stemors rolle

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen synspunkter fra dere da jeg ikke har noen jeg kjenner som er i samme situasjon som meg.

Jeg er 47 år og samboer på 2 året med kjæreste som er 8 år yngre enn meg.Vi har kjent hverandre i 4 år. Han har en datter på 6 år som han har 50% samvær med. Det vil si at hun er hos oss en uke om gangen. Hun var 2 år da pappan og jeg traff hverandre. Vi har det ganske fint sammen selv om det er noen ting jeg syns er litt problematisk. Jeg har selv to barn som er voksne og har flyttet ut for lengst og har sine egne samboere.

Jeg har vært alene med mine barn over lengre perioder og deres far var veldig lite interessert og det var ikke mye hjelp å få fra han. Derfor var det nettopp at min nåværende samboer er så utrolig flink med sin datter som var noe av det jeg falt for hos han, men nå er det også det jeg falt for som plager meg

Når jenta er hos oss tar pappa helt fri fra andre plikter og er 100% tilgjengelig for datteren. Sier hun hopp så hopper han. Dette har begynt å irritere meg og jeg gruer for når jentungen kommer neste gang.

Jeg har forsøkt å snakke med han om dette og han mener selv det kan være at han har dårlig samvittighet for datteren mht at de ikke bor sammen med mor som en familie og at hos mor er det mye styr og mas og at hun får for lite oppmerksomhet der.

Far har veldig god tolmodighet og finner seg i mye mer enn meg. Når de to bodde sammen alene var det nok ikke så mye regler og jentungen gjorde stort sett som hun ville (tror jeg)

Far ser kun sin datter når hun er hos oss og alt annet flyter til hun drar og jeg tar det etter jeg kommer hjem fra jobb på mandag.

Han hjelper jenta å kle på seg selv om hun er 6 år. Han smører brødskive til henne og han rydder etter henne og hun får alt hun peker på. Jeg har aldri sett noen som har så mye leker som henne.

Det er jo ikke "min" datter men jeg klarer ikke se på hvordan de holder på. Dette kommer jo til å bli mitt "problem" også etterhvert som hun vokser. Tenker da på klær og sminke som hun bare MÅ ha.

Jeg er med på å oppdra datteren og får lov til det av far selv om han syns jeg er vel streng innimellom. Vi er egentlig ganske enige om det meste med regler men far klarer ikke helt å holde disse. Jeg føler meg da som at det er jeg som blir den strenge og far den snille. Sånn vil jeg ikke ha det.

Så over til noe helt annet. Når dattera er hos oss og det er helg står hun opp som vanlig kl 7. Far ønsker at vi skal bytte på å stå opp med henne men jeg mener jeg har gjordt mitt med mine barn dær. Jeg har hatt to barn alene som ikke har sovet godt om natten da de var små så jeg syns liksom jeg er ferdig med det der å stå opp tidlig om morgenen.Jeg er også blitt "gammel".

Klart jeg kan være snill å la samboeren min sove ut en gang i blandt men egentlig mener jeg at jeg ikke har noen plikt til å stå opp. Er jeg urimelig? Det er ikke mitt barn, selv om jeg bor sammen med pappan hennes.

Hvor går egentlig pliktene mine overfor dattera hans? Når jeg velger å bo sammen med pappan vil vel ikke det si at jeg automatisk overtar rollen som "mamma" og må finne meg i å gjøre og være med på det som en mamma ville?

Når jeg forsøker å snakke med min samboer om disse tingene svarer han at han føler at jeg bare vil ha "godene" ved å ha dattera hans hos oss men at jeg og må finne meg i de andre "dumme" tingene også.Jeg er helt uenig i dette. Jeg gjør masse med hans datter. Jeg synger for henne hver eneste kveld når hun legger seg, jeg hjelper til med lekser, jeg henter på SFO, jeg er med på skirenn, avsluttninger osv. osv.

Er det da for mye at jeg nekter en gang i blandt å være med på ting eller gjøre ting?

Jeg ønsker å ha litt alenetid selv om jeg har samboer som har barn. At det gjør ting uten at jeg er med syns jeg bare er positivt.

Skulle ønske det var ett forum her som het f.eks. Stemor-forum der vi kunne diskutert ting og tang som dukker opp i heimen.

Er det noen andre i lignende situasjon som meg som kan komme med synspunkter?

Jeg er takknemmlig for svar!

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så selvsagt at noen skal stå opp sammen med henne i det hele tatt?

Hun bør kunne klare å kle på seg selv. En enkel frokost klarer hun utmerket godt å fikse selv om hun ønsker det. Kjøp ferdig oppkuttet brød f.eks så det bare er å slenge på noe pålegg.

[Gjest Gjest]

Når du sier at du er "gammel" og ikke vil stå opp med jentungen, så definerer du deg ut av alt sammen. Og da kan du ikke surke over at han fyller sin rolle 300% og på SIN måte når hun er hos ham. Jeg skriver hos ham, for det er det hun er og slik du beskriver det.

Man kan ikke bare plukke ut de delene man liker å gjøre eller føler seg forpliktet til å gjøre i et stefamilieforhold. Man tar hele pakka. Er du for "gammel" så er særboere et godt alternativ. Da slipper du å forholde deg til hans måte å være far, og han slipper å ha forhåpninger til deg som partner i denne saken.

[Gjest huldra]

Jeg trenger noen synspunkter fra dere da jeg ikke har noen jeg kjenner som er i samme situasjon som meg.

Jeg er 47 år og samboer på 2 året med kjæreste som er 8 år yngre enn meg.Vi har kjent hverandre i 4 år. Han har en datter på 6 år som han har 50% samvær med. Det vil si at hun er hos oss en uke om gangen. Hun var 2 år da pappan og jeg traff hverandre. Vi har det ganske fint sammen selv om det er noen ting jeg syns er litt problematisk. Jeg har selv to barn som er voksne og har flyttet ut for lengst og har sine egne samboere.

Jeg har vært alene med mine barn over lengre perioder og deres far var veldig lite interessert og det var ikke mye hjelp å få fra han. Derfor var det nettopp at min nåværende samboer er så utrolig flink med sin datter som var noe av det jeg falt for hos han, men nå er det også det jeg falt for som plager meg

Når jenta er hos oss tar pappa helt fri fra andre plikter og er 100% tilgjengelig for datteren. Sier hun hopp så hopper han. Dette har begynt å irritere meg og jeg gruer for når jentungen kommer neste gang.

Jeg har forsøkt å snakke med han om dette og han mener selv det kan være at han har dårlig samvittighet for datteren mht at de ikke bor sammen med mor som en familie og at hos mor er det mye styr og mas og at hun får for lite oppmerksomhet der.

Far har veldig god tolmodighet og finner seg i mye mer enn meg. Når de to bodde sammen alene var det nok ikke så mye regler og jentungen gjorde stort sett som hun ville (tror jeg)

Far ser kun sin datter når hun er hos oss og alt annet flyter til hun drar og jeg tar det etter jeg kommer hjem fra jobb på mandag.

Han hjelper jenta å kle på seg selv om hun er 6 år. Han smører brødskive til henne og han rydder etter henne og hun får alt hun peker på. Jeg har aldri sett noen som har så mye leker som henne.

Det er jo ikke "min" datter men jeg klarer ikke se på hvordan de holder på. Dette kommer jo til å bli mitt "problem" også etterhvert som hun vokser. Tenker da på klær og sminke som hun bare MÅ ha.

Jeg er med på å oppdra datteren og får lov til det av far selv om han syns jeg er vel streng innimellom. Vi er egentlig ganske enige om det meste med regler men far klarer ikke helt å holde disse. Jeg føler meg da som at det er jeg som blir den strenge og far den snille. Sånn vil jeg ikke ha det.

Så over til noe helt annet. Når dattera er hos oss og det er helg står hun opp som vanlig kl 7. Far ønsker at vi skal bytte på å stå opp med henne men jeg mener jeg har gjordt mitt med mine barn dær. Jeg har hatt to barn alene som ikke har sovet godt om natten da de var små så jeg syns liksom jeg er ferdig med det der å stå opp tidlig om morgenen.Jeg er også blitt "gammel".

Klart jeg kan være snill å la samboeren min sove ut en gang i blandt men egentlig mener jeg at jeg ikke har noen plikt til å stå opp. Er jeg urimelig? Det er ikke mitt barn, selv om jeg bor sammen med pappan hennes.

Hvor går egentlig pliktene mine overfor dattera hans? Når jeg velger å bo sammen med pappan vil vel ikke det si at jeg automatisk overtar rollen som "mamma" og må finne meg i å gjøre og være med på det som en mamma ville?

Når jeg forsøker å snakke med min samboer om disse tingene svarer han at han føler at jeg bare vil ha "godene" ved å ha dattera hans hos oss men at jeg og må finne meg i de andre "dumme" tingene også.Jeg er helt uenig i dette. Jeg gjør masse med hans datter. Jeg synger for henne hver eneste kveld når hun legger seg, jeg hjelper til med lekser, jeg henter på SFO, jeg er med på skirenn, avsluttninger osv. osv.

Er det da for mye at jeg nekter en gang i blandt å være med på ting eller gjøre ting?

Jeg ønsker å ha litt alenetid selv om jeg har samboer som har barn. At det gjør ting uten at jeg er med syns jeg bare er positivt.

Skulle ønske det var ett forum her som het f.eks. Stemor-forum der vi kunne diskutert ting og tang som dukker opp i heimen.

Er det noen andre i lignende situasjon som meg som kan komme med synspunkter?

Jeg er takknemmlig for svar!

Du kan ikke velge hva du vil involvere deg i.

Du sier du ikke vil ha noen plikter overfor henne, men likevel er du mer streng med henne enn hva han syns er ønskelig. Dere har barnet 50% av tiden, om du trenge alenetid utover dette er du virkelig for gammel i det hele tatt til å bo med barn.

Videre kan jeg ikke skjønne at faren vil stå opp med barnet om morgenen. Hadde jeg bare hatt barna her annenhver helg hadde jeg ihvertfall fått med morrakosen i helgene. De er hellige i en travel hverdag!

[Gjest huldra]

Du kan ikke velge hva du vil involvere deg i.

Du sier du ikke vil ha noen plikter overfor henne, men likevel er du mer streng med henne enn hva han syns er ønskelig. Dere har barnet 50% av tiden, om du trenge alenetid utover dette er du virkelig for gammel i det hele tatt til å bo med barn.

Videre kan jeg ikke skjønne at faren vil stå opp med barnet om morgenen. Hadde jeg bare hatt barna her annenhver helg hadde jeg ihvertfall fått med morrakosen i helgene. De er hellige i en travel hverdag!

Kan ikke skjønne at han IKKE vil stå opp med barnet.

[AnonymBruker]

Jeg var bonusmamma i 5 år (Liker ikke ordet stemor )

Jeg oppførte meg som den jeg er. Mislikte jeg noe sa jeg det, var jeg glad for noe sa jeg det også.

La meg ikke oppi ting som hadde med barnet og moren å gjøre, så sant ikke samboer da spurte meg direkte.

Det var hans sak og hans "problem" om noe skar seg.

Jeg var der for barnet, og hun ble veldig glad i meg. Far var der også. Vi hadde henne annenhver helg og ferier.

Vi fungerte veldig fint sammen som familie.

(Barnet var bare 1 år når jeg kom inn i bildet)

Jeg sto opp med barnet ganske ofte, jeg bar henne på skuldrene når hun hadde gnagsår av penskoene på 17.mai, jeg flettet hår, pusset tenner, dusjet henne og leste bøker til henne.

Ville vert fryktelig rart om jeg bare satt i sofaen og glodde på tv når hun var der.....

Jeg var en del av hennes liv, og derfor var det også naturlig å vere der.

Jeg sier ikke at du bør gjøre alt for stadatteren din, men tenk over hva hun føler oppi alt dette her også

Ja, du er gammel nok til å vere bestemoren hennes, men det ER du ikke. Du har valgt dette livet og da bør du vere tilstede.

Far kan ikke kreve at du skal stå opp med henne halvparten av tiden, men han kan spørre om det, og kanskje også forvente det, for du er tross alt en stor del av livet hennes (og du i hennes!)

Ang at du syns far er for ettergivende til datteren, så er dette noe du kan snakke med ham om. Selv om det er bare hans datter og ikke din, har du full rett til å diskutere sånt med ham, for du er en del av det.

Protesterer han, så si at dette er en av de "dumme" tingene som følger med datteren hans, og det må diskuteres

(Eller om han virkelig mener du ikke skal ha noe du skulle ha sagt, når dere bor sammen)

God dialog er det viktigeste av alt, og sånn jeg skjønner det nå så har dere en gnissing på grunn av dette. Da er det viktig for alle partet å få løst det så raskt som mulig

Si også til ham at du mener de to kan ha litt alenetid også, å kanskje finne en aktivitet som de to kan gjøre sammen uten deg. om du vinkler det den veien virker det ikke som om du ber om alenetid

Uff, ble rotete dette her, men håper du skjønner litt hva jeg mener

Det er ikke alltid lett å vere bonusmamma, og kommunikasjon er ekstra viktig i slike forhold

(Jeg holdt ikke sammen med ham jeg var med, men det hadde ikke noe med datteren å gjøre, jeg savner henne veldig den dag i dag, og dette er 8-9 år siden )

(Velger å skrive dette som anonym, siden jeg ikke vil bli gjenkjendt da dette er hele min livshistorie)

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du behøver å stå opp 7 om morgenen med en 6-åring. Da må hun vel kunne klare seg selv.

Jeg er også stemor/bonusmor, men velger mine plikter selv. Og man blir jo knyttet til barnet selv om ikke står oppe i alt og kaster ballen til far av og til.Du er jo ikke moren og har hatt ditt som du sier.

Gjør du deg til for mye og stiller opp på alt, tar de det fort som en selvfølge, og du får hele jobben.

Jeg har gjort alt motsatt, og gradvis engasjert meg mer, og prøver å tenke meg om underveis.

Siden han oppdrar henne på en sånn rar måte også, ville jeg nok tatt det litt pent. Du vil mulignens kansje bli drittlei av å gå å se på det.

Blir det brudd tar han bare med seg ungen og stikker, og du får dobbel sorg.

[ViljaH]

Jeg er ikke stemor, men her er likevel mine meninger:

- Det høres ut som at faren er "morsom onkel" mer enn en forelder til sin datter. Når datteren bor der så mye som 50%, så må han være enn forelder og oppdrager, han kan ikke bare være en morsom lekekamerat. Datteren har behov for en far, ikke onkel.

- Jeg synes det er naturlig at både far og datter har et "dagligliv" som inkluderer rydding og slikt hjemme. Livet skal ikke være bare fest hos far, det skal være hverdager også. Igjen viktig, fordi hun er der så mye. Ikke bare 1 dag i uka.

- Jeg ser ingen grunn til at du skal opp i helgene med henne. Faren deler på tidligmorgener med barnets mor, 50/50 faktisk, som må sies å være veldig rettferdig.

- Jeg synes ikke du nødvendigvis må gå "helt inn" i engasjement mot hans datter. Jeg synes det er påkrevet at du sørger for at du kjenner datteren godt og går overens med henne, gjør hyggelige ting sammen, så dere har en positiv og inkluderende atmosfære i hjemmet/familien. Utover det så lever du ditt liv, ikke totalt sammenflettet med han og hans datter. De har godt av å gjøre ting bare de to iblandt, mens du har alenetid. Det støtter jeg deg i.

I konklusjon, du har ikke adoptert et nytt barn. Du har fått en familierelasjon til et barn, hvor du ikke er den voksne hovedpersonen i barnets liv.

[AnonymBruker]

Jeg synes ViljaH beskriver en bra løsning.

Ellers tenker jeg at du kan stille noen krav overfor din samboer.

- Han har sine faste plikter i hjemmet selv om datteren hans er der. Dere deler et hjem, og da må begge voksne bidra og gjøre sine plikter. Og når man får en ekstra person inn i husholdningen annenhver uke så kreves det jo faktisk heller MER plikter/husarbeid enn mindre.

- Hvis han forventer at du skal stille opp på alt som er slitsomt/krevende, så må han også godta at du stiller krav i forhold til hvordan datteren oppdras. Skal du ikke ha noe å si med tanke på at jenta blir bortskjemt, så kan han heller ikke kreve at du skal ta alle de "dumme" tingene.

- Si ifra om at du er bekymret for at jenta blir bortskjemt og at du er redd det vil bli vanskeligere med årene. Du frykter hun vil bli kravstor i forhold til klær, sminke, friøsr osv når hun blir tenåring, og det vil bli dyrt. Gjør det klart at den leken er du ikke med på, så da får han dekke slikt av egen lomme, det skal ikke gå utover fellesutgifter.

- Minn han på at selv om du er en viktig voksen i jentas liv, så er du ikke moren hennes. Far og datter trenger alenetid sammen, og morgenstundene i helgene kan være gull verdt i det lange løp. Dessuten kan han lære datteren å stå opp alene i helgene om han absolutt ikke vil stå opp så tidlig. Du kan si at hadde hun vært din datter så ville du lært henne selvstendighet og nøysomhet. Når han velger å oppdra datteren sin på en så vidt forskjellig måte fra det du ville valgt så kan han ikke forvente at du skal stå til tjeneste for han hele tida. Han får selv ta ansvar for den måten han velger å oppdra barnet sitt.

[nissejenta]

Jeg er ikke stemor, men her er likevel mine meninger:

- Det høres ut som at faren er "morsom onkel" mer enn en forelder til sin datter. Når datteren bor der så mye som 50%, så må han være enn forelder og oppdrager, han kan ikke bare være en morsom lekekamerat. Datteren har behov for en far, ikke onkel.

- Jeg synes det er naturlig at både far og datter har et "dagligliv" som inkluderer rydding og slikt hjemme. Livet skal ikke være bare fest hos far, det skal være hverdager også. Igjen viktig, fordi hun er der så mye. Ikke bare 1 dag i uka.

- Jeg ser ingen grunn til at du skal opp i helgene med henne. Faren deler på tidligmorgener med barnets mor, 50/50 faktisk, som må sies å være veldig rettferdig.

- Jeg synes ikke du nødvendigvis må gå "helt inn" i engasjement mot hans datter. Jeg synes det er påkrevet at du sørger for at du kjenner datteren godt og går overens med henne, gjør hyggelige ting sammen, så dere har en positiv og inkluderende atmosfære i hjemmet/familien. Utover det så lever du ditt liv, ikke totalt sammenflettet med han og hans datter. De har godt av å gjøre ting bare de to iblandt, mens du har alenetid. Det støtter jeg deg i.

I konklusjon, du har ikke adoptert et nytt barn. Du har fått en familierelasjon til et barn, hvor du ikke er den voksne hovedpersonen i barnets liv.

Signerer denne!

Datteren er seks år gammel og det bør da ikke være nødvendig for dere å stå opp sammen med henne? Hadde vært noe anna om ho var to år...

[AnonymBruker]

Det du skriver TS er somå lese om meg. Det er godt å høre at det er flere som har slike tanker. Far og jeg har helt forskjellige oppdragelsemåter. Jeg har ingen barn fra vår, men vi skal få vårt felles barn om ikke lenge. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg har desverre ingen råd da jeg sliter med det samme, men jeg vil gjerne støtte deg og si at det du skrev høres ikke dumt ut

[Løvetanten]

Denne jenta har 2 foreldre, og det er de som skal ta "øktene" med henne når det er påkrevd.

[lille-lure]

Denne jenta har 2 foreldre, og det er de som skal ta "øktene" med henne når det er påkrevd.

Hvilken "økter" mener du Bonusmor har i den situasjonen hun beskriver over?

[Løvetanten]

Hvilken "økter" mener du Bonusmor har i den situasjonen hun beskriver over?

Jeg tror ikke jeg skjønner spørsmålet ditt?

Det jeg mener er at bonusmor (og en bonusfar også for den saks skyld) selv skal få kjenne hvor mye han/hun ønsker å involvere seg.

At barnefar mener at hun skal stå opp med henne annenhver gang synes jeg er helt malplassert. Han har jo allerede delt ansvaret for dette i 2 med barnets biologiske mor.

Det er ikke i alle blandede familier at man har anledning til eller ønsker å bli en "reserveforelder", og det er helt legitimt å ikke ønske å delta i oppdragelse av bonusbarn eller reservere seg mot å skulle ta "øktene" med f.eks våking.

Her har far en flott ordning med delt omsorg, og klarer han ikke dette så er ikke bonusmor der for å "avlaste" han. Det er hans barn og hans ansvar, og er han ikke mann for dette så må han kanskje gå ned i samværsmengde.

Det er ikke mye poeng å diskutere hvorvidt han skal bedrive selvstendighetstrening med avkommet sitt, men heller at han sier at bonusmor praktisk talt "skummer fløten" og får alt det koselige samværet med hans datter. Det var en skikkelig drøy uttalelse.

TS tilfører masse verdier inn i familien ved å være en voksen og erfaren mor. Far er enda i startgropen og har sitt å lære, og jeg berømmer TS her for å klare å holde grensene rundt seg selv intakte.

Bonusbarn har 2 foreldre (som oftest), og det er der hovedansvaret ALLTID ligger.

(Jeg er både bonusmor selv og har en bonusmor til mine barn)

[Gjest Purple Haze]

Jeg er i ganske lik situasjon selv, og er helt enig med ViljaH i det hun skriver.

Om far ikke ser at han kommer til å skape et lite "monster" ved å alltid stå på pinne for sin datter, og du alltid må være den som setter grenser, tror jeg dere kommer til å slite. Dette tror jeg ikke du kommer til å orke å leve med i lengden, om dere ikke finner ut av det.

At far mener du skal stå opp med henne, syns jeg er bare tull. Enten får han stå opp med henne, eller så får hun lære seg å være alene en time og to på morgenen. En 6-åring skal fint klare det.

Argumentet om at du bare får det positive med henne, faller jo på sin egen urimelighet, i og med du er den som setter grenser og blir den "slemme".

Jeg syns det virker som du er klok og gjennomtenkt i din rolle som bonusmamma.

Her står jeg gjerne opp om ungene hans er våkne, men det er bare fordi jeg stort sett våkner først allikevel. Jeg sier også i fra og setter grenser slik jeg mener er riktig. Jeg overkjører aldri far, men diskuterer ting med han som jeg syns det er viktig at vi er enig om.

Det er viktig at de voksne har en felles linje overfor barna, ellers kommer de til å spille dere opp mot hverandre og utnytte det for det det er verdt.