Besteforeldre som gjør forskjell

[Gjest anonym]

Foreldrene til mannen min er tidlig i 60-årene. De har 6 barnebarn,3 av dem er våre. Besteforeldren jobber enda og de har høyt ansette jobber,de reiser en del og er mye med vennepar. Det som er er at e aldri har tid til å ha barna våre. De tilbyr seg sjelden å hjelpe oss med ting og spør aldri om å få ha barnebarna. Vi har en hektisk hverdag og det er ikke alltid like lett å få hverdagen til å gå opp. Det hadde derfor ikke gjort noe om de kunne tilby seg innimellom. Men det som er verst er at barna våre ikke blir tilknyttet besteforeldrene. Vi bo 6 km unna hverandre og det kan gå en måned mellom hver gang vi sees. Samtidig har de ofte barna til broren til mannen. Det er mulig de spør mer direkte om hjelp,men der er det snakk om at barna dems overnatter ihvertfall en gang pr uke. Det er så stor forskjellsbehandling at jeg snart ikke klarer å holde kjeft om det lenger. Hva gjør vi ??

[AnonymBruker]

Her har vi bare innfunnet oss med situasjonen og priser oss lykkelig for at barna har en mormor og morfar som er engasjerte

Vi har prøvd da å involvere dem mer - invitere dem etc., men de gidder ikke. Så da gidder ikke vi heller, dessverre...

[AnonymBruker]

Jeg blir så irritert hver gang jeg leser og hører om foreldre som mener at besteforeldre bør/skal/må stille opp mer som barnevakter. Det er da for farsken dere foreldre som selv har valgt å sette tre barn til verden. Selvfølgelig er hverdagen hektisk, hadde dere trodd noe annet?

[AnonymBruker]

Det er greit at de ikke skal være barnevakter, men det at barnebarna blir godt kjent med besteforeldrene og får et forhold til dem er jo viktig...?

Sitat, TS: Men det som er verst er at barna våre ikke blir tilknyttet besteforeldrene.

[Gjest anonym]

Jeg blir så irritert hver gang jeg leser og hører om foreldre som mener at besteforeldre bør/skal/må stille opp mer som barnevakter. Det er da for farsken dere foreldre som selv har valgt å sette tre barn til verden. Selvfølgelig er hverdagen hektisk, hadde dere trodd noe annet?

TS her. Er helt enig! Vi spør omtrent aldri besteforeldre om å være barnevakter. Vi ønsker bare at besteforeldrene skal vise interesse og vise at de setter pris på og har lyst til å være sammen med våre barn også,ikke bare de tre andre!!

[AnonymBruker]

Jeg blir så irritert hver gang jeg leser og hører om foreldre som mener at besteforeldre bør/skal/må stille opp mer som barnevakter. Det er da for farsken dere foreldre som selv har valgt å sette tre barn til verden. Selvfølgelig er hverdagen hektisk, hadde dere trodd noe annet?

Jeg blir irritert av å høre at det finnes besteforeldre som ikke er opptatt av barnebarna sine.

Min mor spør om å få passe niesen min. Og hvis broren min skal noe har foreldrene mine sagt ja til å passe før han en gang får spurt.

Dessuten TS sier ikke at de skal passe barna hele tiden heller. TS sier at det er synd at barnebarna ikke har noe spesielt forhold til besteforeldrene sine som bor 6 km unna. Personlig syns jeg det er trist at det skal være sånn.

[AnonymBruker]

TS her. Er helt enig! Vi spør omtrent aldri besteforeldre om å være barnevakter. Vi ønsker bare at besteforeldrene skal vise interesse og vise at de setter pris på og har lyst til å være sammen med våre barn også,ikke bare de tre andre!!

Men du skriver jo at du ikke aner om broren til mannen din spør spesifikt om barnevakt eller om de som besteforeldre tilbyr det. Det er vel første prioritet å finne ut om man nå skal henge seg opp i det?

Jeg blir irritert av å høre at det finnes besteforeldre som ikke er opptatt av barnebarna sine.

Min mor spør om å få passe niesen min. Og hvis broren min skal noe har foreldrene mine sagt ja til å passe før han en gang får spurt.

Dessuten TS sier ikke at de skal passe barna hele tiden heller. TS sier at det er synd at barnebarna ikke har noe spesielt forhold til besteforeldrene sine som bor 6 km unna. Personlig syns jeg det er trist at det skal være sånn.

Hun skriver også at hverdagen er hektisk og at avlastning hadde vært kjærkomment og det er vel ofte der skoen trykker?

[AnonymBruker]

Da liker de sikkert de andre barnebarna bedre da. Eller kanskje de har et dårlig forhold til mannen din eller noe. Det er noe du må finne deg i...

[Gjest Gjest]

Men du skriver jo at du ikke aner om broren til mannen din spør spesifikt om barnevakt eller om de som besteforeldre tilbyr det. Det er vel første prioritet å finne ut om man nå skal henge seg opp i det?

Hun skriver også at hverdagen er hektisk og at avlastning hadde vært kjærkomment og det er vel ofte der skoen trykker?

TS:

HALLO!! Lurer på hvem som henger seg opp i ting jeg!? Det spiller ingen rolle om de blir spurt om å være barnevakter eller om de tilbyr seg selv. Poenget er at realiteten er slik at barna omrent ikke ser besteforeldrene. De viser ingen interesse for å være sammen med barna. Samtidig er vi vant til fra mine foreldre at de tilbyr seg å ha unga fordi de har lyst til å være sammen med de,samtidig så kan det gjøre hverdagen enklere en gang innimellom som og kommer ungene til gode. Det handler om å vise at de bryr seg om både sine barn og barnebarn. På samme måte tilbyr vi oss å hjelpe dem om de har behov for det. Det handler jo egentlig bare om medmenneskelighet.

[Gjest Gjest]

Da liker de sikkert de andre barnebarna bedre da. Eller kanskje de har et dårlig forhold til mannen din eller noe. Det er noe du må finne deg i...

TS:

Hehe,mulig verden er så enkel for deg,men det er den ikke for meg;)

[Gjest Gjest]

Men dere må jo finne ut av hvorfor de passer brorens unger og ikke deres unger ? Er det ikke bare å spørre da? Kankje broren og kona hans har problemer som gjør de dårligere i stand til å ta vare på barna sine? Kanskje er dere mer ressurssterke og trenger mindre hjelp.

Synes ikke du har grunn til å irritere deg over noe som helst, ihvertfall ikke før du har avdekket sakens sider. Kan det være at deres barn er mer strevsomme (yngre?) enn brorens barn?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig spiller det en rolle om man spør eller blir spurt. Jeg har selv et medlem i familien som har fire barn og det viser seg nå at det er i overkant av hva de orker og derfor lener de seg veldig mye på besteforeldrene som barnevakter. De synes det er vanskelig å si nei siden foreldrene ser det som en selvfølge at de skal stille opp fordi de er besteforeldre. Hvis barna omtrent ikke ser besteforeldrene så er vel 50% av det ansvaret på deres skuldre også eller skal det gå en vei?

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at svogern din spør om hjelp, og de sier ja. Og at siden dere ikke spør tror de kanskje at dere ikke vil ha hjelp. Kanskje de ikke vil blande seg? Kan dere ikke begynne å spøøre de da??

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at svogern din spør om hjelp, og de sier ja. Og at siden dere ikke spør tror de kanskje at dere ikke vil ha hjelp. Kanskje de ikke vil blande seg? Kan dere ikke begynne å spøøre de da??

Det er da mye enklere å anta og irritere seg fremfor en konfrontasjon kan skjønne.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig spiller det en rolle om man spør eller blir spurt. Jeg har selv et medlem i familien som har fire barn og det viser seg nå at det er i overkant av hva de orker og derfor lener de seg veldig mye på besteforeldrene som barnevakter. De synes det er vanskelig å si nei siden foreldrene ser det som en selvfølge at de skal stille opp fordi de er besteforeldre. Hvis barna omtrent ikke ser besteforeldrene så er vel 50% av det ansvaret på deres skuldre også eller skal det gå en vei?

Vi spør om hjelp en sjelden gang og da har vi fått hjelp og er glad for det. Vi har og sagt at det ene barnet har veldig lyst til å overnatte så de får si fra når det passer. De har da sagt ja,men ingenting har skjedd. Vi har sagt at de godt kunne tenke seg å bli med farfar på fisking og på hytta,de har sagt ja,men ingenting skjer. Så synes jo vi har prøvd. Vi tror de andre spør om mye hjelp og at de ikke tør å si nei til de. Det kan da godt tenkes at besteforeldrene har mer enn nok med de andre barna. Vi vegrer oss og for å spørre mer når vi ser hvor mye de må ha de tre andre barna..

TS

[Gjest Gjest]

Det er da mye enklere å anta og irritere seg fremfor en konfrontasjon kan skjønne.

I en familie hvor det snakkes svært lite om følelser og personlige ting, er det ikke så enkelt å ta opp ting nei. Vi har prøvd før om andre ting og de er ganske gode til å snu ryggen til eller slenge ut småfrekke kommentarer. Som f.eks en gang vi tok opp en vanskelig situasjon vi ønsket råd på .Da fikk vi beskjed om at vi var overfølsomme og at vi nok snakket alt for mye sammen. Psykisk sykdom finnes ikke,det er bare å ta seg sammen etc, vi har det egentlig alt for godt osv. .De er rett og slett veldig overfladiske og snakker bare om hvem som er i slekt med hvem og krimserier på tv etc. Ikke lett å snakke med de med andre ord. Mine foreldre hadde jeg ikke hatt noen problemer med å ta det opp med.

[Gjest Harriet]

Besteforeldrene kommer garantert til å angre dette en gang. Vi har opplevd akkurat det samme med min manns foreldre. Våre barn er nå voksne, og jeg overdriver ikke når jeg sier at de faktisk kun har vært barnevakt for våre barn 2 ganger i løpet av alle disse årene. De andre barnebarna derimot - de har de passet til alle tider. Vært barnevakt, dagmamma og tatt med seg på utallige ferier. Våre barn er aldri blitt spurt.

Dette har resultert i at barna våre ikke lenge orker gå på besøk uten at det er noe veldig spesielt. De kommer med unnskyldninger for å slippe å dra dit - fordi de føler seg fremmede og føler seg ikke vel i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Besteforeldrene kommer garantert til å angre dette en gang. Vi har opplevd akkurat det samme med min manns foreldre. Våre barn er nå voksne, og jeg overdriver ikke når jeg sier at de faktisk kun har vært barnevakt for våre barn 2 ganger i løpet av alle disse årene. De andre barnebarna derimot - de har de passet til alle tider. Vært barnevakt, dagmamma og tatt med seg på utallige ferier. Våre barn er aldri blitt spurt.

Dette har resultert i at barna våre ikke lenge orker gå på besøk uten at det er noe veldig spesielt. De kommer med unnskyldninger for å slippe å dra dit - fordi de føler seg fremmede og føler seg ikke vel i det hele tatt.

Er akkurat sånn jeg er redd det skal bli, vil jo prøve å unngå det. Vi må nok ptøve å ta det opp med de på en eller annen måte..

[AnonymBruker]

Vi spør om hjelp en sjelden gang og da har vi fått hjelp og er glad for det. Vi har og sagt at det ene barnet har veldig lyst til å overnatte så de får si fra når det passer. De har da sagt ja,men ingenting har skjedd. Vi har sagt at de godt kunne tenke seg å bli med farfar på fisking og på hytta,de har sagt ja,men ingenting skjer. Så synes jo vi har prøvd. Vi tror de andre spør om mye hjelp og at de ikke tør å si nei til de. Det kan da godt tenkes at besteforeldrene har mer enn nok med de andre barna. Vi vegrer oss og for å spørre mer når vi ser hvor mye de må ha de tre andre barna..

TS

Kan dere ikke spørre om en spesifikk dato, da? Det høres ut som om disse har mye annet som foregår, og da forsvinner ofte "si fra når det passer" litt i mengden, fordi det strengt tatt aldri passer perfekt, men må gjøres plass til. Det er for å være ærlig ikke så veldig initiativrikt det dere har gjort heller. Og det høres jo ut som om dere får hjelp når dere har spurt rett ut om det? Da kan det vel fungere like bra å spørre "kan ikke Per få bli med dere på hytta neste helg?". Jeg skjønner at dere kan vegre dere litt, men i valget mellom å sitte misfornøyd på sidelinjen fordi barna aldri ser besteforeldrene og å spørre rett ut er vel det siste å foretrekke?

[Redbull]

Vi er i samme situasjon, men det er mer fordi at foreldra til samboer er redd for å trenge seg på mens mine kommer innom titt og ofte! eg sjønner jo foreldrene hans, men eg har sagt til de at det er bare kosli og viktig at de kommer innom skal sies at de har ti barnebarn fra før, mens på min side er det det første