Hvalper reddet av telefonstorm

[Gjest sexysadie]

http://www.aftenposten.no/dyr/article.jhtm...rticleID=618306

Å så de var ikke glade i hunden lengre; da de fikk vite at den ikke var renraset......?

Jeg hadde kontaktet oppdretter i håp om å ha fått tilbake noe av pengene mine, men aldrig i verden om jeg ville ha kvittet meg av med hunden. Det ville jo ha blitt det samme som å sende bort sitt eget barn.

Slikt kan skje, vi har aldri helt kontroll over naturen.

Kan jo være tispa selv "valgte" denne hannhunden som pappa til valpene....

Kjenner en høyt premiert Rottweilertispe som er helt fortjust i en Leonberger som bor like i nærheten; hun vil ikke ha noen andre. Stikker av hver gang hun har løpetid.

Og de får noen nydelige barn med exellent temperement

[Gjest Pjusk]

Jeg hadde heller ikke levert tilbake hvalpen!!!

Men mener du virkelig dette?:

Jeg hadde kontaktet oppdretter i håp om å ha fått tilbake noe av pengene mine' date=' men aldrig i verden om jeg ville ha kvittet meg av med hunden. Det ville jo ha blitt det samme som å sende bort sitt eget barn. [/quote']

Synes du det er det samme å kvitte seg med et barn???

[Gjest sexysadie]

for oss barnløse blir hunden barnet.

Skjønner?

[Gjest Pjusk]

Nei, desverre!

Jeg skjønner at man blir nært knyttet til et dyr og jeg skjønner at man kan savne et dyr sårt når det av ymse grunner dør/må avvlives! Jeg er selv fryktelig glad i dyr og er oppvokst med flere eksemplarer av sorten. Men jeg må innrømme at jeg blir provosert når f.eks. katten dør og noen sier: "Det er jo som å miste et barn!" NEI, det er ikke det!!!

[Gjest sexysadie]

du blir provosert fordi noen sørger dypt over ett elsket husdyr som har gått bort?????

Har du ikke større problem enn det?

[Gjest Pjusk]

Nei, det var ikke det jeg sa

Jeg gjentar:

Jeg skjønner at man blir nært knyttet til et dyr og jeg skjønner at man kan savne et dyr sårt når det av ymse grunner dør/må avvlives! Jeg er selv fryktelig glad i dyr og er oppvokst med flere eksemplarer av sorten. Men jeg må innrømme at jeg blir provosert når f.eks. katten dør og noen sier: "Det er jo som å miste et barn!" NEI, det er ikke det!!!

[Ugla]

Jeg skjønner at man blir nært knyttet til et dyr og jeg skjønner at man kan savne et dyr sårt når det av ymse grunner dør/må avvlives! Jeg er selv fryktelig glad i dyr og er oppvokst med flere eksemplarer av sorten. Men jeg må innrømme at jeg blir provosert når f.eks. katten dør og noen sier: "Det er jo som å miste et barn!" NEI' date=' det er ikke det!!![/quote']

Enig med deg Pjusk.

Om du spør noen som har mistet både et barn og et dyr, så vil de nok ikke si at "det er det samme"!

Men at det er forferdelig trist å miste et dyr, DET er de nok enig i!!

[Felicia Femina]

En kommentar til Pjusk/Sexysadies diskusjon i diskusjonen: Noen vil gjerne kalle dyrevenner som ikke har samme nære forhold til barn som til dyr, for avstumpet og forkvaklet, ja faktisk bent frem provoserende, når de hevder at det å miste et dyr kan sammenliknes med det å miste et barn.

Jeg ser ikke konflikten i det å sammenlikne tapet av et dyr med tapet av et barn. Sammenlikningen blir gjerne enda enklere når man selv ikke har barn. Kanhende man oppfatter dette som en menneskeliggjøring av dyret, men det vil jeg ikke kalle det. Det handler om tilknytning og kjærlighet for et annet levende vesen. Det kjenner nok en som elsker sitt eget barn seg igjen i.

Forøvrig: Den som elsker sitt eget barn, elsker nok ikke alle andre barn like mye. Og vil gjerne sørge mer over tapet av sin egen katt, enn å dele en afrikansk mors sorg over døden til sitt niende barn. Som hun ikke klarte å mette, men om hun hadde klart det, skulle barnet vært byttet bort mot en melkeku når det nærmet seg arbeidsfør og gifteklar alder.

[Gjest Pjusk]

Ja, Ugla - akkurat det jeg mener! Det er trist å miste et dyr og selvfølgelig føler enkelte en sterk sorg i den forbindelse.

Forøvrig: Den som elsker sitt eget barn, elsker nok ikke alle andre barn like mye. Og vil gjerne sørge mer over tapet av sin egen katt, enn å dele en afrikansk mors sorg over døden til sitt niende barn. Som hun ikke klarte å mette, men om hun hadde klart det, skulle barnet vært byttet bort mot en melkeku når det nærmet seg arbeidsfør og gifteklar alder.

Eh - dette resonementet fant jeg ikke helt mening i.....

Jeg har vært i begravelsen til noen barn. Og hadde noen sagt til de sørgende foreldrene til dette barnet: "Kondolerer! Jeg skjønner hva du går gjennom, for jeg mistet katten min i fjor.", så er det mulig du synes det er naturlig - jeg synes det er hårreisende!!!

Jeg selv opplevd å være nær ved å miste et barn og jeg har mistet dyr jeg har hatt et svært nært forhiold til (både når jeg var barnløs og etter jeg fikk barn). Jeg fatter ikke at dette kan sammenlignes følelsesmessig!!!

[Silfen]

Syns du er en smule lite gjennomtenkt nå, pjusk.

[Gjest Pjusk]

Javel? Hvorfor det?

[Felicia Femina]

Jeg sørger mer over min egen katts bortgang enn jeg gjør over andre menneskers tap av barn. Er resonementet formidlet forståelig, Pjusk, eller vil du ikke forstå?

Det er gjerne vanskelig å akseptere at andre mennesker sett dyrene sine høyt, like høyt som et barn, selv om du ikke gjør det. Du skal få lov til å ikke gjøre det, Pjusk.

[Gjest Pjusk]

Jeg sørger mer over min egen katts bortgang enn jeg gjør over andre menneskers tap av barn. Er resonementet formidlet forståelig, Pjusk, eller vil du ikke forstå?

Ok, bare så jeg er sikker på at jeg forstår deg rett: Hvis f.eks.din lille niese eller nevø (hvis du har noen) omkommer samme dag som katten din dør, så sørger du mer over din katt?

[Felicia Femina]

Det kommer an på hvor nært forhold jeg har til niesen eller nevøen min, Pjusk. Sannsynligvis vil jeg nok være nærmere knyttet til katten min.

[Gjest Embla s]

Jeg fikk en katt da jeg var liten. Hadde ham til jeg var 14 år, da måtte han avlives. Det var veldig vondt, og jeg glemmer ham aldri. Jeg skal overhodet ikke avfeie den sorgen vi kan føle over tap av kjæledyr - de blir jo som familie medlemmer, som bestevenner, etc.

Men: Det å miste et barn (noe jeg heldigvis ikke har opplevd) tror jeg er noe helt annet. De jeg har snakket med som har opplevd dette, blir aldri helt seg selv igjen, de kan mange år etterpå få depresjoner og gå igjennom ekstremt tunge perioder, de blir aldri helt ferdig med det, virker det som. Jeg tror aldri man kommer over tapet av et barn.

Jeg vet at mange sørger veldig over tapet av et dyr og at man kan minnes dyret, og at sorgen kan være overveldende og savnet enormt, men på vegne av de som har mistet et barn, syns jeg det er noe ekstremt å sidestille dette.

[Felicia Femina]

Jeg vet at mange sørger veldig over tapet av et dyr og at man kan minnes dyret' date=' og at sorgen kan være overveldende og savnet enormt, men på vegne av de som har mistet et barn, syns jeg det er noe ekstremt å sidestille dette.[/quote']

Hvorfor er det ekstremt, Embla, når man som barnløs får et tilknytningsforhold til et dyr som kan sammenliknes med omsorgen og kjærligheten for et barn? Det er det nærmeste, for noen, man kommer et eget barn som barnløs.

Er noens kjærlighet og sorg mer verdt enn andres?

[Gjest Anonymous]

Uff,synes det var like jævlig da bikkja døde som da morra mi døde...Hvis det kan sammenlignes...Jeg tror enkelte mennesker knytter seg mer til dyr enn andre.For enkelte kan det faktisk føles som å miste en søster eller bror.For noen tror jeg også det kan føles som å miste sitt eget barn.Du har hatt dyret i 10-12 år,hva er forskjellen på å miste hunden og å miste et adoptivbarn på samme alder?

[Gjest Pjusk]

Du har hatt dyret i 10-12 år,hva er forskjellen på å miste hunden og å miste et adoptivbarn på samme alder?

:o

Jeg er målløs!!!

[Gjest Donna]

jeg hadde nok ikke levert den tilbake - man blir jo glad i den ! Men - jeg tror det kan ha litt å si hva formålet med hundeholdet var jeg. Om man skal ha en renraset hund for å urvide et oppdrett man driver, eller vil stille den ut - da kommer man ikke langt med en hund som ikke er renraset.

Men uansett - jeg hadde blitt glad i den og hadde ikke greid å sende den til en uviss sjebne.

Når det gjelder om det er vondest å miste et kjæledyr man er glad i - eller et barn man er glad i - så er det etter min mening følelsene og graden av de som teller. Når man elsker noen/er veldgig veldig glad i noen så er smerten vet å miste liek stor for den det gjelder uavhenig av HVA man mister. Jeg vet jeg hadde tatt det mye mye sterkere å miste hunden min enn sikkert mange andre. For for meg så er han ALT - og jeg er vanvittig glad i han og han er en stod del av livet mitt og gir meg lyst til å leve. De følelsene jeg har for den er sterke for meg . følelsene andre har for et barn er sterke for de. Det er det som er det viktige - ikke hvem følelsene dreier seg om.

Jeg blir provosert av at man setter barn forran hunder. eller nei - at man setter graden av følelser opp mot hverandre.

Når jeg en gang mister hunden min komme livet til å rase sammen og jeg vil ikke en gang tenke den tanken. Jeg kunne gjort nær sagt hva som helst for han - tatt opp lån for han om det trengtes .......

og vi er forskjellige også. Noen trives best sammen med dyr - andre har ikke sansen for pelskledde firbeinte skapninger heller .

jeg har ikke barn .- og skal ikke gå så langt å si at han har den rollen for meg- men han betyr mye. og andre kan ikke si at han er mindre værdt for meg enn et barn.

Nå ser jeg at jeg gjentar meg selv så jeg skal slutte av.

Vil bare si jeg håper de valpene kom til noen som passer til å ha den typen hund.

[Gjest Pjusk]

Når jeg en gang mister hunden min komme livet til å rase sammen og jeg vil ikke en gang tenke den tanken. Jeg kunne gjort nær sagt hva som helst for han - tatt opp lån for han om det trengtes .......

Jeg kunne tatt opp lån for en venn om det virkelig trengtes. Og sikkert for en hund også. men for barnet mitt kunne jeg gladelig dødd om det hadde hjulpet i en gitt situasjon.