hvordan bli ferdig med en crappy opplevelse?

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et par innlegg her tidligere, om det jeg har opplevd. Og faktisk fått mye ut av det Litt støtte, litt hjelp til å se ting fra en annen vinkel, og litt hjelp til hvordan jeg skal håndtere det jeg har vært igjennom.

Så det er litt terapi for meg å skrive her, fremfor å sutre til venner og kjente til stadighet:)

Eksen og jeg var gift i 9 mnd, og sønnen vår var 2 år da han gjorde det slutt. Jeg fikk sjokk, og trodde nok lenge at det kom til å ordne seg igjen. Vi satt hos mekler og pratet om hvor viktig det var at vi fokuserte på sønnen vår oppi dette, og ikke involverte han i noe forhold med det første.

14 dager seinere traff han ei jente som han hang sammen med siden den dagen. Hun hadde barn og var gift, og de reiste på helgeturer sammen med barna, i dyreparken, på tivoli, på hytteturer og innledet samtidig et forhold. Barna var altså med fra første dag, og det var sånn de fant på ting sammen. Hun gikk fra mannen sin 2 mnd seinere og flyttet rett inn til min eksmann med ungene.

Da sønnen vår kom til pappa den helgen, hadde de flyttet inn, og ingen hadde snakket med han om det. Pappaen regnet med han ikke forsto noe av det. Jeg visste ingenting, fikk vite det noen uker seinere.

2 mnd seinere forlovet de seg. De annonserte det på facebook og fikk masse gratulasjoner fra venner og familie.

Hele tiden har eksen min vært helt uinteressert i å ha noe kontakt med meg. han har vært vanskelig å samarbeide med, og en skikkelig drittsekk mot meg. Jeg har hatt det fryktelig vondt, og det ble mye å takle på en gang.

Dette var i fjor sommer, og jeg bestemte meg for å ha som nyttårsforsett at jeg skulle bli ferdig med det. Jeg skulle ikke ta det med meg inn i 2011, og jeg skulle være glad og lykkelig. Jeg har ikke helt greid å holde nyttårsforsettet mitt, så jeg trenger litt råd.

Det jeg sliter aller mest med er hvordan 2 voksne mennesker med barn kan bare hoppe rett inn i et nytt forhold, involvere barna og flytte sammen med en gang og tro at det er greit. Jeg kaller det å sette seg selv foran barna, og ville aldri ha gjort det samme. Jeg irriterer meg over at han ikke ser selv at han har taklet dette tragisk ovenfor min sønn. Og for meg, selv om vi ikke var sammen lenger. Det handler om respekt, og å ikke ødelegge et menneske man tross alt har vært glad i fullstendig.

Det går stadig lenger mellom hver gang jeg tenker på dette, men har jeg en dårlig dag eller jeg savner sønnen min så kommer det. Og jeg irriterer meg grenseløst over at det går an å være så egoistisk og stygg som han har vært. Jeg irriterer meg over at han går rundt, glad og fornøyd og med masse selvtillit, når han egentlig er mentalt tilbakestående som forlover seg få mnd etter at han ble separert med ei som ble separert for noen uker siden. Og jeg irriterer meg over at familien og vennene hans aksepterer dette uten å reagere.

Hadde det vært meg, så hadde faren min fillerista meg. Venninnene mine hadde snakka med meg og lurt på om det hadde klikka for meg. én ting er at man blir forelska, men jeg hadde ikke TURT å forlove meg igjen så fort. Og hadde det skjedd, så hadde jeg i hvert fall ikke turt å annonsere det. Jeg hadde følt meg så dum.

Jeg høres kanskje bitter ut, og det er jeg nok... Så hvordan skal jeg komme helt over dette, og bli ferdig? For jeg har det jo ikke noe godt med meg selv sånn som det er nå!

Jeg føler han er fullstendig blotta for selvinnsikt og sosial intelligens. og jeg skulle ønske han våkna opp en dag og bare: herregud, jeg er jo helt retard jeg. Så pinlig! Her flytter det inn ei ny før eksen har fått med seg alle tingene sine en gang. Jeg involverer sønnen vår i hele prosessen fra vi møtes til vi blir sammen. Og vi forlover oss etter 2 mnd. Herregud, jeg er jo fullstendig tilbakestående! ok, den der kom rett fra levra. hehe. men det er sånn jeg tenker innimellom. Jeg virkelig HATER at han bare gjorde sånn som dette, og at det ikke har fått noen konsekvenser for han.

Hvor ille er egentlig det han har gjort? Er det meg som blåser det opp til noe stort i mitt hode fordi jeg er sjalu? Eller er det skikkelig drøyt å gjøre sånn når man er småbarnsforeldre?

Og hva hadde dere gjort om dere opplevde det samme?

Og hvordan tør han å være en drittsekk mot meg på toppen av det hele? jeg hadde hatt så dårlig samvittighet jeg... Men det var dette med selvinnsikt da...

Trenger råd og terapi, takk:)

[AnonymBruker]

Jeg tror det første du bør innse at det er bortkastet tid å tenke så mye på hva eksen din burde ha gjort og hva han har gjort feil. Kanskje våkner han opp om ti år og ser at han håndterte det dårlig, kanskje ikke, men uansett så er det ikke noe hverken han eller du kan gjøre med det. Du kan ønske og håpe men til syvende og sist kan du ikke gjøre noe med dømmekraften hans, du må faktisk bare gjøre det beste ut av situasjonen. Og da gjelder det å ikke tenke på hvordan ting kunne vært i en perfekt verden.

[Gjest navnelapp]

å gjere dette var sjølvsagt heilt dustete av han. Men av og til gjer menn (og ein sjeldan gong kvinner... )utruleg dustete ting. Det er imot alle råd og anbefalingar, og likevel så gjer folk slike feilvurderingar. det kan gå bra, det kan gå lukt åt skogen, men likevel så gjer folk slike teite ting.

Greia er at du får ikkje gjort noko med det. Dette ligg utanfor di rekkevidde, du må la det fare. Den mest nærliggande tanken er "jaja, så feil kan ein ta". Då tenker eg om situasjonen då du vurderte han som ein person som var solid og trygg nok til å få barn med og gifte seg med. Du valde feil mann, men det vart ikkje tydeleg før han gjekk. Og det er utruleg vanskeleg å vite kva menn som vil ta ansvar og stå ved di side livet ut, og kva menn som ikkje vil det. "Jaja, det får eg ikkje gjort noko med", er også eit mantra du kan ta med deg, og bruke når tankane tek overhand. Fyll livet ditt med andre ting, og tenk at du er glad du er kvitt han. Han var jo faktisk ikkje til å stole på, sjølv om det såg slik ut tidlegare. Lykke til!

[Havbris]

Det du har opplevd er jo til å miste pusten av - og det er vel akkurat det du har gjort. Det virker som det er et stykke vei for deg å gå før du har fått igjen pusten og fotfestet.

Slik jeg leser det du skriver så bærer du på et ønske om at han skal oppleve like mye smerte som du har gjort, og at han ikke skal seile videre i lykkerus når han han har slått bena under deg. Akkurat det kan du ikke gjøre noe med, han har valgt, selv om jeg også tenker at dette var hals-over-hode. Men - han har valgt.

Det som kanskje kan hjelpe deg er å oppsøke et familievernkontor og si at du trenger hjelp til å komme deg videre, til å berabeide sinne og skuffelse. Du får time der alene. Jeg har selv gått i samtaler etter en utroskapshistorie og har hatt veldig stort utbytte av det. Du trenger noen som har som jobb å snakke med andre mennesker!

[Sign]

Enkelte velger å gjøre ting i turbofart uten å ta hensyn til andre enn seg selv. Ser at din historie har mange likhetstrekk med min. Vi var sammen i 16 år da han var utro med en jentunge 20 år yngre enn meg. Han flyttet nesten umiddelbart inn til henne og hennes to småbarn. Første helga våre to barn var hos faren ble de presentert for hans nye kjæreste. På neste samvær 2 uker etter var kjæresten blitt samboeren.... Dette til tross for at familievernkontoret presiserte viktigheten av å vente med å introdusere eventeulle nye partnere.

Jeg var så sint at jeg kjente jeg hatet både han og henne. Han skjønte ikke hvorfor jeg reagerte og argumenterte med at de hadde jo vært sammen i 6 mnd.....! Det sa han 1 mnd etter at han flyttet fra meg!! Jeg hadde lyst å grisebanke han, jeg klarte ikke å fatte at han så lettvint forlot 16 års samliv og gikk videre så enkelt som bare det.

Ungene slet en del med dette, eldste er tenårig og hadde dessverre skjønt hva som skjedde før jeg oppdaget det. Han syntes hele greia var ubehagelig. Minste syntes det var spennende først, men da hun skjønte hva realiteten er, førte det til at hun stadig spurte om når vi skulle flytte sammen igjen. Hun tegnet stadig tegninger med mamma, pappa, storebror og lillesøster... Hjertet mitt blødde og jeg ble ennå mer sint på faren deres.

Til slutt innså jeg at den eneste som brukte energi på dette var meg og det var i ferd med å ødelegge meg. Ungene tilpasset seg etterhvert, selv etter flere omstillinger hos faren. Jeg bestemte meg for å ikke la den dritten av en eks få så stor påvirkning i livet mitt. Jeg ble rett og slett psykisk utslitt av noe jeg ikke kunne gjøre noe med. Det har vært mange tunge stunder det siste året, både rent følelsesmessige og praktiske. Men jeg har forsøkt å jobbe med det og forsøker å forholde meg til den virkeligheten som som er. Som jeg ikke kan gjøre noe med. Ennå i dag kan jeg kjenne et intenst sinne mot eksen som ikke bare forlot oss, men som gjorde det på en så ufattelig egoistisk og hensynsløs måte. Jeg må også innrømme at jeg ennå ønsker at han selv får oppleve den smerten og det helvete det er å bli bedratt og forlatt på en slik ussel måte som han gjorde det på. Så hevngjerrig er jeg; jeg vil ikke ha han tilbake i det hele tatt, men jeg ønsker virkelig at han får smake sin egen medisin. Jeg har minst mulig kontakt med han, kun det som må til ifm ungene.

Jeg håper jeg med tiden kommer helt over det og ikke bruker en tøddel av tid på den fjotten. Vet ikke om det var noe hjelp i dette, men du skal i allefall vite at du ikke er alene om å ha det slik og føle det sånn. Vet ikke om det er noe trøst i felles skjebne? Klem til deg og lykke til

Endret 8. mars 2011 av Sign

[Gjest gjest]

Hei, tenkte jeg ville svare deg selv om min historie er helt anderledes enn din, men jeg har vært gjennom et tøft brudd, og en drittsekk av en eks, så kanskje det kan hjelpe likevel.

Først vil jeg bare si at jeg forstår deg kjempegodt, du har opplevd ting man aldri trodde man skulle oppleve, og har vanskelig for å bare akseptere det og gå videre. Det er en helt ok måte å reagere på, og helt naturlig også. Klarer man ikke å komme videre nå, nei så gjør man ikke det, ikke akkurat nå, men en gang så vil du det. Men gi deg selv tid, og aksepter for deg selv at det du føler er helt ok.

Jeg skal ikke legge ut om hele min historie her, men jeg har i hvertfall lært at jeg må akseptere at ting er som de er, og at mennesker er som de er, det er desverre ingen ting jeg får gjort med det. Jeg har en drittsekk av en eks, en psykopat som har gjort mitt liv til et helvete i blant, han har gjort det han kan for å skade meg, og også vårt barn. Men det er fint lite jeg får gjort med det. Ikke før det evt går så langt at det kan anmeldes. Det er mye f... en person kan gjøre mot en annen uten at man kan ta det videre med loven i hånd. Jeg forbannet denne mannen i flere år, og jeg gjør det forsåvidt enda, men han er den han er og gjør det han gjør, og han er en drittsekk. Javel, han om det. En dag vil han få smake sin egen medisin. I mellomtiden holder jeg meg unna, og har så lite kontakt som overhode mulig. Jeg innså en dag at jeg i mange tilfeller LOT han få lov til å være en drittsekk mot meg, og jeg bestemte meg for at det skulle han faktisk ikke få lov til lenger. Jeg tar meg av og bryr meg om mitt liv, ikke hans, og han får heller ikke lov til å bry seg med mitt liv lenger. Jeg har lært meg å skille hva som er viktig og ikke viktig, jeg tar de fightene som trengs, men omhandler det ikke meg eller min sønn kan det være. De menneskene som fremdeles er en del av begges liv, og som har blitt grundig manipulert av min eks, får høre sannheten av meg, den sannheten som har blitt utelatt i min eks historier. Disse menneskene har sine egne tanker og meninger også og gir meg en god del "skjult" støtte. Så selv om venner og familie tilsynelatende har et ok forhold til han, så er det en sannhet med modifikasjoner.

Samtidig sørger jeg for at min sønn har det bra hos meg, jeg hjelper han gjennom det jeg kan, og svarer på spørsmål og hjelper han med de tankene han har. Det har faktisk ført oss nærmere hverandre. Og jeg tenker at han selv en dag kanskje vil ta noen valg i forhold til sin far. Kanskje det er det som er å smake sin egen medisin. Den dagen hans sønn kanskje står opp for han, og forteller han hva han mener om alt.

[AnonymBruker]

TS igjen. Takk for alle innspill dere er gode

Akseptere, akseptere, akseptere. Kom igjen, aksepter da di teite kjerring :@ Jeg vil jo, men det er så hardt... Hvorfor har man så lite kontroll over egne følelser? Skulle ønske jeg var supersterk Jeg pleide å være sterk, tøff og ha god selvtillit. Men nå føler jeg meg så liten og sårbar

Kanskje jeg skal begynne med selvforsvar, kampsport eller noe? :D

[Gjest regine]

TS igjen. Takk for alle innspill dere er gode

Akseptere, akseptere, akseptere. Kom igjen, aksepter da di teite kjerring :@ Jeg vil jo, men det er så hardt... Hvorfor har man så lite kontroll over egne følelser? Skulle ønske jeg var supersterk Jeg pleide å være sterk, tøff og ha god selvtillit. Men nå føler jeg meg så liten og sårbar

Kanskje jeg skal begynne med selvforsvar, kampsport eller noe? :D

kjære deg - dette er fortsatt ganske nytt - derfor er det helt forståelig at det ikke er så lett å akseptere og gå videre. Jeg var gjennom et helvetse brudd for over 10 år siden, men jeg kan fortsatt bli sint og ønske eksen til den absolutt varmeste delen av helvete fortsatt for den måten han behandlet både meg og ungen på. Men det går lenger tid mellom hver gang.....

Det er lov å sørge og det er lov å være sint. Samtidig må du etterhvert innse at du får ikke endret han. Han er som han er, og det du vil ha, dvs. at han skal innse hva han har gjort, skjer ikke.

Kampsport el lignende er faktisk en god idee, da kan du slå og sparke av deg en del aggresjon.

Ting tar tid - kanskje du kan begynne med å akseptere det og slutte å "kjefte" på deg selv fordi du ikke er "sterk nok". Det er du nemlig!!

klem og lykke til!