Takler det ikke

[AnonymBruker]

3 mnd har gått siden vi mistet tvillingene. Ultralyden på julaften fortalte at det ikke lenger var liv i magen min. Jeg reagerte selvfølgelig med sorg, men da jeg skulle legges inn for å få fjernet de, hadde jeg null reaksjon.

Så igår, på kvinnedagen, skjer det. Hele 3 venner av meg forteller at de er gravide. Hvor mye de gleder seg til å bli mamma for første, andre og tredje gang. Smerten slår ned i meg som en skarp kniv og tårene triller.

Jeg skulle vært 20 uker på vei nå, og allerede vært på orginal ultralyd. Livet føles så jævlig urettferdig, og jeg takler ikke å se at andre kan glede seg over en graviditet, mens jeg sitter her uten magen, og med en mann som ikke vil prøve igjen. Han tok tapet veldig hardt, og nekter å prøve igjen. Eggløsningen var igår, og jeg føler hele livet mitt har stoppet opp.

Er jeg bare en stor egoist som ikke klarer å glede meg over andres svangerskap? Jeg tar det faktisk så tungt at jeg vurderer å bare slette disse tre vennene fra FB for å unngå å se alle gratulasjoner, gleden, ultralydbildene osv.

[Mary Poppins]

Uff, så leit! Føler virkelig med deg!

Det er vel ikke så rart at du føler det på den måten du gjør når tapet er så nylig. Tror alle vil ha forståelse for det. Men husk at med tiden så vil det bli mindre vondt, og det er jo synd hvis du skal miste gode venner over dette. Kan du ikke forklare situasjonen og holde deg litt unna i en periode mens du får bearbeidet følelsene dine?

Men det jeg først og fremst reagerer på er mannen din. Skjønner helt klart at han synes det som har skjedd er helt forjævlig. Men saken blir jo ikke bedre av å slutte å prøve! Kanskje han ville hatt godt av å snakke med noen profesjonelle? Det er jo helt tydelig at han også har ting han må bearbeide.

Håper virkelig dere klarer å komme dere opp av det hullet dere har falt ned i! Lykke til!

[Strix]

Det første du kan gjøre er å velge vekk statusoppdateringen fra disse vennene, du trenger ikke fjerne dem helt. Det taper du nok mest på.

Så vil jeg gi deg en stor Jeg har selv mistet etter mer enn 3,5år med prøvelser.

Det er nok ganske naturlig at du ikke helt klarer å glede deg over andres svangerskap når du såpass nylig har mistet. Og det er klart det er en stor sorg, bare de som har vært i lignende/samme situasjoner kan forstå. Du sier du skulle vært 20uker på vei nå, vil det si at de døde før uke12? Oppi det hele er det kanskje litt viktig å huske på at kroppen vår stort sett er laget sånn at den fjerner embryo som ikke utvikler seg skikkelig. Det er ingen trøst, men det var sannsynligvis ikke liv laget og en stor prosentandel av alle gravididtet går dessverre til grunne innen uke 12.

Det er viktig at du bruker tid til å ta inn over deg det som har skjedd og minst like vitkig at dere som par snakker om det. Hva er det som skremmer mannen din, er det frykten for å miste igjen, sjansene for det er heldigvis temmelig små!! (Og igjen, det er en prosentandel på mellom 20-25%, alt ettersom hvem du snakker med, av alle graviditetr som går til grunne). Det er kanskje viktig at mannen din er klar over dette også, men at det er sjelden det skjer igjen! Samtidig er tvillingsvangerskap alltid et risikosvangerskap, dessverre!

Jeg gleder meg ikke så veldig over andres svangerskap heller, det er ikke så mange rundt meg som er gravide så det er ikke noe stor sak. Men jeg tar litt avstand for min egen del, det handler om å ta vare på seg selv! Samtidig unner jeg ingen å være i min situasjon og det passer jeg på å si til meg selv ofte!!

Jeg håper du og mannen din kan snakke skikkelig sammen om det som har skjedd, uten min mann som støttespiller og beste venn hadde dette vært håpløst. Håper du kommer deg ovenpå og klarer å se lyst på livet igjen

Endret 9. mars 2011 av Strix

[AnonymBruker]

TS:

Hadde en såkalt MA, så det ble ikke oppdaget at det ikke var liv før i uke 9. Det sluttet å være liv rundt uke 5, så jeg gikk i 4 uker og trodde at alt var bra.

Mannen min er en stabukk uten like, så å få han til å snakke med noen profesjonelle er uaktuelt. Han har tilogmed nektet å snakke med meg om det. "Du får meg ikke til å snakke om det uansett" er svaret jeg får når jeg bringer det på banen. Det var tydelig at han gledet seg noe enormt. Han strøk meg over magen hver kveld og sa at han gledet seg. Derfor er det så tungt å takle dette alene.

Han mener vi har god tid, noe vi selvsagt har, men likevel var jeg såpass klar for å få barn nå at jeg klarer ikke vente. Er redd dette skal slite noe enormt på forholdet. Det har vel blitt en del mas fra min side om at nå har jeg eggløsning, så nå kan vi prøve igjen. Det skremmer han muligens enda mer. Har heller ikke fått noe støtte fra familie og venner. "Skjedd er skjedd, livet går videre". Etter aborten har det ikke blitt nevnt med et ord.

Jeg har vært til psykiater en gang etter at vi mistet, men da følte jeg at jeg taklet det såpass bra at vi snakket ikke noe særlig om det. Også sier jo alle at det er jo bare til å prøve igjen, men...

Takk for gode og støttende ord. Tenk om alle var som dere!

[Mary Poppins]

Vet du, det er lett for andre å bagatellisere dine problemer. De skjønner ikke hvordan det er. Har opplevd akkurat det jeg og, da de jeg ventet skulle støtte meg (familien) ikke skjønte hvor tøft det var da jeg gjennomgikk en personlig krise for mange år siden. Men jeg fikk pratet med andre som tok meg seriøst, og jobbet meg gjennom problemene uten å involvere familien. (Skal sies at jeg i ettertid har fått en del unnskyldninger for at de ikke forstod omfanget av krisen den gang). Så mitt råd er: finn deg noen å snakke med! Det er viktig at du tar dine egne følelser seriøst på tross av hva alle andre sier. Det er jo helt tydelig at dette er ekstremt tøft for deg!

Og jeg tror det er kjempeviktig at mannen din kommer ut av den grøfta han har gravd og prater med deg! Inntil dere får snakket om ting er jeg redd det vil ligge der som en verkebyll som potensielt kan skade forholdet på sikt.

Ta vare på deg selv

[Vilmenfårikketil]

føler med deg, og vil bare si at du er ikke alene!! Jeg kjenner meg igjen i hver bidige tanke du beskriver i fht venninnene dine, og jeg har "droppet" flere pga det, dessverre.. og det uten å ha vært igjennom en abort....

Har dere vært igjennom prøverør, eller var det "vanlig" graviditet?

Mitt tips er som over, fjern oppdateringene, da slipper du å bli plaget unødvendig med deres hersens lykke... det hjalp meg mye. og, dere MÅ snakke med noen om det her, jeg og mannen var inni samme sporet, og det holdt på å gå nedenom og hjem. jeg pushet på ham til å snakke med andre siden han ikke ville snakke med meg, og det hjalp faktisk, syns jeg.

Lykke til videre! Håper dere blir foreldre en gang!

[AnonymBruker]

Ville ikke du ønsket at de kunne glede seg hvis du blir gravid? Og når du blir det er det jo trist om du har støtt dem bort før den tid. Selvfølgelig er de glade og selvfølgelig er det vanskelig! Jeg ville skrevet et langt brev til meg selv hvor jeg skrev alt som føltes vanskelig og frustrerende og hva du egentlig har lyst til å si til venninnene dine og så brenne brevet etterpå. Håper virkelig det klaffer for deg også etter hvert!!!!

[Gjest Alabama]

[AnonymBruker]

Har dere vært igjennom prøverør, eller var det "vanlig" graviditet?

Det var en vanlig graviditet, men etter mange mnd's prøving.

Selvfølgelig vil jeg at andre skal glede seg over min graviditet, den gang det skjer.

Jeg har fjernet statusoppdateringer fra de tre det gjelder, men er fortsatt usikker på om jeg vil beholde de på vennelista. Altså, dette er Facebookvenner, ikke venner jeg henger med til vanlig. Vi er vel sånn på hils liksom. Iallefall med to av de. Hun tredje er kanskje litt nærmere, men ikke mer nær enn at vi kun kommuniserer via FB en sjelden gang.

Burde vel være glad for at jeg slipper å ha noen som helst kontakt med dem. Fy meg

[AnonymBruker]

TS: Jeg forklarte den ene venninna mi hva jeg tenkte og følte om saken. Hvordan jeg reagerte, og tanker og følelser rundt det. Fikk aldri svar.....

[AnonymBruker]

skjønner hva du mener... spesielt er det ille med alle disse uplanlagte graviditetene.. noen bare blunker å er de gravide, mens andre jobber med saken i det uendelige... urettferdig er det

[AnonymBruker]

TS:

Jeg fikk svar fra venninna mi. At hun var skuffet over det jeg skrev. Jeg svarte at jeg følte det var bedre å si sannheten, enn å late som jeg jublet. Idag haglet det inn med hormonstygge meldinger fra henne. Og nå har hun slettet meg fra FB. Hun kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke gratulerte henne åpenlyst når hun publiserte graviditeten på FB. Jeg gratulerte henne på privaten, men det var visst ikke nok. Og jeg måtte ikke innbille meg at det var lett for henne å bli gravid...Neida, hun er jo bare gravid for 2.gang på 2år..........

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men for ei drittkjerring! Hun burde virkelig forstå at du sliter og forstå hvor utrolig HELDIG hun er selv og ikke minst hvor URETTFERDIG dette er. Henne klarer du deg fint uten! :troeste:

[AnonymBruker]

skulle det være

[AnonymBruker]

Ja, fy flate for en venninne! Hadde holdt meg langt unna henne, hormoner eller ei!

[nickless]