Hvorfor har noen alltid kjæreste, mens andre er kronisk single?

[Bankai L]

Jeg har vært i forhold der jeg har kunnet hente frem "barnet" i meg selv, og forhold der jeg ikke har kunnet dette, og akkurat det er veldig viktig for min del. Jeg vil også se barnet i den jeg er sammen med... Noe så enkelt som å snakke til den andre med kosestemme, har jeg kunnet i noen forhold men ikke i andre hvor jeg har fått i retur at det blir for tåpelig og useriøst da vi ikke er barn...

Vell, jeg beundrer de forhold der to parter hele livet klarer å hente frem barnet i hverandre, dem som beholder en gnist og lar følelsene ta overhånd (selv om dem ikke alltid er rasjonelle).

Så er slik jeg snakker om. Jeg blir bare skubbet bort jeg for min del, om et forhold mister all lek og utelukkende skal ta utgangspunkt i det praktisk fornuftige - jeg vil dele nærheten selv i det som er negativt uten at noe lar bremse forholdet. Så om jeg er sammen med ei som f.eks. mister jobben, ja da endrer det ikke mitt forhold, det endrer bare en del av det praktiske. Jeg vet om mennesker som ville forlatt andre om så skjedde og noe praktisk kom i veien for forholdet. Skjedde ei venninne av meg det, som også gikk ledig en stund og strevde med sitt, vi har siden snakket mye om akkurat det. Selv ville jeg vært der om jeg elsket noen, ventet på bedre tider og ikke skiftet beite om noe praktisk vanskelig kom i veien. Kunne nå like gjerne ha funnet meg ei uten jobb/utdannelse, men som var villig til å endre det, like gjerne som ei som var velletablert - alt basert på hva jeg følte når jeg var sammen med vedkommende. Er i alle fall den følelsen jeg ser mot.

Må bare si amen til dine innlegg, noe av det beste eg har lest her på kg.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer litt på denne betegnelsen "sterk", jeg.

Min beste venninne betegner seg selv som "sterk, selvstendig, bein i nesa". Hun mener det er et sterkt salgsargument ift å få seg kjæreste. Hva legger hun i dette? Antagelig en mengde positive egenskaper også, men hun regner faktisk det å bli kalt "bitch" av kjæresten som en æresbetegnelse, fordi det "viser at hun er sterk og ikke lar seg tråkke på".

Selv regner jeg meg selv som sterk fordi jeg var villig til å ofre veldig mye for kjærligheten, inkludert å flytte langt vekk og å revurdere mine drømmer om barn og ekteskap for hans skyld. Dette blir av mange av mine venninner sett på som "svakt" og "underlegent" av meg.

Av en eller annen grunn er jeg lykkelig samboer med en baby på vei, og de er fremdeles i date-fasen eller single.

[Bankai L]

Jeg reagerer litt på denne betegnelsen "sterk", jeg.

Min beste venninne betegner seg selv som "sterk, selvstendig, bein i nesa". Hun mener det er et sterkt salgsargument ift å få seg kjæreste. Hva legger hun i dette? Antagelig en mengde positive egenskaper også, men hun regner faktisk det å bli kalt "bitch" av kjæresten som en æresbetegnelse, fordi det "viser at hun er sterk og ikke lar seg tråkke på".

Selv regner jeg meg selv som sterk fordi jeg var villig til å ofre veldig mye for kjærligheten, inkludert å flytte langt vekk og å revurdere mine drømmer om barn og ekteskap for hans skyld. Dette blir av mange av mine venninner sett på som "svakt" og "underlegent" av meg.

Av en eller annen grunn er jeg lykkelig samboer med en baby på vei, og de er fremdeles i date-fasen eller single.

Eg kan jo si at eg ikkje finner kvinner som er "sterke" på den måten at de blir veldig dominate og dominererde tiltrekkende. Et eksempel kan være Siv Jensen og måten hun kommuniserer på. Det å bli totalt overkjørt er rett og slett nedverdigende og det finner ikkje eg meg i. Misforstå meg ikkje, eg vil gjerne ha en kvinne som kan sifra når eg oppfører meg som en tulling, men at hun sier det på en bra og fin måte er viktig . Eg vil ikkje bli behandlet som en liten guttunge.

Det at hun liker å bli kaldt bitch av kjæresten fordi hun føler seg validert som en sterk person av det får meg egentlig bare til å tenke at hun har mindreverdighets komplekser.

[Caroline411]

Må si at dette var en fryktelig interessant tråd. Har selv lurt veldig mye på dette, da jeg har vært offisielt singel i fire år nå, men har hatt kortere forhold (3mnd, 4 mnd, 4mnd) innimellom disse. Er selv veldig fornøyd med hvordan jeg ser ut, får ofte komplimenter og blir sjekket opp på byen, men det er liksom dér det skurrer for mitt kjærlighetsliv. Allikevel, som mange har skrevet tidligere er det kanskje en mulighet for at oss 'kronisk single jenter' rett og slett ikke utstråler annet enn sex eller ikke passer helt inn med mannens kjæreste-ideal. Ikke vet jeg. Er fremdeles bare 20, så har forhåpentligvis flere år på å finne utav dette og heller nyte tiden og de menneskene rundt meg:) Jeg liker og være singel og føler meg trygg og selvstendig, men har i det siste(pga mitt siste fohold) kjent at jeg så absolutt er mer av ei forholds-jente.

Liker veldig godt å våkne opp med den samme hver morgen, kose meg med ham en kveld inne i nye og ne, og mener selv at jeg har veldig mye kjærlighet å gi. Jeg har bare ikke fått den helt store sjansen enda. Eller kanskje jeg ikke har vært klar for et stort fohold før nå.

Uansett, jeg mener at det å ha en konstant tro på kjærligheten, om den for deg er hollywood, praktisk, følelsesmessig, kald, varm eller bare et kort forhold her og der - go for it:) det skader definitivt ikke! En lærer alltid noe om seg selv og andre uansett hvilke relasjoner en forplikter seg til.

Endret 8. mars 2011 av Caroline411

[AnonymBruker]

Nå kan jeg ikke basere meg på annet enn hva du har skrevet her inne, og det skal sies at jeg nettopp har rundet tjue, men: Om førsteinntrykket mitt av deg i virkeligheten var noe lignende det jeg har av deg etter å ha lest gjennom denne tråden, så hadde jeg skydd deg som pesten.

Jeg klarer ikke helt å sitte fingeren på det, men det er noe med holdningen din ovenfor deg selv som jeg finner direkte frastøtende. Uptight er et godt (dog engelsk) ord for hvordan jeg føler du fremstår. Du vet at du er bedre enn alle de andre, mindre søte og mindre suksessfulle jentene som har fått kjærester, du vet du er smartere enn dem, du vet du ser bedre ut, du vet rett og slett alt. Du er selvgod som faen og du virker ikke villig til å ofre så mye. Du fremstår, for meg, som en som aldri ville gitt avkall på noe som helst etter ønske av en motpart, og samtidig er du typen som vil ha det akkurat som du vil, og du virker til å forvente at andre skal bøye seg etter deg.

Det er mitt inntrykk. Du hadde ikke hørt noe fra meg, for å si det sånn.

TS her.

Med fare for å høres enda mer "uptight" ut, så klarer jeg ikke helt å skjønne at jeg skal føle meg så mye bedre enn andre, for det gjør jeg ikke. Jeg har ikke skrevet noe sted at jeg ser på meg selv som smartere, penere eller mer suksessfull enn alle andre. Men det må da være lov å si om seg selv at man er ganske smart, at man har en ok utdannelse og at man ser bra ut, uten at man nødvendigvis føler seg overlegen?

Jeg har heller ikke sagt noen ting om at jeg ikke er villig til å ofre noe for et forhold, eller at jeg elsker å tråkke over folk for å få det som jeg vil, jeg fatter rett og slett ikke hvor du tar det fra. Og alt dette med å ofre seg, gi avkall på osv. Hva er det jeg har sagt at jeg ikke vil gi avkall på? Og hva er det menn mener jeg skal være nødt til å gi avkall på?

Men men. En gutt på 20 er ikke akkurat i min målgruppe, heller.

[frøken_øst]

fordi det ikke handler om deg tenker jeg TS:) de som tolker deg så mye personlighetsmessig av noen få innlegg her inne, ja da handler det om noe annet, at de kobler sine personlige erfaringer opp til deg, de har vel møtt noen som de har blitt såret av, man leser det gjerne nokså fort, ved at de gjerne er veldig bitre

[AnonymBruker]

Enig med deg, og er som deg hannkjønn også jeg.

Dessuten fokuserer hun, i mine øyne, mer på det praktiske heller enn det følelsesmessige. Som om klesstil, jobb, væremåte m.m. er det viktigste...

Jo da, klesstil, utseende, jobb, væremåte og veldig mye annet er utrolig viktig det - ingen er uenig i det. Men faller man, og da mener jeg om man virkelig blir oppslukt i noen og vil noe mer med noen... Ja da er veldig mye av det den praktiske typen bedømmer etter ganske så uvesentlig, i alle fall hver for seg.

Bare den praktiske typen kan finne på å utelukke en relasjon fullstendig på få eller en enkelt faktor, dog presterer noen så og et forhold kan være utelukket fordi utdannelsen og jobben ikke er riktig... Den følelsesmessige typen derimot, blir glad i den andre for den vedkommende er, og da er det irrelevant om vedkommende droppet videregående og høyskole/universitet, eller er dasstømmer eller har nådd langt i yrkeslivet.

Man skal være kresen på hvem man blir sammen med og ikke, for all del - men de praktiske typene vurderer på helt galne premisser og utelukker til en viss grad hvem den andre er fullstendig til fordel for å se mot praktiske grunner for å finne sammen. De burde heller funnet noen av mer personlige grunner...

Så vi er to som har oppfattet trådstarter som lite attraktiv å inngå en relasjon med, tross vedkommende sikkert er attraktiv, smart og selvstendig etc., som alle hver for seg er attraktive egenskaper.

Her må jeg nok en gang spørre; Har jeg sagt noe som helst om at jeg må ha en sånn eller sånn fyr? Jeg har da vitterlig ikke sagt noen ting om at han må være verken høy, mørk, millionær eller professor. Jeg driter faktisk i sånne ting.

Sist jeg var i noe jeg kan kalle et forhold så lå virkelig ingen av disse "praktiske" tingene du sier, til rette. Han var ganske mye eldre og etablert enn meg, han hadde to barn, han hadde enebolig på landet, og han hadde masse egenskaper og finurligheter ved sin person som jeg aldri ville satt opp på noen ønskeliste. Men forelsket ble jeg likevel, og jeg var villig til å være sammen med han på tross av alle disse "uperfekte" tingene. Nå ble det ikke oss likevel, men det var definitivt ikke fordi jeg ikke var villig til å fire på noen krav.

Jeg har alltids noen ønsker for hvordan en jeg kan dele livet mitt skal være, men det går altså på person, og ikke på materielle eller praktiske ting. Jeg har aldri hatt våte drømmer om store eneboliger, dyre biler, mann i dress og blonde barn. Jeg har alltid tenkt at jeg kan ikke bestemme meg for hvordan et liv med en mann kan være før jeg faktisk treffer denne mannen. I motsetning til mange av mine forholdsvenner, som på forhånd nærmest har booket kirken og bestemt hvor mange barn de skal ha før de i det hele tatt har truffet brudgommen.

Samtidig må jeg jo være så "snobbete" å si at jeg vet at det er mange menn der ute som ikke er attraktive for meg. Da handler det om personlighet, om deres interesser, og generelle ambisjoner for livet sitt. Jeg tror og mener at man ved å se litt på de ytre tingene folk har i livet sitt, og hvilke interesser de, kan se hvem de er, og hva slags personer det er snakk om. Jeg tror for eksempel at han i den dyre BMW-en sannsynligvis er altfor opptatt av penger og status til at han er attraktiv for meg. Og jeg tror også at han som går rundt med sokker i sandalene og ler av kvinnediskriminerende vitser, heller ikke er noe for meg. Uten at jeg trenger å bli dypt og inderlig kjent med ham først.

Jeg er langt fra perfekt, jeg har mange feil og mangler, som vi alle har. Men å fremstille meg som en arrogant elitist blir også feil. Jeg står ikke og siterer prosa ved bardisken, for å si det sånn, eller ler av folk som ikke vet ditt eller datt. Jeg tiltrekkes av folk som er ekte, som er seg selv, og som vet hvem de er. Voksne menn, som respekterer kvinner. Menn som er direkte, ærlige og som har masse humor. Det er kanskje for mye å forlange?

[AnonymBruker]

Vil bare tillegge at i mine forhold har det vært flere ting mine kjærester/samboere har vært missfornøyd med, dog har dem vært det på veldig forskjellig vis.

Noen får enn i virkelig mye større grad enn andre til å få enn til å føle at noe er feil med enn, er bare måten de irriterer seg og setter fokus på det på. Ser det til stadighet både i venner og familie samt hos dem jeg har delt livet med...

De praktiske som jeg liker å betegne dem som, føler man mer er mot enn heller enn med enn - jeg blir bare irritert jeg når jeg høre slike bedømme og vurdere egne forhold. Er hele måten de tar opp og viser et problem på, og hvordan de kan irritere seg grenseløst over problemer på (selve tilnærmingen). Andre er mye flinkere her, og det dem irriterer seg over og snakker om kommer på en helt annen måte fra dem, selv om det er negativt. Små nyanser her forteller så mye om mennesker, og ikke minst er det ganske umulig å leve med dem som har en sterkere praktisk tilnærming til et forhold.

Er hvordan jeg opplever dette - fra start av i denne debatten da trådstarter begynte å skrive om hvorfor hun ikke er mindre attraktiv enn andre (noe jeg også tror vedkommende i)...

Men trådstarter glemte det viktigste av alt, at man ikke blir valgt som partner fordi man er suksessrik, har de rette egenskapene m.m. - snarere tvert imot handler det om noe så enkelt som kjemien mellom to mennesker, og den kan være der selv om ikke alt det praktiske ligger til rette for det. For stort fokus på grunnene til hvorfor eller hvorfor ikke man burde finne sammen, tar rett og slett fokus bort fra hva det burde handle om (nemlig hvem man er - selve kjemien)... Jeg synes trådstarter druknet litt der, og det er uattraktivt i mine øyne...

Så i mine øyne burde trådstarter legge fra seg å se mot slikt, men heller se mot hvem dem hun søker er - og så får hun heller søke nær den personen selv om det praktisk sågar kan virke litt irrasjonelt med tanke på ulikheter, at vedkommende ikke på alle måter passer m.m. For stort fokus på hvorfor noen skal passe eller ikke er uheldig og skremmer bort mange rett og slett.

Ja, jeg skrev at jeg og mine venner var flotte, pene i tøyet og hadde bra jobber. Men det var mest for å beskrive at alt det der praktiske er på stell. Ingen av oss er narkomane eller veier 300 kg, liksom. Som, for å sette det på spissen, er to ting som gjør at man blir mindre attraktiv for de fleste. MEN. Jeg skrev også "Men viktigst av alt så er vi utadvendte, snille, morsomme og hyggelige folk." Det glemte du kanskje? Det viktigste for MEG er å treffes på et følelsesmessig plan. God kjemi er for meg alfa og omega, og jeg hadde aldri startet et forhold med noen jeg ikke var dypt og inderlig forelsket i.

Men hvem blir man forelsket i da? Hvem som helst, liksom, bare de er varme og klare for kjærligheten? Nei, jeg tror ikke det.

For min del blir jeg forelsket i fyrer jeg synes er snille, som er morsomme, og som "ser" meg. Som respekterer våre ulikheter, og som

jeg kan prate med i timesvis. Men det må jo naturligvis være enkelte fellesnevnere. Noen felles interesser, samme verdier, samme mål i livet osv. Man blir jo forelsket i noen man ser litt opp til, og som det klaffer med. Både med følelser og det seksuelle. Så jeg må ærlig talt innrømme at jeg synes mye av det du sier er utrolig diffust og uklart, jeg skjønner ikke helt hva du mener.

Denne setningen, for eksempel:

"For stort fokus på grunnene til hvorfor eller hvorfor ikke man burde finne sammen, tar rett og slett fokus bort fra hva det burde handle om (nemlig hvem man er - selve kjemien)... Jeg synes trådstarter druknet litt der, og det er uattraktivt i mine øyne..."

Du har gitt meg en del egenskaper som jeg verken har skrevet om eller føler meg hjemme i. Og så begynner jeg å lure på hva slags menn det er som er her inne på KG. Når man sier man er høvelig smart og selvstendig, så blir man stemplet som nærmest iskald, materialistisk og kynisk isprinsesse, og til og med Siv Jensen er nevnt her. Jeg mener - det går faktisk an å være smart og selvstendig, og samtidig være

varm, snill og forståelsesfull. Bare sånn til info.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på at det er som du beskriver TS - jeg har vært singel i lange perioder av livet - og i forhold i lange perioder. Mellom nåvæernde og forrige forhold gikk det kanskje en måned (og forrige forhold var seks år - dette har vart i snart fire), mens før forrige forhold var jeg singel i lang tid.

Som ungdom hadde jeg absolutt ikke særlig draget, men ettersom jeg har blitt eldre har jeg oppdaget at jeg har det i større grad - tror kanskje at det er selvtillit og trygghet som spiller inn og at mennesker i forhold, eller som ikke er oppsatt på å score hos det motsatte kjønn, utstråler en ro som virker tiltrekkende.

TS her.

Nei, jeg mener jo ikke at det BARE finnes to kategorier. Men at de to kategoriene også finnes. Du er tydeligvis ikke i noen av dem

Jeg er enig med deg i det du sier om at folk i forhold utstråler en egen ro, selv om de single ikke løper rundt og er desperate. Men hvis man er på byen kan man faktisk til en viss grad, bare ved å se på folk, se hvem som er single og hvem som ikke er det.

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at de som er "kronisk single" ikke legger "hele seg" i forholdet. De holder tilbake og fokusere på om vedkommende har de "riktige egenskapene". De fokuserer på det du skriver om at man "skal kunne være seg selv" i stedet for å tilpasse seg sin kjære. De prioriterer jobb, venner og hobbyer over forholdet osv.

De som er "kjærestemennesker" legger i større grad "hele seg" i forholde. De holder ikke tilbake på følelsene. De satser fult og helt. De tilpasser seg kjæresten og toner ned/opp sider av seg selv. De kan gi hobbyer/aktiviteter de i utganspunktet ikke drev med selv en sjangse fordi kjæresten liker disse.

For meg handler det rett og slett om prioriteringer. Flere jeg kjenner som klager over at de er single har rett og slett aldri satset fult og helt på et forhold. De lever i den tro at de skal gå rundt og ikke gjøre noen innsats, ikke satse, ikke tilpasse seg, men likevel skal et "i overkant perfekt forhold" bare falle på plass av seg selv. Og sånn fungerer det faktisk ikke.

Det kan godt hende du har rett. Forholdsfolk er vel vant til at forholdene faktisk blir noe av, og tør å legge hele sjela si i det. Mens jeg og mange av mine med-single kanskje har fått en smell eller to for mye, som gjør at man er litt mer på vakt.

Og det er jo synd for oss. At vi er redde for å satse, fordi vi er vante til at det går til helvete uansett. Så tør man kanskje ikke å vise potensielle kjærester at man faktisk er interesserte, fordi man er redde for at de skal få angst og forsvinne. Så prøver man heller å være kul, og ender nok en gang på alene på søndager

Samtidig, de gangene det har klaffet for meg så har det vært så naturlig og enkelt at alle disse spill-tingene ikke har hatt noe å si. Så jeg har vel kanskje bare ikke truffet den rette ennå.

[AnonymBruker]

det er ikke mange mannfolk som takler selvstendige, pene og smarte kvinner, bare se på de to mannfolka som har svart i denne tråden. Da føler de seg fort underlegne og da er det bedre med den gjennomsnittlige taco-spisende dama,som sikkert vil tilbe jorda han går på

Jeg blir veldig trist hvis det er sånn. Men det er godt mulig du har rett. Jeg vet at enkelte menn ikke takler slike kvinner. Men det passer meg helt ypperlig, for sånne menn passer ikke for meg, heller.

[AnonymBruker]

Tenker egentlig to tanker om det. 1. Du velger feile menn tydeligvis. Foreslår om du ikkje allerede holder på med noe sånt da, (du gav utrykk for at du var veldig sosial) begynner på en aktivitet hvor du møter menn sosialt som deler samme interresse. 2. Det er mulig du gir et for sterkt inntrykk og at menn rett og slett blir skremt av deg fordi du er en veldig sterk person som du sier. Hvis det siste er tilfellet må du finne en mann som har like mye verdi eller mer , ellers blir det vanskelig å gå for deg da mannen kanskje føler seg mindreverdig og du vil veldig sannsynlig miste interresen for han ettervært.

1. JA jeg velger feil menn Det er herved opplest og vedtatt! Samtidig så har de mennene noe til felles; De takler meg fint. De blir ikke verken redde eller sure og bitre over at jeg er sånn og sånn.

2. Jeg gir nok et sterkt inntrykk ja, hvertfall på noen måter. Det er derfor jeg tenker at det kanskje ubevisst er noen signaler jeg sender ut, som gjør at enkelte menn skygger unna. Samtidig er det ofte menn som blir utrolig fascinert av meg, og synes at jeg er tidenes beste dame. Dette er de mennene som du sier har like mye verdi eller mer. (Verdi er feil ord. Alle har like mye verdi, men jeg tror jeg mener nivå.) Der jeg vet at han er på mitt nivå på alle måter, og der jeg vet at han takler meg. Men når jeg treffer en sånn fyr, en sånn som jeg føler matcher meg og er på samme nivå. Da har han dame, eller han skal flytte, eller han er utilgjengelig på andre vis. Kanskje jeg bare lider av uflaks?

[AnonymBruker]

Installerer våren...

████████░░░░░░░░░░░░░░░░░░░░░

29% complete

[AnonymBruker]

Dersom du møter en sterk mann så har ikkje de tingene der noe å si. Da er det heller flørtingen det må være noe gale med tenker eg. Er du flink til å ta inisativ og å hjelpe manne med å eskalere "bedskjentskapet" til noe mer. Det er veldig mange pene kvinner som rett og slett gir veldig utydelige signaler og da er det veldig vanskelig og eskalere det naturlig uten å måtte ta en skikkelig risk. Det er ikkje så lett å ta den risken xD

Her tror jeg vi er inne på noe. Føler jeg har blitt litt fremstilt som en eller annen Siv Jensen-galning som står og roper i et hjørne, noe som ikke er tilfelle Jeg kommer alltid lett i prat med menn, og jeg vet at mange liker meg. Men så er det vel noe med signalene mine, som de ikke forstår, og som jeg ikke forstår at jeg gjør. Så da må de liksom virkelig ta en sjans, uten egentlig å vite hvor jeg står. Og det skjønner jeg at få tør etter å ha møtt meg en eller to ganger. Jeg skal gjøre mitt ytterste fremover for å prøve å være mer tydelig når jeg liker en mann. Ikke være kostbar (uten å mene det) eller noe sånt. Takk for råd

[AnonymBruker]

Det er nok også i stor del ett aktivt valg.

Mange av oss single er frivillig og aktivt single, og kan ikke tenke oss å være i forhold. Mens mange av de som er eller har vært i lange forhold er vandt til dette og søker tilbake så snart de kan.

[Steinar40]

Jeg reagerer litt på denne betegnelsen "sterk", jeg.

Min beste venninne betegner seg selv som "sterk, selvstendig, bein i nesa". Hun mener det er et sterkt salgsargument ift å få seg kjæreste. Hva legger hun i dette? Antagelig en mengde positive egenskaper også, men hun regner faktisk det å bli kalt "bitch" av kjæresten som en æresbetegnelse, fordi det "viser at hun er sterk og ikke lar seg tråkke på".

Selv regner jeg meg selv som sterk fordi jeg var villig til å ofre veldig mye for kjærligheten, inkludert å flytte langt vekk og å revurdere mine drømmer om barn og ekteskap for hans skyld. Dette blir av mange av mine venninner sett på som "svakt" og "underlegent" av meg.

Av en eller annen grunn er jeg lykkelig samboer med en baby på vei, og de er fremdeles i date-fasen eller single.

Interessant innlegg.

Tradisjonelt sett har kvinner og menn alltid vært sterke på ulike måter og på ulike områder. Fordi de som regel har hatt ulike roller i samfunnet.

Dette har alltid vært fordelaktig ettersom kvinner og menn på den måten komplementerer hverandres gode og dårligere egenskaper. Med andre ord ulike styrker og svakheter.

I dagens likestillings-samfunn derimot, konkurrerer kvinner og menn på de samme områdene. Noe som ofte blir helt feil fordi de ikke komplementerer hverandre lenger.

Hva skal jeg med ei dame som bare kan akkurat de samme tingene jeg kan? Det kan jeg jo da lett fikse alene og på egen hånd.

[Steinar40]

Jenter som er kronisk single har jeg intrykk av at har en tendens til å sikte litt for høyt (se "prinsessesyndromet"), kreve litt for mye for tidlig, eller være for flinke til å spille hard to get. Eller en kombinasjon. Har sett alt blant mine single venninner - noen av dem HAR faktisk vært i langvarige forhold og vet akkurat hva de ikke vil ha. Som betyr at de har blitt utrolig kresne. Som et eksempel kan nevnes en venninne som vurderer å slå opp med kjæresten fordi han bruker for mye shampoo når han vasker håret.

Høres ut som ekte kjærlighet

[Steinar40]

...og så er det denne vanskelige balansen som jeg aldri tror jeg har skjønt.

Man skal være hard to get, man skal ha et eget liv og man skal være selvstendig. DA faller gutta, liksom. Men så skal man også være hjelpesløs jomfru i nød, få han til å føle seg som en mann, vise at man er rolig og til å stole på osv. Her ramler jeg av lasset.

Man vil vise interesse, men ikke virke desperat. Og så skal man være selvstendig, men vise at man trenger ham? Og så skal man være pen, men ikke FOR pen, man skal være smart, men for guds skyld ikke for smart. For da kan man risikere at han ikke føler seg som en mann? For det er tydeligvis vanskelig å føle seg mandig sammen med smarte damer.

Jeg klarer ikke annet enn å være meg selv, og jeg orker ikke leke verken hjelpesløs eller mindre smart enn jeg er. Og så ser jeg jo at jeg vil ha en fyr som takler at jeg er både selvstendig og smart. Hjelp.

Det kommer helt an på hvor smart mannen er selv. Men er du åpenbart smartere enn han, så kan det sikkert fort bli et problem, ja.

[AnonymBruker]

Tror det har noe med at vi som er kronisk single, har satt veldig høye krav. Jeg vet at jeg har det, og det er teit. Jeg er ikke så gammel, ikke voksen engang men har omtrent alltid vært singel selvom jeg både er smart, sporty, morsom, pen og populær.. (Ja, det er lov til å si det om seg selv..)

[Steinar40]

Altså. Er kvinner automatisk ego bare fordi de ikke tar til takke med hva som helst? Er man ego når man ikke har funnet den rette?

Når man er singel, hvordan er man i såfall ikke ego? Skal jeg kjøpe meg en oppblåsbar mann å stelle for, og ei babydukke jeg kan passe på?

Lære deg å lage skikkelig mat og bake litt, holde huset i orden etc., all slik lærdom hadde sikkert ikke skadet deg.