Hvorfor opplever man en form for "angst" når man skal starte en samtale med en ukjent?

[Bankai L]

Eg forsetter denne diskusjonen her fordi som det ble påpekt så er det ikkje helt riktig å avspore tråden helt med andre spørsmål.

[Bankai L]

Eg skrev en teori om hvorfor menn føler en form for angst / anxiety når de går bort til ukjent dame. Den står i en annen tråd som ble delt fra denne, og teorien er forresten veldig relevant til hva Ts i den opprinnelige tråden holder på med. Om man vil forstå hvilke prosesser som skjer i kroppen da. Dette var det eg skrev:

Eg er ikkje uenig i at denne teorien ikkje passer inn med samfunnet slik det er idag, men du må tenke på at samfunnet og forholdene nå er veldig annerledes enn hva de var for 40 000+ år siden hvor regler og normer var ganske annerledes. Menn idag har ikkje samme biologisk grunn til å føle angst eller frykt når de går bort til en dame som menn for 40 000 år siden rett og slett fordi det er ikkje samme fare forbundet med å bli avist. Altså, blir man avist idag er man ikkje doomed, slik menn var i disse stammesamfunnene. Alikavel har menn approach anxiety og den er der for en grunn, det er ikkje tilfeldig. Evolusjon er ikkje tilfeldig, de som tilpasser seg best er de som overlever og det å ha denne frykten har engang vært en fordel som har gjort at de som hadde den ikkje dreit seg ut. De fikk reprodusert seg .

I et stammesammfun for veldig lenge siden var det kanskje normalt å ha en befolkning på 100 personer. 50 av de er menn så det utelukker halvparten. Så må man ta vekk gamle, unge syke, damer som er opptatt med alfahannen og hans venner, osv. Da er det faktisk ikkje mer enn 5-6 damer man har sjangs til å reprodusere seg med. Damen vil ha en sterk mann som kan ta vare på henne. Hvis en mann da ble avist fremstår han som alt annet enn en potensiell partner(Sterk). Forstår du da hvorfor det var krise å bli avist på den tiden? og hvorfor det kunne være lurt å ha en frykt som gjorde at man ikkje tok en unødvendig risk? Det er kjipt at unødvendige biologiske mekanismer sitter igjen, men sån er det no bare.

Endret 14. mars 2011 av Bankai L

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd det, så det kan jeg ikke svare på... Er det så vanlig å få "angst" da? Det må være fryktelig hemmende for de som opplever det, og det må føre til store begrensninger i hverdagen og livet generelt!

[AnonymBruker]

Jeg opplever det hver eneste gang jeg snakker med nye mennesker :|

[AnonymBruker]

Angst er jo irrasjonell frykt, men den er kontrollerbar. Man må bare rett og slett "face ones fears". Dvs. tvinge seg selv opp i situasjoner der man utsetter seg for angst. Man må tenke at man ikke kan dø av det, og at man selv har kontrollen. Man må lære seg pusteteknikker og andre metoder for å kontollere angsten. Dersom man lar angsten få kontrollen over seg er man "lost case". Angst begynner som et lite frø. Lar man den få vokse, og forer den, vil den tilslutt overta hele livet; alle handlinger man foretar seg. Tilslutt blir man en fange i sitt eget hus og tør ikke gå til postkassa engang. Tar man derimot kontroll over den, vil den tilslutt dø hen, og man er selv herre over eget liv igjen.

[AnonymBruker]

Jeg opplever det hver eneste gang jeg snakker med nye mennesker :|

Ja, jeg vet jo at noen har slik angst, men det er vel en liten del av befolkningen, og ikke normen?

[Bankai L]

Til Ww som skrev:

Gjelder det samme for damer ? Alltså hvorfor skal damer føle angst - før de tar initiativ og går bort til en mann de er betatt av ? Hvilken grunner historisk har damer til å føle den samme " anxiety " som menn som skal kontakte ei dame for første gang ?

Får ikke damer heller formert seg om hun blir avvist av han ? Mister hun også status blant andre menn dersom hun blir avvist av han .

Det kan skje : ) he he

Nå har eg lest en del bøker om hvordan menn reagerer da, eg vet faktisk ikkje så mye om hvordan det foregår hos kvinner og om kvinner i det hele føler denne "angsten"(anxiety) når de skal gå bort til en ukjent mann å starte en samtale. Det må dere nesten fortelle meg , men eg kan godt tenke meg at dere gjør det da. Eg studerer biologi og har derfor sterk tiltro til biologiske mekanismer som bakforligger til hvorfor mennesker føler som de gjør i enkelte situasjoner. Eg tenker jo at damen minster status om hun ble avist da, men om mannen på den tiden brydde seg hvilken status damen hadde det vet eg ikkje. Sån helt biologisk så bryr mannen seg mest om damen er sunn og blir tiltrukket av sunnhets trekk som feks symmetri, langt hår, v formet kurve etc. Grunnen til at damer i dyreiket bryr seg om status er jo fordi dette er forbundet med en god forsørger. Menn bryr seg ikkje i like stor grad om damen kan forsørge han eller ikkje , da ser man som sakt heller på fruktbarhet.

[Bankai L]

Jeg har aldri opplevd det, så det kan jeg ikke svare på... Er det så vanlig å få "angst" da? Det må være fryktelig hemmende for de som opplever det, og det må føre til store begrensninger i hverdagen og livet generelt!

No vet eg ikkje hvordan kvinner har det, men dette er hovedgrunnen til hvorfor veldig mange menn er så "pinglete" som enkelte damer kaller oss xD.

[Bankai L]

Angst er jo irrasjonell frykt, men den er kontrollerbar. Man må bare rett og slett "face ones fears". Dvs. tvinge seg selv opp i situasjoner der man utsetter seg for angst. Man må tenke at man ikke kan dø av det, og at man selv har kontrollen. Man må lære seg pusteteknikker og andre metoder for å kontollere angsten. Dersom man lar angsten få kontrollen over seg er man "lost case". Angst begynner som et lite frø. Lar man den få vokse, og forer den, vil den tilslutt overta hele livet; alle handlinger man foretar seg. Tilslutt blir man en fange i sitt eget hus og tør ikke gå til postkassa engang. Tar man derimot kontroll over den, vil den tilslutt dø hen, og man er selv herre over eget liv igjen.

Eg tror du har et veldig godt poeng som tok meg veldig lang tid å innse. Når eg begynnte prosessen med å snakke med nye folk og damer så gikk eg rundt med tanken om at eg skulle bli immune til negative følelser. Dersom eg bare opplevde nokk situasjoner så ville eg bli "hard" og til slutt ikkje føle de. Det skjedde jo ikkje xD. Eg tror ikkje man kan kontrolere ens følelser. Med det mener eg at man kan ikkje bestemme om de ska komme eller ikkje, det bare skjer. Det man kan gjøre noe med er som du sier, man kan velge å gjøre beviste handlinger for hvordan man skal takle de.

Endret 14. mars 2011 av Bankai L