Paranoia

[sequin]

Skjønner at det må ha vært vanskelig. Jeg skal prøve å tenke etter. Men vet du hvor skillet går mellom at det bare er sterk angst, og at det er paranoia?

Ja, angst er noe som ikke varer over lengre tid og kun tiltrer i noen tilfeller, som at man kan ha angst for å sitte sammen med elver i klasserommet, men å være sammen med de samme elevene i friminutt går greit. Omfanget er mye større når det gjelder PF.

Jeg har diagnosen Sosial fobi i tillegg til PF, PF-trekkene er de jeg har slitt med hele livet, og sosial angst er for eksempel det at jeg nå plages med å jobbe i perioder, eller dra i butikken, kjøre bil...

Man kan f.eks si at den sosiale angsten kommer som følge av PF-angsten hos meg.

[Gjest Gosh]

Ja, angst er noe som ikke varer over lengre tid og kun tiltrer i noen tilfeller, som at man kan ha angst for å sitte sammen med elver i klasserommet, men å være sammen med de samme elevene i friminutt går greit. Omfanget er mye større når det gjelder PF.

Jeg har diagnosen Sosial fobi i tillegg til PF, PF-trekkene er de jeg har slitt med hele livet, og sosial angst er for eksempel det at jeg nå plages med å jobbe i perioder, eller dra i butikken, kjøre bil...

Man kan f.eks si at den sosiale angsten kommer som følge av PF-angsten hos meg.

Skjønner, jeg greier ikke huske noe spesielt enda fra tidligere. Men nå er det sånn at jeg tenker venner vil ta meg hvis jeg kommer for sent til noe, må avlyse en avtale, eller ikke kan møte de når de ønsker osv. Eller hvis jeg gir inntrykk av at noe går bra i livet, så er jeg redd de skal ta meg av misunnelighet. Føler alltid et ubehag når jeg åpner døren og går ut, og prøver å se etter om mystiske folk stirrer på meg ute. Jeg tenker at mine kolleger egentlig vil ha meg bort, og at de er triste for at jeg sitter på den stillingen jeg gjør. Jeg mistenker de for å baksnakke meg. Hvis jeg treffer på noen som er litt annerledes enn andre, så tenker jeg at de kan være farlige.

Så det føles tryggere å være hjemme og se på TV. Men det er jo ikke noe særlig at det skal være sånn.

Men om man skal få en PF så må det altså ha vært der hele livet?

[Gjest Spørsmål]

Dette blir litt "kjøkkenbordsråd" da jeg ikke har noen utdanning i psykiatri (er og har vært psykiatrisk pasient derimot)....

Du burde kanskje vært litt flinkere til å filtrere ut problemet ditt.

Det har vært mye krenkelser i psykiatrien opp i gjennom årene så det er lov å være skeptisk.

Det kan også hende at "paranoiaen" mot psykologen er grunnløs,vi andre kan ikke vite....

Det med at psykiateren ikke er psykiater kan du nok forhåpentligvis slå ifra deg.Du kan fort finne ut av det ved å ringe legeforeningen eller helsetilsynet.

Skjønner at du synes at det er creepy at du skal i møte med to stk psykiatriutdannede på en gang.Vet du grunnen til dette? Har du spurt psykologen om hvorfor? Er det noe spesielt vedkommende sier eller måten vedkommende oppfører seg på som gjør at du blir skeptisk?

Dette møtet med både psykolog og psykiater ( kan være )helt uskyldig,men kan også være agenda for tvang (medisinering/innleggelse/andre tvangstiltak).Lettere å utøve press mot deg når de er to..

Samtidig sier du jo at psykologen ikke påstår at du er paranoid eller gal.

Sender vedkommende ut for mange blandede signaler som gjør at du føler deg nervøs?

[Gjest Spørsmål]

Kan jeg forresten spørre om du av og til blir glad i psykologen din, mens andre ganger får veldig rare tanker om han? Til meg er det i hvert fall sånn. At jeg kan bli glad i han, men så mellom timene begynner jeg å tenke alt mulig rart, som at han er fra en annen planet, og er her for å ta meg eller noe.

Nå føler jeg at neste time med han og psykiateren blir nesten som å bli bortført av noen som vil eksperimentere med meg. Det er et eller annet rart med psykologen min synes jeg. Får ikke følelsen av at han har følelser, og da blir jeg redd.

Det høres jo ut som om at du selv skjønner at det med at fyren er i fra en annen planet er en fantasi eller bare noe teit tankespinn så sett det "på konto" for det.

Det med å eksprimentere med pasienter er dessverre reelt i psykiatrien. Mange medisiner har fæle bivirkninger og funker ikke for veldig mange etter hva jeg har lest på nettet og hørt personer fortelle om i avisartikler og dokumentarer. Psykiatrien er en fin arena for psykopater og selv der hvor det ikke er psykopater kan selv behandling med den beste

hensikt slå jævlig ut. Bare bra å være skeptisk så lenge man ikke tar helt av.

[AnonymBruker]

Når det er noe jeg syndes er vanskelig å ta opp med psykologen skriver jeg det gjerne ned. Da kan jeg bruke god tid til å formulere nøyaktig slik jeg føler det, klarer å få frem hvis det er følelser som varierer osv. Jeg synes det er lettere å hoppe i det og gi psykologen et ark enn å hoppe i det for så å skulle forklare alt jeg må si for å bli fullt ut forstått. Hvis du skjønner hva jeg mener.