Lettere gravid ved å droppe all testing?

[Sillan]

Er blitt en testoman i min 1,5 år lange prøvetid!!

Fikk tidlig høre at man kunne bruke lengre tid med å prøve hvis man ikke traff el osv. Derfor begynte tesingen tidlig og mange penger har gått i vasken, og da til ingen nytte!!

Har jeg da stresset meg selv så mye at jeg ikke vil bli gravid før jeg dropper alt og "ikkeprøver". Noen som har erfaring på akkurat dette?

En venninne av meg som sliter med det samme, hun fikk beskjed av sin homeopat om å droppe testing og bare ha sex annenhver dag og nyte prøvetiden Viktigste var å stresse ned.

Det frister å bare gi slipp på all testingen, men føler samtidig jeg mister kontrollen også.

Har kluss med hormonene mine og har veldig uregelmessig syklus..kanskje det er all testing og stress som har påvirket alt sammen. Mener å huske jeg hadde normal lang syklus før vi begynte hele bøtteballetten, så noe i denne teststressingen må det være??

Alle mine venninner sier også slutt og stress med det så vil det skje!! Men det er FA** meg ikke lett!! Er en stor psykisk belastning og unner ingen å gå igjennom dette her.

Men hva tror dere? Erfaringer eller solskinnshistorier? Trenger oppmuntring og tips!! Føler jeg må ut av denne testsirkelen, men vet ikke om jeg tør!!

[Vilmenfårikketil]

"slutt og stress" er noe av det tåpeligste jeg hører. ALLE Stresser til en viss grad med å bli gravide, noen blir det fort, andre tar det lenger tid med, og et fåtall igjen klarer ikke å bli det. uavhengig av stress, tør jeg påstå. Når det er sagt; jeg testet kun for å sjekke når jeg hadde EL, når jeg fant ut av det (hadde EL og mens akkurat på klokka tre ganger på rad), da droppa jeg å teste mer, og det førte til at vi koste oss mye mer, samtidig som jeg visste ca når det var lurt å ha mest sex.

Om du tror at ditt stress kan ha ført til noe, så tenker jeg at du bør sjekke det hos legen. jeg fikk påvist høy forekomst av stresshormonet, men var likevel regelmessig som ei klokke når jeg testet.

Etter 1, 5 år med prøving ville jeg startet med utredning hos legen uansett, et tips er å gå rett til det private, min fastlege kunne ikke hjelpe oss mye, og det ble mye frem og tilbake mellom fastlege/gynekologen. Så for å unngå det råder jeg deg til å bestille rett hos en som er spesialist på utredning av barnløshet.

Lykke til!

[Athene]

Det hjelper absolutt ingenting å slutte og teste, bortsett fra kanskje på din psykiske helse.

Har du prøvd i 1,5 år, og vet at du stort sett har truffet eggløsning, er det sannsynligvis ett eller annet i veien med en av dere. Etter et år har man rett på henvisning til utredning. Anbefaler dere å gå for dette da sannsynligheten for å klare det alene etter så lang prøvetid er lav.

[Sillan]

Er under utredning nå! Samboeren var i tipp topp stand! Bare venter på svar fra mine blodprøver, ellers så har ikke legen sett noe pcos eller noe sånt ved ultralyd. Får vite mer hva som skjer i morgen. Oppfølgingstime hos gynekologen. Håper virkelig jeg kan få noe hjelp med dette. Har en mistanke om hormonkluss, og kanskje hormonstøtte er tingen

Får se hvor høy stressfaktoren er etter den timen. Men å slutte å tenke på dette er helt umulig. Er jo ikke bare å skru av en bryter heller?!

[Gjest Alabama]

Synes det er rart at vennene dine fortsatt sier det, etter 1 1/2 år!! Gud, jeg hadde virkelig ikke taklet det. Du må bare be dem om å holde kjeft. De vet tydeligvis ikke hva de sankker om. KJenner jeg blir skikkelig provosert.. Er en tråd om samme tema lenger ned på siden her, og der er det henvist til forskning som viser at stress påvirker muligheten for å bli gravid i liten grad (10%). Men dette er stress av en litt annen grad, f.eks om man er blitt utsatt for vold eller har en ustabil livssituasjon o.l.

Uff, de er sikkert snille og greie venner sånn ellers, men at de ikke skjønner at det de sier stresser deg enda mer, og det gjør deg ikke noe mer gravid!

Endret 10. mars 2011 av Alabama

[Sillan]

De fikk ikke vite om at vi prøvde før 8 mndr siden. Hver gang jeg ønsker å snakke "seriøst" om hvordan jeg har det, spyr de ut den kjente replikken! Prøver å forklare at det ikke er sikkert noe jeg får gjort noe med uansett. Noen forstår hvordan jeg har det mens de andre ikke gjør det!!

Tror ingen som har vært i mine sko kan forstå hvor jæ*** det er. Tenker ikke på noe annet og det har ført til svingninger i humør og livsgnist :/

Men dette med stress tror jeg er en liten myte. Hører jo om noen få solskinnshistorier der noen har sluttet å tenke på å prøve og ble gravid etterpå. Men hvis det faktisk er noe galt da, som det er med 30% av alle par så hjelper det ikke akkurat å stresse ned med tanken på å bli gravid!!!!

En ting angrer jeg på, skulle ønske at ingen visste om at vi er prøvere. Føler et press utenfra også. Opplevd det samme?!

[Gjest Alabama]

En ting angrer jeg på, skulle ønske at ingen visste om at vi er prøvere. Føler et press utenfra også. Opplevd det samme?!

Enig. Pratet lenge om at jeg snart hadde lyst på barn, og når vi endelig begynte å prøve så fortalte jeg det til litt flere enn nødvendig. I begynnelsen hørte jeg også at vi bare måtte "stresse ned", men nå er det ikke så mange som sier noe som helst. Annet enn at det ordner seg.. Og så har jeg jo fått servert den størst myten av dem alle, den om at folk blir gravide når de adopterer...

Alt er godt ment, men det er et såpass ømfintelig tema og det tror jeg ikke folk skjønner før de er i situasjonen selv. Jeg har sagt ifra til et par stykker om at de ikke må si det med stress!

Mitt største problem nå er at vi er såpass etablerte og at folk rundt oss venter at vi snart skal bli gravide. Gruer meg til neste familieselskap, for å si det sånn..

Har også ved en anledning unngått å møte gamle venner, bare fordi jeg ikke orket å bli konfrontert med spørsmålet og ville måttet sitte og høre på babyprat og gravidprat.

[Sillan]

Tror ikke alle tenker over hva de sier nei. Noe som er lettvint for andre å si kan være ganske hardt for sånne som oss å høre!

Men har sagt ifra til de nærmeste at jeg tar opp emnet hvis jeg ønsker å prate om det, ellers trenger ingen å si noe som helst! Men flere har sagt at de synes det er vanskelig å forholde seg til situasjonen vi er i, og ikke alltid vet hva de skal si. Så hører jeg noe nå som ikke er helt ok, så tar jeg med en klype salt!

Men vi har opplevd at dette har spredd seg til venners venner osv. Så føler at hele byen veit at vi prøver. Har kommet flere bort til bla min samboer på byen og sånn som har fått høre av andre at vi prøver HARDT!! Det er ikke kult. Min tanke med å fortelle nærmeste var å få støtte på veien, slik at e vet hva vi gjennomgår. Men ikke meningen at alle skulle vite det Føler for å flytte eller bare reise rundt om i verden.

Vi har faktisk åpnet en sparekonto, slik at hvis det ikke skjer til neste år så reiser vi jorda rundt i et par mndr fra januar neste år. Det er ikke feil

Ser den med familieselskap osv. Får alltid høre, "er det ikke på tide at dere får barn da"

Slår aldri feil! Uff..

Setter meg heller hos mannfolka og diskuterer sport

Har du/dere prøvd lenge? Fått noe hjelp?

[Sillan]

Var forresten hos gynekolog igjen i dag og begynner nå på Pergotime. Noen som har erfrainger med dette?

[Athene]

Var forresten hos gynekolog igjen i dag og begynner nå på Pergotime. Noen som har erfrainger med dette?

Bruk søkefeltet i dette forumet, så får du opp mange tråder om pergo. (søk både pergotime og pergo)

Selv har jeg/vi valgt å ikke fortelle noen at vi prøver, ikke en gang nære venner eller foreldre. Men jeg visste at prøvingen kom til å bli trøblete før vi satt i gang. Når det gjelder familieselskap og lignende og folk er så uhøflige å spørre, svarer jeg ganske skarpt. Enten type "det har aldri vært min ambisjon i livet å få barn før jeg er godt oppe i 30 årene" eller "jøss, jeg trudde ikke du var så taktløs at du stilte slike spørsmål". Jeg synes folk har godt av å bli satt på plass, det er uhøflig å spørre andre om når de tenker å få barn. Er det folk dere har informert om prøvingen ville jeg nok heller svart at du setter pris på å ikke få flere spørsmål om temaet, med mindre du tar det opp selv.