Hvorfor har noen alltid kjæreste, mens andre er kronisk single?

[Bankai L]

1. JA jeg velger feil menn Det er herved opplest og vedtatt! Samtidig så har de mennene noe til felles; De takler meg fint. De blir ikke verken redde eller sure og bitre over at jeg er sånn og sånn.

2. Jeg gir nok et sterkt inntrykk ja, hvertfall på noen måter. Det er derfor jeg tenker at det kanskje ubevisst er noen signaler jeg sender ut, som gjør at enkelte menn skygger unna. Samtidig er det ofte menn som blir utrolig fascinert av meg, og synes at jeg er tidenes beste dame. Dette er de mennene som du sier har like mye verdi eller mer. (Verdi er feil ord. Alle har like mye verdi, men jeg tror jeg mener nivå.) Der jeg vet at han er på mitt nivå på alle måter, og der jeg vet at han takler meg. Men når jeg treffer en sånn fyr, en sånn som jeg føler matcher meg og er på samme nivå. Da har han dame, eller han skal flytte, eller han er utilgjengelig på andre vis. Kanskje jeg bare lider av uflaks?

Verdi blir kanskje feil ja . Alle har ikkje samme verdi fordi folk tilegner seg egen verdi utifra hva de tror om seg selv osv. Både hos menn og kvinner er det mange som tilegner seg lavere verdi enn hva de egentlig har , og det er ikkje spesielt attraktivt, iallefall når man er mann.

Dette med at han takler deg var akkuratt det eg mente. Han er likeverdig og blir iallefall ikkje helt satt ut xD. Eg mener faktisk at det er disse mennene du bør søke, håper du har mer flaks i fremtiden

[AnonymBruker]

Lære deg å lage skikkelig mat og bake litt, holde huset i orden etc., all slik lærdom hadde sikkert ikke skadet deg.

Hva i alle dager vet du om mine kokekunnskaper? Fordi jeg er singel kan jeg ikke rydde eller bake? Og er menn så enkle at man blir valgt bort hvis man ikke behersker alle disse tingene?

For å si det sånn, Steinar40 - du er heller ikke i min målgruppe. Hallo.

[AnonymBruker]

Verdi blir kanskje feil ja . Alle har ikkje samme verdi fordi folk tilegner seg egen verdi utifra hva de tror om seg selv osv. Både hos menn og kvinner er det mange som tilegner seg lavere verdi enn hva de egentlig har , og det er ikkje spesielt attraktivt, iallefall når man er mann.

Dette med at han takler deg var akkuratt det eg mente. Han er likeverdig og blir iallefall ikkje helt satt ut xD. Eg mener faktisk at det er disse mennene du bør søke, håper du har mer flaks i fremtiden

Jeg tror du har rett, det er de mennene jeg burde finne. Ikke de som må være konge på haugen med pils og tippekamp i godstolen mens dama sliter på kjøkkenet. Mennene her inne har hvertfall ingenting annet enn bitterhet og antikk tankegang å tilby.

[Steinar40]

Hva i alle dager vet du om mine kokekunnskaper? Fordi jeg er singel kan jeg ikke rydde eller bake? Og er menn så enkle at man blir valgt bort hvis man ikke behersker alle disse tingene?

For å si det sånn, Steinar40 - du er heller ikke i min målgruppe. Hallo.

Og du er garantert ikke i min målgruppe, så slapp helt av

Men la oss si det sånn; at det finnes to damer og de er omtrent like attraktive og trivelige i mine øyne. Men så får jeg greie på at den ene av dem er veldig huslig og kan lage mat og bake osv, mens den andre har null interesse av dette.

Hvem tror du da at jeg hadde valgt?

[AnonymBruker]

Interessant innlegg.

Tradisjonelt sett har kvinner og menn alltid vært sterke på ulike måter og på ulike områder. Fordi de som regel har hatt ulike roller i samfunnet.

Dette har alltid vært fordelaktig ettersom kvinner og menn på den måten komplementerer hverandres gode og dårligere egenskaper. Med andre ord ulike styrker og svakheter.

I dagens likestillings-samfunn derimot, konkurrerer kvinner og menn på de samme områdene. Noe som ofte blir helt feil fordi de ikke komplementerer hverandre lenger.

Hva skal jeg med ei dame som bare kan akkurat de samme tingene jeg kan? Det kan jeg jo da lett fikse alene og på egen hånd.

TS igjen.

Du virker virkelig som en opplyst mann. Hvilke områder er det menn og kvinner konkurrerer på nå, som de ikke gjorde før? Arbeidsmarkedet? Å få stemme ved valg? Behovet for å være seg selv, og gjøre hva man vil, uansett hvilket kjønn man er?

Huff ja, det må være vanskelig for dere menn! Tenk å risikere å ha en tøff, kvinnelig sjef! Eller å ha en samtale med en kvinne som vet mer enn deg! Eller at det fatisk finnes kvinner som ikke har som eneste mål i livet å tekkes menn! Herregud, for et samfunn vi har skapt! Det er ikke rart sånne som deg blir bitre, og synes dagene blir tunge og lange.

Håper du skjønner Steinar40, at mye av det jeg skrev nå, var sarkastisk.

[AnonymBruker]

Og du er garantert ikke i min målgruppe, så slapp helt av

Men la oss si det sånn; at det finnes to damer og de er omtrent like attraktive og trivelige i mine øyne. Men så får jeg greie på at den ene av dem er veldig huslig og kan lage mat og bake osv, mens den andre har null interesse av dette.

Hvem tror du da at jeg hadde valgt?

Du hadde uten tvil valgt hun som kan bake og som elsker å rydde. Fordi du er en sånn fyr.

Jeg vil ha den mannen som hadde valgt sin kvinne ut fra andre kriterier. Jeg vil ha den mannen som tenker at "hei, hun jobber like lange dager som meg, så kanskje jeg skal bake noe eller rydde litt?".

[Steinar40]

Du hadde uten tvil valgt hun som kan bake og som elsker å rydde. Fordi du er en sånn fyr.

Jeg vil ha den mannen som hadde valgt sin kvinne ut fra andre kriterier. Jeg vil ha den mannen som tenker at "hei, hun jobber like lange dager som meg, så kanskje jeg skal bake noe eller rydde litt?".

Ja, jeg er en sånn fyr som 95% av alle andre menn også er

[Steinar40]

TS igjen.

Herregud, for et samfunn vi har skapt!

Ja, jeg kan i hvert fall være helt enig med deg i det!

[Gjest strykebrett]

Hvis 95% av menn er som Steinar så tror jeg vi har svaret klart på hvorfor mange av oss er kronisk single jeg, så da kan vi jo bare avslutte diskusjonen med en gang

[AnonymBruker]

Ja, jeg er en sånn fyr som 95% av alle andre menn også er

Ingen fare. Jeg har allerede funnet ut at bare rundt 5% av klodens befolkning er verd å bruke tid på

[AnonymBruker]

Hvis 95% av menn er som Steinar så tror jeg vi har svaret klart på hvorfor mange av oss er kronisk single jeg, så da kan vi jo bare avslutte diskusjonen med en gang

Jepp! Plutselig virker det faktisk ganske attraktivt å fortsette å være singel!

[Steinar40]

Hvis 95% av menn er som Steinar så tror jeg vi har svaret klart på hvorfor mange av oss er kronisk single jeg, så da kan vi jo bare avslutte diskusjonen med en gang

Slapp helt av - 95% av alle menn er langt ifra meg

Men de fleste menn vil allikevel helst ha ei dame som er huslig og kan lage god mat og bake etc.

For ikke å snakke om at hun tar over alle oppgavene til mamma'n hans

[AnonymBruker]

Slapp helt av - 95% av alle menn er langt ifra meg

Men de fleste menn vil allikevel helst ha ei dame som er huslig og kan lage god mat og bake etc.

For ikke å snakke om at hun tar over alle oppgavene til mamma'n hans

Jeg fatter ikke alt dette fokuset på baking og rydding. Jeg har det som regel ryddig og rent hjemme, og jeg kan da både bake og lage mat. Men nei, det er ikke det viktigste i livet mitt. Og takk gud for det. Jeg fatter ikke at det skal ha noe som helst å si for om jeg er en bra livsledsager eller ikke. Det er helt idiotisk, faktisk. Jeg velger da ikke mannen ut fra hvor flink han er til å bygge Ikeamøbler? For å fortsette med de stereotype kjønnsrollene, her på kvinnedagen. Grøss.

Dessuten er det usunt med for mye karbohydrater

[Gjest SnakeOil]

[Steinar40]

Jeg fatter ikke alt dette fokuset på baking og rydding. Jeg har det som regel ryddig og rent hjemme, og jeg kan da både bake og lage mat. Men nei, det er ikke det viktigste i livet mitt. Og takk gud for det. Jeg fatter ikke at det skal ha noe som helst å si for om jeg er en bra livsledsager eller ikke. Det er helt idiotisk, faktisk. Jeg velger da ikke mannen ut fra hvor flink han er til å bygge Ikeamøbler? For å fortsette med de stereotype kjønnsrollene, her på kvinnedagen. Grøss.

Dessuten er det usunt med for mye karbohydrater

Hadde du blitt imponert hvis han ikke klarte å bygge Ikeamøbler?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det finnes et totalsvar på hvorfor noen forblir single og andre ikke.

Men jeg har kanskje svaret på hvorfor jeg var singel i en 3-4 års tid, om ikke annet kan jeg dele det her, i tilfelle det skulle gi noen noe input:

Delvis handlet det om at jeg var i "feil" miljø- ikke feil som at de drev med kriminalitet og narkotika. Men at de i min omgangskrets, til tross for gode og lange vennskap, er andre type mennesker enn hva jeg er.

De er rett og slett normale mennesker, mens jeg ikke er det.

Dermed var ikke å møte noen via vennegjengen et alternativ, og jeg hang hovedsakelig også på feil steder, feil interesse områder, feil aktiviteter fordi jeg anså min hovedprioritet å være sosial med venner.

Deretter var jeg borti "feil" menn. Igjen, helt flotte, oppegående, snille menn- majoriteten av dem høyt utdannede menn innefor typiske statusyrker. Jeg har høy utdannelse selv, så jeg fant dem intellektuellt sett interessante, og de fant kanskje meg spennende ettersom både jeg og utdannelsen min skiller seg ut. Men dypere enn dette gikk ikke den mentale connection. Vi hadde vidt ulike ønsker, verdier og planer for livet. En forståelse, felles livserfaringer manglet i tillegg.. og det ble med at man datet i en periode for så å avslutte.

Sist men ikke minst spør jeg meg selv om jeg egentlig var klar tidligere for å komme i et forhold.

Et av de viktigste aspektene tror jeg er villighet til å ta sjangser..la være å analysere, se for mange problemer.. og holde et åpent sinn. Selvsagt skal man være bevisst på store problemer og forskjeller. Men å la seg forhindre til å møte den rette pga overfladiske ting er nok ikke så uvanlig, tror jeg.

[AnonymBruker]

Hadde du blitt imponert hvis han ikke klarte å bygge Ikeamøbler?

Jeg hadde blitt imponert hvis han var mann nok til å innrømme at han ikke fikk det til, hvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det finnes et totalsvar på hvorfor noen forblir single og andre ikke.

Men jeg har kanskje svaret på hvorfor jeg var singel i en 3-4 års tid, om ikke annet kan jeg dele det her, i tilfelle det skulle gi noen noe input:

Delvis handlet det om at jeg var i "feil" miljø- ikke feil som at de drev med kriminalitet og narkotika. Men at de i min omgangskrets, til tross for gode og lange vennskap, er andre type mennesker enn hva jeg er.

De er rett og slett normale mennesker, mens jeg ikke er det.

Dermed var ikke å møte noen via vennegjengen et alternativ, og jeg hang hovedsakelig også på feil steder, feil interesse områder, feil aktiviteter fordi jeg anså min hovedprioritet å være sosial med venner.

Deretter var jeg borti "feil" menn. Igjen, helt flotte, oppegående, snille menn- majoriteten av dem høyt utdannede menn innefor typiske statusyrker. Jeg har høy utdannelse selv, så jeg fant dem intellektuellt sett interessante, og de fant kanskje meg spennende ettersom både jeg og utdannelsen min skiller seg ut. Men dypere enn dette gikk ikke den mentale connection. Vi hadde vidt ulike ønsker, verdier og planer for livet. En forståelse, felles livserfaringer manglet i tillegg.. og det ble med at man datet i en periode for så å avslutte.

Sist men ikke minst spør jeg meg selv om jeg egentlig var klar tidligere for å komme i et forhold.

Et av de viktigste aspektene tror jeg er villighet til å ta sjangser..la være å analysere, se for mange problemer.. og holde et åpent sinn. Selvsagt skal man være bevisst på store problemer og forskjeller. Men å la seg forhindre til å møte den rette pga overfladiske ting er nok ikke så uvanlig, tror jeg.

Jo man er kanskje i feil miljøer noen ganger. Der man har god vennekjemi med folk, men man merker likevel at man selv har andre mål og ønsker med livet enn de rundt har. Jeg føler meg nok litt der, innimellom hvertfall. Mange virker liksom til å ta til takke, med menn og livssituasjoner jeg aldri hadde skaffet meg. Det er jo kjempefint hvis de er fornøyde selv, men jeg hadde altså aldri gjort samme valgene.

Og det er nok noe i det at man kanskje ikke egentlig er klare for forhold hvis man bare ser hindringer og problemer.

Men jeg føler meg ikke der. På tross av hva enkelte her inne tror, så føler jeg meg klar for en kjæreste. Jeg ser ikke problemer, men muligheter. Jeg har ingen lang liste over hvilke egenskaper han skal ha. Jeg synes bare det er vanskelig å treffe noen som jeg føler er verd å bruke tid på. Noen jeg har kjemi med og som jeg føler er ekte og bra folk. For det virker dessverre som om de fleste menn er en eller annen form for Steinar40

[Steinar40]

For det virker dessverre som om de fleste menn er en eller annen form for Steinar40

You should be so lucky! hehe

[AnonymBruker]

Jo man er kanskje i feil miljøer noen ganger. Der man har god vennekjemi med folk, men man merker likevel at man selv har andre mål og ønsker med livet enn de rundt har. Jeg føler meg nok litt der, innimellom hvertfall. Mange virker liksom til å ta til takke, med menn og livssituasjoner jeg aldri hadde skaffet meg. Det er jo kjempefint hvis de er fornøyde selv, men jeg hadde altså aldri gjort samme valgene.

Og det er nok noe i det at man kanskje ikke egentlig er klare for forhold hvis man bare ser hindringer og problemer.

Men jeg føler meg ikke der. På tross av hva enkelte her inne tror, så føler jeg meg klar for en kjæreste. Jeg ser ikke problemer, men muligheter. Jeg har ingen lang liste over hvilke egenskaper han skal ha. Jeg synes bare det er vanskelig å treffe noen som jeg føler er verd å bruke tid på. Noen jeg har kjemi med og som jeg føler er ekte og bra folk. For det virker dessverre som om de fleste menn er en eller annen form for Steinar40

(AB du siterte her. )

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er heller ikke interessert i å ta til takke med noe som helst. Jeg orker ikke svelge digre kameler eller glatte over/jobbe hardt for å møtes på halveien med en mann jeg har uforenelige forskjeller med. Jeg skal innrømme at jeg er kresen og vanskelig, så for meg var det viktig å gi faen i bagateller og overfladiske detaljer for å komme noen vei når jeg først fant noen som skilte seg virkelig ut.

Jeg er ikke fullstendig i kategorien "kronisk singel", da jeg har et langt og fantastisk samboerforhold bak meg.. selv om det er en god stund siden nå. Jeg hadde også et kortere umulig rebound/ta til takke forhold etterpå. Hvor jeg fikk inprentet med skje at det ikke var noe for meg. Vi kranglet oss ut av forholdet og kranglet i et år etterpå. Men han lærte meg en del lekser om meg selv, så det var ikke heelt bortkastet.

Jeg har levd et veldig aktivt liv i mange år, truffet mange mennesker, vært sosial, prøvd nettdating og følt jeg har hatt alle odds for å treffe noen. Men som du sier, de store klaffene og den store kjemien har uteblitt.

Dette forandret seg skummelt nok for 3 mnd siden. Så man kan jo si at min endrete sivilstatus er ny og sårbar intill videre. Men likevel vil jeg tørre å påstå at han skiller seg veldig ut, og jeg har en veldig, veldig solid magefølelse for det hele... selv om jeg selvsagt er panikkslagen som en hodeløs høne av alt jeg leser på KG og venter på den store dommedagen hvor alt faller i grus. Og ikke minst overveldet av følelser. Jeg gjør ingenting på riktig måte, jeg analyser alt og er totalt paranoid, og analyserer også meg selv på toppen av det hele.. alt for å sørge for at jeg ikke er blind og kaster meg foran et tog. M.a.o; prøv å ikke gjør som meg.

Men når alt kommer til alt, hvis det går den rette vei.. så er virkelig dette det helt store.

Jeg ble rett og slett overrumplet.. Ettersom på den tiden vi møttes var jeg totalt fornøyd med singeltilværelsen, og kunne ikke i mine villeste fantasier innbille meg at noe skulle dette ned i fanget på meg.

Vet ikke helt hva jeg ville med all skravlinga her? Gi et lite håp om at det kan skje når som helst.. muligens?