Ønsker meg en baby

[AnonymBruker]

Midt i hele testingen og tempingen og telling av syklusdager...så tenker jeg på hva det egentlige målet er... merker at jeg har blitt fryktelig opptatt av at JEG skal bli GRAVID, ikke at jeg ønsker meg et barn. Det har blitt en slags konkurranse om å klare dette på best mulig måte, på raskest mulig måte og mest mulig vellykket. Men det viktigste er jo ikke å bli gravid, det er jo barnet som forhåpentligvis skal komme. Selvfølgelig er det avhengig av at jeg blir gravid, men samtidig føler jeg for å ta et skritt tilbake og tenke at dette handler faktisk ikke bare om meg selv. Bare noen tanker midt i en prøveperiode

[Vilmenfårikketil]

veldig sant, jeg føler meg truffet jeg begynner faktisk å bli i tvil om jeg i det hele tatt er klar for barn, da jeg egentlig ikke klarer å se for meg meg selv som mor, og ikke vet helt om jeg synes det er verdt å gå igjennom prøverør ++ for å få det til... Tror det fort kan bli en besettelse hvor man tilslutt ikke husker hvorfor man startet på prosjektet, jeg kjenner mye på det om dagen.

[AnonymBruker]

Lett for å bli sånn med mange ting.. kanskje spesielt når man føler at ANDRE forventer at man skal "få det til" snart og man prøver å unnvike temaet når noen nærmer seg temaet. Det blir så personlig og man prøver jo å tenke på andre ting og det er selvfølgelig godt ment fra deres side, men det nærer liksom opp under presset og stresset. Så jeg måtte bare ta et skritt tilbake i kveld og forsøke å huske på hva dette egentlig dreier seg om

[Vilmenfårikketil]

jeg er så enig! det har mye å gjøre med slektninger og mennesker rundt en sine forventninger, og akkurat nå vet jeg ikke om det rett og slett var det som startet hele prøvekarusellen i utgangspunktet.. nå som vi står i prøverørskø kjenner jeg bare at jeg tenker at det hele er utrolig pes, og at "jeg klarer meg sikkert uten barn".. mulig en forsvarsmekanisme, men jeg synes det er vanskelig å finne ut av hva som er hva. Jeg vil jo ha barn, men føler ikke at det er noen krise om jeg ikke får det. Life is good anyway... Vi har virkelig hatt en tøff periode som vi nå er over, og nå kjenner jeg meg nesten likegyldig. skummelt. så jeg er vel på noen måter litt omvendt av deg... har heller blitt i tvil om jeg virkelig vil ha unger for enhver pris, og er livredd for å ende opp som en evig sliter som bruker så mye tid og penger på å få barn at jeg glemmer å leve mitt liv... liten digresjon kanskje, men du satte i gang noen tanker her