Har sitt eget barn i fosterhjem men jobber i barnehage

[Gjest kokkosmamma]

Hvordan hadde du som ansatt i en barnehage reagert: du blir presangtert for en ny vikar og ikke lenge etter du blir kjent med henne forteller hun att hun har mistet omsorgsretten til sitt eget barn, og ungen skal vokse opp i fosterhjem, hva hadde du som kolega tenkt?

Hva hadde du som mamma tenkt, om du fikk tilfeldig vite av felles kjente att en av barnehagetantene for ditt barn hadde mistet retten til den daglige omsorgen for sitt barn, uten og kjenne henne? hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig: Jeg hadde blitt bekymret. Jeg ville nok lurt veldig på hva som var grunn for omsorgsovertakelsen og om det kom til å påvirke barna i barnehagen negativt. Og selv om jeg hadde fått en kortfattet forklaring på årsaken bak omsorgsovertakelsen som jeg i utgangspunktet kunne akseptert, så hadde jeg nok fortsatt å lure på om det lå noe mer bak.

På den andre siden så er det jo stor forskjell på å ha ansvar for sitt eget barn 24/7 alene og det å dele ansvaret sammen med flere andre voksne i 7,5 timer pr dag. Man kan takle det ene og ikke det andre.

[Sulosi]

Helt klart forskjell på 24/7 og 7,5 timer til dagen og for alt vi vet kan barnet ha utfordringer langt utover det som er normalen, et syndrom eller sterk ADHD.

[Kosemose]

Joda, det er sikkert gode grunner, og det er sikkert stor forskjell på å ha barnet sitt døgnet rundt og å jobbe med barn 7,5 timer hver dag. Men jeg hadde tenkt mitt uansett. Jeg hadde tenkt at det er noe med dømmekraften og prioriteringsevnen og vurderingsevnen til en dame som ikke kan ha omsorg for sitt eget barn, men som likevel tenker at det er greit for andre at hun jobber i barnehage, og jeg ville lurt på om hun var skikket til å ha ansvar for barnegruppa, spesielt i pressede situasjoner som kan oppstå. Sikkert urettferdig og fordømmende, men det ville jeg følt på. Bedre menneske er jeg ikke.

[lille-lure]

Jeg hadde blitt skeptisk, men etter er samtale med daglig leder i bhg hadde jeg nok stolt på at hun egnet seg som bhgtante, selv om hun ikke hadde full omsorg.

[nissejenta]

Kommer vel an på hvorfor hun har mistst omsorgsrette da... Skal det ikke mye som skal til før man mister den...?

[AnonymBruker]

Ideellt sett håper jeg at jeg hadde fokusert på hvordan hun var i barnehagen, og hvis hun var god der ville jeg slått meg til ro med det. Men er fortsatt redd for at jeg ubevisst kanskje ville vært mer på vakt en hva hun kanskje fortjente. Ikke godt å vite...

Ellers vil jeg dele en historie om en tidligere kollega; hun vokste opp i et strengt kristent og konservativt hjem. Vet ikke om det er "arr" etter en mangelfull oppvekst, eller kanskje en liten diagnose, men hun vokste opp med det jeg vil kalle redusert samfunns- og sosial forståelse. Få venner, liten kunnskap om egen kropp, og ble lett et mobbeoffer.

Visste vel knapt nok hva sex var før hun hadde det på en hyttetur med en annen som var på hennes nivå. Ble gravid. Hennes foreldre så dette som en stor skam, mens hans foreldre var mer ressurssterke, men kunne allikevel ikke "akseptere" at ders barnebarn vokste opp med en familie av den "kaliberen". Denne jenta var lett å styre, og barnets farmor og farfar fikk overbevist henne om at hun definitivt ikke var skikket til å ta seg av dette barnet, samtidig som hennes egne foreldre fortalte henne om hvor stor skam dette kom til å bli.

Før hun visste ordet av det, hadde hun skrevet over omsorgsretten til barnet til farmor og farfar, som skulle ta seg av oppdragelsen, samtidig som barnet skulle få omgang med sin mor og far i trygge omgivelser.

I dag er hun eldre, har forstått mer av hva som skjedde, og har lært seg verktøyene som trengs for å se situasjonen annerledes. Hun er det vi andre ville kalt "spesiell", men at hun ville vært en kjærlig, god og omsorgsfull mor, er jeg ikke i tvil om! Jeg hadde ikke vært redd for å la henne jobbe med mitt barn i barnehagen.

Hun er allikevel slik at hun kan fortelle at hun ikke har omsorg for sønnen sin, uten at hun forstår hva andre kan lage seg av tanker rundt det.

Så det kan ligge mer bakom en slik historie enn de verste scenarioene vi tenker oss.

[Gjest gjest]

Ideellt sett håper jeg at jeg hadde fokusert på hvordan hun var i barnehagen, og hvis hun var god der ville jeg slått meg til ro med det. Men er fortsatt redd for at jeg ubevisst kanskje ville vært mer på vakt en hva hun kanskje fortjente. Ikke godt å vite...

Ellers vil jeg dele en historie om en tidligere kollega; hun vokste opp i et strengt kristent og konservativt hjem. Vet ikke om det er "arr" etter en mangelfull oppvekst, eller kanskje en liten diagnose, men hun vokste opp med det jeg vil kalle redusert samfunns- og sosial forståelse. Få venner, liten kunnskap om egen kropp, og ble lett et mobbeoffer.

Visste vel knapt nok hva sex var før hun hadde det på en hyttetur med en annen som var på hennes nivå. Ble gravid. Hennes foreldre så dette som en stor skam, mens hans foreldre var mer ressurssterke, men kunne allikevel ikke "akseptere" at ders barnebarn vokste opp med en familie av den "kaliberen". Denne jenta var lett å styre, og barnets farmor og farfar fikk overbevist henne om at hun definitivt ikke var skikket til å ta seg av dette barnet, samtidig som hennes egne foreldre fortalte henne om hvor stor skam dette kom til å bli.

Før hun visste ordet av det, hadde hun skrevet over omsorgsretten til barnet til farmor og farfar, som skulle ta seg av oppdragelsen, samtidig som barnet skulle få omgang med sin mor og far i trygge omgivelser.

I dag er hun eldre, har forstått mer av hva som skjedde, og har lært seg verktøyene som trengs for å se situasjonen annerledes. Hun er det vi andre ville kalt "spesiell", men at hun ville vært en kjærlig, god og omsorgsfull mor, er jeg ikke i tvil om! Jeg hadde ikke vært redd for å la henne jobbe med mitt barn i barnehagen.

Hun er allikevel slik at hun kan fortelle at hun ikke har omsorg for sønnen sin, uten at hun forstår hva andre kan lage seg av tanker rundt det.

Så det kan ligge mer bakom en slik historie enn de verste scenarioene vi tenker oss.

Den personen du beskriver ville vel heller ikke passet til å jobbe i en bhg? Så sånn sett ser jeg ikke vitsen med historien. Det er også forskjell på å gi fra seg omsorgen(noe hun i realiteten gjorde), og det å miste barnet sitt. I TS sitt tilfelle har nok barnevernet vært i bildet, og barnet er i fosterhjem.

Jeg hadde nok tenkt mitt, og følt at denne personen ikke hadde noe i bhg å gjøre. Det er en uting at det blir tatt inn vikarer i bhg som jeg mener ikke har noe i et slikt yrke å gjøre. Har selv jobbet i bhg og på tiltak fra kommunen fikk vi inn en tidligere rusmisbruker. Selvfølgelig klagde foreldrene. Jeg er helt imot at bhg skal brukes på denne måten.

Jeg hadde absolutt tatt en prat med styrer om dette.

[Kosemose]

Den personen du beskriver ville vel heller ikke passet til å jobbe i en bhg? Så sånn sett ser jeg ikke vitsen med historien. Det er også forskjell på å gi fra seg omsorgen(noe hun i realiteten gjorde), og det å miste barnet sitt. I TS sitt tilfelle har nok barnevernet vært i bildet, og barnet er i fosterhjem.

Jeg hadde nok tenkt mitt, og følt at denne personen ikke hadde noe i bhg å gjøre. Det er en uting at det blir tatt inn vikarer i bhg som jeg mener ikke har noe i et slikt yrke å gjøre. Har selv jobbet i bhg og på tiltak fra kommunen fikk vi inn en tidligere rusmisbruker. Selvfølgelig klagde foreldrene. Jeg er helt imot at bhg skal brukes på denne måten.

Jeg hadde absolutt tatt en prat med styrer om dette.

Enig. Jeg blir så provosert over at så mange synes å mene at "hvem som helst" kan jobbe i barnehage. Man bør være rimelig oppegående og ha en god vurderingsevne og god sosial kompetanse for å jobbe i barnehage etter mitt skjønn. Kvinnen som beskrives i denne historien kan sikkert gjøre en god jobb i en rekke yrker, men jeg syns ikke hun passer i en barnehage.

[AnonymBruker]

Jeg ser igjen her at vi er flinke til å dømme folk, mange har sagt dette, at det er mye av dette inne på forum som KG.

Jeg skal fortelle dere en ting slik jeg ser det. En venninne av meg var ung da hun fikk sitt barn, hun hadde gjort så godt hun kunne,men det ble ikke bra nok, så hun henvendte seg til BV for å be om hjelp. Hun slet mye psykisk .De ble sammen enige om at hun skulle fraskrive seg omsorgen for sitt barn, hun mistet derfor omsorgen for den lille gutten sin. Da var hun 23 år gammel.

Etter mange år fant hun seg en mann, de giftet seg, hun hadde bilder av sine barn. Men de er ressurssterke, men de ville ikke ha barn sammen, da han hadde to gutter som var voksne. Så de meldte seg som besøkshjem, og avlastninghjem, og de er de i dag, de ble fosterforeldre med tiden og de har ikke møtt noen motstand hos BV, det er lov å forandre seg. Hun jobber i barnehage det var derfor jeg trakk frem hennes eksempel.

Men klart at dette ser vel ikke dere her inne, kanskje hun gav fra seg ungene selv. Kanskje hun hadde en situasjn som gjorde det sånn, men som kan ha endret seg.

[Gjest Annaires]

Jeg så i dag på fb at en av mine tidligere klassekamerater har fått jobb i barnehage. Hun har selv et barn i fosterhjem.

Jeg kjenner henne ikke godt, men godt nok til å si at hadde hun fått jobb i barnehagen til dattern min hadde jeg protestert høylytt, og i verste fall tatt utt frøkna av barnehagen.

Hun er en kjempe søt jente, men hun mangler en del grunnleggende elementer ( som hun desverre ikke fikk i oppdragelsen sin), som f.eks å se grunnleggende behov, selvinnsikt osv...

[Kosemose]

Jeg ser igjen her at vi er flinke til å dømme folk, mange har sagt dette, at det er mye av dette inne på forum som KG.

Jeg skal fortelle dere en ting slik jeg ser det. En venninne av meg var ung da hun fikk sitt barn, hun hadde gjort så godt hun kunne,men det ble ikke bra nok, så hun henvendte seg til BV for å be om hjelp. Hun slet mye psykisk .De ble sammen enige om at hun skulle fraskrive seg omsorgen for sitt barn, hun mistet derfor omsorgen for den lille gutten sin. Da var hun 23 år gammel.

Etter mange år fant hun seg en mann, de giftet seg, hun hadde bilder av sine barn. Men de er ressurssterke, men de ville ikke ha barn sammen, da han hadde to gutter som var voksne. Så de meldte seg som besøkshjem, og avlastninghjem, og de er de i dag, de ble fosterforeldre med tiden og de har ikke møtt noen motstand hos BV, det er lov å forandre seg. Hun jobber i barnehage det var derfor jeg trakk frem hennes eksempel.

Men klart at dette ser vel ikke dere her inne, kanskje hun gav fra seg ungene selv. Kanskje hun hadde en situasjn som gjorde det sånn, men som kan ha endret seg.

Slapp av litt da, i en situasjon slik du beskriver det er det vel tvilsomt om noen hadde reagert, mitt svar er tuftet på en forståelse av at damen ikke var vurdert som skikket til å ha omsorg for sitt eget barn. Det blir så søkt å trekke fram alle mulige evenualiteter og etterpå kalle folk fordømmende. Det er jo uansett helt hypotetisk problemstilling. Hvis damen virket super fornuftig og stødig og tillitsvekkende hadde jeg vel ikke freaket ut hvis det etter ett år kom fram at hun i sin ungdom ba om fosterhjem for et barn hun ikke hadde kapasitet til å ivareta.

[momo]

Har selv en venninne som ble fratatt sine 2 barn, hun fikk ett barn til etter det, som hun er helt alene med, hun er en fantastisk mor. Og nå er hun snart ferdig utdannet førskolelærer. Og jeg ser på henne som en fantastisk mor og ressursterk person. Folk kan faktisk forandre seg. Og har du først mistet barna dine, så er det ikke lett å få barna tilbake. Hun får ha kontakt med sine barn da.

Vi vet ikke noe om hvorfor eller hva som ligger bak. Og mennesker forandrer seg. Nå er jo denne damen kun vikar og, så regner med att hvis hun ikke gjør jobben bra, så slutter de bare og bruke henne.

[AnonymBruker]

Den personen du beskriver ville vel heller ikke passet til å jobbe i en bhg?

Enig. Jeg blir så provosert over at så mange synes å mene at "hvem som helst" kan jobbe i barnehage. Man bør være rimelig oppegående og ha en god vurderingsevne og god sosial kompetanse for å jobbe i barnehage etter mitt skjønn. Kvinnen som beskrives i denne historien kan sikkert gjøre en god jobb i en rekke yrker, men jeg syns ikke hun passer i en barnehage.

Denne kvinnen jeg snakket om, har som sagt fått verktøy i voksen alder, som har forandret situasjonen hennes. Og har en helt egen evne til å se barn, og skape et godt forhold med småtassene. Jeg sier ikke at hun hadde egnet seg som pedagosisk leder eller styrer i en barnehage, men som assistent hadde hun sannsynligvis vært fantastisk for barnas del, selv om hun sannsyligvis ikke hadde blitt noe mer enn en "hyggelig nok" kollega med de voksne.

Har selv en venninne som ble fratatt sine 2 barn, hun fikk ett barn til etter det, som hun er helt alene med, hun er en fantastisk mor. Og nå er hun snart ferdig utdannet førskolelærer. Og jeg ser på henne som en fantastisk mor og ressursterk person. Folk kan faktisk forandre seg. Og har du først mistet barna dine, så er det ikke lett å få barna tilbake. Hun får ha kontakt med sine barn da.

Vi vet ikke noe om hvorfor eller hva som ligger bak. Og mennesker forandrer seg. Nå er jo denne damen kun vikar og, så regner med att hvis hun ikke gjør jobben bra, så slutter de bare og bruke henne.

[Gjest Canis lupus]

Dersom hun valgte selv å "gi fra seg" barnet sitt, er det en ting. Men dersom hun MISTET retten til å ha barnet, ville det vært totalt uakseptabelt. Er sjefen din informert om dette?

For meg så blir det som om en som har blitt dømt til å aldri få eie en hund igjen, og fratatt hunden sin skal jobbe i et hundepensjonat. Det er ikke akseptabelt, og jeg ville aldri tolerert det om mitt barn gikk i denne barnehagen.

[AnonymBruker]

Hadde heller latt henne ta å passe ett barn, enn noen av dere. Makan til mere dømmende mennesker skal man lete lenge etter.

[Gjest kokkosmamma]

Den personen du beskriver ville vel heller ikke passet til å jobbe i en bhg? Så sånn sett ser jeg ikke vitsen med historien. Det er også forskjell på å gi fra seg omsorgen(noe hun i realiteten gjorde), og det å miste barnet sitt. I TS sitt tilfelle har nok barnevernet vært i bildet, og barnet er i fosterhjem.

Jeg hadde nok tenkt mitt, og følt at denne personen ikke hadde noe i bhg å gjøre. Det er en uting at det blir tatt inn vikarer i bhg som jeg mener ikke har noe i et slikt yrke å gjøre. Har selv jobbet i bhg og på tiltak fra kommunen fikk vi inn en tidligere rusmisbruker. Selvfølgelig klagde foreldrene. Jeg er helt imot at bhg skal brukes på denne måten.

Jeg hadde absolutt tatt en prat med styrer om dette.

Du sier du ville tatt en prat med styreren om det.

Alså som kolega eller som mamma? om du så var kolega til denne mammaen, som etter noen dager forteller hun er fratatt sitt eget barn grunnet omsorgsvikt i hjemmet (foreksempel) og di få dagende du hadde kjent henne har hun virket både omsorgsfull, ærlig og presis i jobben. hva ville du så gjort? og da vill jeg gjerne skille mellom det og være mamma att mitt barn blir passet av henne sammen med flere andre barnehagetanter, og det og være kollega. Si det er 15 barn på hver avd og det er 4 voksende på hver avd til og passe på barna.

Du nevner att tidligere narkomaner kommer og praktiserer i barnehage (foreksempel) igjennom nav? forstår tankegangen din, og foreldre som andre har fordommer, spesiellt om det synes att vedkommende har levd ett hart liv, men uansett grunn, skal det ikke få en ny sjangse?

Skal fortid telle mere en nå tid?

Hvilkende spørsmål ville du stilldt vedkommende som er fratatt sitt barn?

Skal det spille noen rolle om barnet er på frivillig omsorgsovertagelse, og foreldrende kjemper for og få klare den daglige omsorgen, men frivillig har latt noen andre få ha den daglige omsorgen? eller skal det være ett annet syn om hun har blitt fratatt retten til og ha den daglige omsorgen?

[Gjest gjest]

Du sier du ville tatt en prat med styreren om det.

Alså som kolega eller som mamma? om du så var kolega til denne mammaen, som etter noen dager forteller hun er fratatt sitt eget barn grunnet omsorgsvikt i hjemmet (foreksempel) og di få dagende du hadde kjent henne har hun virket både omsorgsfull, ærlig og presis i jobben. hva ville du så gjort? og da vill jeg gjerne skille mellom det og være mamma att mitt barn blir passet av henne sammen med flere andre barnehagetanter, og det og være kollega. Si det er 15 barn på hver avd og det er 4 voksende på hver avd til og passe på barna.

Du nevner att tidligere narkomaner kommer og praktiserer i barnehage (foreksempel) igjennom nav? forstår tankegangen din, og foreldre som andre har fordommer, spesiellt om det synes att vedkommende har levd ett hart liv, men uansett grunn, skal det ikke få en ny sjangse?

Skal fortid telle mere en nå tid?

Hvilkende spørsmål ville du stilldt vedkommende som er fratatt sitt barn?

Skal det spille noen rolle om barnet er på frivillig omsorgsovertagelse, og foreldrende kjemper for og få klare den daglige omsorgen, men frivillig har latt noen andre få ha den daglige omsorgen? eller skal det være ett annet syn om hun har blitt fratatt retten til og ha den daglige omsorgen?

Folk skal selvfølgelig få en ny sjanse men jeg er ikke villig til å la barnet mitt bli en "prøvekanin" for at de skal se om de greier seg.

Videre er det helt klart en forskjell om en på et tidspunkt i livet opplever noe, blir syk osv, slik at en innser at en ikke klarer ta vare på barna sine, og det å bli fratatt barna pga omsorgsvikt. Skjønner ikke at du kan stille et slikt spm engang om det spiller noen rolle?

Og hva legger du i fortid og nåtid?

I TS sitt innlegg var det intet tidsperspektiv! Om damen mistet barnet i forrige mnd vil jeg påstå hun den dag idag ikke er så mye bedre skikket. Det skal mye til for å bli fratatt barna, og det å komme seg ovenpå igjen er ikke gjort i en fei.

Hvordan spm jeg skulle stilt? Det kommer jo helt an på hva saken gjelder, tidsperspektiv osv. Du også må vel skjønne at en ikke kan sitte her å konstruere opp spm uten å ha en reell sak!

Syns du hadde en utrolig rar vinkling på innlegget ditt.

[Gjest Enny]

Hvordan hadde du som ansatt i en barnehage reagert: du blir presangtert for en ny vikar og ikke lenge etter du blir kjent med henne forteller hun att hun har mistet omsorgsretten til sitt eget barn, og ungen skal vokse opp i fosterhjem, hva hadde du som kolega tenkt?

Hva hadde du som mamma tenkt, om du fikk tilfeldig vite av felles kjente att en av barnehagetantene for ditt barn hadde mistet retten til den daglige omsorgen for sitt barn, uten og kjenne henne? hva ville du gjort?

Jeg hadde blitt veldig skeptisk og tatt meg en prat med styrer om ansattvalget.

Både som kollega og mamma.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer mer på at enkelte øyeblikkelig hoppet på den konklusjon at BV hadde vurdert omsorgsevnen som svak og tatt barnet bare forti TS i sitt opprinnelige innlegg skrev "fosterhjem" enn at en person som ikke har den daglige omsorgen for sitt barn jobber i barnehage... Og det har ikke noe med "hvemsomhelst kan jobbe med barn å gjøre" men en helhetsvurdering og en tiltro til at de som ansetter faktisk kan jobben sin og vet hva de ser etter...

Videre syns jeg det er rart hvordan mennesker som dømmer andre ikke selv tåler en tilbakemelding som er lett kritisk (dette gjelder selvsagt meg selv i like stor grad da jeg vet jeg både kan virke dømmende og være dårlig på å ta andres kritikk hvis jeg mener den er uberettiget)- det er menneskets natur som tar over...

Når det gjelder TS sitt tilfelle (som ble videre beskrevet ut over hovedinnlegget) har jeg ikke noe problem med å se at vedkommende kan være en ressurs i barnehagen, dog kan jeg også skjønne at mennesker rundt henne reagerer dersom hun ikke forteller HELE historien, men bare den ene setningen "mitt barn er i fosterhjem"

nettopp fordi den setningen gir rom for enormt med tolkning og teorier fra de som hører den..