Når man spiser seg ut av kleskapet sitt

[AnonymBruker]

Da jeg oppdaget at jeg ikke lenger kom ned i buksene og klærne mine ellers var det full oppvåkning! Jeg kunne da ikke gro ut av et helt kleskap! Slanking det ble, og kiloene gikk av igjen.

Dere som ikke lar dere stoppe av det, hva tenker dere? "jaja, kjøper bare nytt" eller hva?

[Suzy]

Åh tusen takk for at du tar deg tid til å rakke ned på de som ikke har klart å ta affære og gå ned slik du har.

Det var jammen godt

[AnonymBruker]

Bare så det er sagt, jeg rakker ikke ned på noen! Jeg ville bare vite ha folk tenker, har de råd til alt nytt? jeg hadde aldri hatt råd til å erstatte en brukbar garderobe, så jeg er jo nysgjerrig.

[Thorn]

Man vokser jo gjerne ikke ut av alt samtidig. Noen klær tillater flere kilo enn andre, og da merkes det kanskje ikke så godt, spesielt når man ikke vil merke det.

Dessuten, for oss som er litt vel shoppingglade, så kjøpes det hele tiden nye klær, og da kjøpes jo de etter prøving, ikke etter størrelse. Så dermed forsvinner de gamle klærne i mindre størrelser sakte, men sikkert bakerst i klesskapet som en vond samvittighet man ikke vil ta stilling til.

Been there, done that. Jeg måtte til slutt ta meg selv i nakken, og pakket vekk alle klærne som var blitt for små - vips, nesten tomt skap. Så nå skal jeg ned igjen, og gå på shoppingtur i mine egne, fine klær i mindre størrelser. Gleder meg! :D

Edit: slurvefeil.

Endret 2. mars 2011 av Thorn

[AnonymBruker]

Ahaaa, takk for oppklaringa thorn :-)

Jeg tenker ikke sånn for jeg shopper så sjelden, så jeg har de klærne jeg har, og passer nå ned i dem. Hadde jeg shoppa mer, hadde sikkert de kiloene kommet litt mer umerkelig også, egentlig. Hadde vært lettere å få en "oi søren som jeg har lagt på meg" opplevelse enn en "damn, nesten på vei ut av denne buksa" tanke.

[AnonymBruker]

For min del er det faktisk omvendt, at jeg kan gå opp i vekt uten å merke det fordi jeg ikke handler klær så ofte. Bukser vider seg litt ut over tid, man blir vant til hvordan genseren ser ut på en og vet ikke at man kanskje ser litt annerledes ut i den enn da den ble kjøpt. Det er først når jeg har vært i butikken og måttet gå opp en størrelse eller to i klær at jeg tenker "oida".

[AnonymBruker]

Det vitner om en hel masse.

1) Manglende viljestyrke

2) Manglende selvinnsikt og bevissthet

3) Stor latskap

[AnonymBruker]

Det jeg bemerker meg er hvorfor folk ikke stopper og tenker med en gang buksen begynner å bli trang. Har ikke alle en favoritt jeans eller noe? Jeg har i hvertfall alltid hatt det.

[AnonymBruker]

Det vitner om en hel masse.

1) Manglende viljestyrke

2) Manglende selvinnsikt og bevissthet

3) Stor latskap

Ser hva du skriver.

Kan ikke relatere meg til noe av dette. Min BMI gikk opp fra 17 til 20. Ergo så har jeg masse tøy som ikke passer lenger. Og nei, jeg har ikke råd til å kjøpe alt nytt som erstatning.

[AnonymBruker]

Dere som ikke lar dere stoppe av det, hva tenker dere? "jaja, kjøper bare nytt" eller hva?

Javisst! Nye klær er da ikke noe problem! Joggebukser og store gensere er også flotters. Jeg spiser det jeg vil, og så lenge toseteren er bred nok for rumpa mi er jeg fornøyd. Skjønner ikke problemet altså.

[AnonymBruker]

Javisst! Nye klær er da ikke noe problem! Joggebukser og store gensere er også flotters. Jeg spiser det jeg vil, og så lenge toseteren er bred nok for rumpa mi er jeg fornøyd. Skjønner ikke problemet altså.

Er du seriøs? pakker du bare deg selv i klær som uansett utvider seg så du bare kan stige i vekt?

[AnonymBruker]

Er du seriøs? pakker du bare deg selv i klær som uansett utvider seg så du bare kan stige i vekt?

Nei beklager, jeg var ironisk. Men jeg trodde kanskje det var det TS ønsket å høre.

[AnonymBruker]

"hmm... gått opp 15kg på 2mnd... omnomnom, sjoladde"

[Fortunatus]

Enkelte klær tåler fint +-15 kg glatt. Mine favorittjeans nå er det samme som da jeg veide 15 kg mer! Riktig var den jo trang som f*** da, og nå er den nesten litt løs, men kroppsformen min er ganske lik.

Og når man er ute og handler klær velger man jo klær som passer der og da. Det er jo ikke så mange norske størrelser (s, m, osv) og ofte ligger man jo i et sjikt.. Men ja, jeg våknet også da klær på vero moda og cubus rett og slett ikke passet. Når man går opp i vekt (for min del) var prøverommet noe av det jeg fryktet aller mest.. Nå hadde ikke jeg noen spiseforstyrrelse eller særlig andre stressmomenter i livet og min overvekt skyldtes ren og skjær latskap og svak viljestyrke

[AnonymBruker]

For min del skjedde det etter svangerskap.

Når man er gravid, så er det naturlig å vokse ut av klærne. Jeg la på meg litt over normalt, men ikke så mye. Problemet mitt var at jeg ikke gikk ned igjen, slik som de fleste gjør, etterpå.

Etterpå prøvde hele tiden å gå ned, og hadde høy barriere i forhold til å anskaffe bukser i den nye størrelsen. Overdelene passet fremdeles, så de slapp jeg å bytte ut de. Ble imidlertid til at jeg synes det var artigere å kjøpe topper og skjorter, da de ville passe også hvis jeg gikk ned. I denne tiden hadde jeg vel 1-2 bukser. Begynte etterhvert å bruke kjoler istedenfor.

Har nå gått ned, og har fått dilla på å shoppe bukser. Har kjøpt rundt 20 stykker bare de siste 6 mndr. Tror jeg gjør det litt for å ha høyere terskel for å legge på meg. Kan ikke vokse ut av de.

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg har vært syk over en lengre periode og derfor mye mer stillestittende en normalt. Jeg har holdt samme vekt i 20 år så det var et sviende nederlag å vokse ut av buksene sine. Spesielt siden jeg alltid har likt kroppsnære klær. Men jeg har mange gode venninner med velfylte skap og klesbytting er helt genialt (pga sykdom så er ikke kontoen feit nok til å kjøpe nye klær). Så jeg har nå arvet masser av kule klær og en del av mine trange jeans har fått nye hjem.

Klesbyttepartyer er også genialt!!

[AnonymBruker]

Hos meg gikk det 4 mnd og ingen bukser passet plutselig. Gikk opp 8 kg, merker det på buksene etter 3-4 kg. Det er rart med det, men jeg merket det vibs en dag.. Jeg går mye i treningsklær siden jeg jobber på treningsenter og da jeg skulle ta på meg jeansene mine var de for små gitt. Nå har jeg gått opp en del i muskler også. Men heller ta av et par kg en å bytte ut hele garderobem :O)

[AnonymBruker]

Jeg kjøper utelukkende klær i den størrelsen jeg ønsker å være, for da må jeg holde meg på vekten Funker fjell! Er jeansen litt trang en dag er det bare å ta meg selv i nakkeskinnet Har brukt samme størrelse i 6 år nå...

[AnonymBruker]

Jeg klarte å legge på meg ved å bruke treningsbukser inne og ute. Ja, tragisk...

Det var vinter, kaldt, snøstorm, mørketid og jeg var deprimert etter et vanskelig samlivsbrudd. Slet med selvbildet og angst og depresjoner og isolerte meg, hadde stort sett ikke et sosialt liv den vinteren.

Par år tidligere hadde jeg vokst ut av jeansene jeg elsket å bruke, men det var bare 4-5 kilo og jeg måtte slite for å holde vekta og hele tiden tenke på hva jeg spiste. Det var ingen katastrofe å gå opp noen få kilo, men når det la seg ti kilo ekstra merket jeg det. Da kjøpte jeg bare en eneste bukse som jeg brukte og vasket to ganger i uka og nektet å kjøpe flere.

Nå er jeg begynte å trene og joggebuksene har fått en annen rolle i dag. Jeg elsker å trene selv om det ofte er en dørstokkmil å komme seg på treningen. Planen er tre ganger i uka, men noen uker blir det bare to ganger. Men to ganger er much more enn ingen ganger, så jeg er kjempeglad for at jeg kom meg over den største dørstokkmila, å begynne å trene.

Jeg koser meg par dager i uka med mat og drikke jeg har lyst på, men ellers lever jeg sunt.

Jeg er ikke glad i å kjøpe klær og ofte gjør jeg som menn, kjøper flere av samme plagg, kanskje i forskjellige farger hvis det er noe jeg liker. Men nå begynner jeg å glede meg til å ta en (flere) shoppingrunder når jeg har gått ned noen kilo til.

For meg spilte psyken inn når jeg la på meg. Ofte må jeg ta en prat med meg selv for å motivere meg videre. Målet er å endre livstil, uten å bli fanatiker.

[AnonymBruker]

Det vitner om en hel masse.

1) Manglende viljestyrke

2) Manglende selvinnsikt og bevissthet

3) Stor latskap

Jøss som det provoserer meg at du våger å skjære alle over en kam!

Dette innlegget over, vitner om minimal viten og innsikt om det å være menneske, når livet ikke er en bryter som enten slås på eller av.