Omsorgsovertagelse-realitet eller misforståelse?

[Gjest kokkosmamma]

Hvordan syn har dere på barnevernet? vill gjerne høre andres erfaringer og meninger... Når det er omsorgsovertagelse, eller att dem skiller mor og barn av ulige grunner alder, hvordan hjelpetiltak bør barnevernet da komme med? om om det er akuttsak og barnet må flyttes umiddelbart, hvordan hjelp bør foreldrende få til og hjelpe seg selv, fårså ta vare på ett barn senere, hvis det er tvil om dette... har dere synspunkter om temaet?

Foreldre som er fratatt sine barn, har di dårlig selvinnsikt, eller er det misforståelse?

[AnonymBruker]

Det er helt sikkert misforståelser/feiltakelser i enkelte saker, for også de som jobber med barnevernssaker er mennesker som kan ta feil. Men heldigvis har vi et system som gjør at det er ikke en eller to personer som alene sitter og bestemmer hvilke barn som skal tas fra foreldrene sine. Saker må gjennom fylkesnemnda der foreldrene har rett til advokat og en mulighet til å få avklart misforståelser.

Dessverre tror jeg at det store flertallet av barnevernssaker er resultat av foreldre med dårlig omsorgsevne.

Jeg kjenner bare en barnevernssak fra "innsiden". Det er her snakk om slektninger, og de har latt meg lese sakspapirer. For å gjøre en lang historie kort (og unngå gjenkjennelsesfare): Jeg trodde barnevernet hadde gjort en stor feil overfor denne familien som i mine øyne bare trengte litt hjelp og støtte i en vanskelig livssituasjon. Senere skjønte jeg at foreldrene hadde så godt som null selvinnsikt, at de hadde holdt en "stakkars meg-fasade" overfor familie og venner og at barna hadde manglet mye av grunnleggende foreldreomsorg. En trist, trist sak.

Manglende omsorgsevne kan være så mye. De fleste av oss tenker kanskje umiddelbart at det handler om vold, rus og barn som ikke får mat. Men omsorgssvikt kan også være når foreldrene ikke klarer å få barna til å gå på skolen, når barna må ta ansvar som foreldrene bør ta, når foreldrene ikke klarer å holde hjemmet noenlunde rent, når foreldrene ikke klarer å la barna være barn, når foreldrene setter sine egne behov framfor barnas behov i utstrakt grad osv. En enkelt ting eller noen få episoder av slike ting trenger ikke være omsorgssvikt, men når dette er regelen heller enn unntaket så blir det problematisk.

Min oppfatning (jeg har lest mye om barnevernssaker etter saken med slektningene mine) er at hvis foreldrene viser innsikt, forståelse og vilje/evne til forandring så skal det svært mye til for at barn blir tatt fra foreldrene sine. I den saken jeg kjenner til personlig prøvde barnevernet i årevis å hjelpe foreldrene, men foreldrene hadde fullstendig feil fokus på hva som var viktig og blånektet på det som barnevernet mente var problematisk.

[Gjest kokkosmamma]

Det er helt sikkert misforståelser/feiltakelser i enkelte saker, for også de som jobber med barnevernssaker er mennesker som kan ta feil. Men heldigvis har vi et system som gjør at det er ikke en eller to personer som alene sitter og bestemmer hvilke barn som skal tas fra foreldrene sine. Saker må gjennom fylkesnemnda der foreldrene har rett til advokat og en mulighet til å få avklart misforståelser.

Dessverre tror jeg at det store flertallet av barnevernssaker er resultat av foreldre med dårlig omsorgsevne.

Jeg kjenner bare en barnevernssak fra "innsiden". Det er her snakk om slektninger, og de har latt meg lese sakspapirer. For å gjøre en lang historie kort (og unngå gjenkjennelsesfare): Jeg trodde barnevernet hadde gjort en stor feil overfor denne familien som i mine øyne bare trengte litt hjelp og støtte i en vanskelig livssituasjon. Senere skjønte jeg at foreldrene hadde så godt som null selvinnsikt, at de hadde holdt en "stakkars meg-fasade" overfor familie og venner og at barna hadde manglet mye av grunnleggende foreldreomsorg. En trist, trist sak.

Manglende omsorgsevne kan være så mye. De fleste av oss tenker kanskje umiddelbart at det handler om vold, rus og barn som ikke får mat. Men omsorgssvikt kan også være når foreldrene ikke klarer å få barna til å gå på skolen, når barna må ta ansvar som foreldrene bør ta, når foreldrene ikke klarer å holde hjemmet noenlunde rent, når foreldrene ikke klarer å la barna være barn, når foreldrene setter sine egne behov framfor barnas behov i utstrakt grad osv. En enkelt ting eller noen få episoder av slike ting trenger ikke være omsorgssvikt, men når dette er regelen heller enn unntaket så blir det problematisk.

Min oppfatning (jeg har lest mye om barnevernssaker etter saken med slektningene mine) er at hvis foreldrene viser innsikt, forståelse og vilje/evne til forandring så skal det svært mye til for at barn blir tatt fra foreldrene sine. I den saken jeg kjenner til personlig prøvde barnevernet i årevis å hjelpe foreldrene, men foreldrene hadde fullstendig feil fokus på hva som var viktig og blånektet på det som barnevernet mente var problematisk.

Men det er vel ikke altid foreldrende går til nemda med det første ettersom man bare kan ta opp saken en gang i året? si att sitvasjonen der og da er så ille att dem tror dem vill tape om dem kjører sak med engang, heller vill bruke kansje wett år på og rette opp livsitvasjonen istede for og kjøre en sak der og da, da er det jo umurlig og si om familien faktisk hadde vunnet saken eller ikke, si att barnet var så lite att det ennå ammer da, og når ting først er "rettet" på eller sitvasjonen ikke var som den var har barnet knyttet seg til nye folk, og ikke bør rives vekk fra dem igjenn.

Tror dere da en omsorgsovertagelse alene bestemt av barnevernet kan ha vert endel misforståelser, når foreldrende heller føler seg så overkjørt att di velger og ikke kjempe eller gå i fylkesnemda med det første?

Og hvordan oppføling/hjelp bør foreldrende fått i perioden etter di blir fratatt ett barn, for og på sikt bli muligens gode omsorgsforeldre igjenn?

Og hvordan "underskjøkelse" bør barnet gå igjennom mens det ikke bor hjemme?

Bør det være tilsyn der foreldrende er sammen med barna i saker der det ikke har vert rus eller misshandling?

Hva er deres andres syndspunkter og meninger her?

[AnonymBruker]

Det er ikke foreldrene som fremmer sak for Fylkesnemnda, det er kommunen v/barnevernet dersom de mener vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfyllt.

Barnevernet kan ikke alene fatte vedtak om omsorgsovertakelse dersom det ikke er akutt - og da skal uansett sak fremmes for nemnda innen en viss tid. (Husker ikke hva som er angitt i loven..)

[Gjest kokkosmamma]

Det er ikke foreldrene som fremmer sak for Fylkesnemnda, det er kommunen v/barnevernet dersom de mener vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfyllt.

Barnevernet kan ikke alene fatte vedtak om omsorgsovertakelse dersom det ikke er akutt - og da skal uansett sak fremmes for nemnda innen en viss tid. (Husker ikke hva som er angitt i loven..)

Litt enklere forklart:

Vi har en sønn som ble plassert vekk på akuttvedtak, det ble sak i fylkesnemda, men vi ble anbefalt att vi skulle skrive under på omsorgsovertagelsen OPP TIL 1 år, fordi saken var så ille der og da, og vi trodde vi skulle tape,(så om vi tapte så skulle vi slippe og vente ett år føre vi hadde rett og ta opp saken på ny) i mellomtidin har vi gjort så godt vi har kunnet for og endre sitvasjonen på det som vi har fått konkret hva barnevernet er missfornøyd med, men det er endel ting til som vi ikke har endrett på og det er helt ukonkrete ting fra barnevernets sidet, derfor er di tingende vanskelig og endre på... Så vi har alså ikke vert i nemda med sak om tilbakeføring, dette er en "frivillig plassering, selv om sønnen ble plassert på akuttvedtak, noe vi ikke ville...

derfor ble det aldri noen sak i nemda-vi hadde ikke troa... vi føler oss overkjørt...

Dere andre: tror dere en omsorgsvikt er en realitet eller kan mye være misforståelser? I akuttsaker blandt annet må barnevernet kunn bruke noen minutter på og bestemme om barnet skal forbli hos foreldre eller ikke, MENS saken underskjøkes videre... hvordan bør den videre bli underskjøkt? har dere noen formeninger om det? om det er bo sitvasjonen som er turbulent bør det så være andre muligheter for barnevernet og i det minste følge opp mor og barn? hvilken?

Bør det være tilsyn på samværende?

[AnonymBruker]

Det er umulig å si noe konkret om akkurat din situasjon siden vi ikke kjenner alle sider av saken. Men på meg høres det ut som at du selv har ment det var god grunn til at barnevernet tok barnet ut av hjemmet? Siden dere gikk med på det frivillig, tenker jeg.

Altså, man lar vel ingen komme og hente babyen sin om man tror at man er istand til å ta godt vare på barnet sitt? Og om man har tillatt situasjonen å bli skikkelig ille når man har eller venter en baby, så sier det kanskje noe om en helhetlig vurderingsevne rundt det å ta vare på et barn?

Jeg synes at barnevernet burde gjøre grundige undersøkelser hjemme hos dere, og du burde få tilbud om oppfølging for å få hjelp til endring der det er behov.

Du skriver at du/dere har endret det konkrete, men at det som er mindre konkret er vanskelig å endre på. Kanskje ligger noe av problemet her? Noen er ikke istand til å endre på negative situasjoner i hjemmet, fordi de ikke forstår hvorfor disse situasjonene ikke er bra.

Jeg synes det virker som om mange foreldre som blir dømt for omsorgssvikt ikke skjønner at et barn trenger så mye mer enn mat og en mamma og pappa som elsker barnet. Barnet trenger stimulans på mange plan. En mamma kan elske sitt barn over alt på jord og passe på at barnet alltid får mat når det er sultent og tørr bleie når den er våt. Men om mammaen ikke klarer å ivareta barnets mentale behov så er det fortsatt omsorgssvikt. Mange tror at omsorgssvikt betyr at man ikke viser barnet omsorg i det hele tatt, men sånn er det ikke. Omsorgssvikt betyr at man svikter på ett eller flere områder, mens andre områder kan være kjempebra.

[Gjest kokkosmamma]

Veldig enig i spesielt det siste du skrev der, i våres tilfelle så var det bo sitvasjonen som var det grunnleggende for omsorgsovertagelsen, uten og komme med mere detaljer her, jeg ser i ettertid hvor alvårlig dette var, og den gang var vi også mitt i en flytteprosess. barnevernet hadde såvidt vert inni bildet tidligere, men henla saken pga di var fornøyd. men fikk senere en beskymringsmelding og da måtte dem åpne ny underskjøkelse. Grunnen til vi skrev under på mere frivilligtvang som jeg kaller det var att vi skulle sørge for og endre livsitvasjonen, ett annet sted og bo, pluss att vi skulle få en sakskyndig vurdering. tanken var att om vi hadde kjørt tilbakeføringsak med en gang, som advokaten ikke rådet oss til, så ville vi mest sansynlig tape saken, og vi hadde blitt dømt til og vente ett helt år føre vi kunne kjøre saken på ny. istede skrev vi under mens vi endret det mest grunnleggende, sånn att vi hadde mulighet til og vise att mye var rettet oppi, fårså kjøre tilbakeføringsak når vi måtte ønske, det som foreldre risikerer er jo også att barn knytter seg og har best av og ikke bli en kasteball.

Tenker ikke bare på våres sak men sånn sjenerelt... tar likevell våres sak som ett eksempel.

*Skal det være tilsyn på samverd mellom barn og foreldre?

*kan det være misforståelser, som gjør att det blir omsorgsovertagelse, alså kominikasjonsvikt?

*Hvordan bør samarbedet være mellom foreldre barn og barnevern og fosterforeldre?

*om det finnes, bør foreldrende bli tilby ett foreldreveiledningskursj i ettertid av omsorgsovertagelsen, om di jobber for att det skal skje tilbakeføring?

Kom gjerne med flere innspill...

[AnonymBruker]

*Skal det være tilsyn på samverd mellom barn og foreldre?

Det kommer an på så mye. Er man bekymret for at foreldrene kan gjøre barnet noe på samværet? Er foreldrene ruset eller psykisk syke? Er barnet så fremmed for foreldrene at barnet blir redd av å være alene med dem, selv om foreldrene ikke gjør noe galt? Mange hensyn å ta. Med veldig små barn som ikke kan gi uttrykk for hva som er bra/dårlig selv er det vel ganske vanlig med tilsyn under samvær.

*kan det være misforståelser, som gjør att det blir omsorgsovertagelse, alså kominikasjonsvikt?

Ja, det KAN være. Men i de fleste tilfeller vil slikt bli undersøkt i flere omganger og flere personer vil være med på å vurdere det som er sagt/gjort.

*Hvordan bør samarbedet være mellom foreldre barn og barnevern og fosterforeldre?

Dette kommer også an på så mye. Det er barnevernet som legger føringer for hvor mye kontakt det skal være mellom fosterhjem og biologiske foreldre. I noen tilfeller er det så godt som ingen kontakt, i andre tilfeller er det nær kontakt der man snakker mye sammen om barnets hverdag.

*om det finnes, bør foreldrende bli tilby ett foreldreveiledningskursj i ettertid av omsorgsovertagelsen, om di jobber for att det skal skje tilbakeføring?

Ja, det synes jeg absolutt. Jeg vet ikke om det finnes, men det burde gjøre det. Barnevernet har som utgangspunkt at alle barn helst skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre, men noen ganger ser de dessverre at dette er umulig å få til av hensyn til barnet. Men når man tenker på at tilbakeføring er det beste så lenge det lar seg gjøre, så burde foreldre få tilbud om veiledning. Særlig dersom foreldrene viser evne og vilje til endring. Man må være klar/moden for veiledning før det hjelper. Det er f.eks. i mye vits i å prøve å veilede en forelder som hyler og skriker pga rus eller psykisk sykdom.

Alt i alt er det vanskelig å svare på spørsmålene dine på et generelt grunnlag. Barnevernssaker er så godt som alltid svært komplekse og har mange sider. Og de aller, aller fleste foreldre som opplever at barna blir tatt fra dem opplever en stor sorg og fortvilelse knyttet til dette.

[Gjest kokkosmamma]

*Skal det være tilsyn på samverd mellom barn og foreldre?

Det kommer an på så mye. Er man bekymret for at foreldrene kan gjøre barnet noe på samværet? Er foreldrene ruset eller psykisk syke? Er barnet så fremmed for foreldrene at barnet blir redd av å være alene med dem, selv om foreldrene ikke gjør noe galt? Mange hensyn å ta. Med veldig små barn som ikke kan gi uttrykk for hva som er bra/dårlig selv er det vel ganske vanlig med tilsyn under samvær.

*kan det være misforståelser, som gjør att det blir omsorgsovertagelse, alså kominikasjonsvikt?

Ja, det KAN være. Men i de fleste tilfeller vil slikt bli undersøkt i flere omganger og flere personer vil være med på å vurdere det som er sagt/gjort.

*Hvordan bør samarbedet være mellom foreldre barn og barnevern og fosterforeldre?

Dette kommer også an på så mye. Det er barnevernet som legger føringer for hvor mye kontakt det skal være mellom fosterhjem og biologiske foreldre. I noen tilfeller er det så godt som ingen kontakt, i andre tilfeller er det nær kontakt der man snakker mye sammen om barnets hverdag.

*om det finnes, bør foreldrende bli tilby ett foreldreveiledningskursj i ettertid av omsorgsovertagelsen, om di jobber for att det skal skje tilbakeføring?

Ja, det synes jeg absolutt. Jeg vet ikke om det finnes, men det burde gjøre det. Barnevernet har som utgangspunkt at alle barn helst skal tilbakeføres til sine biologiske foreldre, men noen ganger ser de dessverre at dette er umulig å få til av hensyn til barnet. Men når man tenker på at tilbakeføring er det beste så lenge det lar seg gjøre, så burde foreldre få tilbud om veiledning. Særlig dersom foreldrene viser evne og vilje til endring. Man må være klar/moden for veiledning før det hjelper. Det er f.eks. i mye vits i å prøve å veilede en forelder som hyler og skriker pga rus eller psykisk sykdom.

Alt i alt er det vanskelig å svare på spørsmålene dine på et generelt grunnlag. Barnevernssaker er så godt som alltid svært komplekse og har mange sider. Og de aller, aller fleste foreldre som opplever at barna blir tatt fra dem opplever en stor sorg og fortvilelse knyttet til dette.

vill også tilføya att i enkelte akuttsaker der di velger og skille mor og barn så er det som offte ikke mere en 2 stk som må ta avgjørelsen der og da, da har di ikke tid og ta dette opp på møter osv, så det meste blir hentet inn av opplysninger i ettertid av adskillelsen, om det barnet skal tilbakeføres eller ikke. Vill det i akuttsitvasjoner være større sjangse for misforståelser i ettertid, når barnevernet skal innhente opplysninger? hva tenker dere som sitter litt på sidelinjen og ser på?

Og hvordan bør det skjekkes i ettertid, om foreldrende har "skikket seg"?

Skal en frivillig innsats av foreldrende telle? la oss si det sånn att en venn av familien ønsker og ødelegge og sier familien ruser seg eller att di hører spedbarnet skriker i timesvis? og det eneste barnevernet gjør er og skrive att ikke foreldrende ser ruset ut... la oss si det sånn att foreldrende da av helt frivillig insjativ velger og avgi urinprøver, som ikke viser rusmisbruk, det er enting? men hva kan foreldrende gjøre for og bevise?

og når det gjelder den såkalte "sjekkingen" etter en omsorgsovertagelse? hva bør dem bort prioritere og hva bør dem prioritere?