38: 18: «Dødsriket priser deg [Gud] ikke, ingen døde lovsynger deg. De som er gått i graven, venter ikke på din trofasthet.» (Hvordan kan de da erfare «stor glede, fordi deres frelse er sikker»?)

Hvordan blir vi ifølge Bibelen renset for våre synder?

1. Joh. 1: 7, 9, EG: «Vandrer vi i lyset, slik som han [Gud] selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre; da blir vi renset for all synd, ved Jesu, hans sønns blod . . . dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, da tar han våre synder fra oss og tvetter all vår ondskap av.»

Åp. 1: 5, EG: «Jesus Kristus . . . han som elsker oss, som har løst oss av våre synder gjennom sitt blod.»

[sofiemyr]

Maria (Jesu mor)

Definisjon: Den kvinnen som ble utvalgt av Gud og fikk det store privilegium å bli Jesu mor. Bibelen omtaler også fem andre kvinner som het Maria. Denne Maria var en etterkommer av kong David, av Juda stamme og datter av Eli. Første gang hun blir presentert for oss i Bibelen, er hun forlovet med Josef, som også var av Juda stamme og en etterkommer av David.

Hva kan vi lære av Bibelens beretning om Maria?

1) Å være villige til å lytte til det Gud sier gjennom sine sendebud, selv om det vi hører, først kan gjøre oss urolige eller virke umulig. — Luk. 1: 26—37.

2) Å ha mot til å handle i samsvar med det vi forstår er Guds vilje, og fullt ut stole på ham. (Se Lukas 1: 38. Som det blir vist i 5. Mosebok 22: 23, 24, kunne det få alvorlige konsekvenser hvis det ble oppdaget at en ugift jødisk pike var gravid.)

3) Gud er villig til å bruke et menneske uansett hvilket samfunnslag vedkommende tilhører. — Sammenlign Lukas 2: 22—24 med 3. Mosebok 12: 1—8.

4) Å bringe åndelige interesser i forgrunnen. (Se Lukas 2: 41; Apostlenes gjerninger 1: 14. Det var ikke påbudt at gifte jødiske kvinner skulle reise den lange veien til Jerusalem i påsken hvert år sammen med sin mann, men Maria gjorde det allikevel.)

5) Å verdsette moralsk renhet. — Luk. 1: 34.

6) Å være flittig når det gjelder å undervise sine barn i Guds Ord. (Dette avspeiles i det Jesus gjorde da han var 12 år gammel. Se Lukas 2: 42, 46—49.)

Var Maria virkelig jomfru da hun fødte Jesus?

Lukas 1: 26—31 forteller at engelen Gabriel kom til «en jomfru» som het Maria, med dette budskapet: «Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Vi finner Marias reaksjon i vers 34: «Maria sa til engelen: ’Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann [siden jeg er jomfru, JB; når jeg ikke har omgang med en mann, NV; «kjenner jo ingen mann» — det semittiske uttrykk for å ha intim forbindelse med, fotnoten i EG]?’» Matteus 1: 22—25 sier: «Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss. Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin trolovede hjem til seg. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han gav ham navnet Jesus.»

Er det fornuftig å tro på dette? Det var naturligvis ikke umulig for Skaperen, som dannet menneskenes forplantningsorganer, å sørge for at en eggcelle i Marias morsliv ble befruktet på en overnaturlig måte. Ved et mirakel overførte Jehova sin førstefødte himmelske Sønns livskraft og personlighetsmønster til Marias morsliv. Guds egen virksomme kraft, hans hellige ånd, beskyttet utviklingen av barnet i Marias morsliv, slik at det ble født som et fullkomment menneske. — Luk. 1: 35; Joh. 17: 5.

Forble Maria jomfru for bestandig?

Matt. 13: 53—56, EG: «Da Jesus hadde avsluttet sine lignelser, drog han videre. Han kom til sin hjembygd og underviste folk i synagogen der, slik at de undret seg stort og sa: ’Tro hvor han har denne visdommen fra, og denne undergjørende kraften? Det er da sønnen til tømmermannen? Og heter kanskje ikke hans mor Maria og hans brødre [gresk: adelfoi] Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene [gresk: adelfai] hans, bor de ikke her blant oss alle sammen?’» (Hvilken slutning vil du trekke ut fra dette skriftstedet? Var Jesus Marias eneste barn, eller hadde hun andre sønner og døtre?)

New Catholic Encyclopedia (1967, bd. IX, s. 337) kommenterer de greske ordene adelfoi og adelfai, som brukes i Matteus 13: 55, 56, og sier at disse ordene «hadde betydningen bror og søster i full, kjødelig forstand i den gresktalende verden på evangelistens tid. Den greske leser ville helt naturlig oppfatte dem slik. Henimot slutten av det fjerde århundre (ca. 380) la Helvidius stor vekt på dette i et verk som nå er gått tapt, for å vise at Maria hadde andre barn enn Jesus, i den hensikt å gjøre henne til et mønster for mødre med stor familie. St. Hieronymus, som var motivert av kirkens tradisjonelle tro på Marias evigvarende jomfruelighet, skrev en traktat mot Helvidius (383 e.Kr.) hvor han utformet en forklaring . . . som fortsatt gjerne brukes blant katolske teologer.»

Mark. 3: 31—35, EG: «Så kommer hans mor og hans brødre. De blir stående utenfor, men sender bud inn til ham og ber ham komme. Folket satt der i krets rundt ham, da noen kom med beskjeden: ’Din mor og dine brødre og søstre står utenfor og spør efter deg.’ Men han svarer: ’Hvem er min mor og mine brødre?’ Og med et blikk rundt på dem som sitter der, legger han til: ’Dette er min mor og mine brødre. Ja, den som gjør Guds vilje, han er min bror, min søster, og min mor.’» (Her blir det trukket et tydelig skille mellom Jesu kjødelige brødre og hans åndelige brødre, hans disipler. Det er ingen som hevder at omtalen av Jesu mor betyr noe annet enn det som står der. Er det da logisk å tro at hans brødre ikke var hans kjødelige brødre, men kanskje fettere? Når det siktes til slektninger og ikke til brødre, brukes det et annet gresk ord [syggenọn], som i Lukas 21: 16.)

Var Maria Guds mor?

Den engelen som gjorde henne kjent med den kommende, mirakuløse fødselen, sa ikke at hennes sønn skulle være Gud. Han sa: «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ’den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. . . . det hellige barn du føder, [skal] kalles Guds sønn.» — Luk. 1: 31—35, EG; uthevet av oss.

Hebr. 2: 14, 17, EG: «Siden da ’barna’ alle hadde del i den menneskelige natur, har også han selv [Jesus] ikledd seg kjøtt og blod . . . Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik.» (Men ville han ha vært ’lik sine brødre i ett og alt’ hvis han hadde vært både Gud og menneske?)

New Catholic Encyclopedia sier: «Maria er virkelig Guds mor hvis to forutsetninger er innfridd: at hun virkelig er Jesu mor, og at Jesus virkelig er Gud.» (1967, bd. X, s. 21) Bibelen sier at Maria var Jesu mor, men var Jesus Gud? I det fjerde århundre, lenge etter at nedskrivingen av Bibelen var avsluttet, formulerte kirken sin erklæring om treenigheten. (New Catholic Encyclopedia, 1967, bd. XIV, s. 295; se sidene 382, 383, under overskriften «Treenigheten».) På den tiden omtalte kirken Jesus Kristus som «sann Gud» i den nikenske trosbekjennelse. Senere, på kirkemøtet i Efesos i 431 evt., erklærte kirken at Maria var Theotọkos, som betyr «den gudefødende» eller «Guds mor». Men ingen bibeloversettelser inneholder det uttrykket og heller ikke den tanken. (Se sidene 209—213, under «Jesus Kristus».)

Fant det sted en ubesmittet unnfangelse da Marias mor unnfanget Maria? Ble Maria født uten arvesynd?

New Catholic Encyclopedia (1967, bd. VII, s. 378—381) sier om opprinnelsen til denne læren: «Bibelen lærer ikke uttrykkelig om den ubesmittede unnfangelse . . . De tidligste kirkefedrene betraktet Maria som hellig, men ikke som absolutt syndfri. . . . Det er umulig å oppgi noe nøyaktig årstall for når denne oppfatningen ble betraktet som en del av troen, men det later til at den har vært alment akseptert i det åttende eller niende århundre. . . . [i 1854 definerte pave Pius IX dette dogmet] ’som går ut på at den helligste jomfru Maria ble bevart ren for enhver besmittelse av arvesynden i sin unnfangelses første øyeblikk’.» Denne trossetningen ble stadfestet av det annet Vatikankonsil (1962—1965). — The Documents of Vatican II (New York 1966), redigert av jesuitten W. M. Abbott, s. 88.

Bibelen selv sier: «Det er her som med synden: den kom inn i verden ved ett menneske, og med synden også døden. Og slik nådde døden alle mennesker, siden de alle syndet.» (Rom. 5: 12, EG; uthevet av oss) Omfatter det også Maria? Bibelen forteller at Maria 40 dager etter Jesu fødsel frembar et syndoffer i templet i Jerusalem til renselse for urenhet, slik Moseloven krevde. Også hun hadde arvet synd og ufullkommenhet fra Adam. — Luk. 2: 22—24; 3. Mos. 12: 1—8.

Steg Maria opp til himmelen med sitt kjødelige legeme?

I 1950 kom pave Pius XII med en proklamasjon som gjorde dette dogmet til en offisiell trosartikkel i den katolske kirke. I sin kommentar til denne proklamasjonen sier New Catholic Encyclopedia (1967, bd. I, s. 972): «Det er ingen direkte omtale av opptagelsen i Bibelen, men i det utsendte dekretet fastholder paven at Bibelen er det egentlige grunnlaget for denne sannheten.»

Bibelen selv sier: «Kjøtt og blod kan ikke få del i Guds rike; det forgjengelige har ingen del i uforgjengeligheten.» (1. Kor. 15: 50, EG) Jesus sa at «Gud er ånd». Da Jesus ble oppreist, ble han igjen en ånd; han ble «et livgivende, åndelig vesen». Englene er ånder. (Joh. 4: 24; 1. Kor. 15: 45; Hebr. 1: 13, 14, EG) Hvor er det bibelske grunnlag for å si at noen skal få himmelsk liv i et legeme som er avhengig av de fysiske omgivelsene på jorden for å leve? (Se også sidene 297—300, under «Oppstandelse».)

Er det riktig å rette sine bønner til Maria og se på henne som en som går i forbønn for en hos Gud?

Jesus Kristus sa: «Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen!» Han sa også: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. . . . hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.» — Matt. 6: 9; Joh. 14: 6, 14, EG; uthevet av oss.

Vil bønner til Faderen gjennom Jesus Kristus bli mottatt med like stor forståelse og medfølelse som de ville ha blitt hvis de var blitt bedt gjennom en som har hatt del i kvinners erfaringer? Bibelen forteller følgende om Faderen: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Han er «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet». (Sal. 103: 13, 14; 2. Mos. 34: 6) Og om Kristus, vår øversteprest, står det: «Han er jo heller ikke den som er ute av stand til å føle med vår jordiske skrøpelighet; tvertimot, han er blitt prøvet i alt og har i sin likhet med oss fått kjenne de samme fristelser som vi — bare uten synd. La oss da tre frimodig frem for nådens trone, for å søke miskunn og finne Guds nådes hjelp i rette tid.» — Hebr. 4: 15, 16, EG.

Er det i harmoni med Bibelens kristne lære å ære mariabilder?

Det annet Vatikankonsil (1962—1965) oppmuntret direkte til en slik praksis. «Denne hellige synode . . . minner alle kirkens barn om å slutte sterkt opp om kultusen, spesielt den liturgiske kultus omkring den hellige jomfru. Den gir pålegg om at handlinger og andaktsøvelser vendt mot henne skal settes høyt, slik kirkens undervisende myndighet gjennom århundrene har anbefalt, og om at de dekreter som er utstedt i tidligere tider om venerasjon for bilder av Kristus, den hellige jomfru og helgenene, skal følges samvittighetsfullt.» — The Documents of Vatican II, s. 94, 95.

Bibelens svar — se «Billeddyrkelse», sidene 57—61.

Ble Maria vist noen spesiell ære i den kristne menighet i det første århundre?

Apostelen Peter nevner henne ikke i det hele tatt i sine inspirerte skrifter. Apostelen Paulus brukte ikke hennes navn i sine inspirerte brev, men omtalte henne bare som «en kvinne». — Gal. 4: 4.

Hvordan snakket Jesus selv til sin mor, og hvordan omtalte han henne?

Joh. 2: 3, 4: «Da tok vinen slutt [i et bryllup i Kana], og Jesu mor sa til ham: ’De har ikke mer vin.’ ’Kvinne, hva har du med mitt å gjøre [hvad gjør det for meg og deg, NKO; hvorfor komme til meg, JB]?’ sa Jesus. ’Min time er ennå ikke kommet.’» (Som barn underordnet Jesus seg under sin mor og sin adoptivfar. Men nå da han var voksen, avviste han vennlig, men bestemt å la seg lede av Maria. Hun tok ydmykt imot irettesettelsen.)

Luk. 11: 27, 28, EG: «Som han [Jesus] sa dette, var det en kvinne i mengden som ropte: ’Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!’ Men han svarte: ’La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds Ord og retter seg efter det!’» (Jesus hadde her virkelig en fin anledning til å vise sin mor en spesiell ære, hvis det hadde vært riktig å gjøre det. Han gjorde ikke det.)

Hva er den historiske opprinnelse til mariadyrkelsen?

Den katolske presten Andrew Greeley sier: «Maria er et av de mektigste religiøse symboler i den vestlige verdens historie . . . Mariasymbolet knytter kristendommen direkte sammen med de gamle religionene hvor mor-gudinnene ble tilbedt.» — The Making of the Popes 1978 (USA 1979), s. 227.

Det er interessant å se hvor læren om at Maria er Guds mor, ble stadfestet. «Konsilet i Efesos trådte sammen i Theotokos-basilikaen i 431. Denne byen var svært beryktet for sin dyrking av Artemis, eller Diana, som romerne kalte henne. Det ble sagt at hennes bilde her hadde falt ned fra himmelen. Byen lå under skyggen av det store templet som hadde vært viet til Magna Mater [den store mor] siden 330 f.Kr. I denne byen lå det ifølge tradisjonen et hus som Maria midlertidig hadde bodd i. Hvis det var et sted hvor tittelen ’den gudefødende’ så å si var nødt til å bli opprettholdt, måtte det være der.» — The Cult of the Mother-Goddess (New York 1959), E. O. James, s. 207.

[sofiemyr]

Kan du komme med eksempler? Og forresten det er jehovas vitne som bryter mest av alle, de tror jesus er en egel. Hvor i bibelen står det? Jeg kom ialfall med eksempler på at maria er guds mor

Er Jesus Kristus den samme som Gud?

Joh. 17: 3: «[Jesus sa i bønn til sin Far:] Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Legg merke til at Jesus ikke omtalte seg selv, men sin Far i himmelen, som «den eneste sanne Gud».)

Joh. 20: 17: «Jesus sier til henne [Maria Magdalena]: ’Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.’» (Den oppstandne Jesus sa altså at Faderen var hans Gud, akkurat som Faderen var Maria Magdalenas Gud. Det er interessant å merke seg at det ikke forekommer i Bibelen at Faderen tiltaler Sønnen som «min Gud».)

Se også sidene 388, 389, 394—396, under overskriften «Treenigheten».

Viser Johannes 1: 1 at Jesus er Gud?

Joh. 1: 1: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud [også i EN, EG, NKO, NTM].» LB sier at «Ordet var av guddomsart». NE har ordlyden «det Gud var, var Ordet». Mo sier at «Logos var guddommelig». AT og Sd forteller at «Ordet var guddommelig». Den interlineære oversettelsen i ED har «en gud var Ordet». NV sier «Ordet var en gud», og NTIV har samme ordlyd.

Hva er det i den greske teksten som gjør at noen oversettere ikke sier «Ordet var Gud»? Den bestemte artikkel står foran theọs (Gud) første gangen dette ordet forekommer, men ikke andre gangen. Når artikkelen står sammen med substantivet, peker konstruksjonen på en identitet, en personlighet, mens et substantiv i entall som mangler artikkel, og som står foran verbet som predikativ (og det er slik setningen er konstruert på gresk), peker på en egenskap ved noen. Skriftstedet sier derfor ikke at Ordet (Jesus) var den samme som den Gud som han var sammen med, men snarere at Ordet var gudlignende, guddommelig, en gud. (Se NW, s. 1579; Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, s. 414, 415.)

Hva mente apostelen Johannes da han skrev Johannes 1: 1? Mente han at Jesus selv er Gud, eller kanskje at Jesus og Faderen utgjør én Gud? I det samme kapitlet skrev Johannes i vers 18 (EN): «Ingen [intet menneske, KJ, Dy] har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn [den énbårne som er av guddomsart, LB; den enbårne gud, NV], som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.» Hadde noe menneske sett Jesus Kristus, Sønnen? Naturligvis. Sa da Johannes at Jesus var Gud? Åpenbart ikke. Henimot slutten av sitt evangelium sa Johannes som en konklusjon: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, [ikke Gud, men] Guds Sønn.» — Joh. 20: 31.

Viser Tomas’ utbrudd i Johannes 20: 28 at Jesus er den sanne Gud?

Johannes 20: 28 lyder slik: «’Min Herre og min Gud!’ sa Tomas.»

Det er ikke noe i veien for å omtale Jesus som «Gud», hvis det var det Tomas mente. Det ville harmonere med noen ord i Salmene, som Jesus siterte, hvor mektige menn, dommere, ble tiltalt som «guder». (Joh. 10: 34, 35; Sal. 82: 1—6) Kristus står naturligvis mye høyere enn slike menn. Fordi Jesus står i et helt unikt forhold til Jehova, omtales han i Johannes 1: 18 (NV) som den «enbårne gud». (Se også NTM, LB.) Jesaja 9: 6 beskriver dessuten Jesus profetisk som «Veldig Gud», men ikke som den allmektige Gud. Alt dette er i harmoni med at Jesus blir beskrevet som «en gud» eller som en som er «av guddomsart», i Johannes 1: 1 (NV, LB).

Sammenhengen hjelper oss til å trekke den rette slutningen. Like før Jesus døde, hadde Tomas hørt at Jesus bad til sin Far og tiltalte ham som «den eneste sanne Gud». (Joh. 17: 3) Etter at Jesus var oppreist, hadde han gitt sine apostler, deriblant Tomas, denne beskjeden: «Jeg farer opp til . . . min Gud og deres Gud.» (Joh. 20: 17) Etter at apostelen Johannes hadde skrevet ned det Tomas sa da han så og rørte ved den oppstandne Kristus, erklærte han: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh. 20: 31) Hvis noen ut fra Tomas’ utrop har trukket den slutning at Jesus selv er «den eneste sanne Gud», eller at Jesus er «Gud Sønn» i en treenig guddom, bør de igjen se på hva Jesus selv sa (v. 17), og den tydelige konklusjon apostelen Johannes kom med (v. 31).

Viser Matteus 1: 23 at Jesus var Gud da han var på jorden?

Matt. 1: 23: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss [med oss er Gud, NTM].»

Sa Jehovas engel at det barnet som skulle bli født, Jesus, skulle være Gud selv? Nei, kunngjøringen lød: «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn.» (Luk. 1: 32, 35; uthevet av oss) Selv hevdet Jesus aldri at han var Gud, men han sa at han var «Guds Sønn». (Joh. 10: 36; uthevet av oss) Jesus ble sendt til jorden av Gud, så ved hjelp av denne enbårne Sønn var Gud med menneskene. — Joh. 3: 17; 17: 8.

Det var ikke uvanlig at hebraiske navn innbefattet ordet for Gud eller en forkortet form av Guds egennavn. Noen eksempler: Eliata betyr «Gud er kommet»; Jehu betyr «Jehova er han»; Elia betyr «min Gud er Jehova». Men ingen av disse navnene betydde at den som bar navnet, selv var Gud.

Hva betyr Johannes 5: 18?

Joh. 5: 18: «Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud.»

Det var de vantro jødene som trakk den slutning at Jesus prøvde å gjøre seg lik Gud ved å hevde at Gud var hans Far. Selv om Jesus, som riktig var, omtalte Gud som sin Far, hevdet han aldri at han var Gud lik. Han svarte jødene åpent: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Joh. 5: 19; se også Johannes 14: 28; Johannes 10: 36.) Det var de samme vantro jødene som hevdet at Jesus brøt sabbaten, men også da tok de feil. Jesus holdt loven til fullkommenhet, og han sa: «Det . . . [er] tillatt å gjøre godt på sabbaten.» — Matt. 12: 10—12.

Viser det at Jesus blir tilbedt, at han er Gud?

I Hebreerne 1: 6 leser vi at englene skal «tilbe» Jesus, ifølge ordlyden i 1978-overs., EN, EG, UO, NTM. I LB står det «hylde», og NV har «bøye seg ærbødig for». I Matteus 14: 33 sies det i noen oversettelser (RS, TEV, KJ) at Jesu disipler «tilbad» ham. Andre oversettelser sier at de «falt på kne for ham» (1978-overs.), «falt ned for ham» (EN, NTM), «kastet seg ned for ham» (EG, LB, UO), ’bøyde seg ærbødig for ham’ (NV).

Det greske ordet som er oversatt med «tilbe», er proskynẹo. A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature sier at dette ordet også ble «brukt om den skikk å kaste seg ned for en person og kysse hans føtter, kanten på kappen, jorden». (Chicago 1979, Bauer, Arndt, Gingrich, Danker; annen engelske utgave; s. 716) Det er dette ordet som blir brukt i Matteus 14: 33 for å uttrykke hva disiplene gjorde overfor Jesus, og i Hebreerne 1: 6 for å vise hva englene skal gjøre overfor Jesus. Den greske oversettelsen Septuaginta bruker dette ordet i 1. Mosebok 22: 5 for å beskrive hva Abraham gjorde overfor Jehova, i 1. Mosebok 23: 7 for å beskrive hva Abraham i samsvar med datidens skikk og bruk gjorde overfor folk som han gjorde en handel med, og i 1. Kongebok 1: 23 for å beskrive hva profeten Natan gjorde da han trådte fram for kong David.

I Matteus 4: 10 sa Jesus: «Herren din Gud skal du tilbe [fra proskynẹo], og bare ham skal du tjene.» (I 5. Mosebok 6: 13, som Jesus tydeligvis siterer her, står Guds egennavn, tetragrammet.) Når Jesus sier at det bare er Gud som skal tilbes, forstår vi derfor at han bruker ordet proskynẹo om tilbedelse med en spesiell innstilling i hjerte og sinn.

Viser de miraklene Jesus utførte, at han er Gud?

Apg. 10: 34, 38: «Peter begynte da å tale: . . . Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft . . . han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.» (De miraklene Peter så, fikk ham ikke til å trekke den slutning at Jesus var Gud, men at Gud var med Jesus. Jevnfør Matteus 16: 16, 17.)

Joh. 20: 30, 31: «Jesus gjorde også mange andre tegn [mirakler, TEV, Kx] for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Den slutning vi derfor bør trekke på bakgrunn av miraklene, er at Jesus er «Messias», Kristus, «Guds Sønn». Uttrykket «Gud Sønn» betyr noe helt annet enn «Guds Sønn».)

Førkristne profeter som Elia og Elisja utførte mirakler som tilsvarte de mirakler Jesus utførte. Men det er ikke noe bevis for at de var Gud.

[AnonymBruker]

Er Jesus Kristus den samme som Gud?

Joh. 17: 3: «[Jesus sa i bønn til sin Far:] Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Legg merke til at Jesus ikke omtalte seg selv, men sin Far i himmelen, som «den eneste sanne Gud».)

Joh. 20: 17: «Jesus sier til henne [Maria Magdalena]: ’Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.’» (Den oppstandne Jesus sa altså at Faderen var hans Gud, akkurat som Faderen var Maria Magdalenas Gud. Det er interessant å merke seg at det ikke forekommer i Bibelen at Faderen tiltaler Sønnen som «min Gud».)

Se også sidene 388, 389, 394—396, under overskriften «Treenigheten».

Viser Johannes 1: 1 at Jesus er Gud?

Joh. 1: 1: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud [også i EN, EG, NKO, NTM].» LB sier at «Ordet var av guddomsart». NE har ordlyden «det Gud var, var Ordet». Mo sier at «Logos var guddommelig». AT og Sd forteller at «Ordet var guddommelig». Den interlineære oversettelsen i ED har «en gud var Ordet». NV sier «Ordet var en gud», og NTIV har samme ordlyd.

Hva er det i den greske teksten som gjør at noen oversettere ikke sier «Ordet var Gud»? Den bestemte artikkel står foran theọs (Gud) første gangen dette ordet forekommer, men ikke andre gangen. Når artikkelen står sammen med substantivet, peker konstruksjonen på en identitet, en personlighet, mens et substantiv i entall som mangler artikkel, og som står foran verbet som predikativ (og det er slik setningen er konstruert på gresk), peker på en egenskap ved noen. Skriftstedet sier derfor ikke at Ordet (Jesus) var den samme som den Gud som han var sammen med, men snarere at Ordet var gudlignende, guddommelig, en gud. (Se NW, s. 1579; Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, s. 414, 415.)

Hva mente apostelen Johannes da han skrev Johannes 1: 1? Mente han at Jesus selv er Gud, eller kanskje at Jesus og Faderen utgjør én Gud? I det samme kapitlet skrev Johannes i vers 18 (EN): «Ingen [intet menneske, KJ, Dy] har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn [den énbårne som er av guddomsart, LB; den enbårne gud, NV], som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.» Hadde noe menneske sett Jesus Kristus, Sønnen? Naturligvis. Sa da Johannes at Jesus var Gud? Åpenbart ikke. Henimot slutten av sitt evangelium sa Johannes som en konklusjon: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, [ikke Gud, men] Guds Sønn.» — Joh. 20: 31.

Viser Tomas’ utbrudd i Johannes 20: 28 at Jesus er den sanne Gud?

Johannes 20: 28 lyder slik: «’Min Herre og min Gud!’ sa Tomas.»

Det er ikke noe i veien for å omtale Jesus som «Gud», hvis det var det Tomas mente. Det ville harmonere med noen ord i Salmene, som Jesus siterte, hvor mektige menn, dommere, ble tiltalt som «guder». (Joh. 10: 34, 35; Sal. 82: 1—6) Kristus står naturligvis mye høyere enn slike menn. Fordi Jesus står i et helt unikt forhold til Jehova, omtales han i Johannes 1: 18 (NV) som den «enbårne gud». (Se også NTM, LB.) Jesaja 9: 6 beskriver dessuten Jesus profetisk som «Veldig Gud», men ikke som den allmektige Gud. Alt dette er i harmoni med at Jesus blir beskrevet som «en gud» eller som en som er «av guddomsart», i Johannes 1: 1 (NV, LB).

Sammenhengen hjelper oss til å trekke den rette slutningen. Like før Jesus døde, hadde Tomas hørt at Jesus bad til sin Far og tiltalte ham som «den eneste sanne Gud». (Joh. 17: 3) Etter at Jesus var oppreist, hadde han gitt sine apostler, deriblant Tomas, denne beskjeden: «Jeg farer opp til . . . min Gud og deres Gud.» (Joh. 20: 17) Etter at apostelen Johannes hadde skrevet ned det Tomas sa da han så og rørte ved den oppstandne Kristus, erklærte han: «Disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Joh. 20: 31) Hvis noen ut fra Tomas’ utrop har trukket den slutning at Jesus selv er «den eneste sanne Gud», eller at Jesus er «Gud Sønn» i en treenig guddom, bør de igjen se på hva Jesus selv sa (v. 17), og den tydelige konklusjon apostelen Johannes kom med (v. 31).

Viser Matteus 1: 23 at Jesus var Gud da han var på jorden?

Matt. 1: 23: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss [med oss er Gud, NTM].»

Sa Jehovas engel at det barnet som skulle bli født, Jesus, skulle være Gud selv? Nei, kunngjøringen lød: «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn.» (Luk. 1: 32, 35; uthevet av oss) Selv hevdet Jesus aldri at han var Gud, men han sa at han var «Guds Sønn». (Joh. 10: 36; uthevet av oss) Jesus ble sendt til jorden av Gud, så ved hjelp av denne enbårne Sønn var Gud med menneskene. — Joh. 3: 17; 17: 8.

Det var ikke uvanlig at hebraiske navn innbefattet ordet for Gud eller en forkortet form av Guds egennavn. Noen eksempler: Eliata betyr «Gud er kommet»; Jehu betyr «Jehova er han»; Elia betyr «min Gud er Jehova». Men ingen av disse navnene betydde at den som bar navnet, selv var Gud.

Hva betyr Johannes 5: 18?

Joh. 5: 18: «Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud.»

Det var de vantro jødene som trakk den slutning at Jesus prøvde å gjøre seg lik Gud ved å hevde at Gud var hans Far. Selv om Jesus, som riktig var, omtalte Gud som sin Far, hevdet han aldri at han var Gud lik. Han svarte jødene åpent: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Joh. 5: 19; se også Johannes 14: 28; Johannes 10: 36.) Det var de samme vantro jødene som hevdet at Jesus brøt sabbaten, men også da tok de feil. Jesus holdt loven til fullkommenhet, og han sa: «Det . . . [er] tillatt å gjøre godt på sabbaten.» — Matt. 12: 10—12.

Viser det at Jesus blir tilbedt, at han er Gud?

I Hebreerne 1: 6 leser vi at englene skal «tilbe» Jesus, ifølge ordlyden i 1978-overs., EN, EG, UO, NTM. I LB står det «hylde», og NV har «bøye seg ærbødig for». I Matteus 14: 33 sies det i noen oversettelser (RS, TEV, KJ) at Jesu disipler «tilbad» ham. Andre oversettelser sier at de «falt på kne for ham» (1978-overs.), «falt ned for ham» (EN, NTM), «kastet seg ned for ham» (EG, LB, UO), ’bøyde seg ærbødig for ham’ (NV).

Det greske ordet som er oversatt med «tilbe», er proskynẹo. A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature sier at dette ordet også ble «brukt om den skikk å kaste seg ned for en person og kysse hans føtter, kanten på kappen, jorden». (Chicago 1979, Bauer, Arndt, Gingrich, Danker; annen engelske utgave; s. 716) Det er dette ordet som blir brukt i Matteus 14: 33 for å uttrykke hva disiplene gjorde overfor Jesus, og i Hebreerne 1: 6 for å vise hva englene skal gjøre overfor Jesus. Den greske oversettelsen Septuaginta bruker dette ordet i 1. Mosebok 22: 5 for å beskrive hva Abraham gjorde overfor Jehova, i 1. Mosebok 23: 7 for å beskrive hva Abraham i samsvar med datidens skikk og bruk gjorde overfor folk som han gjorde en handel med, og i 1. Kongebok 1: 23 for å beskrive hva profeten Natan gjorde da han trådte fram for kong David.

I Matteus 4: 10 sa Jesus: «Herren din Gud skal du tilbe [fra proskynẹo], og bare ham skal du tjene.» (I 5. Mosebok 6: 13, som Jesus tydeligvis siterer her, står Guds egennavn, tetragrammet.) Når Jesus sier at det bare er Gud som skal tilbes, forstår vi derfor at han bruker ordet proskynẹo om tilbedelse med en spesiell innstilling i hjerte og sinn.

Viser de miraklene Jesus utførte, at han er Gud?

Apg. 10: 34, 38: «Peter begynte da å tale: . . . Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft . . . han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.» (De miraklene Peter så, fikk ham ikke til å trekke den slutning at Jesus var Gud, men at Gud var med Jesus. Jevnfør Matteus 16: 16, 17.)

Joh. 20: 30, 31: «Jesus gjorde også mange andre tegn [mirakler, TEV, Kx] for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» (Den slutning vi derfor bør trekke på bakgrunn av miraklene, er at Jesus er «Messias», Kristus, «Guds Sønn». Uttrykket «Gud Sønn» betyr noe helt annet enn «Guds Sønn».)

Førkristne profeter som Elia og Elisja utførte mirakler som tilsvarte de mirakler Jesus utførte. Men det er ikke noe bevis for at de var Gud.

I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.” (Joh 1:1,14) og I ham bor hele Guddommens fylde legemlig.Dette viser jo helt klart at Jesus er Gud! For Gud blir til kjød og tok bolig blandt oss!

Matthew 2:2

2 “Where is He who has been born a King of the Jews? For we saw bHis star in the east and have come to worship Him.”

Hebrews 1:8

8 But of the Son He says,

“aYour throne, O God, is forever and ever,

And the righteous scepter is the scepter of 1His kingdom.

[AnonymBruker]

I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.” (Joh 1:1,14) og I ham bor hele Guddommens fylde legemlig.Dette viser jo helt klart at Jesus er Gud! For Gud blir til kjød og tok bolig blandt oss!

Matthew 2:2

2 “Where is He who has been born a King of the Jews? For we saw bHis star in the east and have come to worship Him.”

Hebrews 1:8

8 But of the Son He says,

“aYour throne, O God, is forever and ever,

And the righteous scepter is the scepter of 1His kingdom.

Må legge til litt:

Han visste alle ting (Joh 21:17)Det er bare gud som vet alt!

Han gir evig liv (Joh 10:28)

I ham bor hele Guddommens fylde legemlig. (Kol 2:9)

[AnonymBruker]

Maria (Jesu mor)

Definisjon: Den kvinnen som ble utvalgt av Gud og fikk det store privilegium å bli Jesu mor. Bibelen omtaler også fem andre kvinner som het Maria. Denne Maria var en etterkommer av kong David, av Juda stamme og datter av Eli. Første gang hun blir presentert for oss i Bibelen, er hun forlovet med Josef, som også var av Juda stamme og en etterkommer av David.

Hva kan vi lære av Bibelens beretning om Maria?

1) Å være villige til å lytte til det Gud sier gjennom sine sendebud, selv om det vi hører, først kan gjøre oss urolige eller virke umulig. — Luk. 1: 26—37.

2) Å ha mot til å handle i samsvar med det vi forstår er Guds vilje, og fullt ut stole på ham. (Se Lukas 1: 38. Som det blir vist i 5. Mosebok 22: 23, 24, kunne det få alvorlige konsekvenser hvis det ble oppdaget at en ugift jødisk pike var gravid.)

3) Gud er villig til å bruke et menneske uansett hvilket samfunnslag vedkommende tilhører. — Sammenlign Lukas 2: 22—24 med 3. Mosebok 12: 1—8.

4) Å bringe åndelige interesser i forgrunnen. (Se Lukas 2: 41; Apostlenes gjerninger 1: 14. Det var ikke påbudt at gifte jødiske kvinner skulle reise den lange veien til Jerusalem i påsken hvert år sammen med sin mann, men Maria gjorde det allikevel.)

5) Å verdsette moralsk renhet. — Luk. 1: 34.

6) Å være flittig når det gjelder å undervise sine barn i Guds Ord. (Dette avspeiles i det Jesus gjorde da han var 12 år gammel. Se Lukas 2: 42, 46—49.)

Var Maria virkelig jomfru da hun fødte Jesus?

Lukas 1: 26—31 forteller at engelen Gabriel kom til «en jomfru» som het Maria, med dette budskapet: «Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Vi finner Marias reaksjon i vers 34: «Maria sa til engelen: ’Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann [siden jeg er jomfru, JB; når jeg ikke har omgang med en mann, NV; «kjenner jo ingen mann» — det semittiske uttrykk for å ha intim forbindelse med, fotnoten i EG]?’» Matteus 1: 22—25 sier: «Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel — det betyr: Gud med oss. Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin trolovede hjem til seg. Men han levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn; og han gav ham navnet Jesus.»

Er det fornuftig å tro på dette? Det var naturligvis ikke umulig for Skaperen, som dannet menneskenes forplantningsorganer, å sørge for at en eggcelle i Marias morsliv ble befruktet på en overnaturlig måte. Ved et mirakel overførte Jehova sin førstefødte himmelske Sønns livskraft og personlighetsmønster til Marias morsliv. Guds egen virksomme kraft, hans hellige ånd, beskyttet utviklingen av barnet i Marias morsliv, slik at det ble født som et fullkomment menneske. — Luk. 1: 35; Joh. 17: 5.

Forble Maria jomfru for bestandig?

Matt. 13: 53—56, EG: «Da Jesus hadde avsluttet sine lignelser, drog han videre. Han kom til sin hjembygd og underviste folk i synagogen der, slik at de undret seg stort og sa: ’Tro hvor han har denne visdommen fra, og denne undergjørende kraften? Det er da sønnen til tømmermannen? Og heter kanskje ikke hans mor Maria og hans brødre [gresk: adelfoi] Jakob og Josef og Simon og Judas? Og søstrene [gresk: adelfai] hans, bor de ikke her blant oss alle sammen?’» (Hvilken slutning vil du trekke ut fra dette skriftstedet? Var Jesus Marias eneste barn, eller hadde hun andre sønner og døtre?)

New Catholic Encyclopedia (1967, bd. IX, s. 337) kommenterer de greske ordene adelfoi og adelfai, som brukes i Matteus 13: 55, 56, og sier at disse ordene «hadde betydningen bror og søster i full, kjødelig forstand i den gresktalende verden på evangelistens tid. Den greske leser ville helt naturlig oppfatte dem slik. Henimot slutten av det fjerde århundre (ca. 380) la Helvidius stor vekt på dette i et verk som nå er gått tapt, for å vise at Maria hadde andre barn enn Jesus, i den hensikt å gjøre henne til et mønster for mødre med stor familie. St. Hieronymus, som var motivert av kirkens tradisjonelle tro på Marias evigvarende jomfruelighet, skrev en traktat mot Helvidius (383 e.Kr.) hvor han utformet en forklaring . . . som fortsatt gjerne brukes blant katolske teologer.»

Mark. 3: 31—35, EG: «Så kommer hans mor og hans brødre. De blir stående utenfor, men sender bud inn til ham og ber ham komme. Folket satt der i krets rundt ham, da noen kom med beskjeden: ’Din mor og dine brødre og søstre står utenfor og spør efter deg.’ Men han svarer: ’Hvem er min mor og mine brødre?’ Og med et blikk rundt på dem som sitter der, legger han til: ’Dette er min mor og mine brødre. Ja, den som gjør Guds vilje, han er min bror, min søster, og min mor.’» (Her blir det trukket et tydelig skille mellom Jesu kjødelige brødre og hans åndelige brødre, hans disipler. Det er ingen som hevder at omtalen av Jesu mor betyr noe annet enn det som står der. Er det da logisk å tro at hans brødre ikke var hans kjødelige brødre, men kanskje fettere? Når det siktes til slektninger og ikke til brødre, brukes det et annet gresk ord [syggenọn], som i Lukas 21: 16.)

Var Maria Guds mor?

Den engelen som gjorde henne kjent med den kommende, mirakuløse fødselen, sa ikke at hennes sønn skulle være Gud. Han sa: «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ’den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. . . . det hellige barn du føder, [skal] kalles Guds sønn.» — Luk. 1: 31—35, EG; uthevet av oss.

Hebr. 2: 14, 17, EG: «Siden da ’barna’ alle hadde del i den menneskelige natur, har også han selv [Jesus] ikledd seg kjøtt og blod . . . Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik.» (Men ville han ha vært ’lik sine brødre i ett og alt’ hvis han hadde vært både Gud og menneske?)

New Catholic Encyclopedia sier: «Maria er virkelig Guds mor hvis to forutsetninger er innfridd: at hun virkelig er Jesu mor, og at Jesus virkelig er Gud.» (1967, bd. X, s. 21) Bibelen sier at Maria var Jesu mor, men var Jesus Gud? I det fjerde århundre, lenge etter at nedskrivingen av Bibelen var avsluttet, formulerte kirken sin erklæring om treenigheten. (New Catholic Encyclopedia, 1967, bd. XIV, s. 295; se sidene 382, 383, under overskriften «Treenigheten».) På den tiden omtalte kirken Jesus Kristus som «sann Gud» i den nikenske trosbekjennelse. Senere, på kirkemøtet i Efesos i 431 evt., erklærte kirken at Maria var Theotọkos, som betyr «den gudefødende» eller «Guds mor». Men ingen bibeloversettelser inneholder det uttrykket og heller ikke den tanken. (Se sidene 209—213, under «Jesus Kristus».)

Fant det sted en ubesmittet unnfangelse da Marias mor unnfanget Maria? Ble Maria født uten arvesynd?

New Catholic Encyclopedia (1967, bd. VII, s. 378—381) sier om opprinnelsen til denne læren: «Bibelen lærer ikke uttrykkelig om den ubesmittede unnfangelse . . . De tidligste kirkefedrene betraktet Maria som hellig, men ikke som absolutt syndfri. . . . Det er umulig å oppgi noe nøyaktig årstall for når denne oppfatningen ble betraktet som en del av troen, men det later til at den har vært alment akseptert i det åttende eller niende århundre. . . . [i 1854 definerte pave Pius IX dette dogmet] ’som går ut på at den helligste jomfru Maria ble bevart ren for enhver besmittelse av arvesynden i sin unnfangelses første øyeblikk’.» Denne trossetningen ble stadfestet av det annet Vatikankonsil (1962—1965). — The Documents of Vatican II (New York 1966), redigert av jesuitten W. M. Abbott, s. 88.

Bibelen selv sier: «Det er her som med synden: den kom inn i verden ved ett menneske, og med synden også døden. Og slik nådde døden alle mennesker, siden de alle syndet.» (Rom. 5: 12, EG; uthevet av oss) Omfatter det også Maria? Bibelen forteller at Maria 40 dager etter Jesu fødsel frembar et syndoffer i templet i Jerusalem til renselse for urenhet, slik Moseloven krevde. Også hun hadde arvet synd og ufullkommenhet fra Adam. — Luk. 2: 22—24; 3. Mos. 12: 1—8.

Steg Maria opp til himmelen med sitt kjødelige legeme?

I 1950 kom pave Pius XII med en proklamasjon som gjorde dette dogmet til en offisiell trosartikkel i den katolske kirke. I sin kommentar til denne proklamasjonen sier New Catholic Encyclopedia (1967, bd. I, s. 972): «Det er ingen direkte omtale av opptagelsen i Bibelen, men i det utsendte dekretet fastholder paven at Bibelen er det egentlige grunnlaget for denne sannheten.»

Bibelen selv sier: «Kjøtt og blod kan ikke få del i Guds rike; det forgjengelige har ingen del i uforgjengeligheten.» (1. Kor. 15: 50, EG) Jesus sa at «Gud er ånd». Da Jesus ble oppreist, ble han igjen en ånd; han ble «et livgivende, åndelig vesen». Englene er ånder. (Joh. 4: 24; 1. Kor. 15: 45; Hebr. 1: 13, 14, EG) Hvor er det bibelske grunnlag for å si at noen skal få himmelsk liv i et legeme som er avhengig av de fysiske omgivelsene på jorden for å leve? (Se også sidene 297—300, under «Oppstandelse».)

Er det riktig å rette sine bønner til Maria og se på henne som en som går i forbønn for en hos Gud?

Jesus Kristus sa: «Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen!» Han sa også: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. . . . hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle.» — Matt. 6: 9; Joh. 14: 6, 14, EG; uthevet av oss.

Vil bønner til Faderen gjennom Jesus Kristus bli mottatt med like stor forståelse og medfølelse som de ville ha blitt hvis de var blitt bedt gjennom en som har hatt del i kvinners erfaringer? Bibelen forteller følgende om Faderen: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik forbarmer [Jehova] seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Han er «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet». (Sal. 103: 13, 14; 2. Mos. 34: 6) Og om Kristus, vår øversteprest, står det: «Han er jo heller ikke den som er ute av stand til å føle med vår jordiske skrøpelighet; tvertimot, han er blitt prøvet i alt og har i sin likhet med oss fått kjenne de samme fristelser som vi — bare uten synd. La oss da tre frimodig frem for nådens trone, for å søke miskunn og finne Guds nådes hjelp i rette tid.» — Hebr. 4: 15, 16, EG.

Er det i harmoni med Bibelens kristne lære å ære mariabilder?

Det annet Vatikankonsil (1962—1965) oppmuntret direkte til en slik praksis. «Denne hellige synode . . . minner alle kirkens barn om å slutte sterkt opp om kultusen, spesielt den liturgiske kultus omkring den hellige jomfru. Den gir pålegg om at handlinger og andaktsøvelser vendt mot henne skal settes høyt, slik kirkens undervisende myndighet gjennom århundrene har anbefalt, og om at de dekreter som er utstedt i tidligere tider om venerasjon for bilder av Kristus, den hellige jomfru og helgenene, skal følges samvittighetsfullt.» — The Documents of Vatican II, s. 94, 95.

Bibelens svar — se «Billeddyrkelse», sidene 57—61.

Ble Maria vist noen spesiell ære i den kristne menighet i det første århundre?

Apostelen Peter nevner henne ikke i det hele tatt i sine inspirerte skrifter. Apostelen Paulus brukte ikke hennes navn i sine inspirerte brev, men omtalte henne bare som «en kvinne». — Gal. 4: 4.

Hvordan snakket Jesus selv til sin mor, og hvordan omtalte han henne?

Joh. 2: 3, 4: «Da tok vinen slutt [i et bryllup i Kana], og Jesu mor sa til ham: ’De har ikke mer vin.’ ’Kvinne, hva har du med mitt å gjøre [hvad gjør det for meg og deg, NKO; hvorfor komme til meg, JB]?’ sa Jesus. ’Min time er ennå ikke kommet.’» (Som barn underordnet Jesus seg under sin mor og sin adoptivfar. Men nå da han var voksen, avviste han vennlig, men bestemt å la seg lede av Maria. Hun tok ydmykt imot irettesettelsen.)

Luk. 11: 27, 28, EG: «Som han [Jesus] sa dette, var det en kvinne i mengden som ropte: ’Lykkelig det liv som bar deg, og det bryst du diet!’ Men han svarte: ’La oss heller si: Lykkelige de som hører Guds Ord og retter seg efter det!’» (Jesus hadde her virkelig en fin anledning til å vise sin mor en spesiell ære, hvis det hadde vært riktig å gjøre det. Han gjorde ikke det.)

Hva er den historiske opprinnelse til mariadyrkelsen?

Den katolske presten Andrew Greeley sier: «Maria er et av de mektigste religiøse symboler i den vestlige verdens historie . . . Mariasymbolet knytter kristendommen direkte sammen med de gamle religionene hvor mor-gudinnene ble tilbedt.» — The Making of the Popes 1978 (USA 1979), s. 227.

Det er interessant å se hvor læren om at Maria er Guds mor, ble stadfestet. «Konsilet i Efesos trådte sammen i Theotokos-basilikaen i 431. Denne byen var svært beryktet for sin dyrking av Artemis, eller Diana, som romerne kalte henne. Det ble sagt at hennes bilde her hadde falt ned fra himmelen. Byen lå under skyggen av det store templet som hadde vært viet til Magna Mater [den store mor] siden 330 f.Kr. I denne byen lå det ifølge tradisjonen et hus som Maria midlertidig hadde bodd i. Hvis det var et sted hvor tittelen ’den gudefødende’ så å si var nødt til å bli opprettholdt, måtte det være der.» — The Cult of the Mother-Goddess (New York 1959), E. O. James, s. 207.

Siden Jesus er Gud, og Maria fødte Jesus så er hun guds mor! «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus...» Og alle vet at den som føder, blir mor til den som blir født.

Hun frembringer ikke hans menneskelige sjel. Den ble skapt av Gud i unnfangelsens øyeblikk. Hun frembringer heller ikke hans guddommelige natur. Den har vært til fra evighet. Hun bare «forsyner» Guds Sønn med kjøtt fra sitt kjøtt, blod fra sitt blod. Det er i denne forstand konsilet i Efesos definerer Maria som Guds mor og det høres riktig ut. En kvinne er ikke mor til en del av et menneske. Hun er alltid mor til en person.

http://www.katolsk.no/artikler/maria.htm

[AnonymBruker]

Siden Jesus er Gud, og Maria fødte Jesus så er hun guds mor! «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus...» Og alle vet at den som føder, blir mor til den som blir født.

Hun frembringer ikke hans menneskelige sjel. Den ble skapt av Gud i unnfangelsens øyeblikk. Hun frembringer heller ikke hans guddommelige natur. Den har vært til fra evighet. Hun bare «forsyner» Guds Sønn med kjøtt fra sitt kjøtt, blod fra sitt blod. Det er i denne forstand konsilet i Efesos definerer Maria som Guds mor og det høres riktig ut. En kvinne er ikke mor til en del av et menneske. Hun er alltid mor til en person.

kilde: http://www.katolsk.no/artikler/maria.htm

[sofiemyr]

Siden Jesus er Gud, og Maria fødte Jesus så er hun guds mor! «Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus...» Og alle vet at den som føder, blir mor til den som blir født.

Hun frembringer ikke hans menneskelige sjel. Den ble skapt av Gud i unnfangelsens øyeblikk. Hun frembringer heller ikke hans guddommelige natur. Den har vært til fra evighet. Hun bare «forsyner» Guds Sønn med kjøtt fra sitt kjøtt, blod fra sitt blod. Det er i denne forstand konsilet i Efesos definerer Maria som Guds mor og det høres riktig ut. En kvinne er ikke mor til en del av et menneske. Hun er alltid mor til en person.

http://www.katolsk.no/artikler/maria.htm

Du gir meg to velkjente skriftsted som er gjenstand for debatt i seg selg tolkningsvis. Ble postene mine for lange? Det finnes side på side i Bibelen som beviser at Jesus er Guds sønn - ikke Gud.

[AnonymBruker]

Du gir meg to velkjente skriftsted som er gjenstand for debatt i seg selg tolkningsvis. Ble postene mine for lange? Det finnes side på side i Bibelen som beviser at Jesus er Guds sønn - ikke Gud.

begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.” (Joh 1:1,14) og I ham bor hele Guddommens fylde legemlig.Dette viser jo helt klart at Jesus er Gud! For Gud blir til kjød og tok bolig blandt oss!

Hva sier du til det??? Her står det jo svart og hvit. Jehovas vitnes lære er helt feil

[sofiemyr]

begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.” (Joh 1:1,14) og I ham bor hele Guddommens fylde legemlig.Dette viser jo helt klart at Jesus er Gud! For Gud blir til kjød og tok bolig blandt oss!

Hva sier du til det??? Her står det jo svart og hvit. Jehovas vitnes lære er helt feil

Dette er det eneste skriftstedet som KAN tolkes i den retningen. Den greske grunnteksten kan tolkes på flere måter og i manga andre oversettelser (ikke bare ny verden oversettelsen) gjengis siste del som f.eks "ordet var av guddoms art" "Ordet var guddommelig".

Igjen, sjekk opp listen over skriftsted som viser det motsatte. Du klamrer deg til et halmstrå av en illusjon. Jesus blir ikke mindre viktig av den grunn, han er vår frelser på alle mulige vis.

Noen få (av mange) skriftsted som IKKE kan tolkes siden de er klokkeklare:

Matt 3:17

Se, det var også en røst fra himlene som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.»

Joh 8:42

Jesus sa til dem: «Hvis Gud var DERES Far, ville dere elske meg, for fra Gud er jeg utgått og er nå her. Nei, jeg er slett ikke kommet på eget initiativ, men Han har utsendt meg.

Joh 14:28

Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer tilbake til dere. Hvis dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for Faderen er større enn jeg.

Joh 20:17

Jesus sa til henne: «Slutt med å klynge deg til meg, for jeg er ennå ikke steget opp til Faderen. Men gå av sted til mine brødre og si til dem: ’Jeg stiger opp til min Far og DERES Far og til min Gud og DERES Gud.’»

1.Kor 11:3

Men jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er KRISTUS; og en kvinnes hode er mannen; og KRISTI hode er Gud.

1.Kor 15:28

Men når alt er blitt ham underlagt, da skal også Sønnen selv underordne seg under Ham som la alt under ham, for at Gud kan være alt for alle.

Hvem blir Jesus da? Dette er bare seks eksempler som viser i klartekst at det dreier seg om to forskjellige identiteter.

[K.A.]

begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud … og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.” (Joh 1:1,14) og I ham bor hele Guddommens fylde legemlig.Dette viser jo helt klart at Jesus er Gud! For Gud blir til kjød og tok bolig blandt oss!

Hva sier du til det??? Her står det jo svart og hvit. Jehovas vitnes lære er helt feil

Dette er jo ikke stort forskjellig fra Adam. Guds ord eller Guds ånde, hvorfor er det ene mer guddommelig enn det andre?