Dere som er prøvere

[Humleblomst]

Dere skriver så mye om hvor ufølsom folk er og hvor lite folk forstår, men har dere tenkt på at det kanskje ikke er så lett å snakke om dette temaet for folk som ikke sitter i det selv heller? Er det noe jeg blir provosert av så er det prøvere som på ene siden vil snakke om at de er prøvere og tar opp temaet, men på andre siden sier de ingenting. De bare venter på at jeg skal si noe. Og så sitter jeg der, jeg forstår at vedkommende har det vanskelig og alt sånt, jeg er redd for å si noe feil, jeg er redd for å ta opp temaet assistert befruktning i redsel for å gjøre vondt verre, og det blir gjerne til at jeg stotrer frem noe om at "det går nok bra", "snart er det nok din tur", "bare prøv å ikke stresse med det så skjer det nok snart" osv.

Jeg blir jo nesten stresset selv bare av å høre på venninnene mine som har fått prøvingen som en besettelse, og nei, jeg vet ikke hvordan det er å ha det sånn for jeg er der ikke selv. Jeg ser jo at stresset ikke er bra for dem, men jeg skjønner jo mer og mer at det ikke er så lett å bare "slutte å stresse". Jeg leser om temaet, tolker det fra mitt ståsted, og misforstår gjerne enkelte ting. Jeg prøver å komme med fornuftige fakta, men skjønner jo at det oppfattes på en helt annen måte enn det er ment, og jeg klarer ikke å få forklart hva jeg egentlig mener engang. I tillegg tror jeg mye av det forventningspresset dere føler kommer av at folk ønsker å være der for dere og vise at de bryr seg. Når jeg har venninner som er prøvere har jeg gjerne vært redd for at vedkommende føler at hun ikke kan ta opp temaet med meg, og har derfor spurt for å høre hvordan det går. Jeg vet jo at graviditet er "alt" hun tenker på. Men så blir det gjerne misforstått som et spørsmål om hun ikke "er blitt gravid snart".

Det er forferdelig vanskelig å være støttende og en god samtalepartner når alt er så tabubelagt og sårt at det fører til at alt som blir sagt blir overtolket og misforstått.

Så hjelp meg å hjelpe dere, hvordan vil dere bli møtt av "oss andre" når dere tar opp dette temaet?

[Gjest Alabama]

Jeg vil helst ikke bli spurt, vil heller ta det opp selv. Men alle er jo forskjellige.

Men viktigst av alt tror jeg er å støtte oss i situasjonen, ikke nødvendigvis prøve å lette humøret ved å si at "det ordner seg nok snart".. Si at man forstår frustrasjonen, at man skjønner at det er fælt og trist, at det finnes hjelp å få dersom det viser seg å vedvare.

Hvis man vil komme med gode råd, så kan man si at det ikke finnes så mye som kan påvirke fruktbarheten, og at de som blir gravide fort bør se på seg selv som heldige. De fleste får det til raskt, men mange sliter!

Hvis du vil trøste, så gi en klem. Skryt gjerne av at vi orker å involvere oss i andre gravide og andres barn. Da føler vi oss sterke!!

Ellers vet jeg ikke helt.. Skjønner godt at det er vanskelig!!!

[AnonymBruker]

Jeg synes det er forskjell på nyprøvere og slitere her, for å være ærlig. Det er greit å be en nyprøver om å roe ned litt når alt hun klarer å prate om er eggløsningsslim og festeblødninger. Det er ikke greit å be en sliter om å stresse mindre og at alt sikkert ordner seg og forresten kjenner du noen som ble gravid i adopsjonskø. Dette forutsetter såklart at du vet hvordan ståa er.

Jeg er glad på andres vegne når de blir gravide og får barn, tro meg. Men jeg blir også veldig lei meg, håpløst, fortvilende, trøstesløst lei meg hver gang jeg blir påminnet at de planene jeg og mannen min har lagt kanskje aldri blir noe av. Usikkerheten er det verste. Så ikke bagatelliser den.

[Strix]

Dette er grunnen til at jeg bare har delt vår situasjon med de aller nærmeste i familien og noen få gode venner. De har jeg så god kontakt med og de har fra første stund de fikk vite om det fått vite hvordan vi har det med det hele, hvordan vi takler det. Og at de bare må spørre om det er noe de lurer på og underveis når de lurer så er jeg ærlig og forteller dem at f.eks det ikke bare er å benytte seg av prøverør for det fungerer ikke for alle, at adopsjon er en prosess som tar mange år og krever iherdig godkjenning mm. og ellers alt om deling av egg, uttak, bivirkninger mm.

Som du skriver Humleblomst får jeg litt inntrykk av at dette ikke nødvendigvis er de nærmeste i din vennekrets? Og når man da ikke er i/har vært i en lignende situasjon selv så er det ikke så lett. Jeg skjønner ikke alltid hvorfor enkelte velger å fortelle det til halve omverden og så forventer de 100% forståelse fra noen som heldigvis(for dem) ikke kan sette seg inn i situasjonen fordi de aldri har vært der.

Det virker for meg som om du gjør en innsats for å være en god venninne. Selv ville jeg nok foretrukket å ta det opp selv til litt perifere venner(men mange vil jo at en skal spørre, men som du sier så tåler de ikke spørsmålet i seg selv nesten). Det er ingen fasit, hvor hver og en takler dette ulikt. Jeg er ikke så glad i råd, selv om de er velmenende så har vi som har holdt på med dette i mange år hørt og sett det meste, men ikke alt! Så igjen, det er forskjell på gode råd også og det er stor forksjell på diagnoser

Jeg tror jeg har gjort det lett for meg selv ved å være litt nøye med hvem som har fått vite noe og forkalrt dem hvordan vi har det med det hele. Og jeg tror også at det er lettere for dem for da kan de være ganske trygge på hva de kan forvente.