Han vil ikke ha barn..

[AnonymBruker]

Hei! Er litt usikker på om dette burde gå i denne kategorien eller under "Samliv og relasjoner" men prøver her også får evt. moderatorer flytte innlegget

Jeg har en aldeles flott kjæreste og samboer. Vi har vært sammen i 2 år, bodd sammen i ett av dem, og har nå begynt å snakke om giftemål, kjøp av bolig og å slå oss til ro sammen for godt. Jeg vet at det er denne mannen jeg vil dele livet mitt med, og jeg elsker han av hele meg. Jeg er 22 og han er 25, forresten.

Men - vi har snakket mye om det å få barn sammen. Jeg er glad i barn, og har alltid hatt et ønske om å få barn i fremtiden. Slik det er nå ønsker jeg å vente iallefall 5-8 år, fordi jeg har lyst til å oppleve, utforske og leve mitt eget liv før jeg kan 100% dedikere meg selv til et lite barn sitt. Dette har jeg vært klar på ovenfor han, hele tiden. Han derimot, sier at han ikke ønsker barn i det hele tatt. Han har sagt at "man skal aldri si aldri" men det er slik han føler det nå. Ingen barn. Han mener det er for mye mas, og for lite glede.

Jeg presser ham ikke, krangler ikke på det eller noen ting, og jeg respekterer at dette er det han tenker og vil. Men jeg synes jo at det er veldig trist. Jeg vil ikke gi opp drømmen om en større familie pga. han, men samtidig vil jeg ikke gi opp han pga. ønske om større familie - hvis dere skjønner?! Jeg prøver å la tanken ligge, det er jo ikke noe jeg stresser med som sagt, men det er litt vanskelig å glemme bort.

Noen ganger tenker jeg at han sikkert er for "ung og umoden" til å ta en slik avgjørelse nå, og at han kanskje vil endre mening om noen år. Men så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg er "fæl" ovenfor han hvis jeg tar det for gitt at det kommer til å skje. Men jeg tar det ikke for gitt heller, altså.. Jeg forstår og respekterer hans ønsker, tanker og følelser om alt, men samtidig må jeg nesten gjøre det samme for min egen del i denne situasjonen.

Ah, jeg vet heller egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget. Bare føler ikke at jeg har noen totatlt utenforstående og "likegyldige" som jeg kan snakke med om dette. Måtte bare lette litt på trykket.

Er det noen som har vært, eller er i samme situasjon? Noen som har tanker eller synspunkter? Veldig gjerne både menn og kvinner...

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Jeg var 20 og han 29 og ønsket seg barn, jeg ikke. Det ble slutt og etter noen år sa han at han aldri ville ha barn og ville tilbake. Fem år senere er jeg fremdeles sikker på at jeg ikke vil ha barn. Nå er jeg gift med en på samme tankebølge.

[AnonymBruker]

En slik seriøs sak, er det superviktig at dere er enige om. Jeg har aldri ønsket meg barn. Men det gjorde min forrige samboer. Han var sikker på at jeg ville forandre mening når jeg ble litt eldre og det hadde gått litt tid. Men det skjedde ikke.. Å få barn/ikke barn var noe av det første jeg snakket om da jeg fikk meg ny kjæreste, for jeg ville ikke holde han for "narr". Han ville heller ikke ha barn, så da var det i boks;)

[MissStrøken]

Er det ingen som avklarer slikt før de flytter sammen?

Jeg hadde avsluttet forholdet, da det å få barn i fremtiden er et sterkt ønske hos meg. Har ingen planer om barn før om noen år(5-6). Men jeg vil ikke gjøre vondt verre med å etablere et liv med en jeg vet ikke ønsker det samme som meg. For begge sin del.

[Gjest Heloise]

At han er for ung og for umoden sier du, jeg vet ikke helt. Noen vet jo fra tidlig i livet at de ikke vil ha barn. Min kjæreste er 22 og han VIL ha barn. Så ikke ta det helt for gitt at han vil ha barn senere hvis han sier han ikke vil ha barn.

[AnonymBruker]

Da blir det litt sånn; ikke sammen med han for den han er ( ikke pappa), men for den du håper han blir.( pappa)

Satt det litt på spissen for å vise at det er klassisk forsøk på ville forandre partneren istedenfor å være sammen med parteren for den h*n er.

[Gjest tepose]

Kanskje han ikke er moden for den tanken enda, rett og slett? Jeg (35 år) og mannen min (40) har vært sammen i ca 10 år, og da vi ble sammen hadde verken han eller jeg lyst på barn. Nå er vi litt mer på glid, så kanskje tanken bare må modnes?

[AnonymBruker]

Dere må jo snakke sammen. Om han virkelig ikke ønsker barn, og det er noe du ikke kan leve med. Så må du tenke deg om, vil du alltid ha savnet etter barn og leve med samboeren din, eller skal du finne en ny som ønsker barn?

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle deres svar, tips, hjelp og egene historier Det setter jeg veldig stor pris på!

At han er for ung og for umoden sier du, jeg vet ikke helt. Noen vet jo fra tidlig i livet at de ikke vil ha barn. Min kjæreste er 22 og han VIL ha barn. Så ikke ta det helt for gitt at han vil ha barn senere hvis han sier han ikke vil ha barn.

Jeg mente at jeg ikke tar det for gitt. Var ikke meningen hvis det var lett å missforstå. Det eneste jeg vet per i dag er at han ikke vil..

Da blir det litt sånn; ikke sammen med han for den han er ( ikke pappa), men for den du håper han blir.( pappa)

Satt det litt på spissen for å vise at det er klassisk forsøk på ville forandre partneren istedenfor å være sammen med parteren for den h*n er.

Jeg prøver for all del ikke å endre han I innlegget mitt prøvde jeg å formidle at jeg respekterer han og elsker han for den han er, det er jo derfor jeg er sammen med han. Hvis jeg ikke ville hatt han hadde jeg jo forlatt han uansett barn eller ikke. Jeg vil ikke forandre på det fantastiske menneske han er.

Dere må jo snakke sammen. Om han virkelig ikke ønsker barn, og det er noe du ikke kan leve med. Så må du tenke deg om, vil du alltid ha savnet etter barn og leve med samboeren din, eller skal du finne en ny som ønsker barn?

Vi snakker sammen, og jeg tenker så det knaker. Men jeg kan ikke forstille meg et liv uten han heller? Han er min prins, min helt, min aller beste venn i verden Jeg kan ikke gå ifra han, det er jo å knuse mitt egent hjerte, samtidig som hans. Jeg må kanskje i fremtiden ofre en av delene.. Men jeg kunne aldri tatt et slikt valg nå. Om det sto om livet

Huff, dette er ikke lett..

TS

[AnonymBruker]

Da jeg og min mann ble sammen - faktisk FØR vi ble et par, var jeg veldig klar på at JEG ikke ville ha flere barn - jeg har to og "that's it" for meg.. Når vi gikk inn i parforholdet var dette derfor noe han hadde tenkt mye på, og på tross av at han nok ønsket seg barn valgte han meg og mine barn..

JEG er nok den av oss som sliter mest med dette, jeg føler jeg har fratatt han retten til å bli far selv om det helt klart var hans valg... Det sliter ikke på meg, men det bekymrer meg - ikke nok til at jeg "vil ha barn for hans skyld" men nok til at jeg tidvis tenker det kan bety problemer i fremtiden..

[AnonymBruker]

Han har vore ærleg med deg og har gitt deg valet: Han eller ungar. Du kan ikkje rekne med å få begge delar.

Sjølv er eg no 33 år, og fortsatt like sikker på at eg ikkje ønsker ungar.

[Gjest Eugene Onegin]

Personlig vil jeg aldri forstå hvordan noen kan ønske og få barn.

[tommeline]

For meg høres det ut som dere har ulike mål her i livet; du ønsker familieliv etterhvert, han ikke. Hvis det er sånn at han tenker at barn ikke er noe han kan tenke seg om noen år heller, ville jeg vurdert forholdet alvorlig. Som andre skriver her, så store spørsmål må man bare være enige om. Da vil ikke forelskelse holde i lengden...