Uten familie

[Gjest Undrende]

Jeg er gift og har 2 små barn. Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg føler ofte at vi som familie står så alene. Vi har liten famlie på begge sider, situasjonen er som følger: Foreldrene til min mann er begge døde. Han har en søster som vi har litt kontakt med, men hun har egentlig nok med sitt (kommer aldri på besøk, uten bursdager o.l.).

Jeg har kun kontakt med min mor, men hun er gammel og bor langt unna. Hun kommer imidlertid på besøk ca hver 2. mnd., og er da gjerne 1 uke i slengen. Jeg har en søster, men hun bor langt unna (ca 200 mil) og det blir sjeldne møter.

Er litt overrasket over hvor mangelen på familienettverk preger meg nå som jeg er blitt mamma, jeg tenker aller mest på barna som ikke har andre enn mamman og pappan sin. Heldigvis har de hverandre, da. Sliter virkelig med å slå meg til ro med situasjonen. Noen som har lyst å komme med noen synspunkter om dette? Venninnene mine (som gjerne har egne foreldre og svigers på besøk hver helg) forstår ikke hva jeg prater om)!

[Beauté]

Herregud så jeg forstår deg. Jeg føler akkurat det samme. Min mor døde sommeren 2009. Min bror 1997 og et par som jeg hadde god kontakt med i familien.

Jeg har absolutt ingen familie i nærheten.

Selv har jeg en tenåring og står i stampe enkelte dager, der jeg skulle ønske min mor var i live slik at jeg kunne få noen råd av henne, at kanskje min søster ville stå i nærheten og kunne gi meg et trøstende ord.

Men nei, det er skikkelig vanskelig.

Jeg har selv hatt et liv uten familienettverk. Men likevel så føler jeg savnet når faktisk mamma er borte og de andre som betød så mye.

Jeg har foressten tre barn.

Du spør om råd i denne sammenheng.

Jeg vet bare at min mann er den som står meg nærmest nå. Hans foreldre, som er i utlandet. Jeg ringer de en gang i uken eller annenhver helg. Og moren hans gir meg noen trøstende ord innemellom. Noen råd på veien.

Og om du har lyst så er det bare til å kontakte meg via personlig melding, så kan vi støtte hverandre en gang i blant. Uansett, lykke til og jeg håper du fikk noe ut av dette.

Endret 1. mars 2011 av Beauté

[Furstina]

Det är ungefär likadant här (bortsett från att både mannens och mina föräldrar är i livet).

Jag saknar den där stora kontakten, jag saknar en större familj på bursdager och vid jul. Jag saknar att kunna träffas oftare och den där extra stötten som jag inbillar mig att större familjer har i sina syskon och deras familjer. Särskilt när kusiner kan träffas (oftare än en gång i året) och leka.

Jag har kontaktnät i vänner men det är inte riktigt helt samma sak. Familj är trots allt närmast. Ingen av mina vänner jag umgås med har jag så väldigt lång historia tillsammans med.

Mitt råd både till dig och mig själv är att nätverka med vänner som har jämnåriga barn. Bjud in dem på onsdagsmiddag med vanlig torsk och potatis, eller köttbullar och makaroner. Alltså ingen speciell storstilad middag, bara vardagshjälp och sällskap.

Försök hitta kontakterna i dina vänner och berätta hur tomt det kan kännas. Jag har en "ingift släkting" som ofta har med en väninna som är ensamstående med sitt barn. De två har blivit som en del av familjen genom alla år och är med på både familjejul och påsk.

[Gjest Gjest]

vet hvordan du føler deg har verken mor eller svigerforeldre.og en bror som er handicapet.det er litt stusselig under juletreet kan du sei.men prøver å kjøpe flere pakker fra meg da.noen er så bortsjemt at dei sender ungene hit og dit til tanter og besteforeldere.men har aldri sendt ungene mine til noen! min eldste er 9 år og har kunn hatt barnevakt 5 ganger! og da var det ikkje for min del eg skulle noe.man blir aleine med alt og veldig avhengig av å ta vare på kvarandre.det er jo viktig! du må nok innrette deg etter den situasjonen du er i og kose dere so best dere kan.

[Gjest mor til to]

Hei ts, jeg er i en delvis i din situasjon, svigers er i en annen verdensdel, har ikke sett mine barn enda, men mine oppigata... men er dessverre veldig opptatt med sitt og egentlig ganske uansvarlig. (nok om det)

Jeg har en god venninne som har det langt verre, hun er skilt og foreldrene hennes er på gamlehjem/død... og søkene hennes hjelper overhode ikke. Veldig trist for henne... MEN hun har endel gode venner (par), som stiller opp slik familien bør gjøre. Overnattingsbesøk, "familieselskap", ferier, osv osv...

Mitt råd til deg, få deg et sterkt nettverk og la de ta del i livet deres slik en famile bør... Barn trenger å vite at mange elsker dem når de er små, og viktig med gode minner. Lag "familiemiddager", helgeutfluker og slikt sammen med andre familier.... man trenger ikke familie for å få familiestemning.

[Tiarra]

Jeg føler med deg og har det samme selv.

Jeg har ingen familie i nærheten. Nærmest er min søster som bor i England, mor bor i USA. Barnefaren er vi skilt og vi er ikke venner. Ikke hans familie heller.

Jeg savner å ha familiebesøk hjemme. Og som du sier større familiebursdager enne bare oss tre, barna og jeg.

Mitt råd er som Furstina sier. Etabler et godt nettverk med venner som er i samme livsituasjon som deg og ta vare på det.

Jeg har selv ikke mange venninner. Bare to. Hun ene er vi er i samme situasjon, bare at hun har broren sin og kona hans som kan stille opp og være der for henne, og vi støtter hvernadre, finner på noe sammen med barna våre osv. Hun andre er også i nesten lik situasjon som oss, men hun har moren sin i nærheten, nå har vi egentlig ikke det gode forholdet vi hadde heller. og det er akkurat det som gjør at jeg savner familie veldig. For venner kommer og går, mens min søster er der uansett, selv om hun er langt unna. Heldigvis kan jeg ringe gratis til henne.

Jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt og det er veldig naturlig at du føler slikt. Vi kan kan gjerne være venner på nettet

[Gjest Gjest]

Vi har det også slik. Mine foreldre hadde det slik da jeg vokste opp. Nå som jeg er mor, savner jeg utrolig å ha noen andre, nære voksne i nærheten som kan være glad i barna mine. Jeg tror barn har godt av å ha ulike voksenpersoner rundt seg som bryr seg. Både i b hg og i skolen er det jo veldig mange barn pr voksen, kan ikke forvente at de skal få noe nært fohold til noen der. Jeg har vurdert å finne en reserve-bestemor, henge opp et oppslag på butikken etc, men er litt redd for å bli avslørt som ensom i nærmiljøet eller bli stemplet på noen måte. Både jeg og min mann er ressurssterke og barna lider ingen nød, men det lille ekstra med en bestemor, en tante eller noe som er der innimellom og finner på noe, det aspektet er borte. Vi har bare hverdagen, med lange dager for enhver, en kort middagsstund sammen, så leggetid. Ingen slekt/familie som kommer i helgene og spiller kort eller baker boller..

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du snakker om, TS.

Jeg er oppvokst med liten familie så har aldri vært vant til store familieselskaper.

I dag er begge foreldrene mine døde. Jeg er enebarn. Skilt. Unger studerer.

Jeg savner familie veldig. Føler meg egentlig helt alene. Har kun en nær venn og mange bekjente.

[AnonymBruker]

Her kommer et innlegg fra et litt annet perspektiv jeg er selv vokst opp med lite familie, det vil si foreldrene mine, en besteforelder og to tanter som har bodd på en annen kant av landet og som jeg har sett ca en gang i året. Har også noen få søskenbarn som er en del eldre enn meg. Og jeg har aldri savnet å ha større familie, det eneste jeg kan komme på er at foreldrene mine ba noen vennepar i konfirmasjonen min for å få litt mer folk rundt bordene jeg tror nok at for barn går dette først og fremst ut på hva man er vant til. Jeg skjønner selvfølgelig at det er annerledes for foreldre som gjerne vil ha noen gode støttespillere i hverdagen, ville bare få frem at barna klarer seg fint

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har 2 små barn. Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg føler ofte at vi som familie står så alene. Vi har liten famlie på begge sider, situasjonen er som følger: Foreldrene til min mann er begge døde. Han har en søster som vi har litt kontakt med, men hun har egentlig nok med sitt (kommer aldri på besøk, uten bursdager o.l.).

Jeg har kun kontakt med min mor, men hun er gammel og bor langt unna. Hun kommer imidlertid på besøk ca hver 2. mnd., og er da gjerne 1 uke i slengen. Jeg har en søster, men hun bor langt unna (ca 200 mil) og det blir sjeldne møter.

Er litt overrasket over hvor mangelen på familienettverk preger meg nå som jeg er blitt mamma, jeg tenker aller mest på barna som ikke har andre enn mamman og pappan sin. Heldigvis har de hverandre, da. Sliter virkelig med å slå meg til ro med situasjonen. Noen som har lyst å komme med noen synspunkter om dette? Venninnene mine (som gjerne har egne foreldre og svigers på besøk hver helg) forstår ikke hva jeg prater om)!

Du må nok bare akseptere dette, for slik er situasjonen. Samme hos oss. Liten fam. Bare en i fam som bor her vi bor. Merker dette veldig godt da ungene har flyttet langt vekk.