hvordan fortelle barna at vi skal skilles?

[Gjest steph]

Hei!

Mellom min mann og jeg er det blitt slutt. Jeg har i hvert fall skjønt det, jeg orker ikke mer, har ikke kjærlighet igjen og har prøvd lenge på grunn av våres 3 barn. Men for hver krangel som oppstår blir jeg mer og mer overbevist at det ikke kan være en fremtid mellom oss. Jeg har gitt opp. Min mann har alltid sagt at hvis det var det jeg ville ville han slippe meg fri. Selv om jeg er liv redd for hva som vil skje med meg i fremtiden vet jeg at jeg ikke kan bli lenger i dette ekteskap. Men hvordan skal vi fortelle det til våres 3 skjønne jenter på 9, 7 og 4 1/2 år?

Beslutningen min er blitt offissiel i natt da min mann spurte meg om det, etter en lang kald krig. Han vil ikke dette men la meg gå siden jeg vil det. Så alt ansvar er mitt. Det gjør ikke det lett for meg å fortelle det til barna. Han forstår ikke valget mitt. Siste kranglen vår var en bagatell i forhold til ham. Selv syns jeg ikke det. En bagatell er når jeg kjøpte 2 liter melk noen dager før vi skulle reise på ferie, da ble han sint for en bagatell. Men når jeg spør ham om jeg kan reise en helg i mai og en annen i juni for å besøke både familie og venniner i Frankrike (hjemmelandet mitt) som jeg ikke har sett på lenge og om han kan passe på hun minste en av disse helgene så er det ikke en bagatell lenger for meg. Det handler om omsorg, kjærlighet, tillit, vennskap og frihet! Jeg følte meg svikktet da han hisset seg opp og nektet og truet å ikke reise på sommerferie i Frankrike fordi jeg ville ha vært 2 ganger allerede! Jeg føler meg i fengsel i ekteskapet mitt.

Dette kan jeg ikke fortelle barna om. Problem er at min mann vil fortelle om vår separasjon veldig snart. Jeg sa jeg ville vente til vi hadde vært til mekling men nå vet jeg ikke om det er det rette. Vi har snakket om omsorgsfordellingen og andre praktiske ting. Ennå vet jeg ikke hvor jeg skal bo, han skal overta huset. Og det er derfor jeg vil vente litt med å fortelle den dårlige nyheten. Barna må ha minst mulig å beskumre seg over syns jeg. Alt burde være avklart.

Har noen råd?

[AnonymBruker]

Jeg måtte selv fortelle en 4-åring at pappa skulle flytte. Sa noe om at vi ikke var kjærester lenger. Tror vi gråt en skvett begge to.

Si bare at dere ikke er kjærester, men bryr dere om hverandre, men ikke sånn på kjæresteplan. At dere begge fortsatt er uendelig glad i ungene.

[AnonymBruker]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

[Gjest Thefainter]

Si det rett ut, ikke pakk det inn i masse tullball. Ikke si at dere er veldig glad i hverandre osv hvis dere faktisk ikke er det.... Så kommer det nok noen spørsmål fra barna, svar så ærlig som mulig.

[AnonymBruker]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

Ikke si til henne at hun må bestemme hvem hun er mest glad i!! Dette kommer fra et såkalt "skilsmissebarn" (mamma og pappa gikk fra hverandre da jeg ar 10). Jeg var like glad i både mamma og pappa, og det er jeg sikker på at ungene deres også er. Man er bare glad i dem på forskjellig måte Jeg ville anbefale at omsorgsretten blir ordnet med mekling, og så får heller barnet avgjøre selv senere. Midt oppi en skilsmisse er det masse følelser og så små barn er ikke i stand til å ta slike avgjørelser da.

Selv hadde jeg i mange år mest lyst til å bo hos faren min, særlig etter at vi hadde flyttet fra hjembyen, men ble boene hos mor, og er egentlig glad for det i dag. Slike avgjørelser bør ikke forhastes

Bare si til dem at dere har bestemt dere for ikke å bo sammen mer, men at de skal få se faren sin så ofte de ønsker!

Lykke til!

[Antlers]

Noe av det verste for meg var å bli fortalt at jeg kunne velge hvem jeg helst ville bo med. Selv om det er aldri så godt ment, skyver man faktisk ansvaret over på barnet, og man trenger ikke være så veldig gammel for å føle at man må favorisere en forelder og dermed såre den andre. Den følelsen unner jeg ingen.

Jeg anbefaler deg å ha planene klare når du forteller det. Fortell hvem som skal bo med hvem, og hva som kommer til å forandre seg. Vær forberedt på litt gråting. Det er mye bedre å si til barna at de kan besøke den andre forelderen når de vil, enn å be dem velge hvem de vil bo hos. De må gjerne få litt frihet rundt den nye ordningen, men aldri sett dem i en posisjon hvor de selv må velge mellom mamma og pappa.

[AnonymBruker]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

Unnskyld meg, men er du ikke helt riktig bevart? Man ber ikke et barn som allerede er i en sårbar situasjon og som ser at begge foreldrene har det vondt om å bestemme hvem hun er mest glad i!!!

[Gjest steph]

Takk for deres gode råd! Jeg har også reagert på det som ble skrevet om å la barna besteme selv hvem de ville bo med. Det er ikke aktuelt i det hele tatt! De er i like stor grad glad i far og mor og vi vil dele omsorgen likt slikt at de får se hver av oss like mye. Om de ønsker en dag å være på besøk hos pappa eller mamma så får de gjøre det. Men jeg ville aldri takkle at barna velger ham i steden for meg og jeg setter meg i hans situasjon hvis det var motsatt. Dessutten er barna våres veldig glad i hverandre og i den tøffe tiden de vil snart møtte skal de trenge hverandre enda mer. Jeg vil ikke ta hun eldste og la de to andre til pappaen fordi de er for ung til å velge selv!

Selv om jeg vet at når de er 7 år har barnasmening om hvem de vil bo med en betydning så vil jeg ikke belaste dem med det. Det får vi se når de er blitt tenåring eller når de virkelig ønsker en forandring på omsorgsfordelingen.

[Zarabi]

Er selv skilsmissebarn så vet hvordan det er. Bare å si det som det er. mest sannsynlig kommer det ikke som noen overraskelse. De har sikkert kjent på de følelsene allerede...

[Snuppa]

Fortell barna at dere ikke er kjærester lengre, men at dere fortsatt er veldig glade i dem. Si litt om hvordan det praktisk blir fremover, f.eks. at pappa fortsatt skal bo i huset og at du skal bo et annet sted og at barna vil flytte frem og tilbake. Synes det er utrolig viktig at søsken får lov til å bo sammen og understrek derfor gjerne at barna skal få lov til å være sammen.

En helt annen ting som ikke fremkommer av innlegget ditt; har dere prøvd familieterapi? Hvis ikke, så synes jeg absolutt dere bør prøve det som en siste mulighet før dere ber om meglig og forteller dette til barna. Mange par som har vært fast bestemte på å gjøre det til slutt men som ved hjelp av terapi har funnet hverandre igjen. For barnas skyld kan det være verdt å prøve!

Lykke til

[I Grosny]

Familieterapi , samlivskurs og sånt er bra, men hvis gubben kjefter på deg så barna hører det, og behandler deg med disrespekt, så er det viktig å komme seg fortest mulig ut.

Disrespekt og slik kjefting skader din posisjon i forhold til barna, og kan gi deg store problemer i barneoppdragelsen. Jeg fikk inntrykk av at det kan være problemet, og det er alvorlig.

[Gjesten]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

Absolutt ikke si dette! Stakkars lille jenta, du kan ikke si noe sånt til et barn!

[AnonymBruker]

Jeg er selv et skillsmissebarn, og har derfor opplevd rett og galt innenfor dette. Det er nå tre år siden, men enda sitter jeg igjen med den sterke følelsen av at alt det som skjedde var min feil. Jeg kranglet mye med foreldrene mine, og de kranglet om meg. Blant annet..

Det viktige er å forsikre barna om at dette IKKE er deres feil. Det kan ikke bli sagt for ofte. Vær også ærlige hele veien.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

Man skal ikke gi barn ansvaret for foreldrene, barn er glad i begge.

Vær ærlig ts. Tror det er best å si at dere skal skilles så raskt som mulig og ikke vente til den dagen dere flytter fra hverandre. Barna trenger også å fordøye det som skjer.

[Gjest tine]

Hei,

Må bare få uttrykke at jeg føler med deg i den tiden du har foran deg. Så tøft å måtte gå igjennom dette uten å ha familie å støtte deg på i hverdagen. Jeg håper du har noen gode venninner som stiller opp i tykt og tynt. Så må jeg si at mannen din høres ufølsom ut. Han ønsker å si dette til barna, før dere har avklart samvær osv. Man kan jo aldri styre en annens handlinger, så da må han nesten stå for dette selv. Det kan høres ut som om han prøver å manipulere deg. Når han vil si dette til barna prompte, samtidig som han sier du bare må gå, hvis det er det du vil, så er dette en hersketeknikk. Han vet du gruer deg for dette og ved å true deg, så forhindrer han kanskje at du går uten å hale det noe lenger ut. For at han skal respektere deg mer, er det nødvendig at du stiller med de samme hersketeknikker dessverre. Han har hele familien sin her, mens du ikke har den moralske støtten i hverdagen. Dette vet han og det gjør ham sterkere. Hvis du har mulighet, så reis til familien din, aller helst med barna. Reis når han er borte/på jobb. La han komme ned til Frankrike for å prate med deg, rundt din familie. Vær beinhard og si at dere må jobbe frem en samværsavtale som er best for barna. Jeg mener ikke bortføring av barn her. Bare en uke eller 2 ferie (feks i sammenheng med påsken). Poenget er at han må komme på bortebane, hvor du har støtte. Han må forstå at dette handler ikke om hans ego, men at barna skal få en fin barndom, tross skilsmisse og at du også må ha det levelig. Lykke til

[Gjest Gjest]

Pussig!

Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skrevet i dette forumet. Det er nesten 2 år siden!

Og her er jeg tilbake... ingenting har forrandret seg. Jeg sitter igjen med de samme tankene, smertene, spørsmålene... og jeg er lei.

I 6 år har jeg prøvd å overbevisse meg at fremtiden ville bli lysere, når min mann hadde fått fast stilling og drømmejobben sin. Og det har han oppnådd. Han er blitt en flinkere far og hjelper mye mer på hjemmebannen. Allikevel mangler det det viktigste: vennskap, tillit, tro om en felles fremtid. Det er ikke en ting vi kan si oss enige i. Og de 2 familieterapi vi har vært med på for 2 og 4 år siden har ikke hjulpet særlig. Det ser ut som vi ender i trøbbel uansett med tiden. Det er rett og slett ikke håp.

Så er det på an igjen.

Nå er det sånn at jeg er fortsatt uten familie her, vet ikke hvordan min mann skal kunne kjøpe meg ut og hvor jeg skal bo. Det er bare en uke siden jeg har innrømmet for min mann de tankene jeg hadde igjen. Han går gjennom alle mulige faser av kjærlighetsorg: først er han sint og sier at jeg er fri, at han lar meg gå hvis det er det jeg vil; så blir han forståelsesfull og viser ekstrem snillhet; og nå er han oppgitt og vil at det skal ende fort. I morges nevnet han ungene, at de burde få vite hva som skjer... jeg har ikke hjertet til å si det ennå mest fordi jeg ikke vet hva jeg kan tilby dem, hvor vi skal bo og hva vi skal leve av, om de skal kunne fortsette på den skolen de er i og beholde deres venner. Jeg syns det er for tidlig.

Jeg venter for å bli tatt i en cognitiv terapi gruppe som skal (håper jeg) hjelpe meg å sortere i tankene mine for å hjelpe meg å ta det riktige valget. Det kan ta noen uker før jeg kommer inn. Min mann orker ikke ut lenger og klarer ikke å vente så lenge. Det forstår jeg. Men jeg tenker mest på ungene våres.

Hva kan dere rådet meg å gjøre og ikke gjøre?

[AnonymBruker]

Sånn jeg leser siste innlegget ditt er du på samme sted nå som for 2 år siden? For din del, din manns del og mest av alt for barnas del må dere gjøre noe nå! Dere kan ikke fortsette å leve sammen i et dårlig samliv gjennom resten av barndommen til barna deres. Hjelper ikke parterapi og samlivskurs? Kanskje dere rett og slett kan få det bedre hvis dere flytter fra hverandre? Det å bo hver for seg betyr jo ikke at dere aldri kan flytte sammen igjen, men det kan hende det å bo fra hverandre klarner følelsene og tankene litt.

Tror det er lurt at du tar tak i livet ditt nå, og tar et standpunkt. Husk at det verste sted barna deres kan leve i er i "kjøleskapet" mellom to voksne som ikke er glad i hverandre lenger.

Anonym poster: 60bf9d7ce5c531aea33670f3668ebbdb

[Moffedille]

Det er vel bare til å si i fra? Og den eldste burde få velge hvem av foreldrene hun vil bo hos. Det er bare til å fortelle henne at dere skal skilles og hun må selv bestemme hvem hun er mest glad i og vil bo sammen med, mamma eller pappa. Hun er så pass stor at hun kan ta det valget selv.

Virkelig?? Si at hun må bestenme hvem hun er mest glad i??

Man skal ikke si slikt til barn, det er tøft nok å takle å bo litt her og der, om man i tillegg skal velge hvem av foreldrene man er mest glad i. Hun kan være med å velge hvor hun skal bo, men ikke finn på å antyd at den hun velger er den hun er mest glad i! Det kan ødelegge mye for henne i mange år fremover.

Edit: så nå at tråden og debtinnlegget jeg siterte er noenår gammelt...

Endret 27. januar 2013 av Moffedille

[I Grosny]

Hva kan dere rådet meg å gjøre og ikke gjøre?

Jeg synes den problematikken du har beskrevet er dum krangling, og tenker at dere kunne fortsatt sammen dersom dere hadde sluttet med det. Jeg synes det virker som om du spør han om lov til ting, som f.eks. å dra til Frankrike. Jeg synes ikke du skal spørre om lov, men derimot dra hvor du vil, når du vil. Hvis barnpass er umulig, så tar du med deg barna.

Allikevel er det sannsynlig at mitt innspill her er umulig, og da er det om å gjøre å ta den skilsmissen rent og pent, ved hjelp av en god advokat.

(Tråden er riktignok to år, men TS var inne og frisket den opp i går.)

Jeg tror kanskje du ikke skal si sannheten til barna, for sannheten er vel at far vil bestemme over deg, men at du ikke orker krangling og å bli bestemt over. Men den sannheten håper jeg du har presentert til far. Han trenger å vite hva som er problemet.

Endret 28. januar 2013 av I Grosny