Paranoia

[Gjest Gosh]

Jeg har vært skeptisk til min psykolog og av til lurt på om han hater meg og vil ødelegge meg. Nå har han satt meg opp til time med han og en annen psykiatere for å kanskje gi meg medisiner mot tvangstanker og depresjon. Men så googlet jeg navnte på psykologen og fant et bilde (som jeg tror var av han), som så jævlig creepy ut, pluss at jeg finner nesten ingen info om han, f.eks. på skattelistene og slike ting. Så jeg fikk en ide om at psykologen min har satt meg opp til en time med en sadistisk fyr og at de sammen vil ødelegge meg. Og at denne psykiateren ikke egentlig er en psykiater, og har et annet navn :S

Dette høres sikkert latterlig, men når disse tankene kommer får jeg bare veldig mye angst, og føler at livet vil bli et mareritt. Jeg vet ikke hvor mye jeg tror på disse tankene. Det er ikke sånn at jeg er overbevist, men det gjør at jeg blir forferdelig fortvilet.

Skal jeg si dette til de, og bare være helt ærlig?

Og vil helst slippe mobbing pga dette, for paranoia (vrangforestillinger) er psykisk, og veldig plagsomt.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres latterlig ut og ja, du bør være ærlig å si det til dem.

Det vil kunne hjelpe dem i forhold til videre behandling i forhold til det du sliter med.

Jeg hadde en bror som var psykotisk og vet en del om vrangforestillinger og paranoia.

Han var ofte uvillig til å formidle til sine psykiatere hva som foregikk i hans "verden" og vi pårørende måtte gi dem en del informasjon som hjalp dem videre. Han var tvangsinnlagt så han var nok mye sykere enn deg. Men mitt råd er helt klart, vær åpen om hvordan du har det og hvordan du tenker.

Lykke til og stå på. Det er alltid et lys i enden av tunnelen, vet du.

[Gjest Gosh]

Jeg synes ikke det høres latterlig ut og ja, du bør være ærlig å si det til dem.

Det vil kunne hjelpe dem i forhold til videre behandling i forhold til det du sliter med.

Jeg hadde en bror som var psykotisk og vet en del om vrangforestillinger og paranoia.

Han var ofte uvillig til å formidle til sine psykiatere hva som foregikk i hans "verden" og vi pårørende måtte gi dem en del informasjon som hjalp dem videre. Han var tvangsinnlagt så han var nok mye sykere enn deg. Men mitt råd er helt klart, vær åpen om hvordan du har det og hvordan du tenker.

Lykke til og stå på. Det er alltid et lys i enden av tunnelen, vet du.

Takk! klem tilbake!

Jeg vet jeg burde si det, for det ødelegger en del. Men for en med paranoia, så er det veldig skummelt å si det, for da føler jeg at jeg gir de enda større lyst til å skade meg hvis du skjønner.

Jeg har fortalt psykologen om andre ting jeg er paranoid om, men ikke dette. Han sier jeg er ikke er psykotisk, men er også livredd for å bli det.

[Gjest Gosh]

Takk! klem tilbake!

Jeg vet jeg burde si det, for det ødelegger en del. Men for en med paranoia, så er det veldig skummelt å si det, for da føler jeg at jeg gir de enda større lyst til å skade meg hvis du skjønner.

Jeg har fortalt psykologen om andre ting jeg er paranoid om, men ikke dette. Han sier jeg er ikke er psykotisk, men er også livredd for å bli det.

Jeg glemte å si at jeg også er så utrolig redd for å såre psykologen min. Plutselig tenker jeg på at han har et stort hjerte, og vil meg alt godt. Og da føler jeg meg som en drittsekk som har sånne fæle tanker om han. Kanskje jeg burde si det også da...men jeg føler meg fanget.

[Gjest Footloose]

Kan du ikke be om en ny psykolog? Jeg lover han ikke blir skuffet på grunn av det, det hører med jobben.

[Gjest Gosh]

Kan du ikke be om en ny psykolog? Jeg lover han ikke blir skuffet på grunn av det, det hører med jobben.

Problemet mitt er at dette kanskje vil skje uansett hvilken psykolog jeg har. Jeg har til og med ikke turt å møte venner i det siste fordi jeg er redd de vil skade meg. Så det er paranoiaen som er problemet tror jeg, ikke psykologen.

Rart at jeg tenker sånn, men samtidig er paranoid og ikke klarer å endre tankene mine rundt det.

[AnonymBruker]

Som Footloos sier så kan du be om å få en annen psykolog hvis du ikke føler deg komfortabel med han du har.

Jeg er Ab som svarte deg før og jeg beklager at jeg ikke bruker nicket mitt men det kan jeg ikke pga broren min.

Er litt redd for å si så mye om hva du bør gjøre da jeg ikke har annet å fare med enn erfaringene jeg har fra min brors situasjon. Men jeg vil gjenta dette med at du må være åpen overfor dem som kan og vil hjelpe deg. Ellers blir det vanskeligere for dem, og vanskeligere for deg.

Jeg er overbevist om at du kommer deg helskinnet igjennom dette. Og nok en gang, lykke til min venn. Dette klarer du, sammen med dine gode hjelpere.

[Gjest Gosh]

Som Footloos sier så kan du be om å få en annen psykolog hvis du ikke føler deg komfortabel med han du har.

Jeg er Ab som svarte deg før og jeg beklager at jeg ikke bruker nicket mitt men det kan jeg ikke pga broren min.

Er litt redd for å si så mye om hva du bør gjøre da jeg ikke har annet å fare med enn erfaringene jeg har fra min brors situasjon. Men jeg vil gjenta dette med at du må være åpen overfor dem som kan og vil hjelpe deg. Ellers blir det vanskeligere for dem, og vanskeligere for deg.

Jeg er overbevist om at du kommer deg helskinnet igjennom dette. Og nok en gang, lykke til min venn. Dette klarer du, sammen med dine gode hjelpere.

Du har lov til å være anonym vettu Hvordan gikk det med din bror da, ble det bedre?

Er så redd for å få paranoid psykose

Jeg må fortelle litt om paranoiaen min til psykiateren, kanskje jeg skal forsiktig si at jeg bl.a. "har vært paranoid i forhold til det møte her", uten å utdype for mye? Så se om de vil vite mer, eller om de leser mellom linjene?

[AnonymBruker]

Heisann Gosh.

Ble litt engasjert andre steder på forumet.

Broren min ble faktisk frisk, mot alle odds, selv om det tok sin tid. Nå var han ganske så ute å kjøre da og hans alvorlige psykiske problemer var selvpåført. Uten at jeg vil gå mere inn på det. Ikke desto mindre var det nødvendig men profesjonell hjelp, som han omsider fikk.

Du er helt tydelig klar over, med tanke på det du skriver, at problemene er i ditt eget hode. Det kan jo ikke være annet enn positivt.

Som du sier er det kanskje ikke psykologen det er feil på så jeg ville nok fortsette hos han likevel. Han kjenner deg etterhvert og jeg forstår at du egentlig liker han.

Ha en god natt, Gosh. I morgen er en ny dag og nye muligheter.

[sequin]

ååh skjønner hva du mener, er til utredning for paranoid personlighetsforstyrrelse nå, og jeg tenker alt mulig om psykologen min... Og tilliten til psykologen min går opp og ned hele tiden!

Prøvde å finne ting om henne på nettet også, men det står lite. Men det slo meg at psykologer sensurerer en del av private ting på nettet, nettopp fordi de er bori mye rare folk.

[Gjest Gosh]

ååh skjønner hva du mener, er til utredning for paranoid personlighetsforstyrrelse nå, og jeg tenker alt mulig om psykologen min... Og tilliten til psykologen min går opp og ned hele tiden!

Prøvde å finne ting om henne på nettet også, men det står lite. Men det slo meg at psykologer sensurerer en del av private ting på nettet, nettopp fordi de er bori mye rare folk.

Hehe, ja mens enkelte psykologer har åpne profiler på facebook. Det kan fort bli litt pinlig!

Har du vært paranoid lenge? Til meg startet det i fjor høst. Alt i fra venner til psykolog, til kolleger på jobbe, taxisjåfører, telefonselgere...osv. Begynner å bli sliten.

Vet du hva som er årsaken til paranoia? Har vi blitt sviktet tidligere i livet, slik at vi er redde for andre?

[Gjest Gosh]

ååh skjønner hva du mener, er til utredning for paranoid personlighetsforstyrrelse nå, og jeg tenker alt mulig om psykologen min... Og tilliten til psykologen min går opp og ned hele tiden!

Prøvde å finne ting om henne på nettet også, men det står lite. Men det slo meg at psykologer sensurerer en del av private ting på nettet, nettopp fordi de er bori mye rare folk.

Kan jeg forresten spørre om du av og til blir glad i psykologen din, mens andre ganger får veldig rare tanker om han? Til meg er det i hvert fall sånn. At jeg kan bli glad i han, men så mellom timene begynner jeg å tenke alt mulig rart, som at han er fra en annen planet, og er her for å ta meg eller noe.

Nå føler jeg at neste time med han og psykiateren blir nesten som å bli bortført av noen som vil eksperimentere med meg. Det er et eller annet rart med psykologen min synes jeg. Får ikke følelsen av at han har følelser, og da blir jeg redd.

[Gjest Gosh]

Heisann Gosh.

Ble litt engasjert andre steder på forumet.

Broren min ble faktisk frisk, mot alle odds, selv om det tok sin tid. Nå var han ganske så ute å kjøre da og hans alvorlige psykiske problemer var selvpåført. Uten at jeg vil gå mere inn på det. Ikke desto mindre var det nødvendig men profesjonell hjelp, som han omsider fikk.

Du er helt tydelig klar over, med tanke på det du skriver, at problemene er i ditt eget hode. Det kan jo ikke være annet enn positivt.

Som du sier er det kanskje ikke psykologen det er feil på så jeg ville nok fortsette hos han likevel. Han kjenner deg etterhvert og jeg forstår at du egentlig liker han.

Ha en god natt, Gosh. I morgen er en ny dag og nye muligheter.

Du høres veldig snill ut, og broren din er heldig som har en søster som deg! Så fint at han ble bra.

Ja, mitt hode har alltid vært full av rare tanker, men det er først det siste året at jeg har blitt veldig plaget av det. Får håpe det bare er en fase.

Natta!

[Gjest Footloose]

Ønsker deg lykke til jeg også

[sequin]

Hehe, ja mens enkelte psykologer har åpne profiler på facebook. Det kan fort bli litt pinlig!

Har du vært paranoid lenge? Til meg startet det i fjor høst. Alt i fra venner til psykolog, til kolleger på jobbe, taxisjåfører, telefonselgere...osv. Begynner å bli sliten.

Vet du hva som er årsaken til paranoia? Har vi blitt sviktet tidligere i livet, slik at vi er redde for andre?

Haha min psykolog har ikke det, men mannen hennes har

Jeg har alltid vært sånn, eller det startet på barneskolen tror jeg, ble grovt mobbet da jeg var liten, og etter det har "alle" vært skumle. Også ble det værre etter ungdomstiden, med omsorgsvikt og en del greier.

Men har du paranoid PF? For det er jo noe som egentlig kan ligge der fra du er liten, og ikke merke noe særlig av, før du blir voksen.

[sequin]

Kan jeg forresten spørre om du av og til blir glad i psykologen din, mens andre ganger får veldig rare tanker om han? Til meg er det i hvert fall sånn. At jeg kan bli glad i han, men så mellom timene begynner jeg å tenke alt mulig rart, som at han er fra en annen planet, og er her for å ta meg eller noe.

Nå føler jeg at neste time med han og psykiateren blir nesten som å bli bortført av noen som vil eksperimentere med meg. Det er et eller annet rart med psykologen min synes jeg. Får ikke følelsen av at han har følelser, og da blir jeg redd.

Jeg har et rart hat-elsker-forhold til henne. Nå har jeg bare gått til terapi siden desember, i begynnelsen forgudet jeg henne, hun var den kuleste dama jeg noen gang hadde møtt, så etter jul hatet jeg henne fordi hun stilte none rare spørsmål på timen min, men så gikk det over og jeg forgudet henne igjen, og nå hater jeg henne litt.

Nå hater jeg henne fordi jeg føler ikke at hun tar meg nok på alvor egentlig, det irriterer meg grenseløst at jeg ikke får se notatene hennes, for jeg er livredd hun skriver noe rart om meg-

eller altså hater er et sterkt ord, men det virker som du skjønner hva jeg mener

Det skal kanskje sies at jeg går til utredning fordi jeg havnet midt mellom borderline PF og Paranoid, så jeg vet ikke sikkert om jeg er paranoid, men jeg vet at jeg fyller mange av kriteriene for det.

[Gjest Gosh]

Haha min psykolog har ikke det, men mannen hennes har

Jeg har alltid vært sånn, eller det startet på barneskolen tror jeg, ble grovt mobbet da jeg var liten, og etter det har "alle" vært skumle. Også ble det værre etter ungdomstiden, med omsorgsvikt og en del greier.

Men har du paranoid PF? For det er jo noe som egentlig kan ligge der fra du er liten, og ikke merke noe særlig av, før du blir voksen.

Har ikke fått den diagnosen så langt i hvert fall, foreløpig bare uspesifisert PF. Har ikke tenkt over at jeg kan ha vært paranoid siden barndommen. På hvilken måte var du paranoid i barndommen da? Jeg husker nesten ingenting fra barndommen, så det gjør det av og til litt vanskelig å finne svar fra fortiden. Det er som om jeg bare lever nå, og ikke har noen fortid.

[Gjest Gosh]

Jeg har et rart hat-elsker-forhold til henne. Nå har jeg bare gått til terapi siden desember, i begynnelsen forgudet jeg henne, hun var den kuleste dama jeg noen gang hadde møtt, så etter jul hatet jeg henne fordi hun stilte none rare spørsmål på timen min, men så gikk det over og jeg forgudet henne igjen, og nå hater jeg henne litt.

Nå hater jeg henne fordi jeg føler ikke at hun tar meg nok på alvor egentlig, det irriterer meg grenseløst at jeg ikke får se notatene hennes, for jeg er livredd hun skriver noe rart om meg-

eller altså hater er et sterkt ord, men det virker som du skjønner hva jeg mener

Det skal kanskje sies at jeg går til utredning fordi jeg havnet midt mellom borderline PF og Paranoid, så jeg vet ikke sikkert om jeg er paranoid, men jeg vet at jeg fyller mange av kriteriene for det.

Skjønner hva du mener med hat ja. Jeg hater også min, men blir også glad i han, og lei meg når jeg tenker vonde tanker om han. Føler ofte at han ikke forstår meg.

Virker som vi har det ganske likt da!

Skal prøve å tenke om jeg kan ha vært paranoid i barndommen, men jeg vet ikke hva som skal til for å få paranoid PF.

[sequin]

Har ikke fått den diagnosen så langt i hvert fall, foreløpig bare uspesifisert PF. Har ikke tenkt over at jeg kan ha vært paranoid siden barndommen. På hvilken måte var du paranoid i barndommen da? Jeg husker nesten ingenting fra barndommen, så det gjør det av og til litt vanskelig å finne svar fra fortiden. Det er som om jeg bare lever nå, og ikke har noen fortid.

Jeg har også uspesifisert, fordi jeg havnet mellom paranoid og borderline. jeg husker ikke mye jeg heller. Men ting som sitter i meg er f.eks at jeg aldri turte å gå forbi fotografier av mennesker -jeg var sikker på at de kunne se meg. Det samme gjaldt tv. Og jeg hadde ikke noe særlig liv utenfor skole og hjemmet, jeg var dødsredd for alt. Jeg turte ikke ta telefoner, gå på doer utenfor hjemmet, gå alene ute, snakke med andre folk, spise sammen med andre. Jeg husker de tingene fordi det er sånt jeg sliter med enda.

Også husker jeg at jeg var 17år første gang jeg tok buss fordi jeg har alltid vært redd for at det er mye mennesker på bussen, og første gangen jeg tok tog alene da jeg var 15 besvimte jeg fordi jeg var så redd.

Tenk på det du er redd for nå, kanskje du kan linke det til slik ting var før? Var hvertfall sånn jeg måtte gjøre

[Gjest Gosh]

Jeg har også uspesifisert, fordi jeg havnet mellom paranoid og borderline. jeg husker ikke mye jeg heller. Men ting som sitter i meg er f.eks at jeg aldri turte å gå forbi fotografier av mennesker -jeg var sikker på at de kunne se meg. Det samme gjaldt tv. Og jeg hadde ikke noe særlig liv utenfor skole og hjemmet, jeg var dødsredd for alt. Jeg turte ikke ta telefoner, gå på doer utenfor hjemmet, gå alene ute, snakke med andre folk, spise sammen med andre. Jeg husker de tingene fordi det er sånt jeg sliter med enda.

Også husker jeg at jeg var 17år første gang jeg tok buss fordi jeg har alltid vært redd for at det er mye mennesker på bussen, og første gangen jeg tok tog alene da jeg var 15 besvimte jeg fordi jeg var så redd.

Tenk på det du er redd for nå, kanskje du kan linke det til slik ting var før? Var hvertfall sånn jeg måtte gjøre

Skjønner at det må ha vært vanskelig. Jeg skal prøve å tenke etter. Men vet du hvor skillet går mellom at det bare er sterk angst, og at det er paranoia?