Trass

[AnonymBruker]

Som tittelen sier; jeg trenger sårt noen råd fra dere litt mer erfarne mødre der ute.

Sønnen min er akkurat ett år og har begynt med denne berømte trassen. Sikkert bare småtteri enda, i forhold til det som kommer etterhvert, men jeg er førstegangsmamma og er litt usikker på hvordan jeg skal takle denne trassen. Jeg føler meg veldig sikker i det meste når det gjelder mammarollen, men hvordan jeg skal reagere på trass, der kommer jeg til kort kjenner jeg

Nå har han akkurat vært syk i to uker og sikkert blitt litt "bortskjemt" på disse ukene. Han har selvsagt fått sitte veldig mye på fanget og generelt fått det mye som han vil, fordi han var syk. Og dette merkes nå, tror jeg. Han kan slå seg helt vrang hvis han ikke får sitte på fanget og spise middag, eller hvis jeg ikke kan bære han rundt hele tiden. Kaster seg ned, hyler og skriker. I dag drev han på slik i en halvtime og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg satte meg på gulvet ved siden av han, snakket rolig til han og ventet til han krøp bort til meg. Da løftet jeg han opp og han roet seg. Var dette helt feil måte å takle det på? Skulle jeg latt han skrike enda lenger? Skulle jeg håndtert hele situasjonen på en helt annen måte?

Som dere ser, jeg trenger råd! Jeg er jo livredd for at vi skal fremstå som inkonsekvente, slik at han tror at når han begynner å trasse, så løper mamma og pappa til og tar han opp..

[cilja]

Jeg tror ikke noen foreldre er 100% konsekvente. Det viktigste er å tenke på og bestemme seg for hva reglene er i grove trekk, og forsøke å holde seg til dem store deler av tiden. Sønnen din er bare ett år, så du har god tid til å rette opp ting som kommer skeivt ut.

Den gyldne regelen er å gi ros for oppførsel man ønsker og ignorere den oppførselen man ikke vil ha mer av. Å ignorere vil si å snu seg unna og "være opptatt" med noe helt annet. Ros til så små barn som sønnen din er animert og gla-stemme skryt av "for et flink og stor gutt som kan sitte på stolen sin å spise middag".

Og en annen gylden regel når man føler at ting begynner å flyte ut og man har lure barn som jobber beinhardt for å få ting slik de vil, kan det være en god pekepinne å minne seg selv på at "når jeg mener nei, må det bli nei, uansett hvor mye hun hyler".

Nå er som sagt sønnen din liten ennå, men følgende mener jeg fungerer for de fleste barn.

Barnet får grei besked om at oppførselen må stoppes eller så blir barnet satt på gangen og døren blir lukket i ett minutt for hvert år barnet har levd (dvs 3 min for en treåring).

Stopper ikke barnet, får barnet samme beskjed igjen, men med streng stemme pluss en konstatering av at dette er siste advarsel.

Stopper ikke barnet gjennomfører man utestegningen.

Barnet stenges ute fra fellesskapet, og dette gir en kraftig beskjed om at oppførselen ikke er akseptabel.

Når tiden er ute, går man ned på kne og forklarer barnet hvorfor det ble satt ut på gangen (f.ek. "mamma satte deg på gangen fordi du ikke hørte etter da du fikk beskjed om å ikke sparke broren din. Nå må du si unnskyld til meg fordi du ikke hørte etter, så får du en klem").

Så gir man barnet en klem (tilgivelse) og så er det viktig å forsette som om ingenting er hendt. Det hele er over og man forsetter med det man holdt på med før barnet slo seg vrang.

Jeg har ikke måttet sette mine barn på gangen mange ganger. Etter en par, tre, fire ganger i gangen, rekker det med en advarsel.

Når alt dette er sagt, sies det at barn under tre år ikke kan forventes å huske en regel. Det vil si at man må regne med å kverne om de samme greiene mange ganger i småbarnsårene.

Jeg synes du taklet situasjone med din sønn bra. Man får kjenne etter hvorvidt man mener at barnet forstår situasjonen og handle deretter. Hvis barnet ikke har forutsetning for å forstå, og begikk et relativt lite regelbrudd som etterhvert eskalerte til en dum situajon, må det være greit å fire litt og tilby barnet trøst i stedet for irettesettelse.

Stol på deg selv!

[ViljaH]

Jeg gjør det samme som deg, høres det ut som, og vi har ikke fått trassen eskalert iallefall. Det tar jeg som et godt tegn på at det funker, så langt.

Hvis han trasser, mot mitt svar, så er jeg rolig og forståelsesfull, mens jeg holder på mitt. Jeg synes han er for liten/trassen for lite problem, til at jeg sender ham på gangen foreløpig.

Hvis han ikke vil sitte i stolen sin, så passer jeg på å ikke lage en kampsak av det, slik at vi skal krangle om det _hver_ gang. Jeg prøver å glatte over ting, før jeg eventuelt må sette hardt mot hardt. Det betyr i eksemplet med stolen, hvis han ikke vil sette seg der, så tar jeg ham bare på hofta en runde, henter noe til bordet kanskje. Så sier jeg "mamma vil at du skal sitte i stolen, nå skal vi spise", rolig og bestemt, gjerne flere ganger. Noen ganger vil han da akseptere å sette seg der. Noenganger sitter han på fanget mitt et par minutter, men han får IKKE spise der. Hvis han vil spise, så må han opp i egen stol (ellers mister jeg incitament for at han skal sitte der ) Alt i alt så havner han alltid i stolen til sist, uten at vi har laget det til en slagmark. Og han protesterer som oftest ikke mot å sitte i stolen, så derfor har jeg tro på denne strategien. Hvis han begynner å protestere hver gang, da må jeg endre noe.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke noen foreldre er 100% konsekvente. Det viktigste er å tenke på og bestemme seg for hva reglene er i grove trekk, og forsøke å holde seg til dem store deler av tiden. Sønnen din er bare ett år, så du har god tid til å rette opp ting som kommer skeivt ut.

Den gyldne regelen er å gi ros for oppførsel man ønsker og ignorere den oppførselen man ikke vil ha mer av. Å ignorere vil si å snu seg unna og "være opptatt" med noe helt annet. Ros til så små barn som sønnen din er animert og gla-stemme skryt av "for et flink og stor gutt som kan sitte på stolen sin å spise middag".

Og en annen gylden regel når man føler at ting begynner å flyte ut og man har lure barn som jobber beinhardt for å få ting slik de vil, kan det være en god pekepinne å minne seg selv på at "når jeg mener nei, må det bli nei, uansett hvor mye hun hyler".

Nå er som sagt sønnen din liten ennå, men følgende mener jeg fungerer for de fleste barn.

Barnet får grei besked om at oppførselen må stoppes eller så blir barnet satt på gangen og døren blir lukket i ett minutt for hvert år barnet har levd (dvs 3 min for en treåring).

Stopper ikke barnet, får barnet samme beskjed igjen, men med streng stemme pluss en konstatering av at dette er siste advarsel.

Stopper ikke barnet gjennomfører man utestegningen.

Barnet stenges ute fra fellesskapet, og dette gir en kraftig beskjed om at oppførselen ikke er akseptabel.

Når tiden er ute, går man ned på kne og forklarer barnet hvorfor det ble satt ut på gangen (f.ek. "mamma satte deg på gangen fordi du ikke hørte etter da du fikk beskjed om å ikke sparke broren din. Nå må du si unnskyld til meg fordi du ikke hørte etter, så får du en klem").

Så gir man barnet en klem (tilgivelse) og så er det viktig å forsette som om ingenting er hendt. Det hele er over og man forsetter med det man holdt på med før barnet slo seg vrang.

Jeg har ikke måttet sette mine barn på gangen mange ganger. Etter en par, tre, fire ganger i gangen, rekker det med en advarsel.

Når alt dette er sagt, sies det at barn under tre år ikke kan forventes å huske en regel. Det vil si at man må regne med å kverne om de samme greiene mange ganger i småbarnsårene.

Jeg synes du taklet situasjone med din sønn bra. Man får kjenne etter hvorvidt man mener at barnet forstår situasjonen og handle deretter. Hvis barnet ikke har forutsetning for å forstå, og begikk et relativt lite regelbrudd som etterhvert eskalerte til en dum situajon, må det være greit å fire litt og tilby barnet trøst i stedet for irettesettelse.

Stol på deg selv!

Ja, du ignorerer virkelig oppførselen til barnet med det eksempelet ditt der ja...

Syns det er hårreisende at du råder en mor å gjennomføre en timeout på en ettåring!! Det blir rett og slett for dumt. Jeg håper du ikke tar dette rådet seriøst trådstarter...

[Minnimusepus]

Det endte med at jeg satte meg på gulvet ved siden av han, snakket rolig til han og ventet til han krøp bort til meg. Da løftet jeg han opp og han roet seg. Var dette helt feil måte å takle det på? Skulle jeg latt han skrike enda lenger? Skulle jeg håndtert hele situasjonen på en helt annen måte?

Som dere ser, jeg trenger råd! Jeg er jo livredd for at vi skal fremstå som inkonsekvente, slik at han tror at når han begynner å trasse, så løper mamma og pappa til og tar han opp..

Det er godt å høre at det er flere som ikke alltid vet hvordan trassingen skal takles. Jeg var/er også veldig usikker når trassen slår inn, men jeg gjør det samme som deg. Setter meg ned til han og spør hva det er. Nå er han veldig flink til å snakke og vise ting, så jeg skjønner (som regel) hva han mener og da kan vi prøve å løse det sammen. Det er viktig å ikke bare ignorere barna, men sette seg ned til deres nivå og vise at du lytter og bryr deg. Det har fungert så langt her og det vil jeg fortsette med så lenge det fungerer for begge parter

[Minnimusepus]

Kan legge til at å ignorere dårlig oppførsel ikke har vært løsningen hos oss. Så små barn har ikke all verdens av vokabular og er ikke alltid like flinke til å uttrykke seg selv. Tenk om du skulle forklare noe til noen som ikke skjønte hva du mente og bare snudde ryggen til deg? Jeg synes dette er feil måte å gjøre det på når de er så små, men det er min mening.

L blir fryktelig fortvilet og skriker om ikke mer dersom jeg snur meg og gjør noe annet. Da setter jeg meg heller ned til han og forklarer. Om han får lov eller ei. Hvis han da fortsetter å trasse fordi han ikke får det som han vil, da kan jeg godt finne på noe annet. Da kommer han etter etterhvert og så er alt glemt. Men da har vi forsøkt å løse og lytte først.

[SummerJoy]

Barnet får grei besked om at oppførselen må stoppes eller så blir barnet satt på gangen og døren blir lukket i ett minutt for hvert år barnet har levd (dvs 3 min for en treåring).

Stopper ikke barnet, får barnet samme beskjed igjen, men med streng stemme pluss en konstatering av at dette er siste advarsel.

Stopper ikke barnet gjennomfører man utestegningen.

Barnet stenges ute fra fellesskapet, og dette gir en kraftig beskjed om at oppførselen ikke er akseptabel.

Når tiden er ute, går man ned på kne og forklarer barnet hvorfor det ble satt ut på gangen (f.ek. "mamma satte deg på gangen fordi du ikke hørte etter da du fikk beskjed om å ikke sparke broren din. Nå må du si unnskyld til meg fordi du ikke hørte etter, så får du en klem").

Så gir man barnet en klem (tilgivelse) og så er det viktig å forsette som om ingenting er hendt. Det hele er over og man forsetter med det man holdt på med før barnet slo seg vrang.

Dressur på høyt nivå ser jeg. Ville aldri brukt en metode som dette på mitt barn. Kanskje en 10 åring med adferdsproblemer ja, men en helt normal trassende 3 åring? Aldri.

Og den forklaringen din her har ikke en 1 åring noen forutsetninger for å forstå, det blir altfor komplisert, så jeg skjønner ikke helt hvorfor du kommer med dette "rådet" til trådstarter. Og hvorfor nevner du at ignorering er det beste når eksempelet ditt overhodet ikke har noe med ignorering å gjøre?

Det beste når et søsken slår et annet er å gi full oppmerksomhet til den som ble slått. Løft gjerne dette barnet opp på fanget og trøst og kos og si "uff nå ble du sikkert lei deg siden **** slo deg". Ignorer den som slo. Dette er den beste "straffen". Barnet lærer at om jeg slår lillebror, får jeg ingen oppmerksomhet fra mamma. Man trenger overhodet ikke gi oppmerksomhet til barnet som slo, og bruke tid på å dra de på gangen og vet ikke hva. Også "tvinge" de til å gi deg en klem etterpå så er alt liksom greit? Nei takk.

Til TS: det beste er å si kort og greit at når vi spiser middag, så sitter du på stolen din og ikke på fanget til mamma. Om barnet "klikker", så ignorer, men hver der for barnet. Raseriet vil gå over etter en stund, imens hver tilgjengelig for å trøste, men ikke gi etter. Når barnet sitter på stolen sin roser du masse!!! Virket som det var noe av det du gjorde? Jeg syntes det virket som du taklet det bra. Det holder å si "nei" og ignorere. Man trenger overhode ikke drive å straffe helt normale barn hele tiden. Det er lov å være sint, men reglene skal følges. Syns det er på tryne å stenge små barn ute av fellesskapet bare fordi de er sinte. Snakk om å kue små mennesker.. Skal de bli uttykksløse roboter? Raseriutbrudd går i de aller fleste tilfeller over når barnet får et bedre språk og har lettere for å uttrykke seg, så det er bare til å holde ut i mens.

[SummerJoy]

Kan legge til at å ignorere dårlig oppførsel ikke har vært løsningen hos oss. Så små barn har ikke all verdens av vokabular og er ikke alltid like flinke til å uttrykke seg selv. Tenk om du skulle forklare noe til noen som ikke skjønte hva du mente og bare snudde ryggen til deg? Jeg synes dette er feil måte å gjøre det på når de er så små, men det er min mening.

L blir fryktelig fortvilet og skriker om ikke mer dersom jeg snur meg og gjør noe annet. Da setter jeg meg heller ned til han og forklarer. Om han får lov eller ei. Hvis han da fortsetter å trasse fordi han ikke får det som han vil, da kan jeg godt finne på noe annet. Da kommer han etter etterhvert og så er alt glemt. Men da har vi forsøkt å løse og lytte først.

Enig i at man ikke skal ignorere barn som er tydelig fortvilet og sinte. Man skal vise at man er der for de og trøste. Det viktigste er at man er konsekvent angående det barnet ikke fikk lov til. Og å rose positiv oppførsel mye.

Men om en 1 åring feks slår foreldrene, så er det best å ignorere oppførselen. Altså, om man begynner å rope NEI osv, så syns 1 åringen det bare er gøy og fortsetter, den forstår heller ikke at det er vondt, men man kan selvsagt prøve å vise barnet hva det heller skal gjøre, kose og stryke på armen istedenfor å slå eller noe, om ikke dette funker, så flytter man seg bare vekk fra barnet.

[Minnimusepus]

Enig i at man ikke skal ignorere barn som er tydelig fortvilet og sinte. Man skal vise at man er der for de og trøste. Det viktigste er at man er konsekvent angående det barnet ikke fikk lov til. Og å rose positiv oppførsel mye.

Men om en 1 åring feks slår foreldrene, så er det best å ignorere oppførselen. Altså, om man begynner å rope NEI osv, så syns 1 åringen det bare er gøy og fortsetter, den forstår heller ikke at det er vondt, men man kan selvsagt prøve å vise barnet hva det heller skal gjøre, kose og stryke på armen istedenfor å slå eller noe, om ikke dette funker, så flytter man seg bare vekk fra barnet.

Det med slåing er jeg helt enig i, det har vi erfart her i gården Nå er det ikke så populært lenger.

[Gjest navnelapp]

Eg syns du takla det heilt fint, eg. Slik ville eg handtert det og. Ingen timeout nokonsinne med våre to barn, som no er femten og tolv.

[AnonymBruker]

Tusen takk for flotte svar alle sammen Jeg hadde aldri kommet til å bruke time out/stenge barnet mitt ute på gangen e.l., han er tross alt bare ett år, så det "rådet" kommer jeg ikke til å følge nei, vær sikker på det

Sønnen min er ikke så flink på å uttrykke seg enda, han peker og slikt, men det er ikke lett å forstå hva han vil/mener likevel. Men igjen, han er ett år, så det er nok vanlig vil jeg tro

Jeg vet vi er flinke til å rose masse når han gjør noe bra, så det skal vi selvsagt fortsette med. Jeg vil prøve å teste ut rådene deres her, og fortsette slik vi gjør, siden dere mener det høres ut som en grei å måte å takle det på. Også får vi bare holde ut til språket blir bedre, da blir det nok lettere å forstå han

Klem fra TS.

[Havbris]

Tusen takk for flotte svar alle sammen Jeg hadde aldri kommet til å bruke time out/stenge barnet mitt ute på gangen e.l., han er tross alt bare ett år, så det "rådet" kommer jeg ikke til å følge nei, vær sikker på det

Sønnen min er ikke så flink på å uttrykke seg enda, han peker og slikt, men det er ikke lett å forstå hva han vil/mener likevel. Men igjen, han er ett år, så det er nok vanlig vil jeg tro

Jeg vet vi er flinke til å rose masse når han gjør noe bra, så det skal vi selvsagt fortsette med. Jeg vil prøve å teste ut rådene deres her, og fortsette slik vi gjør, siden dere mener det høres ut som en grei å måte å takle det på. Også får vi bare holde ut til språket blir bedre, da blir det nok lettere å forstå han

Klem fra TS.

Lykke til TS - dette kommer til å gå helt bra. Timeout med påfølgende lange språklige forklaringer på årsakssammenhengen er nok i overkant ja. Som du selv skriver så har en ettåring et begrenset ekspressivt orddforråd og forstår mer enn han selv kan uttrykke. Gi ham trygghet og klare rammer og forsøk å følge hans fokus/oppmerksomhet - så får du også mulighet til å finne mulige tolkninger på det han forsøker å uttrykke. Da viser du også at du ønsker å forstå. Dette går helt fint.

[AnonymBruker]

Lykke til TS - dette kommer til å gå helt bra. Timeout med påfølgende lange språklige forklaringer på årsakssammenhengen er nok i overkant ja. Som du selv skriver så har en ettåring et begrenset ekspressivt orddforråd og forstår mer enn han selv kan uttrykke. Gi ham trygghet og klare rammer og forsøk å følge hans fokus/oppmerksomhet - så får du også mulighet til å finne mulige tolkninger på det han forsøker å uttrykke. Da viser du også at du ønsker å forstå. Dette går helt fint.

Takk for det Hilsen TS.

[SummerJoy]

Nå må du si unnskyld til meg fordi du ikke hørte etter, så får du en klem").

Så gir man barnet en klem (tilgivelse) og så er det viktig å forsette som om ingenting er hendt. Det hele er over og man forsetter med det man holdt på med før barnet slo seg vrang.

En ting til. Hva signaliserer dette til barnet? Det får bare klem når det oppfører seg slik du ønsker? Og ikke før barnet har sagt unndskyld?

Mitt barn får klemmer av meg akkurat når det vil. Og en klem er gjerne det barnet trenger aller mest i en situasjon hvor det er rasende sint - ikke å bli sendt på gangen. Helt alene med alle følelsene sine. Man skal sette grenser for et barn ja, men man skal ikke kue og krenke dem bare fordi de skal bli såkalt "lydige".

[Honesty]

Timeout er skummelt nok for større unger, også, for de klarer ikke alltid å skille person og handling. Derfor tror de gjerne at de blir straffet for den de er, og ikke for det de har gjort, og det er ganske tvilsomt, for å si det på en forsiktig måte. Det er små mennesker det er snakk om, ikke hundedressur.

Jeg har funnet ut at her i gården (og vi har ei over gjennomsnittet bestemt jente) hjelper det med en blanding av ulike metoder. For det første gjelder det å velge ut hva som er verdt å "kjempe" for (tannpuss, bilstol, bleieskift).

Ellers lar vi henne rase og skrike og være sint på oss, mens vi er tilstede for henne. Når hun har roet seg og er tilgjengelig for trøst, kan vi så forklare hvorfor man ikke kan gjøre sånn evt. hvorfor vi må gjøre bestemte ting; selv om hun ikke har noe særlig med språk selv, forstår hun veldig mye, og bør ikke undervurderes. Vi bruker selvsagt også avledning, men det er ikke alltid det fungerer dersom hun er veldig bestemt.

Jeg har merket at desto mer normalt vi oppfører oss i en sånn situasjon hvor hun går i vranglås, desto raskere går det over, og hun vender tilbake til sitt normale gjenge igjen.

Hva er forresten vitsen med å tvinge noen til å be om unnskyldning? Det vil bare bli tomme ord, og barn er smarte, og gjennomskuer sånt. Nei takk til autoritære oppdragelsesmetoder, sier nå jeg. Det betyr ikke at man skal la alt flyte, men at man bør forsøke å "se" barnet som den personen det er, og ikke se alt i livet som en kamp man på liv og død må vinne. Den som føler at man må "kjempe" mot et lite barn som er i ferd med å oppdage at det har en vilje, og kraft til å handle ifølge denne, bør gå dypt i seg selv.

Endret 9. mars 2011 av Honesty

[cilja]

Ja, du ignorerer virkelig oppførselen til barnet med det eksempelet ditt der ja...

Syns det er hårreisende at du råder en mor å gjennomføre en timeout på en ettåring!! Det blir rett og slett for dumt. Jeg håper du ikke tar dette rådet seriøst trådstarter...

Jeg gjør jo ikke det. Tvert imot. Jeg nevner ved to anledninger at barnet er for lite nå, men at dette kan være et redskap når barnet blir litt større.

[cilja]

En ting til. Hva signaliserer dette til barnet? Det får bare klem når det oppfører seg slik du ønsker? Og ikke før barnet har sagt unndskyld?

Mitt barn får klemmer av meg akkurat når det vil. Og en klem er gjerne det barnet trenger aller mest i en situasjon hvor det er rasende sint - ikke å bli sendt på gangen. Helt alene med alle følelsene sine. Man skal sette grenser for et barn ja, men man skal ikke kue og krenke dem bare fordi de skal bli såkalt "lydige".

Verden er ikke svart/hvit og vi har mer på gang i våre liv enn time out... Time out i tre minutter i løpet av et leveår er en liten detalj. Det vi driver med ellers i året er gangske normalt i følge deg vil jeg tro.