Samboer som ikke får ting gjort - pga psykiske problemer

[AnonymBruker]

Vi har vært samboere i litt over et år nå, sammen i litt over tre. Problemet er at han er så alt for flink til å utsette. Både små filleting som å ta ut søpla, og større ting. Han har bl.a. fått noen økonomiske smeller pga dette. Han er nesten alltid for sein til ting, og gjør mye i siste liten, gjerne halvveis.

Han er ingen lat person, og der er vel også problemet. Hadde han gitt faen, hadde det vært lett å bli sint, kreve ting og hive ham ut. Etter mange og lange samtaler har jeg skjønt at mange av disse tingene skyldes psykiske problemer. Han har bygd opp et negativt forhold til så mange ting (bl.a. de han har fått økonomiske konsekvenser av) at det er kjempevanskelig for ham å ta tak i og begynne på. Han har endel redsler og bekymringer i forhold til diverse, han er redd for å ikke lykkes og å ikke være god nok. Han har også telefonangst, noe som gjør alt verre. Han kan gå en hel dag og utsette og utsette, bedrive virkelighetsflukt foran Pcen og Tven, og bare grue seg og bygge opp mer og mer angst. Jeg har sett ham være så frustrert over det at han er på gråten.

Det er de alvorlige tingene, men dette er også små ting. Han kan gå en hel dag uten å få ryddet av klesstativet eller tatt oppvasken.Dette skjer fordi han har større og viktigere ting som er prioritert å få unna først, og når han utsetter de blir også oppvasken utsatt. Den klarer han ikke begynne på før de viktige tingene er unnagjort pga dårlig samvittighet.

Jeg vet at han ikke vil ha det sånn, men av og til tenker jeg og at han ikke gjør nok for å bli bedre. Han har riktignok vært sånn store deler av livet, så jeg forventer ikke at han plutselig skal ta en helomvending. Men litt jobbing med saken hadde vært fint. Vi snakker endel om det, og jeg tror ikke helt han vet hvor han skal begynne. Og manglende innsikt i hans situasjon gjør at det er fryktelig vanskelig for meg å vite akkurat hva jeg bør mase på og hva jeg ikke bør. Jeg har snakket endel med ham om det, men det har liksom ikke gjort meg klokere på hvordan jeg skal forholde meg til det. Og jeg HATER å se at han har det så vondt.

Av og til lurer jeg på om jeg gjør det for enkelt for ham, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det verre heller. Jeg har opplevd at mas fra min side kan gjøre hele situasjonen verre for ham.Og jeg har tro på å støtte hverandre i vanskelige tider... kjeftekjerring vil jeg aldri bli. Men det går vel en grense et sted?

Jeg har det utrolig slitsomt på jobb for tiden, og jeg synes virkelig ikke det er greit at jeg kommer hjem i 8-tiden på kvelden, han har hatt fri hele dagen og han fortsatt ikke har tatt oppvasken som han lovet – eller noe som helst av det andre. Og det sier jeg selvfølgelig fra om, men det er også det. Kanskje vi snakker litt om hva som har skjedd den dagen, hvorfor det gikk skeis. Og det er jo supert at vi kommuniserer bra sammen, men det kommer liksom ikke noe ut av det.

Jeg synes det er utrolig vanskelig å finne balansen mellom å være forståelsesfull og å kreve det jeg synes er rimelig av ham. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle disse psykiske problemene. Jeg er litt vel flink til å utsette ting selv, så en viss forståelse har jeg – men han er altså et katastrofeområde i forhold. Vi har prøvd å gå til psykolog som par, men vi synes vi fikk lite ut av det. Jeg tror kanskje mye skyldtes dårlig kjemi med psykologen. Akkurat nå har vi uansett ikke råd til psykolog fremover.

Hvordan oppfører man seg i en slik situasjon? Jeg vil så gjerne kreve ting og si fra at dette ikke er greit, men jeg er helt blank på hvordan jeg skal reagere når han ikke gjør ting. Snakke om ting? Kjefte? Bli enige om når det skal gjøres? Hva så når han ikke gjør det? Jeg tror kanskje jeg er for snill, men jeg vet ikke hvordan jeg skal være "slem", eller hvor grensen går for når jeg bør bli det. Finnes det noen som har vært i lignende situasjon?

[AnonymBruker]

*dytte litt*

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i samboeren din. Jeg har på en måte gitt opp for alt blir så uoversiktlig og vanskelig å ta tak i. Vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Allikevel er jeg bevisst på at det er kun meg som kan ordne opp (bor alene). Nå er jeg ikke deprimert og jeg vet hva og hvorfor dette skjer.

Du kan avlaste ham ved at du åpner all post og har ansvaret for økonomien. Da slipper han angsten og stresset i forhold til det.

For meg hjelper det å sette opp en slags timeplan for dagen. Når det gjelder husarbeid så har jeg timingsuret på 15 min. Det høres jo så lite ut, men det er utrolig hva man får gjort. 15 min. sier jeg til meg selv at det kan jeg klare å få til. Noen dager så kommer jeg ikke lenger enn det, mens andre dager så blir de minuttene til et par timer.

Jeg sørger også for å gå meg en tur hver dag. Bare på rundt en halvtime, men dette gir meg energi. I tillegg så spiser jeg etter klokka ellers så blir det veldig lite mat på meg.

Mvh

Umbro

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon, og jeg ble uuuuutslitt.... Mitt beste råd er at om han ikke begynner å oppsøke hjelp, ta seg sammen, og få orden på livet ditt så bør du stikke så fort du kan. Til slutt har han lært seg at om han ikke åpner posten, åpner du den. Om han ikke betaler regningene, betaler du dem. Om han ikke gidder oppvask, vask, tørke klær osv, kommer bare du hjem og ordner det. Det er jo greit, for du kjefter ikke, du smeller ikke, for det har du ikke lyst til å være, så det kan han overleve. DU gjør han en enorm bjørnetjeneste ved å begynne å ordne ting for ham, tro meg!

Jeg gjorde det for ekssamboeren min, det gikk ut over økonomien min, fysikken min, men verst av alt psyken min. Han bare slengte seg forran tvn til slutt og overlot meg ansvar for livet sitt, orka ingenting, greide ingenting og så videre. Det var ikke fordi han hadde et ønske om å gi faen, men han slet psykisk osv osv. Når jeg til slutt kom meg vekk derfra hadde jeg igjen tid til meg selv, venner, familie, jeg fikk styr på økonomien, kunne spare penger mer og alt generellt.

DU avgjør om han der har tenkt å bli bedre eller vil jobbe, oppsøke hjelp for å bli det. Hvis ikke kan du banne på at alt faller på deg.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i samboeren din. Jeg har på en måte gitt opp for alt blir så uoversiktlig og vanskelig å ta tak i. Vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte. Allikevel er jeg bevisst på at det er kun meg som kan ordne opp (bor alene). Nå er jeg ikke deprimert og jeg vet hva og hvorfor dette skjer.

Du kan avlaste ham ved at du åpner all post og har ansvaret for økonomien. Da slipper han angsten og stresset i forhold til det.

For meg hjelper det å sette opp en slags timeplan for dagen. Når det gjelder husarbeid så har jeg timingsuret på 15 min. Det høres jo så lite ut, men det er utrolig hva man får gjort. 15 min. sier jeg til meg selv at det kan jeg klare å få til. Noen dager så kommer jeg ikke lenger enn det, mens andre dager så blir de minuttene til et par timer.

Jeg sørger også for å gå meg en tur hver dag. Bare på rundt en halvtime, men dette gir meg energi. I tillegg så spiser jeg etter klokka ellers så blir det veldig lite mat på meg.

Mvh

Umbro

Takk for svar, Umbro!

Økonomien har han jevnt over ganske god orden på, faktisk. Alt som er av faste regninger (husleie, strøm, mobil, etc.) blir betalt i tide, så det er heldigvis ikke et problem. De smellene han har gått på før har vært i litt andre sammenhenger (vil helst ikke gå inn på det i detalj, pga faren for å bli gjenkjent) - men han har tatt et par grep for at dette ikke skal skje igjen.

Ang. å åpne posten så er jeg veldig usikker på om det er så lurt. Eksponeringsterapi ser ut til å være beste medisin for sambo - i perioder hvor han ringer mye er f.eks. telefonskrekken bedre. Om jeg begynner å åpne posten for ham vil han jo aldri komme inn i en vane? Jeg har strengt tatt mer lyst til å innføre en regel om at post SKAL åpnes samme dag som den kommer, hva tenker du som kan relatere deg til problemstillingen om dette?

Problemet hans ligger jo egentlig ikke i husarbeid og slikt. De dagene han bare har det å gjøre, så blir det såvidt jeg husker alltid gjort i løpet av dagen. Der det begynner å skure er når han har andre ting å gjøre som blir utsatt. La oss si at han må ta tre telefoner i løpet av dagen, telefoner han helst ikke har lyst til å ta. Jeg er også flink til å utsette i slike situasjoner, men hvis jeg gjør det så blir det gjerne med andre oppgaver - som f.eks. støvsuging og oppvask og handling og alt slikt. Han derimot begynner ikke på slikt fordi de er andreprioritet i forhold til telefonene han må ta, og han får dårlig samvittighet hvis han gjør det. Dermed blir ALT utsatt, mens han bruker flere timer på å manne seg opp. Og akkurat dét aner jeg virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til.

[seleneluna]

Jeg har akkurat de samme problemene som din samboer. Jeg utsetter, ignorerer og "gidder" ikke. Har også telefonangst, så det er så mye jeg ikke får ordnet opp i. Regningene hoper seg opp fordi jeg ikke åpner posten eller fordi jeg ikke får meg til å betale regningene - disse går til inkasso, og siden jeg har telefonangst får jeg heller ikke til å ringe dem å forklare saken/evt. utsette kravet.

Det er helt grusomt og jeg skjønner godt at det er vanskelig å forholde seg til en samboer som har det på denne måten.

Problemet er at jeg selv ikke vet hva som skyldes tiltaksløshet og latskap og hva som skyldes en psykisk "sperre" for ting. Det er nok en god kombinasjon. Når man pga. psykiske problemer ikke får til å ta tak i regninger og telefoner, vil dette over tid smitte over på alt det andre, slik som oppvask og rydding. En ond ond sirkel med andre ord.

Jeg synes det er kjempetøft å få kritikk fordi jeg ikke får gjort ting. Jeg føler meg som en belastning på andre og jeg føler meg helt komplett mislykket. Jeg er livredd for at det skal komme en kommentar, jeg synes det er så forferdelig ubehagelig å bli komfrontert med dette. Så det er noe du bør huske på; han vet at det hoper seg opp og at han burde, det ligger der og plager han hele tiden.

Jeg vet imidlertid at det kommer perioder som er bedre enn andre, hvor det bli lettere for han å ta tak i ting, men disse periodene kan jo være veldig korte :/

Jo lengre listen over ugjorte ting er blitt, desto vanskeligere bli det å ta fatt på den. Det føles nytteløst. Du kan evt. tilby deg å hjelpe han med de tingene som ligger ugjort nå, slik at det blir litt mer motoverende for han framover, og underveis kontrollere at denne listen ikke blir uholdbar lang.

Jeg skulle oft ønske at jeg hadde noen som kunne hjulpet meg med disse tingene, men jeg har ikke lyst å fortelle noen om det. Det er flaut og nedverdigene.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon, og jeg ble uuuuutslitt.... Mitt beste råd er at om han ikke begynner å oppsøke hjelp, ta seg sammen, og få orden på livet ditt så bør du stikke så fort du kan. Til slutt har han lært seg at om han ikke åpner posten, åpner du den. Om han ikke betaler regningene, betaler du dem. Om han ikke gidder oppvask, vask, tørke klær osv, kommer bare du hjem og ordner det. Det er jo greit, for du kjefter ikke, du smeller ikke, for det har du ikke lyst til å være, så det kan han overleve. DU gjør han en enorm bjørnetjeneste ved å begynne å ordne ting for ham, tro meg!

Jeg gjorde det for ekssamboeren min, det gikk ut over økonomien min, fysikken min, men verst av alt psyken min. Han bare slengte seg forran tvn til slutt og overlot meg ansvar for livet sitt, orka ingenting, greide ingenting og så videre. Det var ikke fordi han hadde et ønske om å gi faen, men han slet psykisk osv osv. Når jeg til slutt kom meg vekk derfra hadde jeg igjen tid til meg selv, venner, familie, jeg fikk styr på økonomien, kunne spare penger mer og alt generellt.

DU avgjør om han der har tenkt å bli bedre eller vil jobbe, oppsøke hjelp for å bli det. Hvis ikke kan du banne på at alt faller på deg.

Takk for svar! Jeg tror du misforstod et par ting i innlegget mitt (eller så var jeg uklar, samme kan det være ). Jeg ordner IKKE ting for ham. Jeg kan jo utdype litt: vi har klare regler på hvem som skal ta oppvasken når, og de viker vi ikke på. Har han lovt å ta klesvasken men ikke fått gjennomført det, så vasker jeg selv - men da bare mine egne klær. Og så videre.

Økonomien er, som jeg skrev til Umbro, under kontroll. Om det skulle bli problemer igjen ville jeg uansett aldri gått med på å bare ordne det for ham. Og vi har delvis separat økonomi, deler bare på husleie, strøm og mat.

Han viser tydelig at han ikke ønsker å ha det slik, så dette er det ikke snakk om å gi opp fra min side. Ikke før vi har prøvd alt, og ikke så lenge han viser vilje til å jobbe med dette. Men selv om han absolutt har viljen til stede, så tror jeg som sagt også han trenger et tupp i ræva. Vi er vel også egentlig enige om at psykolog kunne vært en god løsning. Han gikk til det før han traff meg, og fikk mye hjelp i den perioden. Men vi har jo ikke råd til det akkurat nå...

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg tror du misforstod et par ting i innlegget mitt (eller så var jeg uklar, samme kan det være ). Jeg ordner IKKE ting for ham. Jeg kan jo utdype litt: vi har klare regler på hvem som skal ta oppvasken når, og de viker vi ikke på. Har han lovt å ta klesvasken men ikke fått gjennomført det, så vasker jeg selv - men da bare mine egne klær. Og så videre.

Økonomien er, som jeg skrev til Umbro, under kontroll. Om det skulle bli problemer igjen ville jeg uansett aldri gått med på å bare ordne det for ham. Og vi har delvis separat økonomi, deler bare på husleie, strøm og mat.

Han viser tydelig at han ikke ønsker å ha det slik, så dette er det ikke snakk om å gi opp fra min side. Ikke før vi har prøvd alt, og ikke så lenge han viser vilje til å jobbe med dette. Men selv om han absolutt har viljen til stede, så tror jeg som sagt også han trenger et tupp i ræva. Vi er vel også egentlig enige om at psykolog kunne vært en god løsning. Han gikk til det før han traff meg, og fikk mye hjelp i den perioden. Men vi har jo ikke råd til det akkurat nå...

Okai, det ble krøll på linjen da

Jeg skjønner saken, og ser det litt annerledes nå. Det er godt at du setter klare grenser, for det gjorde ikke jeg, dum og uerfaren som jeg var. Du ser hvor det gikk. Psykolog kan han bli henvendt til via Fastlegen, da skal han gå til psykolog for sumen av 1800 kr og noe, for det er grensen til å få frikort, så kan han gå gratis resten av året. Fastlegen vil nok si seg enig i at psykolog er det beste for ham.

[Gjest Heloise]

Jeg forlot min eks mye pga. ting som dette, TS.

Han utsatte og utsatte absolutt alt, og alt var grunnet i en eller annen psykisk lidelse han hadde. Jeg vet han hadde det også - Men går det virkelig ikke an å ta tak i noe som helst?

Etter 4 år med utsettelser og unnskyldninger og passiv holdning til alt fikk jeg rett og slett nok.

Det må skje noe drastisk for at noen med psykisle sperrer får opp øynene og får ut fingeren. Det holder ikke at de er klar over problemene sine, men de må jobbe med de aktivt også. Jeg har også noen psykiske problemer, men ikke på en så stor skala at jeg må ha profesjonell hjelp, jeg jobber med de selv og det går helt fint.

Kommer an på probleme til din samboer, men han må rett og slett ta tak i seg selv! :-/

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat de samme problemene som din samboer. Jeg utsetter, ignorerer og "gidder" ikke. Har også telefonangst, så det er så mye jeg ikke får ordnet opp i. Regningene hoper seg opp fordi jeg ikke åpner posten eller fordi jeg ikke får meg til å betale regningene - disse går til inkasso, og siden jeg har telefonangst får jeg heller ikke til å ringe dem å forklare saken/evt. utsette kravet.

Det er helt grusomt og jeg skjønner godt at det er vanskelig å forholde seg til en samboer som har det på denne måten.

Problemet er at jeg selv ikke vet hva som skyldes tiltaksløshet og latskap og hva som skyldes en psykisk "sperre" for ting. Det er nok en god kombinasjon. Når man pga. psykiske problemer ikke får til å ta tak i regninger og telefoner, vil dette over tid smitte over på alt det andre, slik som oppvask og rydding. En ond ond sirkel med andre ord.

Jeg synes det er kjempetøft å få kritikk fordi jeg ikke får gjort ting. Jeg føler meg som en belastning på andre og jeg føler meg helt komplett mislykket. Jeg er livredd for at det skal komme en kommentar, jeg synes det er så forferdelig ubehagelig å bli komfrontert med dette. Så det er noe du bør huske på; han vet at det hoper seg opp og at han burde, det ligger der og plager han hele tiden.

Jeg vet imidlertid at det kommer perioder som er bedre enn andre, hvor det bli lettere for han å ta tak i ting, men disse periodene kan jo være veldig korte :/

Jo lengre listen over ugjorte ting er blitt, desto vanskeligere bli det å ta fatt på den. Det føles nytteløst. Du kan evt. tilby deg å hjelpe han med de tingene som ligger ugjort nå, slik at det blir litt mer motoverende for han framover, og underveis kontrollere at denne listen ikke blir uholdbar lang.

Jeg skulle oft ønske at jeg hadde noen som kunne hjulpet meg med disse tingene, men jeg har ikke lyst å fortelle noen om det. Det er flaut og nedverdigene.

Takk for svar! Uff, det høres ut som om din situasjon er noen hakk verre en sambos, jeg håper det ordner seg for deg Jeg tror du har veldig rett i at dette blir en ond sirkel. Og at det er en blanding av sperrer og tiltaksløshet – jeg skal i hvert fall ikke sitte og late som om sambo BARE sliter.

Avsnittet ditt om at du hater å få kritikk traff meg litt, for jeg har hørt akkurat de ordene flere ganger før. Han hater virkelig konfrontasjon, og han ER veldig klar over alt. Men da lurer jeg veldig på hva som er riktig reaksjonsmåte? Selv om det er ubehagelig å bli konfrontert – kan det også være en god ting fordi man får et lite dytt ut av den onde sirkelen? (og da snakker jeg selvfølgelig ikke om konfrontering som i kjefting opp og ned, men som i "du – skulle ikke du ta den oppvasken i dag? Hva skjedde?") Jeg klarer ikke stå på sidelinjen og gjøre ingen ting i hvert fall, hverken for hans, min eller vår skyld. Jeg kan gjerne bli med på å gjøre ting som angår oss begge, men når det gjelder ting som bare han kan gjøre (f.eks. rydde skrivebordet for gamle papirer), så føler jeg at det eneste jeg kan bidra med er masing eller heiarop. Eller en salig blanding. Frustrerende :-/

[Gjest Gjest]

om han har vært sånn hele livet, hvordan kan det da ha seg at det er de psykiske problemene som gjør dette?

jeg er selv psykisk syk med vanvittig dårlige perioder. jeg er desverre inni en nå. jeg får ikke gjort noe som helst. enten sover jeg, eller så griner jeg, eller så går jeg rundt i leiligheten i min egen fantasiverden som jeg forøvrig der og da tror er virkelig.. jeg har dårlig samvittighet overfor samboer. jeg er hjemme om dagene og han jobber. jeg får likevel svært lite gjort. jeg greier bare ikke. og jeg blir sint på meg selv for vanligvis går jeg ut, får handler, vasket tøy,rydder og vasker. men ikke nå..jeg vet det bare er en periode men jeg vet aldri hvor lenge perioden varer fra gang til gang.

ser du er i en vanskelig situasjon. og jeg lurer på hva som får det til å orke? jeg forstår nemlig ikke hvorfor min samboer er sammen med meg i det hele tatt..

[AnonymBruker]

Okai, det ble krøll på linjen da

Jeg skjønner saken, og ser det litt annerledes nå. Det er godt at du setter klare grenser, for det gjorde ikke jeg, dum og uerfaren som jeg var. Du ser hvor det gikk. Psykolog kan han bli henvendt til via Fastlegen, da skal han gå til psykolog for sumen av 1800 kr og noe, for det er grensen til å få frikort, så kan han gå gratis resten av året. Fastlegen vil nok si seg enig i at psykolog er det beste for ham.

De linjene krøller seg fort!

Tror du man kan få psykologhenvisning fra fastlegen for dette, altså? Vi har liksom tenkt at det ikke er alvorlig nok, men hvis det ikke er tilfellet er jo det supert!

[AnonymBruker]

Jeg forlot min eks mye pga. ting som dette, TS.

Han utsatte og utsatte absolutt alt, og alt var grunnet i en eller annen psykisk lidelse han hadde. Jeg vet han hadde det også - Men går det virkelig ikke an å ta tak i noe som helst?

Etter 4 år med utsettelser og unnskyldninger og passiv holdning til alt fikk jeg rett og slett nok.

Det må skje noe drastisk for at noen med psykisle sperrer får opp øynene og får ut fingeren. Det holder ikke at de er klar over problemene sine, men de må jobbe med de aktivt også. Jeg har også noen psykiske problemer, men ikke på en så stor skala at jeg må ha profesjonell hjelp, jeg jobber med de selv og det går helt fint.

Kommer an på probleme til din samboer, men han må rett og slett ta tak i seg selv! :-/

Lykke til!

Takk for svar, og for at du delte din erfaring.

Ja, jeg er helt enig i at det ikke holder bare å innse at problemene er der. Han har gjort litt for å bli bedre allerede, og det er vel det som gjør at jeg har såpass stor tro på dette. I tillegg så er vi begge bevisst på problemet, og har blitt flinke til å legge opp til minste motstands vei på endel ting (alt fra å sette regninger på autobetaling, til å ha veldig faste og konsekvente regler på endel ting).

Og jepp - han må ta tak i ting selv. Men det er der jeg blir usikker på hva min rolle er: skal jeg mase, skal jeg kreve, skal jeg opmuntre... gah, det er liksom noe galt og riktig med alle alternativene. Og det er veldig lett for meg å stå på sidelinjen og si at han bare skal ta den telefonen - jeg har jo ikke telefonskrekk, så jeg vet ikke hvordan det er. Og hvordan skal jeg reagere når han ikke får gjort det? Trøst? Kjeft? Dobbelgah.

[AnonymBruker]

om han har vært sånn hele livet, hvordan kan det da ha seg at det er de psykiske problemene som gjør dette?

jeg er selv psykisk syk med vanvittig dårlige perioder. jeg er desverre inni en nå. jeg får ikke gjort noe som helst. enten sover jeg, eller så griner jeg, eller så går jeg rundt i leiligheten i min egen fantasiverden som jeg forøvrig der og da tror er virkelig.. jeg har dårlig samvittighet overfor samboer. jeg er hjemme om dagene og han jobber. jeg får likevel svært lite gjort. jeg greier bare ikke. og jeg blir sint på meg selv for vanligvis går jeg ut, får handler, vasket tøy,rydder og vasker. men ikke nå..jeg vet det bare er en periode men jeg vet aldri hvor lenge perioden varer fra gang til gang.

ser du er i en vanskelig situasjon. og jeg lurer på hva som får det til å orke? jeg forstår nemlig ikke hvorfor min samboer er sammen med meg i det hele tatt..

OK, "hele livet" var visst en korttenkt formulering fra min side - selvfølgelig har han ikke det. Men han har bl.a. vokst opp i en familie med en mor som satt med all kontroll (hun er veldig hyggelig, så det er ikke på den kjipe kjerring-måten, men hun er gift med en sosekopp og har derfor vært nødt til å styre absolutt alt). Og jeg tror kanskje aldri han helt har klart å falle inn i vanen med å organisere alt selv, og så i tillegg har de andre tingene ballet seg på, og man får den onde sirkelen og full faenskap.

De dårlige periodene dine høres utrolig slitsomme ut. Sambo er ikke slik. Han har jo vanligvis jobb, og hverdagen hjemme hos oss glir helt fint. Faste regler på middag og oppvask sørger for at det blir gjort. Husarbeidet pleier å funke relativt fint. Men når han har vanskelige ting han må gjøre i forbindelse med jobb o.l., så går det ut over alt annet.

Og hvorfor jeg orker? Fordi han har så sinssykt gode egenskaper ellers, jeg har aldri truffet noen jeg passer bedre med. Og fordi jeg ser ganske klare tegn på at dette kan bedre seg. Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg nok vært mer i tvil.

[Gjest Heloise]

Jeg hadde telefonskrekk - Hjalp ikke at jeg ikke ringte selv.

Jeg har sosial angst - hjelper ikke å være hjemme fra bursdagsfesten til venninna.

Det var et par av mine personlie eksempler. Det jeg ble mest frustrert over med eksen var at uansett hva vi gjør som pårørende, så er det egentlig ingen ting vi kan gjøre. Uansett hvilken vei vi drar og dytter går det ingen vei hvis de ikke selv vil og tvinger seg selv.

Det gikk utover min tålmodighet, som allerede er ikke-eksisterende. Jeg lærte mye om meg selv i den perioden...

Det er veldig mye Gah!

[AnonymBruker]

Jeg hadde telefonskrekk - Hjalp ikke at jeg ikke ringte selv.

Jeg har sosial angst - hjelper ikke å være hjemme fra bursdagsfesten til venninna.

Det var et par av mine personlie eksempler. Det jeg ble mest frustrert over med eksen var at uansett hva vi gjør som pårørende, så er det egentlig ingen ting vi kan gjøre. Uansett hvilken vei vi drar og dytter går det ingen vei hvis de ikke selv vil og tvinger seg selv.

Det gikk utover min tålmodighet, som allerede er ikke-eksisterende. Jeg lærte mye om meg selv i den perioden...

Det er veldig mye Gah!

Nei, nemlig. Gah.

Jeg har jo skjønt såpass at kjefting og fordømmelse er helt poengløst, men det er jo sånne ting jeg synes man kan klare seg fint uten i et forhold uansett. Jeg har ved et par tilfeller klart å gjøre det litt lettere for ham å ta en telefon tror jeg, men han skal jo ikke være avhengig av å få pep-talks fra meg hver gang heller.

Jeg tror jeg får ta en ordentlig prat med ham i kveld, jeg - og prøve å finne frem til en slags plan om hvordan han/vi skal gå fram for å ta tak i dette. Noe som funker for oss begge.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke psykiske problemer men jeg kan da la klærne henge på stativet i 3 dager jeg, og vente til klokka 5 om ettermiddagen med å sette på oppvaskmaskina. Det er ikke alltid noe som trengs å gjøre ABSOLUTT NÅ. Så da drøyer jeg det gjerne.

Noe som fungerer kan jo være at han skriver opp på en lapp hva han skal gjøre. Så er det lettere at han føler seg mer bra med seg selv når han kan krysse de ut. Det kan da være små ting som f.eks å ta oppvasken.

F.eks Dagsplan 3 Mars

- Ta ut søpla

- sette inn i oppvasmaskina og sette på

- sette på en vask og ta ned det som er på stativet

- Ring og ordn dette og dette.

Jeg har selv hatt litt telefonskrekk i mine yngre tenåringsdager, men jeg skjønte etterhvert at det jeg var redd for var at jeg skulle si noe feil, eller at de skulle le av meg. Men det skjer jo ikke. Du må heller ikke ta telefon for ham. F.eks hvis han trenger lege så blir det bare værre om du ringer og sier at du ringer for ham. Ingen bryr seg om den som ringer, det er bare en telefon. Prøv å hjelpe ham med å gjøre problemet mindre.

[seleneluna]

Dette er en kjempevanskelig situasjon altså, vet ikke hva jeg vil råde deg til å gjøre.

Man trenger konfrontasjon selv om man hater det, men i små porsjoner, dersom tilfellet er slik som nå.

Start samtalen med "jeg synes", "jeg føler" og "jeg håper" etc etc. Det vil oppfattes mindre skremmende.

Dette med å få kritikk og tilbakemeldinger på slike ting er helt jævlig. Det er en sterk angstfølelse knyttet til dette - dette gjelder mange som sliter med depresjoner.

Når det gjelder husarbeid; kan dere prøve å gjøre ting sammen? Sett av 15-30 minutter hvor dere vasker og rydder i leiligheten? Det kan også være lurt å avtale dette, slik at han mentalt får forberedt seg på det.

[Gjest Mina]

Hei,

Ser denne tråden er litt gammel, men ble veldig nysgjerrig på hvordan dette har gått? Jeg har selv en partner som ikke få gjort ting og vi har bl.a. prøvd med psykolog og psykiater, men det hjelper lite når han ikke en gang orker å møte opp.

Jeg blir selv veldig sliten av dette, og føler at jeg blir dratt med ned i depresjonen. Har prøvd å være foståelsesfull, kjefte og bli lei meg, men ingenting hjelper.

[Gjest Gjest]

Puh! Jeg ble litt lettet av å lese denne tråden og se at jeg ikke er alene om ikke å klare alle mulige praktiske ting. Føler at alle mennesker jeg møter ellers har orden på tilværelsen.