føler jeg er på gråten hele tiden..

[Gjest Lissie]

Hei

Jeg har en slik følelse at jeg er på gråten hele tiden. Veldig ubehagelig.. Og skjønner ikke helt hvorfor. Har lest da at man kan få det som et sliten symtom i en stressa periode. Det har kanskje vært litt mye i det siste, men ingenting negativt. Jeg har virkelig skulle slappe av i helgen. Har ikke gjort veldig mye, for jeg tenkte ta det kuli. Men det er da denne følesen har kommet. Har kjent på dette før også. Det skal sies at jeg er en veldig betenkt person. Jeg sliter med stress nakke. Men jeg har ingen grunn til å føle meg trist.. Og det er forferdelig å føle for å gråte hele tiden! Noen som kjenner seg igjen i dette? Trenger sårt noen trøstende ord eller råd..

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har en slik følelse at jeg er på gråten hele tiden. Veldig ubehagelig.. Og skjønner ikke helt hvorfor. Har lest da at man kan få det som et sliten symtom i en stressa periode. Det har kanskje vært litt mye i det siste, men ingenting negativt. Jeg har virkelig skulle slappe av i helgen. Har ikke gjort veldig mye, for jeg tenkte ta det kuli. Men det er da denne følesen har kommet. Har kjent på dette før også. Det skal sies at jeg er en veldig betenkt person. Jeg sliter med stress nakke. Men jeg har ingen grunn til å føle meg trist.. Og det er forferdelig å føle for å gråte hele tiden! Noen som kjenner seg igjen i dette? Trenger sårt noen trøstende ord eller råd..

Poff......... Jeg har aldri fortalt noe særlig i detalj om livet mitt til noen. Da mener jeg ingen. Jeg ble som 9åring farløs, å sendt til undersøkelser og diverse fordi jeg ikke gråt å var aktivt "trist" slik som resten av min familie var. Noen år etter døde min mor, det samme skjedde også da.. To år etter at hun var gått døde min bror... Jeg sliter å snakke om meg selv og mine følelser. Jeg så utrolig svart på livet og ville ikke komme inn på disse temaene. Som 14åring begynte jeg å vandre verden for meg selv. Nå er jeg 30år, jeg har kone og barn. Vi har et utrolig godt forhold og vi er lykkelig. Men en gang iblant så vil jeg være for meg selv noen minutter. Da hender det seg at jeg føler sorg og kjenner meg gråtkvalt. Dette er første gangen jeg har publisert livet mitt i noe forum eller for noen. Men det kan hende jeg burde gjøre det litt oftere. Har du opplevd lignende i livet eller noe du har latt gro fast ved deg, da kan det være disse tingene som kommer til overflaten når du blir stresset.

[nickless]

Kanskje du bør snakke med en psykolog? Bruker du hormonellt prevensjons middel? Mange blir deprimerte av det. Ønsker deg bare lykke til jeg , håper du får det lettere snart!! Og prøv ikke tenke så mye på vanskelige saker , det meste av det vi bekymrer oss for , skjer aldri!!! Stor

[Gjest Sofie]

Jeg har slitt en del med depresjon før, men er bedre nå.

Gått ned rundt 20 kg til nå, og føler at jeg generelt har bedre kontroll på livet.

Jeg opplever også at jeg til tider er helt på gråten. Følelsen varer gjerne ut dagen, og er borte dagen etter. Den kan dukke opp flere ganger i uka, eller det kan gå uker/måneder mellom hver gang.

Fellesnevner for disse dagene hvor jeg konstant er på gråten er at dersom noen spør meg HVORFOR jeg er lei meg, så har jeg ikke et svar å komme med.

Kanskje livet bare blir for mye av og til, og man må ventilere litt?

For meg hjelper det å gå en tur i skogen, eller rett og slett bare la tårene trille. Føler meg som regel litt bedre etterpå da...

[Gjest Sofie]

Jeg har slitt en del med depresjon før, men er bedre nå.

Gått ned rundt 20 kg til nå, og føler at jeg generelt har bedre kontroll på livet.

Jeg opplever også at jeg til tider er helt på gråten. Følelsen varer gjerne ut dagen, og er borte dagen etter. Den kan dukke opp flere ganger i uka, eller det kan gå uker/måneder mellom hver gang.

Fellesnevner for disse dagene hvor jeg konstant er på gråten er at dersom noen spør meg HVORFOR jeg er lei meg, så har jeg ikke et svar å komme med.

Kanskje livet bare blir for mye av og til, og man må ventilere litt?

For meg hjelper det å gå en tur i skogen, eller rett og slett bare la tårene trille. Føler meg som regel litt bedre etterpå da...

Rart å sitere meg selv, men etter å ha lest igjennom det følte jeg bare for å utdype:

Det er maaange (gode) grunner til at jeg slet med depresjon i utgangspunktet (uten at jeg skal gå inn på det nå). Det jeg syns er så rart når jeg kan bli helt på gråten nå, er imidlertid at jeg blir helt på gråten uten at jeg kan peke på èn spesifikk årsak.

Det er ikke en spesiell grunn til at jeg er lei meg liksom - ikke noe har skjedd den dagen, og det er ikke noe spesielt leit jeg tenker på. Jeg blir bare ikke kvitt den følelsen av å være på gråten av og til. Det er litt vanskelig å forklare til noen som ikke har følt det på samme måte tror jeg...

[AnonymBruker]

da ligger antakelig depresjonen fra den gang rett under overflaten, kanskje er det mange ting du ikke er ferdig med, selv om du tror det. Selv bærer jeg på en sorg, som jeg føler at jeg har kommet meg igjennom, men allikevel er det veldig lite og veldig uforutsigbart det som skal til for å trigge gråten

[AnonymBruker]

Rart å sitere meg selv, men etter å ha lest igjennom det følte jeg bare for å utdype:

Det er maaange (gode) grunner til at jeg slet med depresjon i utgangspunktet (uten at jeg skal gå inn på det nå). Det jeg syns er så rart når jeg kan bli helt på gråten nå, er imidlertid at jeg blir helt på gråten uten at jeg kan peke på èn spesifikk årsak.

Det er ikke en spesiell grunn til at jeg er lei meg liksom - ikke noe har skjedd den dagen, og det er ikke noe spesielt leit jeg tenker på. Jeg blir bare ikke kvitt den følelsen av å være på gråten av og til. Det er litt vanskelig å forklare til noen som ikke har følt det på samme måte tror jeg...

Jeg har det sånn.. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg blir sånn. At jeg må få gjemt meg vekk fra folk fordi jeg kjenner jeg kan begynne å gråte. Eller jeg får en sånn type følelse. Jeg konkluderte med at årsaken er at jeg har holdt all min sorg og mine problemer for meg selv hele livet. Jeg har aldri plaget noen andre med meg selv. Og jeg har alltid hørt at det er viktig å få ting ut. Men har aldri gjort det. Jeg tror dette er grunnen til at jeg føler det sånn som du beskriver til tider. Men jeg blir ikke kvitt dette. Heldigvis så skjer det ikke ofte.

[Gjest Sofie]

Jeg har det sånn.. Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg blir sånn. At jeg må få gjemt meg vekk fra folk fordi jeg kjenner jeg kan begynne å gråte. Eller jeg får en sånn type følelse. Jeg konkluderte med at årsaken er at jeg har holdt all min sorg og mine problemer for meg selv hele livet. Jeg har aldri plaget noen andre med meg selv. Og jeg har alltid hørt at det er viktig å få ting ut. Men har aldri gjort det. Jeg tror dette er grunnen til at jeg føler det sånn som du beskriver til tider. Men jeg blir ikke kvitt dette. Heldigvis så skjer det ikke ofte.

Jeg har mye uoppgjort med blant annet min far. Det er imidlertid ekstremt vanskelig å komme innpå den mannen, eller på noen måte få tatt opp ting en har lyst til at han skal høre. Han unnviker hele emnet, og vil ikke snakke om fortid.

Jeg har verdens beste samboer nå, vi har vært sammen i mange år. Jeg har i ham en person jeg kan bruke når jeg trenger å snakke om noe, så han vet det meste om meg.

En ting jeg har tenkt litt på, er om grunnen til at tårene kan ligge så rett under overflaten fordi jeg ikke får snakket ut med den/de riktige personene?

Jeg føler selv at jeg har "kommet meg videre" i forhold til ting jeg har slitt med, men det kan jo godt tenkes at jeg ikke er kommet så langt som jeg selv tror.

Tror dere det er mulig å komme seg 100% videre kun ved å legge ting bak seg, og si at fortid er fortid? Føler at mange ting hadde vært så mye enklere å komme over om man hadde blitt møtt med en beklagelse og anger - men det kommer nok aldri til å skje.

[AnonymBruker]

Jeg har mye uoppgjort med blant annet min far. Det er imidlertid ekstremt vanskelig å komme innpå den mannen, eller på noen måte få tatt opp ting en har lyst til at han skal høre. Han unnviker hele emnet, og vil ikke snakke om fortid.

Jeg har verdens beste samboer nå, vi har vært sammen i mange år. Jeg har i ham en person jeg kan bruke når jeg trenger å snakke om noe, så han vet det meste om meg.

En ting jeg har tenkt litt på, er om grunnen til at tårene kan ligge så rett under overflaten fordi jeg ikke får snakket ut med den/de riktige personene?

Jeg føler selv at jeg har "kommet meg videre" i forhold til ting jeg har slitt med, men det kan jo godt tenkes at jeg ikke er kommet så langt som jeg selv tror.

Tror dere det er mulig å komme seg 100% videre kun ved å legge ting bak seg, og si at fortid er fortid? Føler at mange ting hadde vært så mye enklere å komme over om man hadde blitt møtt med en beklagelse og anger - men det kommer nok aldri til å skje.

Mine ting har ligget bak meg i over 15år nå.. De ser ut til å flyte opp til overflaten en gang iblant.. Jeg tror ikke det er så enkelt å "glemme" noe som er uoppgjort ved bare å la det ligge. Jeg snakker av egen erfaring.

[Gjest Sofie]

Mine ting har ligget bak meg i over 15år nå.. De ser ut til å flyte opp til overflaten en gang iblant.. Jeg tror ikke det er så enkelt å "glemme" noe som er uoppgjort ved bare å la det ligge. Jeg snakker av egen erfaring.

Det er det jeg er redd for ja...

Min samboer forsøker etter beste evne å forstå, men jeg tror ikke det er lett om man ikke har opplevd de samme tingene.

Syns for så vidt det nesten kan være tragikomisk omtent, hvordan tårene kan ligge å "lure" og bare vente på å slippe ut. Mistet et glass med syltetøy i gulvet forleden, og reagerte med å sette meg rett ned på gulvet og stortute. Var uhyre godt å gråte, men man føler seg også litt dum sånn i ettertid

[Gjest Lissie]

Takk for svar.

Jeg har det nok som deg Sofie. Jeg har hatt depresjon, et par ganger tidligere. Og siste gangen jeg fikk det nå, så har jeg nok ikke helt blitt kvitt det. Dvs, det kommer og går litt i perioder. Men jeg har på en måte gått videre. Det er nok forskjellige ting opp igjennom barndommen, usikkerhet, dårlig selvtillig osv som har gjort mye av det. Men det var også en spesiell trist hendelse for halvannet år siden som trigget det frem fullt og helt. Fikk en enorm angst jeg aldri hadde kjent på før. Dette sitter nok litt ennå. Jeg er redd for å bli deprimert, selvom jeg nok allerede er det litt. Og har vært det hele tiden. Men jeg fungerer, jeg kan glede meg over ting.. Men jeg har ikke helt samme gnisten som jeg hadde før dette skjedde. Og likevel, selvom jeg er klar over alt dette, så skjønner jeg likevel ikke helt hvorfor jeg stadig skal føle trang til å gråte. Det kan komme snikende når som helst! Jeg har hatt litt samtale terapi med legen min, men aldri fått virkelig "tatt tak" liksom... Er det kanskje det eneste som må til? Uff, jeg vil bare ha det greit!

[frøken_øst]

man er veldig ulike mht til det hvor lett tårene kommer, for min del er det den måten jeg reagerer på, når jeg er sint, lei meg, glad, så kommer tårene. Jeg er den eneste blant mine venner som er slik, så tror de andre syntes det var litt skremmende i begynnelsen, med disse sterke følelsene mine, men nå er de vant til det:) Kanskje er vi så opplært til å beherske oss, at vi nesten føler oss litt skamfulle når tårene kommer? Det er litt den følelsen jeg har ihvertfall