Være støttende uten å bli utnyttet

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har en ung kvinne i slekta vår (ikke nær slekt, men vi har hatt nær kontakt med henne deler av oppveksten), som har et tøft liv. Hun sliter i forhold til foreldrene som ikke har vært gode omsorgspersoner. Uten å gå i detalj kan jeg si at barnevernet har vært koblet inn i årevis, og at jenta har tung bagasje å bære på.

I perioder søker hun til oss og trenger vår støtte og omsorg. Det har vi gitt henne etter beste evne. Mesteparten av tida vil hun imidlertid ikke ha noen kontakt med oss, og vi vet at en viktig grunn til dette er at foreldrene hennes ikke liker at hun treffer oss. Jenta er voksen i alder, men er på mange måter ikke mer moden enn en 14-åring, antakelig pga oppvekstforholdene og en evig kamp rundt forholdet til foreldrene som veksler mellom hat og kjærlighet.

Vi vil gjerne hjelpe jenta, noe som begrenser seg til å ta imot henne med åpne armer og omsorg når hun dukker opp. Men vi føler oss også iblant dumsnille som alltid står klar til å trøste og hjelpe, uansett hva som blir sagt av stygge ting mot oss av jenta og foreldrene.

Skal vi fortsette å være hennes "trygge havn" når hun ønsker det, eller skal vi stille krav tilbake? På den ene siden føler vi at hun så sårt trenger stødige voksne som alltid vil være der for henne, på den andre siden lurer vi på om vi gjør henne en bjørnetjeneste ved å alltid stille opp ved hennes minste lille vink uten å kreve at hun gir noe tilbake (i form av respekt f.eks.).

Føler oss litt på ville veier nå.

[sequin]

Må si at jeg har vært på en måte i jentas situasjon selv 7jeg vet jo ikke hvordan hun har vært, men forteller fra mitt ståsted), jeg har alltid hatt et elsk-hat forhold til foreldrene mine, og tidene hvor hatet har vært intenst har jeg flyktet til et vennepar av pappa.

Mor har aldri likt det, og jeg har sagt masse stygt om venneparet fordi jeg ville være på bølgelengde med mor.

På tross av mamma og mammas familie, har de alikevel vært min trygge havn, og jeg kunne ikke vært mer takknemelig over den støtten og tryggheten jeg har hatt hos dem, og er det noe jeg setter pris på er det de.

De har latt meg komme og gå, hatet og elsket dem, gitt og tatt, men alikevel godtatt det, og det betyr veldig mye for meg.

Hadde jeg hatt muligheten og krefter til å hjelpe none som de hjelp meg, ville jeg tatt sjangsen med en gang.