Fortelle barnet at man er psykisk syk.

[Gjest ------]

Jeg har en psykisk sykdom av nevrosetypen. Jeg vil ikke bli gjenkjent så jeg vil ikke utdype mere enn det angående denne sykdommen. Den gjør at jeg takler kriser og utfordringer dårligere og derfor reagerer jeg ofte med veldig nervøsitet på hendelser som andre kanskje ikke ville ha tatt like mye innover seg.

Mitt barn er over ti år gammelt så jeg har derfor valgt å fortelle om sykdommen.Jeg har bare fortalt kort og konsist hva sykdommen går ut på.Sykdommen har forøvrig ingen skremmende karakter, men er først og fremst plagsom for meg selv og kanskje irriterende for andre,men det kan jeg dessverre ikke ta hensyn til,da det sannsynligvis ville ha gjort meg dårligere.

Var det idiotisk av meg å fortelle?

Tenker litt på at mitt barn kanskje tror at h*n må ta veldig hensyn nå,men det er ikke tilfelle.jeg ville bare ikke at h*n skal gå og lure på hvorfor jeg er så "snål" i forhold til andre foreldre på enkelte områder.

[Vera Vinge]

Jeg tror du gjorde lurt i å fortelle noe, da de fleste barn merker at det "er noe" uansett. Nå skal man jo tenke gjennom hvordan man legger det fram og hvor mye detaljer man forteller. Det bør jo også fortelles som en oppklaring til barnet fordi man tror barnet har godt av det, framfor at det blir fordi en selv har behov for å betro seg til noen (snakker generelt, ikke spesielt til deg nå, ts). Men viktig å formidle at det at mamma kan gjøre og si rare ting i blant, handler om mamma, ikke om barnet. Kanskje er dette noe barnet ikke klarer å ta helt inn over seg etter én samtale, men dette er jo noe man kan ta opp i blant, uten at det nødvendigvis trenger å snakkes om daglig. Det er noe med å benevne den rosa elefanten i rommet. Men merker du at barnet begynner å ta mer hensyn, er det gjerne et tegn på at du trenger å snakke med barnet igjen, evt. sammen med noen andre (f.eks. ta med barnet til psykologen din hvis du går i behandling, så dere kan snakke om det sammen, hvis det er lettere).

[nickless]

Jeg hadde nok gjort det samme,barn tåler godt ærlighet når den fortelles enkelt og så konkret som mulig. Fortell att det ikke er noe han kan for,eller gjøre , med tanke på sykdommen din. Att det er din sykdom,og du som må håndtere den,og grunnen til du fortalte det var fordi han da lettere kan forstå hvorfor du handdler som du gjør i enkelte sitvasjoner.

[Gjest ---------]

Det var det jeg tenkte også når jeg fortalte det.H*n vil sannsynligvis legge merke til det nå som h*n blir større så derfor tenkte jeg at det var like greit og si det som det var.

Er jo klar over faren ved å bruke barnet som samtalepartner angående min psykiske helse og gjør jo det jeg kan for å unngå det.

[Gjest Marie]

Flott at du fortalte det!

Jeg er selv barn av en meget psykisk syk mor, og husker fra hele min oppvekst hvordan temaet rundt hennes sykdom ble unngått. Ikke bare av henne selv, men også av familien rundt. Barn er følsomme, og oppfatter raskt når noe blir tabu å snakke om. Dette kan være hemmende for deres håndtering av situasjonen, det kan også bidra til å gjøre alt vanskeligere enn det egentlig er. Åpen samtale kan på en måte ufarliggjøre det litt, og skape tillit mellom dere. Når du er trygg nok til å fortelle vil jo barnet også føle at det er greit å stille spørsmål.

[Gjest Susieseys]

Du gjorde et godt valg.

Har også opplevd en barndom, og er fortsatt, i mørket om hvilken psykisk sykdom "mor" har, veldig ødeleggende for barn.

I eldre alder blir det bedre å gi detaljer men nå var en kort forklaring en god ide;)

[Kittykat]

Jeg sliter selv psykisk og jeg synes du gjorde lurt i å fortelle det. Da vet barnet hvorfor mamma oppfører seg litt rart enkelte ganger. Jeg ville samtidig lagt vekt på at barnet ikke skal ta noen spesielle hensyn. Jeg har enda ikke fortalt mine barn om min sykdom, men de har jo plukket opp et par ting. Men en dag så får de vite om det.

[Gjest ...]

Hei:) jeg er selv barn av en psykisk syk mor og jeg har vist om det omtrent fra da hun ble syk(jeg var vel rundt 10år). I begynnelsen var det vanskelig å forstå at mamma var syk og at det ikke var mitt ansvar. Pga dette tok jeg ansvar for at lillebror skulle ha det bra, jeg hadde også mye skyldfølelse fordi jeg fikk beskjed av øvrig familie(besteforeldre/tante) at jeg måtte være snill med mamma og hjelpe til. Etterhvert ble mamma mer åpen om sykdommen med meg og forsøkte å få meg ut av ansvarsfølelsen. Jeg slappet mer av, men jeg har enda ikke slutta med å ta ansvar for lillebror(12 år senere).

Det som hjalp meg med å akseptere og leve med en syk mamma var alle spøkene vi lagde oss.. Noen var stygge, men vi lo av dem begge to og vi kunne slappe av med sykdommen begge to. Nå er lillebror på vei inn i tenårene og han kjenner bare syke mamma. Etter at jeg flyttet ut så har fokuset vært på at han må få være barn også skal de voksne bekymre seg.

Vi ser at det er vanskelig å balansere det at han skal være barn, men likevel lære å hjelpe til og ta ansvar, men ikke ha ansvar for at mamma kan bli sliten o.l.

Det er tøft, og det er vanskelig å være barn av en syk mamma. Det tror jeg det er enten det er psykisk eller fysisk. En ting som gjør det lettere å takle er om man har med en tredjepart som kan hjelpe til med å få i gang samtalen. Da er det lettere å stille spørsmål og man skjønner at det er greit å le, gråte og være sint fordi mamma er en sterk kvinne uansett.

Håper det hjelper litt på et eller annet vis.. Vær åpen om sykdommen med barnet ditt, men ikke framprovoser noe. Og er forholdene slik så spøk om sykdommen det letter veldig!

Lykke til:)

[AnonymBruker]

Moren min fortalte meg om det, og jeg følte meg på en måte lettet og glad. Det er kjekt å vite at hun vil være ærlig mot meg og viser tillit. Jeg vil at hun skal snakke med meg om det, og jeg vil være der for henne. Men jeg er kanskje litt eldre, og dermed litt lettere å snakke om slike ting med?

Jeg har hvertfall på ingen måte forandret syn eller mening på henne. Hun vil alltid være den beste moren jeg kunne tenkt meg!

[Fotojente]

Bra du tok det opp! Bare husk at barn har det med å bekymre seg, så snakk gjerne om hvordan det går med deg osv slik at hun vet hvordan det går

[Gjest gjest]

Jeg synes du har gjort det helt rette!

Kjærsten min har psykisk syk mor og han sier det eneste de gjorde galt, var å fortelle det for sent. Han skjønte jo at noe var galt og tok veldig ansvar for både moren og søstra si i ung alder. Ting endret seg da det ble åpenhet om sykdomen.

Jeg sliter også selv psykisk og har allerede begynt å prate med sønnen min om det. Enda han bare er 10 måneder. Jeg sier ikke at jeg for eksempel har depresjon, men jeg og faren sier sånne ting som; "Idag er mamma litt lei seg, men det er ikke din feil og vi elsker deg uansett"

[Tears.of.the.Sun]

JA det er smart av deg å fortelle dine barn om sykdommen! Det er på tide at det blir slutt på at psykiske lidelser er tabu. Også overfor barn.

[Polymorph]

JA det er smart av deg å fortelle dine barn om sykdommen! Det er på tide at det blir slutt på at psykiske lidelser er tabu. Også overfor barn.

[loffen]

Jeg synes det var flott gjort av deg å fortelle det!

Barn forstår jo når det er noe, og å få det forklart er jo bare fint!!

Jeg hadde gjort det samme.