Mister kontrollen når jeg blir sint og lei. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med temperamentet mitt/tålmodigheten min. Dette går opp og ned i perioder, dette er en dårlig periode.

Måten det kommer til uttrykk på er at jeg blir veldig fort lei når barnet mitt på snart 3 år tøyer grensene, og da mister jeg noen ganger kontrollen og tar tak i ham altfor hardt. Samboeren min har varierende arbeidstid, og jeg er ofte alene med barnet etter jobb og utover kvelden. Dette er det selvfølgelig mange mødre og fedre som er, uten at de tyr til vold mot barna sine av den grunn. Jeg har ekstremt lite stå-på-vilje når det kommer til barneoppdragelse, og føler meg raskt lei, mislykket, tenker "hvorfor sa jeg egentlig nei til dette i utgangspunktet?" osv. Dette gjør at barnet mitt ikke alltid tar meg på alvor. (Alt dette er i perioder. Når jeg ikke er stresset pga idiotiske skole/jobbrelaterte saker, er jeg som en normal mor som er konsekvent, kjærlig, grensesettende og til å stole på, og jeg klarer å både legge, bade, kle på og pusse tenner uten tårer.)

Når jeg derimot har en dårlig periode, er et (altfor vanlig) scenario dette: Vi har spist kveldsmat, stelt og pusset tenner, lest bok ved senga og kysset god natt. Jeg føler at jeg har gjort alt "riktig" med tanke på å følge rutinen og roe ned til kvelden, men inni meg er jeg stressa for at han ikke skal sovne. Og det gjør han selvsagt ikke, for han merker jo at jeg er nervøs.

Så han står opp, gang etter gang, og når jeg legger ham i senga spretter han opp i det jeg skal til å legge over dyna. Etter 500 ganger blir jeg så sint at jeg tar tak i ham og legger ham med kraft ned i senga, og kjefter på ham. Han blir naturligvis så redd og overrasket at han begynner å gråte. Jeg innser hva jeg har gjort og trøster ham. Etter dette sovner han vanligvis, og jeg sitter i sofaen og føler meg helt elendig (med god grunn!)

I perioder hvor dette hender ofte (flere kvelder på rad), sier gutten min ofte "ikke bli sint mamma", når han skal legge seg. Det gjør selvfølgelig utrolig vondt å høre dette, for jeg vet jo at det jeg gjør når jeg blir sint, er helt utilgivelig. Samtidig er jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke klarer å slutte, for det verste med det hele er jo at han sovner etter å ha grått litt. Jeg tror faktisk at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å legge ham suksessfullt uten å bli sint på ham.

Et annet scenario, som skjedde for første gang i kveld, var dette: Han skulle pusse tenner, men drev bare og tøysa. Bet sammen over tannbørsten slik at jeg ikke fikk beveget den (altså sånt som vanlige barn faktisk gjør). Jeg ble etterhvert så sint at jeg kløp ham i kinnet. Han begynte å gråte, jeg pusset ferdig, og innså hva jeg hadde gjort. Jeg ble veldig lei meg og trøstet ham.

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Dette KAN ikke fortsette! Gutten min fortjener langt bedre enn dette. Når jeg ikke er sint og lei, bestemmer jeg meg for å ALDRI ta hardt i ham igjen, men heller gå ut av rommet hvis jeg blir sint. Men så blir jeg lei etterhvert, og mister kontrollen på ny.

Jeg går ut fra at svarene som kommer utelukkende kommer til å være av "skam deg"-typen, og det bør jeg gjerne få høre så mange ganger som mulig. Men jeg håper også at noen samtidig kan komme med forslag til hva jeg kan gjøre for å skjerpe meg. Å bare si at jeg skal ta meg sammen hjelper ikke, det er jo det jeg sier til meg selv like før det bare svartner. Jeg blir et monster, og tankene mine om at "det er ikke lov å gjøre noe sånt mot et annet menneske!" framstår som fullstendig irrelevante og uinteressante for meg. Samtidig skal det sies at gutten min trasser veldig lite, så det er fullstendig uakseptabelt av meg at jeg ikke klarer å jobbe meg gjennom det lille han har av røverstreker.

Jeg trenger hjelp til å takle sinnet når det tar overhånd, men hvor? Jeg bor ikke i noen by, så tilbudet for barnemishandlende mødre er ikke-eksisterende her. Samboeren min vet at jeg "ble litt sint på ham", men han vet absolutt ikke at jeg har tatt i ham med makt.

[AnonymBruker]

Har du sjekket om du har en form for ADHD?

[AnonymBruker]

be legen din henvise til psykolog.

du viser god vilje på å jobbe deg ut av dette problemet, så det fins absolutt håp! bestill legetime i morra, ikke vent. dette kan du klare, du må bare ha hjelp til å vite hvordan!

[AnonymBruker]

Fokuser på at gutten din er 3 år. 3 år!!

Skal du diskutere, klype og krangle med noen - finn deg noen på din egen alder.

Jeg syns du skal fokusere på at du virker som en utrolig flott mor. Og du viser en enorm innsikt i egne problemer - det er utrolig bra. For meg virker det som du trenger å få litt mer selvtillit. Virker nesten som du hver kveld er redd når du skal legge gutten din. Redd for at han skal begynne å "trøble" seg. Prøv heller å fokuser på det at om han reiser seg etter at du har lagt han så er det ingen krise. Du sier god natta og alt det der, også går du inn i stuen. Om gutten er litt våken på rommet sitt så gjør det ingenting. Ikke ta alt så dønn seriøst og alvorlig, LØS OPP LITT! Istedenfor å klype gutten din, så gjør noe helt motsatt - KIL HAN, og si "din tøysegutt!". Reiser han seg etter at du har lagt han så si, du må sove nå gutten min, og så går du ut av rommet. Holder han på i det uendelige, så prøv igjen etter en stund. Ikke bli sint. Når du lar en 3 år gammel liten unge gjøre deg fortvilet og sint, da bør du gå inn i deg selv og tenke "hva søren?". Du er ti ganger sterkere og større enn din sønn, så hvorfor du skal måtte bli sint på den lille skapningen er et mysterie.

[AnonymBruker]

Har du sjekket om du har en form for ADHD?

Nei, jeg har aldri vært til utredning for noe som helst. Ingen i min omgangskrets har inntrykk av meg som noen utagerende person. Jeg er stort sett veldig snill og grei, men føler meg fort ødelagt når jeg er under mye press. Når jeg tenker tilbake på tidligere "dårlige perioder", er det ofte i tider med eksamenslesing, samboer jobber mye, kombinert med mange oppgaver på jobb. Altså perioder hvor jeg absolutt bør bruke kvelden til jobbing/lesing, og ikke et barn som ikke vil sove. Jeg blir nok fort stressa i alle situasjoner, selv utenfor disse "dårlige periodene", og takler overraskende utfordringer dårlig.

Nå er jeg dessuten gravid igjen, og føler meg ekstra trøtt og slapp pga det. Samtidig er jeg livredd for at jeg ikke skal klare å slutte med avstraffelsen før nestemann kommer. Og gutten min blir jo eldre og vil etterhvert huske at mamma er et monster. Huff, dette er helt forjævlig. Samtidig synes jeg at det er ekstremt vanskelig å skulle snakke om fastegen min om det. Det er neppe et vanlig tema på svangerskapskontroller...

[AnonymBruker]

Samtidig synes jeg at det er ekstremt vanskelig å skulle snakke om fastegen min om det. Det er neppe et vanlig tema på svangerskapskontroller...

si til legen at du ikke klarer å snakke med han om hvorfor du vil ha psykolog, men at du trenger det fort.

[Gjest Gjest]

Vet du hva, jeg tror ikke det er så uvanlig, jeg. I hvert fall husker jeg selv perioder da jeg full av skam leverte toåringen i barnehagen, fortsatt hes fordi jeg hadde brølt til henne (og selvfølgelig skremt vettet av henne) i gangen hjemme. Da var jeg gravid, sliten, litt nedfor – i det hele tatt hadde jeg det vel ganske likt som du har det nå. Og jeg vet om flere andre med barn på samme alder som beskriver liknende ting.

Du har altså (minst) to veier til en bedre hverdag:

1) Få mer overskudd på en eller annen måte. Hva som må til, vet diu best selv, om det er endring av jobbturnus eller en hundrings til en "trillepike" i ny og ne – mye kan ordnes med ganske enkle grep.

2) Bli roligere (som du alt har fått råd om), innse at verden ikke faller sammen om en treåring for eksempel sovner i mammas armer. Da jeg var gravid, la jeg meg vanligvis sammen med toåringen. Hun sovnet, jeg sovnet – og som regel våknet jeg igjen og var våken en halvtime eller to før jeg la meg "på ordentlig". Rolig og godt for oss begge.

[Gjest mille]

Nei, jeg har aldri vært til utredning for noe som helst. Ingen i min omgangskrets har inntrykk av meg som noen utagerende person. Jeg er stort sett veldig snill og grei, men føler meg fort ødelagt når jeg er under mye press. Når jeg tenker tilbake på tidligere "dårlige perioder", er det ofte i tider med eksamenslesing, samboer jobber mye, kombinert med mange oppgaver på jobb. Altså perioder hvor jeg absolutt bør bruke kvelden til jobbing/lesing, og ikke et barn som ikke vil sove. Jeg blir nok fort stressa i alle situasjoner, selv utenfor disse "dårlige periodene", og takler overraskende utfordringer dårlig.

Nå er jeg dessuten gravid igjen, og føler meg ekstra trøtt og slapp pga det. Samtidig er jeg livredd for at jeg ikke skal klare å slutte med avstraffelsen før nestemann kommer. Og gutten min blir jo eldre og vil etterhvert huske at mamma er et monster. Huff, dette er helt forjævlig. Samtidig synes jeg at det er ekstremt vanskelig å skulle snakke om fastegen min om det. Det er neppe et vanlig tema på svangerskapskontroller...

Kjære deg,

Du er ikke et monster. Alle forteller meg at barn trekker det værste frem i sine foreldre. Ingen er perfekte. Du må slutte å straffe deg selv med tøffe ord, og heller ta affære. Dra til legen og snakk ut med ham. Si at du er sliten, mister temperementet. Vær hjemme litt, sov ut. Vær snill med deg selv, og snakk ut med en god venn, evt en terapaut. Det er ingen skam.

Du fikser dette!

[AnonymBruker]

Huff. Dette gjør vondt å lese. I og med at jeg nå for tiden holder på med en en skoleoppgave som handler om barn som vokser opp med vold, får jeg ekstra vond av dette barnet ditt fordi jeg vet hvor ille det til slutt kan bli.

Det som er det positive i denne saken, er at du selv er klar over at du ikke kan holde på slik, og jeg vil av den grunn be deg om å søke en eller annen form for hjelp

[AnonymBruker]

Fokuser på at gutten din er 3 år. 3 år!!

Skal du diskutere, klype og krangle med noen - finn deg noen på din egen alder.

[...]

Ikke bli sint. Når du lar en 3 år gammel liten unge gjøre deg fortvilet og sint, da bør du gå inn i deg selv og tenke "hva søren?". Du er ti ganger sterkere og større enn din sønn, så hvorfor du skal måtte bli sint på den lille skapningen er et mysterie.

Tusen, tusen takk for svar. Dette hørtes jo veldig logisk ut! Jeg har uten tvil dårlig selvtillit når det kommer til gutten min. Samboeren min er "ekspert", han tar alt av nattevåk og skriblerier på veggene på strak arm. Jeg feiger jeg ut i alle situasjoner som er ubehagelige for barnet mitt. Jeg klarer ikke å dryppe øyne, vaske ut shampo fra håret, tvinge på klær, mens samboeren min bare jobber seg gjennom det.

Jeg må få opp troa på at dette kan jeg også. Selvtilliten min er god i andre sammenhenger, jeg klarer meg fint på jobb og skole. Men som mor føler jeg meg til tider elendig. Jeg er flink til å holde ham unna parfymerte stoffer og usunn mat, kjøpe gode klær og trygt utstyr, men omsorgsbiten er vanskelig. Hvis jeg kan velge mellom å vaske kopper eller stelle gutten min til kvelds, velger jeg glatt oppvasken. Samtidig er jeg utrolig glad i ham, og det gjør så vondt å innrømme alt dette grusomme og iskalde.

Psykolog er det mange måneders ventetid på her jeg bor. Jeg var til lege for henvisning pga lett depresjon for et år siden, men det tok så lang tid å komme inn at jeg og samboeren min jobbet oss gjennom det selv.

Tipset ditt om å snu det dønn seriøse til det litt mer lettliva var imidlertid veldig god. Jeg tror nok kiling er et langt bedre og mer avvæpnende alternativ enn klyping.

TS

[AnonymBruker]

Jeg tror slett ikke det er uvanlig å bli sinna på barnet sitt og rope litt høyere, eller ta dem litt hardere en man trodde var mulig selv. Jeg husker tilbake hvor utrolig sliten jeg selv var da jeg var gravid og sønnen min var rundt 2 år. Ikke alltid jeg taklet all trass på en perfekt måte, nei... Synes de fleste venniner også forteller om situasjoner hvor de ble drit lei og ekspolderte på barna, slik at de blir redde.

Jeg husker selv at mamma kunne bli helt gal av oss tre og eksplodere....

Ikke vær så hard mot deg selv, men prøv hver eneste dag å telle til ti når du blir irritert. Prøv også å ta det med ro ved legging, ikke stress.

Jeg har klart omsider å bli en mye mer avslappet mor en jeg var i graviditeten og da jeg hadde en 3-åring og spedbarn. Da kunne jeg ofte bli så sliten og lei at jeg ikke taklet alle situasjoner bra. Jeg var også en del alene på kveldene og vet hvor slitsomt det er. Jeg har prøvd å være veldig bevisst på å ikke bli sint, så nå blir jeg mye sjeldnere sint..... Men det skjer fortsatt

[Klips]

Veldig gjenkjennelig. Jeg har ikke ADHD eller andre ting jeg mener jeg trenger psykologhjelp for, men jeg har alt for mange ganger blitt alt for rasende på barn. Det ville vært umulig å sette seg inn i før jeg hadde barn selv - det er ingen andre ting i livet som har påvirket følelsene mine så kraftig, og jeg vil gjette på at det er langt fra uvanlig blant de som har barn. Om ikke direkte vold, så kan det føles som et slags fysisk overgrep når man må holde dem i spenntak for å få pusset tenner, for å ta et eksempel fra da mine var små. Det er klart sånt skal kunne løses på andre måter i følge alle de som kan sånt, men det er jo ikke det at vi ikke prøver de pedagogiske måtene 10 000 ganger, det er heller det at den 10 001 gangen finnes det ikke tålmodighet igjen i noe ekte menneske som faktisk må forholde seg til flere ting i hverdagen sin enn å bli uthvilt til tannpussen.

Jeg har dessverre ingen gode råd, kan bare fortelle at du ikke er den eneste monstermammaen i verden og at når de blir litt eldre (tre er vel ca. den magiske grensen) så blir det dag for dag så uendelig mye lettere.

Endret 10. mars 2011 av Klips

[AnonymBruker]

Jeg tror slett ikke det er uvanlig å bli sinna på barnet sitt og rope litt høyere, eller ta dem litt hardere en man trodde var mulig selv.

[...]

Jeg har klart omsider å bli en mye mer avslappet mor en jeg var i graviditeten og da jeg hadde en 3-åring og spedbarn. Da kunne jeg ofte bli så sliten og lei at jeg ikke taklet alle situasjoner bra. Jeg var også en del alene på kveldene og vet hvor slitsomt det er. Jeg har prøvd å være veldig bevisst på å ikke bli sint, så nå blir jeg mye sjeldnere sint..... Men det skjer fortsatt

Takk for svar, selv om jeg egentlig ikke på noen måte er ute etter å finne argumenter som ufarliggjør/hverdagsliggjør atferden min.

Jeg synes at det er veldig paradoksalt at jeg maser på mannen min om at han ikke må børste håret så hardt, feste knytinga på lua så stramt osv, når jeg selv ender opp med å nesten gi ham blåmerke når jeg er alene med ham.

Samtidig gjør det naturligvis godt å lese at jeg ikke er helt alene om dette. Jeg er, som sagt, vanligvis en normalt god mor som ønsker det aller beste for ungen min. Hjertet mitt faller i grus når jeg ser at overraskelsen i ansiktet til gutten min går over i gråt, men likefullt klarer jeg å gjøre akkurat den samme kvelden etter.

Jeg tror i alle fall at jeg må senke skuldrene litt for hvor perfekt oppdragelsen min skal være. Det hjelper ikke at jeg sliter meg ut gjennom dagen for å være snill nok, hensynsfull nok, lyttende nok og deltakende nok, når jeg skjærer tvers igjennom og behandler ham fullstendig urimelig og urettferdig i leggetiden. Kanskje er det greit om jeg overser noen "du mamma?" i løpet av dagen, ikke bytter drikkekopp 5 ganger fordi alle hadde feil motiv osv. Jeg går jo hele dagen og føyer meg etter ham fordi jeg har dårlig samvittighet for det jeg gjorde kvelden før. Et sted må vel denne sirkelen ta slutt.

Igjen, tusen takk for gode oppvekkere alle sammen. Jeg skal ta helga til hjelp, og passe på å legge ham selv selv om samboeren min er hjemme. Så får jeg prøve å få noen tips fra ham, senke skuldrene litt og godta at rutinene ikke må være 100%.

TS

[Luckyme]

Heisann.

Ville gi deg en og synes det er flott at du tar tak i den destruktive spiralen du og din sønn har kommet i.

Jeg kjenner meg godt igjen i dine følelser, og har selv en gutt som fikk litt ufortjent sint mor, med liten tålmodighet, men med masse kjærlighet. Jeg innså også det samme som deg, og bevisst gikk inn for å endre atferd når jeg innså jeg er den voksne, mens gutten er jo helt i startfasen til å bli en egen personlighet. Det er masse å lære, og barnet fortjener å bli lært opp på en positiv måte, og ikke under stress og krav, til å forstå, som er umulig for dem å vite. Isteden for å bli sint, satte jeg meg på huk og snakket med dem i samme høyde, fikk blikkkontakt og forklarte at slik fikk man ikke lov til, og hvis han ikke hørte, måtte han sette seg i trappen til han sa unnskyld. Når han sa unnskyld fikk han gjøre som han ville, og da var saken over, og ble venner videre. (selvsagt ikke når det var snakk om etter leggetid). Guttungen var da 5 år, og i løpet av noen uker var det drastiske endringer til det positive.

Min sønn ble senere utredet for adhd, og i den forbindelse fikk jeg anbefalinger av legen til å utredes for Adhd. Før min sønn anså jeg ikke meg selv som en adhd kandidat, men med mere informasjon og kunnskap innså jeg at ADHD diagnose var korrekt.

Min hverdag nå er helt endret, og slike frustrasjoner forekommer så og si aldri lenger.

Jeg vil anbefale deg å snakke med lege, og be han henvise deg videre til utredning for ADD ( som er det samme som ADHD, men uten hyperaktiviteten,) Du hadde i hvertfall mange likehetstrekk med meg. Sjekk på nettet, er en side om jenter med adhd som er bra. var noe med Nicholaysem:)

Uansett ønsker jeg deg lykke til videre

[AnonymBruker]

Æsj, jeg kjenner meg igjen. Babyen min er snart ett år og jeg har så fryktelig kort lunte! Har aldri vært særlig hissig eller irritabel av meg, men nå...

Jeg kan egentlig ikke forstå at det går an å bli sint på en baby. Skammer meg så fryktelig. Men joda, jeg har trampet, slått i veggen og kastet smokker i guvlet.

Har vært hos psykolog, ble henvist via helsestasjonen, og det viser seg at jeg har en mild fødselsdepresjon.

Jeg elsker barnet mitt, så det går ikke på manglende morsfølelse, tilknytning eller kjærlighet. Men noen ganger er ikke tålmodigheten der. Jeg er sliten, alene og jeg mangler voksentid, samtaler og nye impulser og inntrykk. Det er ikke unnskyldninger, men forklaringer på hvorfor jeg noen ganger føler som jeg gjør. At jeg forstår dette, gjør frustrasjonen/tristheten lettere å håndtere.

Når jeg kjenner at det blobler opp, prøver jeg alt jeg kan å ta et steg tilbake, puste, tenke meg om. Ikke slå håndflaten i bordet og trampe i gulvet, som faktisk er det eneste jeg har lyst til å gjøre (herregud så teit). Hvorfor velger jeg å bli sinna? Hvorfor setter jeg meg selv i disse situasjonene? Hvordan kan jeg håndtere dette annerledes, bedre, på en mer konstruktiv måte? Er det egentlig så viktig/noe å krangle over?

Det er kanskje ikke lurt bebreide meg selv, å si at jeg "velger å bli sint" - men det er i hvert fall ingen andre sin skyld! Som selvfølgelig er det jeg føler at det er, akkurat der og da. Det er jo veldig deilig å kunne skylde på noen andre - men nei.

Hmm, dette ble langt. Men sånn er det i hvert fall for meg! Og kanskje det kan hjelpe noen å lese dette? Si ifra, til lege, helsesøster, samboer. Du er ikke alene, og du kan bli bedre

[AnonymBruker]

Å telle til 10 inni seg er noe alle foreldre må gjøre, flere ganger for dagen. De som ikke klarer å roe seg ned ved dette, og faktisk tyr til klyping og klapsing trenger hjelp og veiledning. Det er forbudt å bruke fysisk vold mot barn.

Et lite utbrudd i ny og ne er naturlig og menneskelig, og barn har ikke vondt av å se at begeret kan renne over for mor eller far. Men når dette skjer på daglig basis er det noe annet, og vil i lengden ødelegge barnet på en eller annen måte.

[Gjest Bærtelærta]

Fyyy flate så godt å leste! Har akkurat blitt manma,sønnen min e 3 mnd!!! bare ,å i har klikka mange ganga allerede:(((( på både samboer å på baby når i e aleine. Føle me helt jævli ,å e ofte 'redd' for ka i kan være i stand t å gjøre neste gang i bli sint (( ka ska i gjør?!? Vil ikke ha d sånn.

[Gjest sjoko]

Hei! Har ikke lest hele tråden her, bare de første innleggene. Men jeg fikk lyst til å svare deg likevel. Jeg kjenner meg litt igjen, jeg føler også at jeg har mistet kontrollen litt over temperamentet ovenfor min 3-åring. De kan være en prøvelse, det skal være sikkert! Og etter at jeg ble gravid med nr 2, har virkelig "monsteret" kommet fram et par ganger for mye.

Ville bare si en ting som hjalp meg: Det er lov å bli sur! Pottesur. Og det er lov å være streng i stemmen. Du er også nødt til å bruke det faktum at du er større og sterkere, men bare akkurat så mye makt som trengs for å få gjort det du skal. Aldri ta litt ekstra i for å understreke det du mener, liksom. Det er bare å "jobbe seg gjennom det" som du jo selv sier, så du er sikkert klar over det. Du må ikke overanstrenge deg for å være vennlig og tålmodig når 3-åringen trasser, for da ender det gjerne i eksplosjon til slutt (det er i alle fall det som skjer med meg).

Og jeg tror absolutt ikke du er noe monster, dette er nok ganske vanlig. Du er klar over problemet, og jeg tror du kommer til å finne ut av det. Sikkert ikke dumt å snakke med noen om det, dersom du har muligheten heller. Lykke til videre, og tro på deg selv :-)

[AnonymBruker]

Hei! Har ikke lest hele tråden her, bare de første innleggene. Men jeg fikk lyst til å svare deg likevel. Jeg kjenner meg litt igjen, jeg føler også at jeg har mistet kontrollen litt over temperamentet ovenfor min 3-åring. De kan være en prøvelse, det skal være sikkert! Og etter at jeg ble gravid med nr 2, har virkelig "monsteret" kommet fram et par ganger for mye.

Ville bare si en ting som hjalp meg: Det er lov å bli sur! Pottesur. Og det er lov å være streng i stemmen. Du er også nødt til å bruke det faktum at du er større og sterkere, men bare akkurat så mye makt som trengs for å få gjort det du skal. Aldri ta litt ekstra i for å understreke det du mener, liksom. Det er bare å "jobbe seg gjennom det" som du jo selv sier, så du er sikkert klar over det. Du må ikke overanstrenge deg for å være vennlig og tålmodig når 3-åringen trasser, for da ender det gjerne i eksplosjon til slutt (det er i alle fall det som skjer med meg).

Må bare si at jeg også kjenner meg igjen i situasjonen til TS. Har en toåring, som egentlig er snill, men av og til ender jeg opp med å brøle til jeg blir hes. Har angret og angret, og ligget våken og bedt til Gud om at han ikke må ta barnet fra meg som straff for at jeg er en så dårlig mor, men så er plutselig begeret for fullt igjen.. Det kan være et melkeglass som går i gulvet for andre gang en travel morgen, eller null samarbeidsvilje under tannpussen. Har aldri kløpet eller ristet eller slått, men har bannet og ropt, og jeg angrer så inderlig etterpå.. Elsker jo den lille kroppen over alt på jord, men sinnet kommer over meg raskere enn jeg rekker å kjenne det igjen. Etterpå innser jeg ofte at jeg er sliten, har sovet dårlig, hatt mange dager uten egentid og fått lite hjelp til husarbeid fra resten av familien.

Tror det stilles mange krav til oss som er småbarnsmødre i dag. Vi skal være så mye, og så flinke til alt.. Men barna krever oss jo egentlig 100% de første 3 årene.. Forslaget over her om å tillate seg å være sur og streng i stemmen, før man klikker helt, synes jeg faktisk er godt! Kanskje man kan avverge en situasjon på den måten. Og ungene har vel ikke vondt av å høre at nå mener mamma alvor, men de har nok vondt av at mamma eksploderer, og gråter etterpå..

Tror nok også at selvtillit er en greie her. Har god selvtillit i forhold til barneoppdragelsen, men sliter i et dårlig forhold, og det gir dårlig selvtillit. Og da å føle at ikke engang en toåring tar meg på alvor er kanskje ikke godt..

Anonym poster: 894f620aee0f341d39b61cd58c77d51c

[lillevill]

Alle forteller meg at når man får egne barn, så får de frem det verste og det beste i deg. Du er menneskelig. Jeg kan også bli sinna fort og skal gå inn i mammarollen med fokus på sinne-mestring - men det er VANSKELIG! Jeg tror alle strever med dette, tilogmed pedagoger. Det som er så bra TS, det er at du er bevisst på det og er nå i ferd med å bli flinkere. Kansje du skal lese noen bøker om temaet?

Kansje din mann kan være med å avlaste deg litt? Eller noen andre.